Ulv! Ulv!

Det er mange steder i Bærum som har navn etter ulv. I Lommedalen for eksempel, der heter det både Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan. 

På Isigården var det ulvestue. Det er en stor, dyp grop med den liten plattform midt i. Så setter du et åte på plattformen for å lokke til deg ulven, kanskje en liten hundevalp. Så dekker du over gropa. Og når styggen kommer for å ete den stakkars valpen, så detter'n nedi og er lett å ta.


Om du fikk has på en ulv, så var det mye å bruke'n til, skreiv presten Hammer i 1797: "Skindet bruges til Reise-pelse, Muffer, Heste-Dækkener, Fodposer, Slæde-Fælder og til Foder for Podagrister i støvler, Skoe og Tøfler, Ulve-Tænder til Børne-Rangler, Bogbinders og Forgylderes Arbeids Galtning."

Rundt 1814 var ulven ille. "Ulvene ofte tute flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse" skreiv 'n sognepresten i Asker og Bærum, Jacob Neumann, så seint som i 1820-årene. Det var ofte skrubben kom til husmannsplasser og gårder og åt opp gårdsbikkjer. En gang var det en flokk på 18 ulver som sprang over jordene på Ringi. Rett som det var sprang det ulv på fjordisen, og småunger måtte ha følge med en voksen om de skulle ut en snartur bakom hushjørnet i kveldsmørket.

Ulven holdt seg unna kølmilene, for han liker ikke ild. Men verre var det når slealasset skulle fraktes til Værket. Det var mange kjørekarer som fikk ulveflokken etter seg, om de skulle gjennom svarte skauen eller over islagte vann. Men det var råd: Når flokken b'ynte å hale innpå, så kunne du dra et tau bakom sleden. Det holder dem på avstand.

Du kunne også prøve å holde deg til venns med ulven. Du må ikke si ulv, for det kan lokke han til deg. Bedre er det å kalle han noe annet, folk kaller'n ofte for styggen, eller skrubb, varg, gråtass, gråbein, gråtrøll eller uty. Men ulven er som folk flest, han liker godsnakk, sånn som han ulven ifra Småland i Sverige:

"Den som kaller mej varg, den skall jag alltid bli arg. 

Den som kaller mej Den grå, honnom tar jag intet ifrå. 

Och den som kallar mej Gullfot har jag intet emot."

Stakkars gråbein, sier nå jeg, som alltid må være sulten. Det var straffen han fikk fordi han ikke gadd å bære Jomfru Maria over ei elv, men kastet henne av da de hadde kommet midt uti. Jomfrua ble sint, må vite, og sa: "Støtt  være ute, i uværet tute, svelte i veker hvor helst du reker - Skal du!" Og siden den tida har ulven hatt vonde vintre og halset over vidda med tunga ute på leting etter mat.

Og det er ikke mye han trenger, stakkar, han kan leve tre dager på en vidjespenning. En vidjespenning, det er en tynn bjørkekvist som du vrir til en slags reim og bruker til å feste ting med. Ikke mye å bli mett av! Men om det skriker i tarmene på'n etter mange dager og netter uten mat, da uler han sårt mot himmelen, og så faller det tre bloddråper ned i kjeften på han og stiller den verste sulten. Det sa ihvertfall folk før i tia. Stakkars, stakkars gråbein!

Bilder: Ulv fra wikimedia commons. Ulveplanseje fra digitalt museum. "Ræven og ulven", Louis Moe 1905. Tegning av ulvestua på Isi i Bærum fra digitalt fortalt. 

Bærums Verk januar 1814

Det var kaldt oppi Eineåsen i januar for to hundre år siden, og mye snø, om jeg ikke husker aldeles feil.  Men nedpå Verket var det kaldere. Bærumsverket var det kaldeste stedet i Bærum, akkurat som nå. Det er nok fordi det ligger nedi dalbunnen ved Lomma - elva - hvor det er fuktig og rått og korte dager med lite sol.  

På Verket krøyp verkensfolket tett sammen ved grua i de små arbeiderboligene. Mor og far og sju tynnkledde skrikerunger kunne det være, og gjerne en gamlefar, bakom hver dør. Far var kanskje på arbeid på masovnsringen, mens mor kokte vassgraut eller stekte pannekake av det siste melet. Og rundt henne sto ungene og hutret og frøs og gledet seg til mat, fordi det var så lite å bli mett av, både på Verket og ellers i landet.  

Masovnen på Verket var det varmeste stedet i Bærum. På masovnsringen, der hvor far jobbet med å hive malm og køl i ovnen som smelta jernet ved over 1000 graders varme, der var det varmere enn i glohaugen. Og nedi formerhytta var det like varmt. Det var der det glødende jernet rant ut og ble lagd til de fineste jernovner med pynt og snurrepiperier og krumelurer og forsiringer og ornamenter og flere etasjer, som skulle sendes til Danmark og England. Inni Hovedbygningen hadde de ovner med etasjer. En kunne bare drømme om hvor utrolig mye varme det kom fra en sånn. 

Men det gikk dårlig med ovnshandelen, sa folk. Det var kongen i Danmark sin skyld, for han hadde gått sammen med Napoleon i krigen mot England. Ikke skaffet han oss mat heller. Nei, mumlet de, vi hadde greid oss mye bedre uten danskekongen. Norge burde være sitt eget land, sånn som i vikingtiden, og hatt egen konge og egne lover og eget flagg! Både greven Wedel og verkseieren mente det. Og slikt fint folk, de var vel til å stole på?

Vi kunne få den kjekke prins Christian Fredrik til å bli konge for oss, mente jeg. Vi hadde jo skjønt at han gjerne ville bli konge i Norge. Han Christian-Fredrikken var en fløtepus, mente Hanna, som bare ville lure oss tilbake til Danmark igjen. Vi krangla mye om det, Hanna og jeg, i de mørke januarkveldene i 1814. Når vi ikke drømte om en ovn med etasjer til å ha oppi Eineåsen. 

Nedpå Bæromsverket sov de aldri. Du kunne se Verket lyse nesten helt inn til Christiania. Det strålte som gull, som et Soria Moria slott. Høre kunne du også, langt unna. Uti fossen gikk vannhjul med kraft til de store blåsebæljene som hvinte og skreik og blåste luft inn i masommen og til stangjernshammeren som banka og slo, mens gnistene sto opp i vinternatta og ulvene hylte fra åsene rundt. UUU! UHUUU! 

 Kom du innover i Lommedal'n, eller opp mot Bærjer eller Skui eller Tønnom, eller over mot Haslom og Hævik og ellers i Bærom som folk sa før, da var det stille og mørkt. Mindre enn 3000 mennesker bodde i Bærum 1814, så det var langt mellom hus med lys i vinduet.  

Men ulver var det nok av. De sprang på fjordisen så folk som skulle vinterveien fra Asker til Christiania måtte passe seg. De rekte langs Ankerveien så folk fra by'n eller Bogstad måtte ha fakler og bjeller og dra en grein etter sleden for å holde styggen unna. Han er feig veit du, og kommer ikke helt inntil. I Lommedal'n stakk ulven kjeften inn døra til folk, og unger måtte ha følge med voksne til å skremme bort gråbein når de skulle ut og tisse om kvelden. Så det var best å holde seg inne om en kunne, og drømme om at alle ulver var bundet eller borte. 

Heldigvis var det noen som passa på når arbeiderunga lå anføttes i halmen og sov i vinternatta, tett sammen i samme seng og med fellen godt opp over nesetippen. Det var den vesle gråkledde karen med rød lue som bodde hos hestene i stallen på Verket. Nissen. Alle på Verket kjente til ham. Til og med Peder Anker som eide både Verket og det store Nordmarksgodset og det fine Bogstad, og hadde vært generalveiintendant, han hadde sett nissen utenfor Værtshuset. Huldra hadde han visst også sett, en gang det var fullmåne og hun danset på isen på Buruvannet. 

 .
Bilder: Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen.
Fra ovnsringen på Verket, samme tid, fra kobberstikk av den danske kobberstikker J. J. G. Haas, etter maleri av Chr. A. Lorentzen.
Bukkevaseovnen fra Bærums Verk er fra Digitalt museum. Nissen er laget av Th Kittelsen. Ungeflokken og ulven har jeg lagd sjæl.