onsdag 31. desember 2014

Takk for i år!

Jubelåret er nesten slutt. Det har vært litt av et år! Nå gjenstår bare å si godt nytt år og takke for det gamle: Takk til Bærum for oppdraget! Takk til alle Bærums barneskolebarn og lærere som har ledd og lært og feiret og undret sammen med oss! Takk til dere som har fulgt oss her på bloggen! Takk til Historien og 1814! Takk for oss! Godt nytt år!
Og med det setter vi punktum.


Ved årets slutt

Året 2014 er over om noen timer.  Det har vært et år med markeringer og feiringer for Grunnloven i hele landet vårt. Her i Bærum har det vært forestillinger, utstillinger, foredrag og ikke minst mange gøyale og lærerike prosjekter rundt om på skolene. Ragnhild og jeg har vært så heldige at vi fikk jobbe med alt som skjedde i 1814 med utgangspunkt i vår egen kommune, Bærum. Det har vært som en eventyrlig reise!


Ikke minst har det vært overveldende å komme rundt til skolene i Bærum og treffe nysgjerrige og entusiastiske elever og lærere. Vi har fått masse energi på skolene, enten det var forestillinger eller samtaler i gymsal, auditorium eller klasserom. Jeg takker for all latter, ivrige spørsmål og det å finne ut av noe sammen.

Noe av det mest spennende var 5. klassingers utsagn om hva de kunne savne nå i 2014, som elever  hadde mere av i 1814. Mange elever ønsket mere kontakt med dyr, mer natur, flere gårder, lære praktisk arbeid, å arbeide mere sammen med voksne og å være mere sammen med familien. Mange syntes det var blitt litt for mange elektroniske "dupeditter" og ville gjerne gjøre mer med hendene sine. Vi snakket om framtida. At om noen år er det elevene selv som skal styre samfunnet. Da kan det være viktig å kjenne til hvordan folk hat levd i ulike perioder. For hvordan ønsker man at verden skal bli? Bærum er annerledes i 2014 enn slik det var her i 1814 med sine 3000 innbyggere. Hvordan vil Bærum se ut for dem som skal leve her om 200 år, i 2214?

Takk til venner vi har møtt i bakgård, på byfest og på bibliotek i Sandvika, på Henie-Onstad midtsommers, på Bærums Verk,  på turer til Nes jernverk, Glomdalsmuseet og Eidvollsbygningen. Vi takker for samtaler om fortid og framtid, for alvor og humør, for lek og konsentrasjon.

Når jeg tenker tilbake, kommer dette året til å lyse som et av de morsomste i livet mitt. Ragnhild og jeg har virkelig vært heldige som har lært så mye om Bærum og møtt så mange barn og voksne som ville gi av seg selv. Tusen, tusen takk.

I romjulen 1814

Romjulen er tiden mellom de stille og høytidelige juledagene da man går til kirke og ellers er innen døre, og et nytt år. Romjulen er tid for fest, for lettsindig fjas og munterhet, for julebukker, juleleker, musikk, dans, utflukter og mat og drikke i mengder, for både høy og lav, i patrisierhjem, på herregårder og i små husmannsplasser.


Men i Christiania i 1814 er romjulen stille. Ingen festligheter som tideligere år, ingen ball og spillopper, ingen unge damer med dyp utringning og bare ermer som den foregående jul, da man svingte seg over alt i allemander, kontradanser og engelske menuetter, polskdans og hoppdans, til prins - og senere enstemmig valgt konge - Christian Frederiks velbehag.

Denne romjulen er ikke som året før, da det var ball over alt. Se bare hva den iherdige slottsprest på Akershus, Claus Pavels skriver i dagboken sin 23. desember 1813: "I Morgen skal Julen kjøres ind gjennem Byens Gader ved Fakkelskin, hvorpaa Touren gaar til Carlsen, hvor Stadens fiffige Ungdom skal tilbringe den hellige Julenat i Sværm og Leeg. Paa Løverdag er Aftenselskab hos Tullin, paa Søndag Middagsselskab og Bal paa Ellingsrud, og saa gaaer det forthen hos Capt. Schjøtt, hos Thulstrup, hos Morten Anker og vor Herre veed hvem flere, der ere eller blive henhvirvlede i den fordærvelige Strøm, som desværre ogsaa henriver Prindsen og nedsætter ham i Folkets Agtelse." 

I 1814 er romjulen stille, skriver slottspresten 27. desember: "Stille for os, og stille, saavidt jeg erfarer, over den hele By henrinder denne Jul. Den Collettske Cirkel er paa Fladeby, og andetsteds hører man ikke om Baller eller andre Lystigheder. Politimesteren har indskjærpet Forbu-det mod at gaa maskeret paa Gaderne. Saaledes maa da ogsaa Spektakkelmagerne holde sig i Skindet, og nøies med at gjøre Løier inden fire Vægge..." 

Ja - på Fladebye hos Colletts - der er det fortsatt festlig, men ikke som årene mellom 1800 og 1808 - vel dokumentert i Fladebye Journalerneda det hvert år ved juletider ble holdt store selskapeligheter med både tredve og femti gjester, med dramatiske opptog, komediespill og maskerader, juleleker - kysseleken, hviskeleken, panteleken, blindebukk og "min fisk". Man ble vekket til frokost av klarinettspill, om formiddagen forlystet seg med kjøreturer, sang og musisering, håndarbeid og kortspill. Og om aftenen var det sen middag etter engelsk mønster med sanger, skåling og megen munterhet, med et nytt vertspar valgt hver kveld og og en traktering på tallerkener og i glass som var kongelige verdig. Og deretter kveldens høydepunkt - det dramatiske opptog, som beskrevet i Julejournalen 1808 Eller fra 1801 som frøken Conradine Dunker så livlig om enn noe omstendelig beskriver det i Gamle dager.

File:Dance in the Château St. Louis-Quebec 1801 4x6 MR.jpg

I 1814 har landet fått en ny stattholder, grev Hans Henric von Essen, den stive, tarvelige Essen, ser Pavels nokså uerbødig. Fruen, friherrinne Hedvig Eleonora Charlotte von Krassow er av det dydige og huslige slaget, de synes å ville føre et stille og uselskapelig liv, og absolutt ikke som i Christian Frederiks dager. Den 21. desember har slottspresten observert dem i teateret og skriver: "Hun er en vakker, temmelig ung Kone, klædt med Tarvelighed og Decents, ligesom overalt hendes Huslighed roses meget. Min Kone anmærkede, at de fiffige Damer, der ellers, Prindsen til Behag, fremstillede sig i deres Nøgened, iaften sad meget tugtigen indhyllede i deres Schavl. Kan Fru Essen gjøre Sædelighed til Modetone blandt vore Damer, da velsignet være Dagen, hun kom her."

På Bogstad er det mørkt og stille i julen 1814. De de ankerske stuer og saler er tomme, der er ingen festligheter og ball, ingen overdådige måltider med viner, punsj, terter, bakkelser, salte, syltede og kandiserte herligheter, friske frukter midtvinters. Ingen sledefart. Ingen dans og musisering, ingen lek og moro. Herr Peder er dratt til Stockholm. Allerede 29. november tok han og følget hans avsted og er meldt vel ankommet.

Grev Wedel og fru Karen har flyttet hjem til Bærums Verk. Der er det også stille. Ingen sleder i rad langs Ankerveien fra Bogstad eller fra byen med fakler og dombjeller og muntre mennesker, festkledte og i ulveskinns pelser, på vei til Hovedbygningen på Jernverket til traktement og juleløyer.
Fru Karen skal snart føde sitt fjerde barn. Og Greven selv, den nye finansminister - stadig angrepet i Intelligensseddelen - er tynget av arbeidet med landets katastrofale økonomi, utarmet og bankerott som vi er. Den stakkars Greven - 28. desember skriver Pavels: "Intelligentsseddelen indeholdt et nyt Angreb paa Grev Wedel. Den anonyme Indsender paastaar, at de fleste Tilhørere og Storthingsmænd følte Uvillie, hver Gang han oplod sin Mund. Det kan jeg dog neppe tro, thi det meste, han sagde, var meget fornuftigt og godt."

Det er liksom kommet et nytt alvor og en tyngde, både i ballsalene og i de små stuene, over høy og lav, ja over landet, i dette året som Pavels kalte Annus Mirabilis. I de tusen hjem greier folk seg som best de kan og slikker sine sår efter flere tunge år, og nå dette siste med så store omkalfatringer - tre konger, ny konstitusjon, ny Grunnlov, i tillegg til krig og nød og sult og sott - på ett lite år. Et bemerkelsesverdig år! Pavels sier det så treffende i dagboken sin nyttårsaften 1814: "Det kaldtes et Aar, og bestod ligesom dets Forgjængere af 365 Dage, men Aarhundreder ere henrullede, og have været langt mindre mærkværdige end dette Aar. Uden afgjørende Feltslag, uden blodige og voldsomme Revolutioner tror jeg ikke nogen Nations Historie kan fremvise Magen til saadant Aar." 

Bilder: George Heriot: Dance in the Château St. Louis-Quebec, 1801. At nippe strå, postkort tegnet af Benjamin Dahlerup (1898-1959) efter anvisning af M. Kramer Petersen, tegnet av B. Dahlerup, efter original i Dansk Folkemindesamling.

tirsdag 30. desember 2014

1814 - Vår, sommer, høst og vinter

Det var vel nesten itte tel å unngå at det måtte komma tel krig en gang på sommeren 1814? Nordmenna hadde lagd sin egen grunnlov, valgt sin egen konge og ønsket å værra et fritt kongerike. Stemninga i landet har vel knapt vært mer begeistra enn etter dagene på Eidsvold? Sjøl Karine og je fikk med oss at store ting var på gang, men at vi skulle klare oss uten han far i København, hadde vi vanskelig for å tru. Men han Hermann – Wedel altså – var jo stadig vekk på Værket sitt her i Bærom, og av ham fikk vi høre de underligste beskjeder: Dom store landa ute i Europa hadde allerede beslutta at landet vårt var svensk! Vi skulle nå inn i ny union – med Sverige denne gangen. Ja det er jammen itte godt for oss vanlige folk å begripe seg på hva dom fine holder på med, ei heller hva dom tenker på der ute i Europa, at vi ska´bli, eller enda verre allerede er svensker, ja det rister både je og a Karine på hue av. 
Utover sommer´n blei det forberedt til krig. Det verste var å se sønnene fra husmannsplassene rundt omkring bli sendt avsted tel neri Smålenene – med skralt utstyr – for å kjempe mot svensken. Det reiste sønner i fra Røkkinn og Bekkestua, Veimyr og Muren, fra Tveter, Garlaus, Eikeli og mange andre plasser her i Bærom. Mødrene sto i døra mens tårene rann, fedrene ble tause og fomla fælt med henda,småsøsken løp etter brødrene sine med lefse, flatbrød og litt spekepølse som nok kunne komma godt med i krigen. Det var visst han svenske kronprinsen - som viste seg å værra han Carljohan - som var så aldeles forhippen på å rane tel seg landet, akkurat nå da alt skulle værra så bra. Sett slikt! Men han Wedel trøsta oss og sa at slik måtte det bare gå – det var lisså greit å bli venn med svensken jo før jo heller – for det var itte mening i å stritte i mot. Forstå det den som kan ... Itte tel å undres over – svensken var sterkest, men ved flere slag lærte de norske soldatene dom svenske ei hard lekse. 
Men Wedel sa at svensken var int´ressert i fredelig naboskap, og det tok itte lange tida før vi hørte at det var kommen tel enighet og våpenhvile nerri Moss. Gudskjelov og takk, det sa både a Karine og je. Det får greie seg med alle dom som stryker med av sult og sott og svekk, av feber, hoste og blodstyrtning om vi itte skal gjørra slutt på hverandre med høygafler og muskedunder.
Han Neumann – sognepresten vår borti Asker – fikk det travelt. Ja, travel hadde denna mannen vært all sin dag, med ku- og mennesketellinger, skoleplaner for onga og vaksinering mot disse fæle koppene som ga deg sår og arr i ansiktet og kanskje gjorde deg blind, om du i det hele tatt overlevde da. 

Joda! Itte lenge etter at krigen var slutt, skulle det bli en folkeforsamling i landet vårt. Den skulle  samles i Chrestiania – itte en dagsreise ifra Bæromsverket engang. Denne folkeforsamlinga skulle hete Storting – det samme som tinga het i fordums tid. Og dit skulle han Jacob Neumann, som hadde en finger med i det meste.Folkeforsamling og Storting, det hørtes storarta ut, men mon tro hva kongen – enten han Christian Frederik eller svenskekongen ville si til det... Var det itte slik at konger var vant med å skulle bestemme alt? Men før 1814 var forbi hadde nordmenna alt, både svenskekonge, storting og regjering. Rare greier, for ett år sia hadde vi bare en konge - og han var dansk. Nå kunne vinter og mørketid sette inn. For fra nå av sa dom at det var folket som var viktigst. Og det ga lys langt inn i sjela midtvinters.

onsdag 24. desember 2014

God jul!

24. desember: Julaften i Eineåsen

Nå er det mest småtterier igjen å gjøre oppi Eineåsen. Vi ska ha inn einerkvister i stua. Nå er'n nyskrapa og vaska og fin. Så er det å bære inn juleved, ha julehalm på gølvet, legge kvit duk på på bordet og sette lange kvite julelys i stake.

Så ska vi i stampen og ta det store julebadet. Det har vi gleda oss tel, både Hanna og je. Reint ska det være sa kjerringa, hu snudde stakken - bruker'n jo å si, men tel jul ska det være skikkelig reint. Og nye reine  fine kleer ska vi ha også. Før var det far i huset som var først oppi stampen, så mor og unger i tur og orden, og tel slutt tjenestefolk, i samma vannet. Hos oss er det je som er først oppi, eldst som je er. Minst også, så jeg legger att minst møkk i vannet. Vi bruker å skritte over ei øks når vi ska oppi stampen, for det sikrer deg god helse resten ta året. Og badevannet ska'n la stå ihvertfall tel førstedagen, for det er mye god kraft i det julebadevannet.

Så ska vi ha opp kornband tel småfuglene. Det er gammal skikk og siste utearbe en gjør, rundt middagstid og ihvertfall før det skumrer. Juleneket brukte være siste kornbandet du lagde i skuronna og det  varsla neste års grøde. Var bandet kraftig og fint med mye på aksa blei året godt. Kom spurven først i neket varsla det også godt år. Om det kom mye mye dompap varsla det også godt, men skjæra var dårlig varsel.  Før brukte folk heromkring å skyte en salutt når neket v ar oppe, og om de itte hadde noe å skyte med så smalt de ei svineblære mellom to vedskier.

Så er det å sørge for litt ekstra tel husdyr og graut tel nissen. Så er det å setta fram maten, såkaka midt på bordet såkaka og smøret - en svær klomp med rosemønster, og så alt en har i huset av søtt og salt og fett og fersk, og så og juleøl og juledram. Det er skikk fra gammalt det, her på Bæromskanten, at alle som kan stå på egne bein julaften - liten og stor, gammal og ung, høy og lav - alle ska ha en juledram for hell og helse. Så er det bare å holde seg innendørs og la julefreden senke seg, for i natt er julereia lei,

Men nå ska je hive meg rundt, så itte julekvelden kommer på meg som på kjerringa som en sier - og ihvertfall itte som på han romerikingen i stubben under her:

Mannen som hadde så mange uhell på julefta, fra Romerike, herfra 
Før i tida var folk så tidlig oppe store juleftasmorgen, for at dom kunne bli ferdig med alt arbeidet til høgtida skulle innringes. Slik var det med denne mannen au. Klokka fire juleftasmorgen var han oppe, og det fyrste han gjorde var å gå på låven og treske.
I fyrstninga gikk alt bare bra, men så begynte uhellet. Det fyrste som hendte, var at han slo i hjel katta si med sliulen.
Da klokka var seks, skreik kjerringa på han og ba han komma og hogge opp brønnen så hu kunne få vatten til vellinga. Itte før hadde han fått hol på brønnisen, så slapp han øksa si nedi brønnen. Han måtte da finne noe annet så han kunne få såpass hol at kjerringa fekk vellingvatten.
Da han hadde eti, gikk han til husbonden sin for å hogge juleved. Da han kom dit, var det enda så mørkt at han itte kunne se foruta lys, derfor fekk han varme i noen tyristikker som han sette i vedskålveggen. Han hogg og hogg og glømde bort tyristikkene, og før han visste ordet ta, stod heile vedskålen i lys loge, det var så vidt han kom seg ut sjøl. Både skålen og juleveden brente opp.
Mannen vart aldeles utav seg sjøl, men husbonden hans, som var en snill kar, sa at han itte måtte ta det slik. Dom fekk vera glad at itte fleire hus strauk med, og ved var det nok ta i skauen. Nå fekk han komma inn og få både mat og dram, det var jo jul, og kjerringa hadde noe sul ferdig som han skulle få med him.
Da han kom inn på kjøkkenet, sat kjerringa til husbonden og kinne smør. Hu reiste seg da han kom inn, og fant fram mat åt han og bau han bort åt bordet.
I det samme han gikk over golvet, velte han kinna så rømmen flaut utover, men da vart kjerringa sint og sa det var best han såg til og kom himatt. Han kunne visst itte gjøre anna enn spetakkel og ugagn den dagen.
Mannen tok det han hadde fått og strauk himover, men itte før var han kommen ned på vegen, så vart han omringa av en flokk kråker som holdt på og åt opp både han og sulet. Men endelig kom han da himatt, og da han fortalte det som hadde hendt til kjerringa si, sa hu:
- Gud bære deg! Du må vera feig, for den som har mange uhell på juleftan, er enten feig eller får han bare ulykker heile året rundt.
Hu hadde han bortåt bordet å få mat og sia bytte klær til helgja. Så lukka kjerringa opp begge dørene til det stor matskapet og ba han se å mye godt dom hadde til jul. Og i skapet låg både julekake og annen kake, lefse og flatbrød, smør og ost, sylte, kjøt og flesk, men oppi det øvste rommet sto ei flaske julebrennevin.
Så kom mannen til å tenke på at han ville ta seg en dram etter all den leiheta han hadde hatt. Men skapet var så høgt at han itte kunne nå a frå golvet, derfor kleiv han opp i det neste rommet og holdt seg i det øvste med han tok flaska. Men i det samme valt skapet over ende så han vart liggendes under det, og smør og ost, lefse, flatbrød og kaker, brennevinsflaska og alt som var i skapet dansa bortetter golvet.
Men da vart kjerringa flygende sint. Da hu var så lita ta vekst at hu itte kunne få rå med han på annen måte, tok a en stol og kleiv oppå og gav han ei grepa øreteve på hår side.

Bilder: Adolph Tidemand - Norsk juleskik 1846, fra Norske Folkelivsbilleder utgitt av Chr. Tønsberg (Christiania, 1854). Dompapen på frossen kvist: Th. Kittelsen 1906. Nissen og katt ved grøtbollen, julekort: Kjell E. Midthun.

tirsdag 23. desember 2014

23. desember: Vaskarnotti, Tollesmess - Þorláksmessu á vetri

Lille julaften! Da'n føre da'n! Nå tenker je nok at vaskinga snart er unnagjort rundtom, så enkelt som det er nå tel dags. Itte som i 1814, da det fortsatt var mange som bodde i røyktue med ljore i taket. Bodde du i ei slik ei, da måtte du spa og skrape og sope fram stua og alt inni, tak og vegger og bord og benker og kråskap og framskap og kister og krakker med kost og skrape. Og da blei ofte kvelden sein før du hadde fått vaska og kritta og krota ferdig.


Det er itte vanskelig å tenke seg at det blei sotete og svart inni ei sånn stue med grue - skorstein kalt - i kroken som slapp all røyken rett opp i taket før den forsvant ut gjennom ljoren. I 1776 ble det forbudt å bygge stuer og hus uten pipe, men forbudet blei oppheva i 1806, og utover på 1800-tallet fortsatte folk å mure opp røykovner. Sånn skreiv præsten Wilse om røykovn i Spydeberg i Smaalenene i 1779:
"Skorstenen er nedentil åben til de to sider, og muren over dette åbne hjørne, som zires med en karnis af træ, opholdes af en jern-stang eller træstøtte. Tilforn var skorstenen det eneste sted i huset til både lys, varme og kogning, med en bagerovn bag; nu haves hos de fornemmere bønder en jern-kakkelovn i stuen og resten i kjøkkenet; dog have mange begge dele i stuen for at spare veden iblandt."
I "Om bygnings-skikken på landet i Norge" fra 1862 skrivi av 'n Eilert Sundt står det mye interessant om gamle stuer, blant anna om den typiske akershusiske stueform og med eksempler fra både Bogstad og Jarlsberg.

Lille julaften er minnedag for biskop Þorlákur helgi Þórhallsson (1133-1193) fra Skålholt på Island. Der heter dagen Þorláksmessu á vetri - Torlaksmesss om vinteren. Her sa folk Tallaksmess og Tollesmess.
Den hellige biskop Thorlak gjorde mange undere, både mens han levde og etter at han var dau. En gang han var på vei mellom Thykkvibær og Skalholt møtte han ei kjerring som satt og gråt så sårt fordi hu var enke og eneste kua hu eide, den som sku fø' onga hennes, lå dau på båsen, så hu måtte gå "stafkarls stig" - ut med tiggerstaven. "Gakk du hjem,» sier'n Þorlákur da, "og se om itte kua lever." Og sånn var det, kua hu sto lys levende i fjøset hu.

I Jærtegnsboken - Jarteinabok - som ble lest opp på Thingvellir i 1199 står det om Thorláks mirakler, for eksempel en dette, fra katolsk.no: 
"Han ble populær blant de fattige fordi han kunne løse akutte økonomiske kriser eller praktiske problemer: en blind sau blir seende, en døende ku blir frisk, en olm okse stanger en jente, men blir plutselig from og snill, en ørn tar fugl og egg, men folk klarer å drepe den etter at de har bedt til Thorlákr om hjelp. En mistet øks blir funnet igjen, en fattig kone får hjelp til å slå i hjel en sel til seg og de sultne ungene sine, en kvinne som forbrenner føttene sine i en varm kilde, blir leget på rekordtid. Rekende båter seiler mot vinden og blir reddet, flomutsatt tørrhøy blir reddet takket være biskopens forbønn hos Vårherre. Jærtegnsboken gir oss god informasjon om folks store og små problemer i hverdagens slit på 1100-tallet. Men også om gleder: En gang de på en gård fikk dårlig gjær i ølstampen, tok de den gamle bispestaven til Thorlákr og satte oppi brygget, og straks ble det god gjæring, og få hadde smakt så godt et øl som dette."

I Trøndelag kalte de dagen for Sjursmess, visstnok fordi sjura - eller skjæra som vi sier på disse kanter - skal ha forsovet seg fordi hu itte merka forskjell på dag og natt. Men det er fort gjort at dagen drar seg langt inn i natta nå, så mye som det er å henge finga i.

Kakukvelden blir'n og kalt denne kvelden. Tel glede for de som fortsatt står i med bakinga kommer her vers to og tre av n' Hans Allum sin oppskrift på Fattigmands-Bakkelse ifra kokeboka med oppskrifter på vers tel kjente melodier - Den norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer, eller Norsk Huusholdningsbog i alphabetisk Orden paa Vers, fra 1833. Mel. Om jeg paa min Samvittighed (som je itte kan).  

Til Rigmands-Fattig-Bakkelse
Sex Æg, en Pot sød Fløde
Man tage maa og Sukkrelse,
Saavidt det kan forsøde;
Eet Glas fransk Brændeviin, Kaneel,
som stødes - og godt Hvedemeel,
Samt nogen Cardemomme
Man i Deigmassen komme.

Lag heraf Deig, som bages ud
Og i Figurer skjæres,
Saa meget som til Juleknud
Man vil der skal fortæres.
Kog Bakkelset i Svinesmult,
indtil det bliver bruunlig guult
med et Par Næpeskiver,
Som rette Smag det giver. 


Bilder: Tidemand, Adolph Røykstue fra Vikøy, Kvam i Hardanger, 1867. Tidemand, Adolph, En krotet røykstue, Vikøy, 1873. Den hellige Thorlak på del av Altarisklæði fra Hóladómkirkju.

mandag 22. desember 2014

22. desember: Solsnu

Je hører de sier sola har snudd. At vitersolverv var i går, klokka, 23:03, at den korteste dagen og lengste natta har vært og fra nå blir dagene et hanefjed lengre for hver døgn. Men je veit nå itte helt. Je har itte merka no ihvertfall.

For etter gammal skikk står sola helt stille nå mellom Bryggjardøgri og Juledagen. Og i den tia må du itte gjøre no kringgang, slikt som er rundt, men holde deg unna garnnøster og slipestein, kvernstein og spinnerokk, for ellers vil kanskje itte sola snu. Og det kan skje fæle ting: Om du spinner, så kan du miste tommeln. Om du baker, så snur baksten seg i ommen og du får'n kanskje itte ut. Og i kvernhuset sitter kvernknurren og knuger på kvernsteinen så den itte går rundt, tre dager tel ende.

File:Nuremberg chronicles f 76r 3.pngDu merker når sola snur, for da snurrer horna rundt på på kyra. Ting som er fast blir løst. Og alt vann blir først tel vin, så tel eiter og så tel vann att. Det skjer en gang mellom solsnu og juledagen, men når veit ingen.
Og hvis du itte har satt tjærekors over døra, så gjør det fort, for det er nå hu er spesielt lei, Åskereia.


Om Aaske-Reia, fra Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre Tellemarken i Norge, presten Hans Jacob Wille, 1786: 
"Aaske-Reia (ɔ: Asernes Færd) reiser adskillige gange i Julen, og især, naar store Drikkelav er i Nærheden. De ere Aander, som ei have giort saa meget Godt, at de kan fortiene Himmelen, og ikke saa meget Ondt, at de kan tildømmes Helvede, da de bestaae af Drukkenbolte, Slagskiemper, Vise-qvædere og fine Bedragere, derfor bliver deres Straf at ride om indtil Verdens Ende. Forrideren er den Matrone Guro-RysseRova, saa kaldet af sin lange Hale, hvorpaa man skiller hende fra de øvrige i Rittet. Efter hende følge adskillige af begge Kiøn. Seer man dem foran, da ere de store og deilige, saa vel Rytteren, som Hesten; men bag til seer man in-tet, uden Guros Hale. De ride med gloende Stænger og Vægte, og denne deres Riden foraar-sager en saadan græsselig Allarm af Jern-Bislernes Ringlen, Jernstængernes Sammenstød, og Rytternes Skrigen, at man kan høre dem langt borte. De ride saa vel over Vand, som over Land, og seer man neppe Hestehoven røre ved Vandskopen. Hvor de kaste Sadlen paa Taget, der maae et Menneske døe paa Øieblikket, og hvor de fornemme, at et Mord skal skee i et Drikkelav, der komme de ind ... Levende Menne-sker ride og med; de blive opsnappede af Færen, og igien satte paa samme Sted, de ere tagne " 

Presten Wille skreiv forresten om juletrær også, han. Itte om julegran men om julerogn. For i Telemark brukte folk å ta rognetre med rot og alt inn i huset i god ti føre jul, så rogna sku få blad og blomst tel høytia. Rogna var fra gammalt Tor med hammern sitt tre, hu beskytta imot hekser og skrømt og lynnedslag og styggedom, og ga helsebot for mangt.
Bilder: Tresnitt fra Nürnbergkrøniken, en inkunabel eller vuggetrykk, skrevet av Hartmann Schedel i 1493, tegninga er muligvis laget av Albrecht Dürer som var i lære hos Schedel. Rogn fra Carl Axel Magnus Lindman - Bilder ur Nordens Flora, wikipedia.

søndag 21. desember 2014

21. desember: Tomas Fulltønne

Fra gammalt bynte julefreden på Thomasmesse, eller Tomas Brygger eller Tomas med Byttin som dagen også blei kalt. Tegnet på primstaven kunne vætre ei tønne. I dag sku alt arbeid være ferdig, både inne og ute, skredder'n og skomakern sku skysses ut av huset. Lefse sku være bakt med det påfølgende lefsetøværet - lefsetøyra eller kakelinna. Juleveden sku være i hus, ellers kom Tomas og skeit på høggestabben. For Thomas kinn jager jula inn, het det



Tomasmesse-dagen, Bryggjardøgri, var dagen for "oppskoka". Da blei ølet som du satte Anna pissihose tappa fra bryggekaret og over på tønner, og så dro karene rundt og prøvesmakte på hverandres øl.

Bratsberg var det sånn: St. Thomas apostels dag betegnes med en tønde, fordi juleøllet da heldtes paa tønderne; man kaldte den derfor ogsaa Thomas Brygger, eller Thomas med byttin,‘ og satte dette igjen i forbindelse med et tøveir, som paa den tid oftere indtraf, kaldet Lefse-Tøjren. 
Mellem Lucianat og Thomasmesse indtraf den 4de tamperdag (onsdag efter Lucia), eller imbredag, som tamperdagene i Norge kaldes; hele ugen fra den onsdag til den følgende kaldtes derfor Imber-Vika og 4de adventsøndag Imbresøndag. St. Thomasdag, som faldt i denne uge, reiste man om til venner og naboer for at smage paa juleøllet. Ruset, som de tog sig, kaldtes efter Wille skokebollen. Skokebolle er en første bolle af nybrygget øl. Upskoka er nybrygget øl, som øses op af gjæringskarret. Var det klart og godt veir paa denne dag, ventedes et godt aar, og som veiret var paa denne dag, vilde veiret hele vinteren blive.

Var du uheldig med brygginga så ølet blei svakt, var det stor skam og kanhende tegn på at n' Vårherre hadde ei høne å plukke med deg. Ølet skulle være så sterkt at når den tredje drakk, skulle den første kvede, het det. Som ølet tel Ola, brukte bestefar min si:
 Han brygger sterkt øl, han Ola i garden.
Det romler i magen som toreslått,
det braker i broki som børseskått.

Det kunne gå livat for seg, kan en skjønne, med drekking og skåling og reking mellom gårda. Og hadde du uroa ølet kunne det bli slåssing. Ølbollen blei sendt rundt så alle drakk av samma bollen. Ofte gikk det som fra denne innskrifta i en ølbolle fra Rauland i 1779:

Ud af min gule krop
en Bonde før har drukket,
og med en enskiels kop
 sin Tonges Brans udslukket.
Et veldigt rus han fik,
saa knapt han kunde staa,
men som det gik med ham,
saa kan det flere gaa. 

Du kunne og drekke einskils med enskielskop eller einskilskål, beregna på en person. Om å drikke einskils skreiv Landstad på 1800-talet: 
"Naar maden er taget av bordet, bæres der frem ølboller af indtil en skjæppes rum, hvoraf 2 eller 3 sættes på det langs stuen løbende bord. Gjæsterne sætter sig da omkring dette, især de gamle, medens ungdommen danser, kvinderne ved den nederste og mænderne ved den øverste ende. I enhver av de store med inskripsjoner og brogede farver malede ølboller svømmer en and, der er uthulet og dannet til en slags øsekopp. Skjænkesvenden øser nå opp det sterke skummende øl i smaa skaaler, af størrelse med en kontorkopp,"einskjelskoppar"; disse skal enhver drikke ud. Dette kaldes at drikke "einskjels" (en for en) og nu går det løs med drikkestev".

Over her er einskilsbolle - skjelsing, skål eller einskilskopp - med innskrift Olle Omundsen Øde-Gaard 1777 fra Hægebostad. Så kjenge med to hestehuer og innskrifta Drik din lost tak Gud for sine gawer 1792, fra Voss

Så var ølfuggel, gjøytil, gås, høne, høneskål, kane, kani, kjenge, koks, mjokk-høne, orre, pelikan, skafse, øland, ølgås, ølhane, ølhøne, ølkjenge, ølkopp, ølbolle, trøys, øreskål, ølause, ølskål, ølstaup, vangar, vengeskål, øltankar, kanne, krus, beger, bekar, drikkehorn. Kjært barn har mange navn, som a Hanna bruker si.  

Ølfugl fra Rauland: Skaalen er liden hastig gaar Tiden drik lystig min Ven Mor Tapper Igen Anno 1744/BV. 

Ølbolle, fra ukjent sted: Jeg eeneste Søster Brøderne fem mei Løster saa Gierne at Skiænke for dem og alle min Vænner ....... Anno 1779 / Ud af min hule Krop en Bonde før har Druket ......  

Ølbolle fra Åseral: En Bonde Drak af Mig i Nat Han tapte Bort baade Hansker og Hat ...... Tilhørende Ole Olsen Espelien, 1851. 

Trøys fra Ørsta: En trøys med øl Paa Bondens Bord er Bedre en mange søde ord. 1796 / I*H*O*S AOD 

File:Sant Tomás.jpgThomasmessedagen var i gammal tid helgemesse for den vantro Thomas, apostelen, tvileren som måtte legge handa i sårene tel Jesus fordi han ikke trudde på oppstandelsen, som dro på misjonsreise tel Persia og India og fikk massevis av gull som han ga bort og som blei stukket med en lanse og led martyrdøden rundt år 70. Thomas er skytshelgen for arkitekter, bygningsarbeidere, landmålere, tømmermenn, murere, steinhoggere og teologer, mot blindhet og vondt i ryggen og for et godt ekteskap. Men øl har'n itte noe med. Nå er minnedagen hans 3. juli.

Bilder: Glædelig jul , 1887 Nils Bergslien julekort. Alle det fantastiske drikkestellet er fra digitalt.museum. Sankt Thomas er fra Ilesia Parroquial de Blesa, Teruel, Museu de Zaragoza, av Bernat Jiménez (1483-1487), wikimedia commons.

lørdag 20. desember 2014

20. desember: Om bakkelser i lefsetøyren og kakelinna

Merkelig med detta været, det sku vært mildvær nå, kakelinne og lefsetøyr, på grunn ta all varmen fra bakeinga før ju, men det er itte mye lefsetøyr her.

I 1814 var det travelt med baking på denne tia. Da sto kjerringene ved takka i eldhuset og bakte lefser. Mye lefser. Jernkaker og smultbakst blei gjerne bakt tel fest og høytid. Men bakerovnskaker var det itte mye ta. Itte mange hadde hadde en bakerovn i 1814. Jernkomfuret med bakerovn inni blei itte vanlig før et godt støkke utpå 1800-talet. Og da a Hanna Winsnes kom med Lærebog i de forskellige grene af husholdningen i 1845 blei det fart i bakinga av spesielle julekaker og søt bakst av finmjøl og sukker og fine krydderier, særlig i by'n. 7 oppskrifter på krumkaker har fru Winsnes i boka si. Her er ei oppskrift på Fattigmands-Bakkelser med blant annet 24 Æg, 24 Skeer tyk sød Fløde og 8 Skeer fransk Brændeviin. Resten av oppskrifta kan du lese her.

Hos husmannsfolk og småfolk var det mest lefse i 1814 og itte julekaker som  nå. Lefsa er kjært barn med mange navn som en sier, kling, klining, klenning, lems, finlefse, tynnlefse, tykklefse, møsbrømlefse, krinalefse, rylefse, gnikkalefse, mørlefse. I jula kom lefsa med no godt inni - smurt med gomme, mæssmør, prim, brunost, søvvel, rømme, smør, sukker og kanel og je veit itte hva det er alt sammen. Men godt er det.

Jernkakene er eldgamle. Kanskje så mye som i 1000 år har folk steikt bakkels i jern her tel lands. Det kunne være abelater - altså avletter - ifra oblat.

Så var det skrivarbrød og krumkaker. Og vafler steikt i firkanta jern. Og goro - gode raad. I Danmark heter de fortsatt gode raad. I Sverige heter de gorån. 

Kakejerna hadde langt skaft og var tel å ha i grua. Sånne blei det laga på Bæromsverket eller hos smeden i bygda. Åsså blei det så fint mønste på kakene. Det aller fineste jernet var aposteljernet som trøkte bilde av de tolv apostlene i ovale rammer rundt kanten av kaka.


Smultbaksten kunne være hjortetakk, bordstabelbakkels, smultringer og rosettbakkels. Og fattigmann. Den er også en gammal bakkelse, visstnok kom den ifra Venedig i Italia på 1400-tallet. I Danmark kaller de fattigmann for klejner, ifra klein som betyr liten på tysk, eller Norske klejner, og i Sverige kalles den klenät. En klenät er et lite klenodium, et klenot - "et litet, dyrbart och fint arbetat föremål". Gustav Vasa var visstnok frøktelig glad i klenäter.

Og hos de fine - hos Peder Anker på Bogstad for eksempel - der var det flust med godssaker å ha oppi kakene som andre bare kunne drømme om: Det var krydderier ifra fremmede land, kanel, nellik, ingefær, muskat og pepper. Peppernøtter og pepperkaker har det forresten vært lenge - i 1444 blei det skrivi om pepparkakor i Sverige og i 1534-36 importerte Gustav Vasa små pepperkaker.  På den tia var de gjerne bakt av rugmel og tilsatt honning eller malurt og krydderier og var voldsomt populære. Tel jul i 1580 bestilte kong Frederik II av Danmark og Norge to tønner pepperkaker tel Adense gård og fem tønner pepperkaker som skulle spises tel nyttår på Koldinghus. Mer om pepperkaker her.  Og mer om julebakst her. Og under her er det oppskrifter:

Små pepparkakor fra Kajsa Vargs ”Hjelpreda i hushållningen för unga fruentimber” utgiven 1755:
Utaf 5 skålpund socker och litet vatten kokas en sirap, som slås i ett tråg, hwarefter 5 skålpund godt hwetemiöl deruti straxt blandas, med et och et halft lod cardemummor, et halft lod muskotblomma, et och et halft lod canel, et halft lod näglickor, 3 lod sönderskurne pommerantsskal, 3 lod sönderskurne citronskal, et och et halft lod Paradiskorn, et och et halft
lod Sal Tartari, hwilken sistnämnde först uppblandas med rosenvatten, rör sedan alltsammans i sirapen, medan han är varm, en hel timma om med en trästöt och låt det få giäsa et halft dygn, kafla derpå ut degen tunn som en dubbel slant och skär honom sedan i rutor, eller på annat sätt,
efter eget behag; strö litet mjöl på koppar-bottnar eller bläckfat, hwaruppå de uti ugnen gräddas. Den som behagar, kan lägga sönderskuren mandel eller succat i degen när han utkaflas.
Skålpund = 425 g
Lod = ca 13 g
Paradiskorn = krydda av kardemummatyp
Sal Tartari = pottaska, användes som hävningsmedel

Familien Ankers Sokker Plæsker - pleskner - fra slutten av 1700-tallet, herfra:
Sokker Plæsker (original anno sent 1700-tall)
Et pd. Meel og 1 pd Socker 21 Egge Blommer for sig selv som Slaaes til det h[e]ver, hav Socker i og slaae det til det Smeltes, slaaee viden til den er Stiv og kom den i og Rør sagte, Rørt varlig til det er jevnt og læg net paa Papiret, strøe Sigted Socker paa og lad Steeges.

I Danmark åt de Æble Skiver tel jul: 
Tag sød fløde stødt Caneel og Sukker 4 Ægge Hviider rør det vel om, kom saa Hveede-Meel deri at det bliver som en Pande-Kage-Røre. Tag saa skrælte Æbler, skiær i Skiver, tag Æble-Huset ud med en spids Kniv at dog Huset bliver helt dypp det i Røren og kom det i afklaret Smør som koger ligesom til Sprut-Bakkels.

Æbleskiver 1782:
Tag store æbler, skræl dem og hul kernehuset ud, skær dem siden i skiver, der dertil en dej mådelig tynd med mel og hvidtøl eller lidt vand og lidt salt, lidt sukker. Tag så æblerne og vend dem om i dejen, og kom det i hedt afklaret smør, og lad dem bage, så er de færdige.

Hÿpin at tillave, brukes på abelater, fra rundt 1814, herfra
Mand tager 1 pd. Mandeler og skiær dem effter Længden i Strimler,
saa og Socat og Pomerans Skal som og maae skiæres i Strimler,
dernest et Pund Socker som maae stødes vel Smaat,
og have det saa iblandt Mandlerne og Socaten og Pomerans Skallerne,
og heller derpaa lidet Rossenvand saa meget at det bliver fugtig,
og lade det saa staae een halv Times Tiid at Træcke sig,
saa maae mand tage Abelater og lægge 2 eller Fire paa hver Abelat;
De maae Steeges med hastig Varme i Tærte Pande,
og naar de ere Stegt, Klipper mand dem af og vel jevne omkring.



Bilder: Fra Hanna Winsnes Lærebog i de forskellige grene af husholdningen 1845. Avtegning av detaljer på aposteljern, Storli, Oppdal, Sør-Trøndelag, herfra. Avlettjern med Christian VI's monogram, begge fra digitalt museum. Bakstekjerring 1904, wikipedia. 

fredag 19. desember 2014

19. desember: Juletrær her og der

Det var mye som var annerleder med jula i 1814. For eksempel var det itte noen som hadde juletre. Itte engang Peder Anker, Norges første statsminister i 1814, hadde juletre. Men både han og grev Wedel og andre som hadde vært ute og reist hadde nok sett et og annet juletre, både i Tyskland og Sverige og Danmark.

I Tyskland hadde folk juletrær helt ifra 1400-1500-tallet. Det var tyske håndverkerlaug som hadde julefest for familiene med stort grantre med i laugssalen. I 1521 måtte byrådet i Kinzheimer sette ut vakter ved byskauen for at itte borgerne sku høgge ned hele sulamitten. I 1605 skreiv en ukjent forfatter: "Om juleaften rejser man grantræer i Strasbourg i stuerne, og derpå hænger man roser udklippet af mangefarvet papir, æbler, oblater, flitterguld og sukker m.m."

Så var det at Johann Wolfgang von Goethes skreiv om et pyntet Træ med Vokslys, Sukkergodt og Æbler bragte en i paradisisk Henrykkelse"  i Den unge Werthers lidelser i 1774, og da spredte juletreskikken seg raskt, både hos høy og lav og i og uttafor Tyskland.

Julaften 1804 satte den unge juristen Johan Wolfhagen i Gammel Strand 42 i København et frisk indkøbt grantræ i sin dagligstue. I 1808 var det at grevinne Wilhelmine Holstein fra det sjællandske gods Helsteinborg satte julelys på et tre for å glede den lille dattera i huset og det var både kønt, højtideligt og festligt. 

Og i 1811 var det juletre i Ny Kongens gade 221 i København, hos dr.phil Martin Gottlieb Lehmann med frue Frederikke Louise tel glede for lille Orla på 19 månter: "Alle Værelserne til Gaden var oplyste, især eet, og uden for Vinduerne stod der ved Femtiden mange Mennesker, der højlydt gav deres Forundring til Kende. Det var nemlig rygtedes i Kvarteret, at Folk i Ny Kongensgade havde set, at der nogle Dage i Forvejen var bragt et loftshøjt Grantræ ind i Stuerne. Godtfolk spærrede Øjnene op. Sladderen gik, det forlød, at Træet skulde have tændte Lys paa Grenene. Derfor var Nysgerrige stimlet sammen, for at se, hvorledes det vilde gaa ... Nogle troede vel, at den unge Doktor og hans yndige Frue var blevet gale, siden de havde rullet Gardinerne ned, og sat Lys i Brand paa et Grantræ. Hvad var der paa Færde, spurgtes der. De, der ej kunde styre deres alt for store Iver efter at kigge ind ad andres Ruder, satte Stiger op til dem, for at titte ind under Gardinerne."


Utover på 1800-tallet spredte juletreskikken seg tel københavnske borgerhjems og etterhvert tel provinsen hvor det blei mye oppstuss, for eksempel da lærer Jurgensen i Kolding tændte sit træ i 1822, kom folk styrtende fordi de troede, at der var ildebrand.

I Sverige var det juletre pynta med safranskringler hos familjen Vrede-Sparre på Stora Sundby i 1741. Og dette skreiv grevinne Anna Margareta Sparre i et brev i første juledagen 1817 om det første juletreet på Trestena gård i Västergötland: "I går afton var för barnen här mycket glädje å färde. An-Charlotte hade satt ett träd av granris eller snarare sagt en liten gran, och däruti fullt med små vaxljus därtill stöpta, och däremellan konfekt och russin hängande uti trådar. Detta stod mitt på julbordet. Vidare var på julbordet bakbullar, äpplen, sylt konfekt av flera sorter. När allt var tillreds, bådades bamena in i förmaket. Där var kalaset, och glädjen lyste ur allas ögon. Nu dracks te och aftonval åts, och därefter vankades julklappar, som ej var mindre roligt."

Så je tenker nok at både Karl Johan i Sverige og Christian Frederik i Danmark og hadde juletre, enten det nå var stort og sto på gølvet eller oppå et bord, pynta med lys og kanskje med forsølvede æbler og forgyldte valnødder, kræmmerhuse med rosiner, pebernødder og bolsjer samt kagefigurer og sukkerstænger, som på Fredriksborg slott. 

9979Tel Norge kom det visst itte juletre før 1822,   innført i Christiania av en frøken Weinschenck: "Træet var stort, ved Foden af samme stod to Kjelker og paa hver Kjelke en liden ladt Metalkanon, som blev afskudt, idet vi Børn kom ind. Den Idee fandt vi ikke saa morsom, da det skvat i os, hver Gang Kanonerne ble afskudte, og det blev de i Løbet af hele Aftenen. I Toppen stod en Linedanser. Blandt Juletræets Gaver var ogsaa en bevægelig Træslange.

Men å ta inn einer og anna vintergrønt har nå vært gjort her tel lands i langsommelige tier, ifra vikingene blota tel jol og kanskje før det og. For slikt grønt, det bærer lissom liv i seg, det gir håp om at sola snur og at våren kommmer og får alt tel å vokse og gro att.

Bilder: Vorweihnacht, Vater und Sohn schlagen im Winterwald einen Christbaum, 1800-tall. Glade jul, Viggo Johansen, 1891. Juletreet, Th. Kittelsen.

torsdag 18. desember 2014

18. desember: Se opp!

Det er på denne tia på året og særlig på julenatta at den er ute og herjer, Julereia - eller Oskoreia, om du vil, eller Åsgårdsreia, Jolereia, Juleskreia eller Imberkulludn. Uansett er reia et fælt følge av underjordiske, vetter, trollkjerringer, drukkenbolter, drapsmenn, fredløse, daudinger og annet pakk som huserer gardimellom nå i juletia.


I Sogn er'n sånn: ”Nøkken rider i spissen på sin sorte hest. Dernæst kommer gamle lensmand på Dalsøren, det var en stor fæl mand med bjørneskindshue paa, og ham følger en række av kjente namngivne, liderlige kvinder og barnemordersker, ildgjærningsmænd og skjelflyttere, og alle disse stæder til ferden paa bestemte steder. Trettendagen, farer skreia nordefter og tar med sig folk der er utenfor husene og på veiene”. 

Jolreia på Nedre Kvamme, Borgund, Sogn og Fjordane hendte dette:
"Jolereia kom kvar vetle jolaftan. Dei for rundt om i dalen og herja her. Men så var det ein som ville bli kvitt dei, han la seg på taket i huset på Nedre Kvamme, og venta. Då han var der oppe kom jolereia inn. Då dei dekka på bordet, skaut han. Jolereia rømte ut døra og sa det var ståk til jol i år, og kom aldri att på garden."

Åsgårdsreia, M.B. Landstad, Mytiske sagn fra Telemarken
"Det var en kone på Dalen som het Signe. Hun hørte en gang Åsgardsreia komme farende i luften med rammel og skammel. Hun gikk da ut for å se hvor de tok hen, og oppdaget da at hele ferden styrte rett mot hennes gård, Guro Rysserova foran og alle de andre etter i en lang rekke. Hun sprang da ut på tunet så fort hun kunne og gjorde et kors i alle hjørnene på gårdsrummet. Dermed var Åsgardsreia forhindret fra å komme inn. Hvordan det gikk til eller ikke, skal vi la være usagt, men da hun også gjorde kors i luften mot dem, ble de forvandlet til trekubber som rullet bortover marken. Slik så det ihvertfall ut for Signe, og hun så det ganske tydelig."

Så pass på juleølet og maten, mal tjærekors over alle dører, da stål og sølv i sengehalmen, hold deg inne om kvelden. Og sku du treffe på reia må du slå korstegn, slå ut med arma  eller kaste seg ned med arma utstrakt som et kors. Ellers er'e itte godt å si åssen det kan gå.

Bilde: Juleriea, Nils Bergslien, 1922.

onsdag 17. desember 2014

17. desember: Om lysonna, trollkatter og Kari med rokken

Det blir itte jul uten a Kari. Når a Kari med rokken kommer, er det tid for å spinne lysveker og dyppe talglys tel jul.

Du ser det på primstaven, 25. november, der er tegnet et rokkehjul. Vekene må'n spinne av lin og de må være akkurat passe tjukke, for ellers blir lysa dårlige. Og dårlige lys varsler brann og død og uløkker og styggedom.
Når vekene er ferdige kommer lysonna. Da ska'n dyppe alt en trengte ta lys, både tel jula og resten av året.

I Seljord sa de at Kari spinder Lyseveger (Liose-Rakir) til Juul. Er det den Dag klart Veir, bliver der smukke Julelys. Best er det en godværsdag midt i uka ved nymåne. Lysa lager du av talg fra slaktinga, talg fra sauen og gjerne blanda med litt fra oksen er bra, for det drypper itte så mye. Talgen må sorteres, renses, hakkes og smeltes i vannbad. Så dypper du vekesnorene i talgen. Det er et langsommelig arbeid, og har du først begynt, så må du gjøre det ferdig samma dagen.

De første lysa må bli lange og rette, for de ska brenne hele julenatta, ellers varsler det dårlig. Så må'n lage lys med tre armer tel helligtrekongers-aften 5. januar. I Danmark brukte folk å støpe krutt inn der hvor arma møtes, og når det smalt, var jula slutt. Om det er att talg, blir det lys tel hverdagsbruk. Forresten så kan en lissågodt greie seg med tyristikker tel hverdags, spør du meg. For det er så varmt og kjeisamt at, med den lysonna. Og når'n er ferdig, må'n passe på å brenne teinene, de pinnene som vekene henger i, så itte en trollkatt bruker dem tel bein og flyr i fjøset for å stjæle mjølk.

Det er mye å passe på når'n ska dyppe lys. For eksempel må'n itte gå ut og tisse mens en driver på, for da kommer lysa tel å dryppe og renne. Og du må være blid og fornøyd og itte surmule eller krangle, for det gir dårlige lys som brenner dårlig og spraker og spruter. Og ingen må gå i døra, for om det blir trekk, da kan lysa bli skakke og skjeive. Så du kan vel skjønne at vi strever litt, Hanna og je, med den lysonna.

Hanna sier at det itte er et rokkehjul hu Kari har, for 25. november er Karimesse, minnedagen tel den hellige Katharina av Alexandria. Hu blei piska og murt inne uten mat og radbrekt på hjul og steile - det er det som er hjulet på primstaven sier Hanna - på grunn av sin tro. Men ingenting beit på a. Tel slutt blei hu halshøgd i det herrens år 310.
Så blei hu vernehelgen for jenter, koner, jomfruer, vitenskapsmenn, lærere, studenter, skoleelever, prester, teologer, apologeter, filosofer, predikanter, talere, jurister, advokater og dommere, for vognmakere, hjulmakere, potte-makere, møllere, spinnere, seilere, skippere, garvere, frisører, tøyhandlere, motehandlere, syersker, boktrykkere for alle yrker som har med hjul og kniv å gjøre, for sykehus, universiteter og biblioteker, imot vondter i halsen og tunga og hodet, for å finne druknede og for markens grøde.
Je syns forresten det er triveligere med en rokk enn med hjul og steile. Det er vel itte så farlig heller, bare vi får lys tel jul.

Trollkatten kan ha mange navn, både smørkatt, smørhare, skratt, tusse eller pukhare. Den kan se ut som en helt vanlig katt eller som et svart eller grått garnnøste. Den kan være ei omskapt trollkjerring eller en katt som ei trollkjerring har lagd for å stjæle mjølk og smør fra folk. Ofte er'n lagd av en tull med hår og negler og filler og med lysteiner tel bein. Så får trollkjerringa liv i den med tre dråper blod ifra venstre lillefingeren sin og med noen fæle ord: Nå har je gitt deg legeme og blod, Fanden gi deg liv! Så springer den avgårde på lyseteinebeina sine, suger i seg smør og rømme og mjølk og springer hjem tel trollkjerringa og spyr opp alt samma.  

Om en trollkatt ifra Fron i Oppland, herfra
Så ein 70-80 år sia var det ei trollkjering på Holon i Søre Lia. Ho heitte Marte, og var ei av dei verste trollkjeringom på Sør-Fron den tia. Ho hadde både svartbok og trollkatt. Trollkatten er grå og rund som eit garnnysta, og han trillar bortetter marka. Han syg kyrne, og han er inne i husom åt folk og tek rumme og dreg dit han høyrer heime.

Så var det ein gong det vart så ille med kyrne på Tofte. Mjølka vart borte, og kyrne var urolege om natta. Utafor fjoset låg det jamnan trollkattspy, så det var greitt å skjøne korleis det hekk i hop. Og da meinte han Hans Tofte på at detta skulle det bli ei råd med, han ville brenne spyet. Så tok han og sanka i hop noko av det og stappa det i ei børsepipe og tetta att. Så fekk han med seg ein kar og gjekk åt smia klokka fire om morgon' og gjorde opp på avlen og la børsepipa borti og drog belgen så det bles godt. Og da var det ikkje lenge før det vart uroleg inni pipun. Det smala og kvein og peip, så det var reint utyleg for dei som sto der. Og best det var, kom ho Marte Holon med stakken på ei oksel. Ho hadde nok ikkje havt stunder til å få han på seg likare. Og det var berre så sveitten rann av ho, da ho kom inn i smia og bad om drikke. Dei hadde late av sitt eige vatn på eit horn, og det flidde dei henne. Så tok Hans svint av seg vinstre skoen og slo til henne over munnen så to tenner datt utur, og blodet rann.

Anten det var ho Marte sjøl, detta, eller det var dubbeltgangaren hennar, er ikkje godt å veta. Men da ho strauk att, skulle ho fara luftvegen over Toftdalen, og da rei ho på ein soplime, og det sto ein gloande fræs etter soplimkvosten. Det må nok vera sant au, dette, for ho bestemor møtte henne Marte ein gong, og da såg ho det vanta to tenner framatil i munnen hennar.

Kjetta Som Var Saa Fael Til Aa Ete - Theodor Severin Kittelsen

Bilder: Spinnersken, Nicolaes Maes 1655, Rijksmuseum Amsterdam. Helligtrekongerslys fra digitalt museum. Den hellige Katarina av Alexandria, engelsk statue av alabast fra 1400-tallet som sto i Ibestad gamle kirke før 1881, nå i Tromsø museum, Arnstein Rønning, wikimedia commons. Kjetta som var så fæl til å ete, Th. Kittelsen, wikimedia commons.

tirsdag 16. desember 2014

16. desember: Om Grýla og Leppalúði, Jólaköttur og Jólasveinnar

På Island har de ei trollkjerring som kommer i jula og er verre enn Lussi. Grýla heter hu, er svær og diger og fanger unger i en sekk for å koke og ete dem. Mannen hennes heter Leppalúði. Han er mer lat enn slem. Men så har de Jólakötturinn, den svære fæle julekatta.


Før jul ommer også tretten Jólasveinnar, en hver dag fra 12. desember fram til julaften. De er sønnene til Grýla. Først kommer Stekkjastaur. Han er fæl tel å å plage sauer. I dag kommer Pottaskefill som sleiker i seg rester fra grytene. Hurðaskellir for eksempel - han slamrer med dørene så folk itte får sove om natta. Ketkrókur haler skinker og kjøttmat opp gjennom pipa med en krok. Og tel slutt, på julaften, kommer Kertasníkir og stæler julelys. Uten julelys blir det itte jul! Så du kjønner at de steller tel mye ugreie. Her og her kan du se alle tretten. 


Heldigvis drar de igjen etter jul. Stekkjastaur drar første juledag. Den siste som drar er Kertasníkir. Trettende dag jul - 6. janua er alle borte. Julesveinene er nesten som en kalender som hjelper folk til å holde rede på tia, både når jula kommer og når'n går.

Om Gryla er det skrivi allerede fra 1100-tallet. Men tel jul bynte hu itte å komme før på 1600-tallet, sammen med Julesveinene. På den tia spiste de tjenestefolk som itte hadde gjort jobben sin skikkelig og som derfor itte fikk noe nytt tel jul. Nå tel dags skremmer Gryla unger mens Julesveinene kommer med gaver. Hver kveld fra 12. desember setter unga på Island ei sko i vinduskarmen og om morran finner de snille unga kanskje noe godt oppi skoa. Rampunga får itteno, eller kanskje en gammal rynkete pottit.

Bilder: Brian Pilkington

mandag 15. desember 2014

15. desember: Sotmånten, Christmaanet og Adventus Domini

I almanakken for 1644 En Ny Allmanach paa det Aar efter Jesu Christi Fødsel 1644, trykt i Christiania av Tyge Nielssøn i 1643 sto det Christmaanet på desember.

Sotmåned blei'n også kalt, og Slitegammalt, for da kledde du deg i skitne filler og vaska deg itte før lillejulaften. Og ifra Klemmetsmess 23. november når'n Klemmet klyp i fu da sku du knipe inn på maten. Frøktelig travel var desember også, med alt som måtte være ferdig tel 13 dagers julefred hvor du sku gjøre så lite som mulig.

Jula var den største og flotteste og mest høytidlige tida på hele året, med Jesusbarnet i stallen og all den gode julematen og julelys i hver en krok. Og julebadet og reine klær og reint hus og rein sengehalm uten lus. Åsså få sitte med henda i fanget og gjøre ingen ting mange dager i strekk! Og få presang! Himmerik på jord! Itte rart folk venta på jula før i tia. 

Utsnitt av Almanakk for 1644.

Nå betyr jo itte Advent å vente, som en sku tru. Det betyr å komme, fra adventus Domini, Herrens komme. Advent som vi har nå, med adventstjerner og advents-kalender og adventslys og adventskrans og adventsgodt, det kom ifra Tyskland, men itte før langt utpå 1800-talet. Den første norske adventskalenderen kom i 1947. I 1814 telte folk streker og tegn på primstaven, gjorde faste ting på faste dager og passa seg på de farlige dagene og for julereia. Noen telte dager og kruseduller i almanakken. Og alle gleda seg!


Bilde: "En Ny Allmanach paa det Aar efter Jesu Christi Fødsel 1644 trykt i Christiania 1643 av Tyge Nielssøn, fra wikipedia. Så de første dagene i Christmaanet desember, herfra. Så en miniatyr fra Dits de Watriquet de Couvin, fra 1300-tallet, Bibliothèque de l’Arsenal, herfra

søndag 14. desember 2014

14. desember: Om fisk og faste

Detta med at Klemmet klyp i fu etter Klemetsmess 23. november går nok telbake tel katolsk tid. I tida før jul sku det være bot og forsakelse og faste, itte orgel i kjærka, itte bryllupsfeiring og bråk og tøys. Ellers kunne du uroe mørkemaktene og kanskje vekke opp bamsen.

I fasten sku du itte ete kjøttmat og godsaker men bare fisk, helt fram tel 1. juledagen. Det blei mye sild når'n Klemmet kløyp, lenge etter reformasjonen i 1536. Så det er itte tel å undres over at prosten som blei vekt klokka tre på Lussinatta av ei vakker ungjente og fikk seg servert seg feit mat og sterkt drikk på sengekanten i 1764 trudde han var død og kommet tel himmerik.


Julefisken sku du gjerne ha fiska før Andersmess, Andreas fisker 30. november. Fisk, både fersk torsk og kveite og lutefisk og rakfisk og røyka fisk og persetorsk - det er god gammal julaftenskost, både for høy og lav. Om Lutefisken skreiv Olaus Magnus allerede i 1555: "Den tørre stokkfisken får ligge i sterk lut i to døgn, så skylles den i ferskvann i ett døgn før den kokes og spises. Den serveres med saltet smør og er høyt verdsatt, selv av konger!” Og sild eter vi fortsatt, både før, i og etter jul, Hanna og je.

Bilde: Sildefiske i Skandinavia, fra av Olaus Magnus "Historia de gentibus septentrionalibus", 1555.

lørdag 13. desember 2014

13. desember: Lussimess, Luciadagen

Lussinatta og Luciadagen i Sverige - det var der vi skulle vært for to hundre år sia. Je tenker nok Karl Johan koste seg! For i Sverige blei du servert "lussebete" nattestid, og det var godsaker - flesk, kjøtt, ost og brød, øl og brennevin. Etter det fikk man "Lussefrukost", også den med sterkt drikke til - servert av en vakker ungpike, dattera i huset kunne det være, eller ei tjenestejente, kvitkledd, ofte i bare serken, med lys i hendene og tyttebærkrans i håret, nesten som en engel.

File:Adèle Söderberg - Christmas card.jpg

Den første som skreiv om Lussefrokosten var prosten  C. F. Nyman, i en reisebeskrivelse fra Västergötland i 1764, herfra: "Rätt som jag låg i min bästa sömn, hördes en Vocalmuisque utan för min dörr, hvaraf jag väcktes. Strax derpå inträdde först ett hvit-klädt fruntimmer med gördel om lifvet, liksom en vinge på hvardera axeln, stora itända ljus i hwar sin stora silfversljusstake, som sattes på bordet, och strax derpå kom en annan med ett litet dukadt bord, försedt med allehanda kräseliga, äteliga och våtvaror, som nedsattes mitt för sängarna... det är Lussebete.”

Fra Värmland skriver E. Fernow dette i 1773: ”Man skall den dagen wara uppe at äta bittida om ottan, hos somlige tör ock et litet rus slinka med på köpet. Sedan lägger man sig at sofwa, och därpå ätes ny frukost. Hos Bönderne kallas detta ‘äta Lussebete’, men hos de förnämare ‘fira Luciäottan’."


Og sånn var det i Småland midt på 1800-tallet: "På lussidagen skulle man äta sju frukostar i rad. Lussifirandet gick till så att ett fruntimmer kläddes svartklädd med hvita stjärnor eller hvitklädd med svarta stjärnor samt på huvudet en krona av myrten eller dylikt och i kronan tre ljus som skulle brinna under det hon dansade med dem alla öfver lag. Efter dansen klädde de övriga ut sig på ett sätt som skulle göra dem oigenkännliga och sedan någon lek". Tegningen er fra Luciafeiring på Koberg i Västergötland i 1848, tegnet av Fritz von Dardel.

Her og her og her og her står det mer om svensk Lucia, om Lussekattene som blei kalt dövelskatter eller dyvelskatter, altså djevlekatter, om Staffan Stalledräng og Lussegossar og Lussekossan, ei ku med lys mellom horna, og Lussegubben og Lussebruder og Lussebrudgommer og jeg veit itte hva.  

Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede skrev Troels Frederik Troels-Lund i 1879I Danmark benyttedes Lucienatten til at lette en Flig af Fremtidens Slør. Ønskede en Pige at se sin tilkommende Mand,skulde hun paa denne Nat blot tage et Lys i hver Haand og alene i Kamret, stirrende mod et Spejl eller Ruden sige som følger:
         Lucie! Du blide
         Skal fly mig at vide.
         Hvis Dug jeg skal brede,
         Hvis Seng jeg skal rede.
         Hvis Kærest jeg skal være,
         Hvis Barn jeg skal bære.
         Hvis Arm jeg skal sove i,
saa viste den paagældendes Ansigt sig for hende. Dog hæftede der altid noget uhyggeligt ved "Lussinat"; dette som andet mere burde helst opsættes til den virkelige Jul.
Renest har den gamle svenske Skik holdt sig i Vestergötland lige ned til vore Dage. Her stod indtil for kort Tid siden hver Lucienat alle Husets Kvinder op ved Midnat og lavede Festmad. I rigere Gaarde udklædtes ofte en ung Pige som Stjerneengel: i hvid Dragt med en Krone fuld af Lys paa Hovedet. 
Klokken tre Morgen vaktes alle Mændene, der trakteredes paa Sengen med Festretterne, den saakaldte "Lussebiten". Denne gode Behandling udstraktes til Dyrene med. Katten fik Fløde, Hunden Kødben, Hestene Havre, Køerne Hø, Faarene Løv. Stjernen lyste jo over alle. Ingen maatte savne sin "Lussebiten".

Luciadagen 13. desember, Lucimesse, er minnedagen for Sankta Lucia. den hellige Lucia, fra Syrakus på Sicilia. Navnet betyr den lysende. Hun sku giftes bort tel en ung hedensk mann, men fordi hu sjøl var blitt kristen, ville hu heller leve som ugift og jomfru og gi medgifta si tel de fattige.
Som straff skulle hu føres tel et bordell. Men hu var itte tel å rikke, 1000 mann og mange okser greide å få fløtta på a. Så prøvde de å brenne og helle kokende olje over a, men ingenting virka. Til slutt blei hu drept med sverd, natt tel 13. desember, år 304. Og så blei hu vernehelgen for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere, dørvoktere, forfattere, advokater, tjenerinner, dørselgere, for alt med synet og for sjuke unger.

På Luciadagen kan du spå om gifting med et eple: Du skreller eplet forsiktig sånn at alt skallet henger isammen i ei lang remse. Så hiver du remsa bakom ryggen og når'n faller ner da blir'n forbokstaven tel den som du ska gifte deg med. Er det fint vær på Lussimesse, da blir det en fin vinter. Og de tolv dagene som er igjen fram tel jul, de varsler været for de tolv måntene i det nye året. Men nå får det være nok skriving, hvis vi ska få i oss alle de sju Lussefrokostene, Hanna og je.

Bilder: Adèle Söderberg, før 1916. "Luciafirande på Koberg i Västergötland 1848", Fritz von Dardel. Sankta Lucia malt av Cosimo Rosselli, Firenze ca 1470.