Brød av sten. Om kalkbrenning i Bærum - 3

Når kalksteinen brennes, skjer en kjemisk forandring: Kalsiumkarbonat går over til kalsiumoksid (CaO). Etter kjøling forandrer steinen seg og går over til å bli et hvitt pulver. Når kalken blandes ut med sand og tilsettes vann - altså leskes - størkner den og får en hard steinkonsistens igjen. Dette blir et sterkt bindemiddel for steiner og murstein (tegel).

Alt dette er vel og bra. Men det er lett å glemme kanskje det aller viktigste, og det var kraften til å gjennomføre arbeidet. Riktignok kunne bøndene i 1814 bruke krutt til å sprenge berget med når de skulle ha løs kalksteinen fra fjellet. Før kruttet kom var man avhengig av å dundre løs på fjellet med slegge og hammer for å få løs steinblokkene. Deretter måtte de slå løs på disse steinblokkene for å få passe store steiner. Det ble sagt at ingen stein måtte være større enn "en manns foldede hender" for å få plass i ovnen.

Og selv om man var så heldig å ha krutt i 1814, var det et stort arbeid å få til et borrehull i berget til kruttet. Da holdt en mann i en stang og en annen slo stanga slag for slag ned i berget. For hvert slag dreide den første mannen stanga litt rundt. Det var litt av et borr!

På 35 år (fra 1594) leverte bønder fra Bærum 76 560 tønner med kalk til Akershus. Den gården som leverte aller mest i disse årene var Nes gård, tett etterfulgt av Jong og Haslum, Hosle og Solberg. Og det var produksjon på nesten alle gårdene i Bærum, med unntak fra de fleste gårdene i Lommedalen. Mange steder i Bærum finner vi minner fra århundrer med kalkbrenning. På Gjettum kan du følge en egen kalksti som går mellom bakken over der hvor Kolsåsbanen kommer og helt til Dælivann. her er det mye å se og lære.

 Over 100 rester av kalkovner kan man finne i kommunen vår, men det har vært mange fler! På Hosle kan vi finne veier som minner om kalkbrenningen i området.

Flere steder i Bærum finner man husmannsplasser som heter "Ommen". Dette minner oss om menneskene før oss som har slitt og svettet ved kalkbruddene og kalkovnene i kampen for det daglige brød.

Bilder: 1) Hanna i Haugen ved kalkmuren på Asker museum. 2) Bilde av en manns foldede hender. 3) Skiltet hvor kalkstien begynner på Gjettum. 4) Veiskilt på Hosle. Alle er egne bilder.

Brød av sten. Om kalkbrenning i Bærum - 1

Husker du hvordan Bærums kommunevåpen ser ut? Et kommunevåpen skal være et tegn på kommunen. Her ser du hvordan det ser ut. Du har sikkert sett det mange steder rundt i Bærum, bl.a. utenpå de aller fleste skolene. Figuren forestiller en kalkovn mot grønn bakgrunn.

Vi er heldige i Bærum som har så mye kalk i jorda og berget. At det er mange almetrær og blåveis her er et sikkert tegn på at det er mye kalk i jorda. Og bøndene i Bærum har visst hvordan de kunne bruke kalken til noe de kunne ha "attåt" til det å drive selve gården. Bøndene kunne nemlig få en slik ekstra inntekt ved å selge kalk - det meste ble solgt til bygging av Akershus festning i Oslo.


Se for deg de flotte murene på Akershus festning. Mange av disse murene er støpt med kalk fra Asker Bærum. Kalken ble brukt slik som man som regel bruker sement i dag.

De første regnskapene man har om salg av kalk til Akershus festning er fra er fra 1557/1558 og 1560/1561. Bøndene kunne enten få betaling i penger eller i "naturalia", d.v.s. mel, malt og korn. Det kom godt med på gården hjemme i Bærum hvor det var mange munner å mette. I 1624 - bare 190 år før Grunnloven - skjedde det noe oppsiktsevekkende.

Den danske kongen Christian den IV befalte at befolkningen i Oslo, omtrent der Operaen ligger i dag, skulle flytte til den nye byen "Christiania". Kongen var grundig lei av alle bybrannene i Oslo og beordret med hard hånd at Christiania skulle bygges i mur - slik skikken var i Danmark og stort sett i resten av Europa. Da trengtes massevis av murstein - og naturligvis kalk! Det brant lystelig i Bærums kalkovner.

Bilder: Øverst er Bærums kommunevåpen. I midten Akershus festning rundt 1750. Nederst Christian IV til hest sammen med arkitekten sin, i bakgrunnen Rosenborg slott, malt av Karel van Mander, 1638.

Asker Hagaløkka og Rønningen

Ny fin dag i Asker, på Hagaløkka og Rønningen skoler som har fått navn etter hvert sitt småbruk.

Fra Hagaløkka er det utrolig flott utsikt mot Hagahogget hvor det gamle bjørnehiet ligger. Skal tro om navnet kommer fra Haga gård?


Haga betyr ihvertfall havnehage eller beitemark for hest. Og løkke er et jordstykke - altså jordet ved havnehagen. Ikke en gård hvor det bor en lykkelig mann med en fin hage, som Karine tror. Rønning har en flott utsikt mot fjorden. Rønningen betyr rydningsgård. Ikke en gård som dyrker rødbeter og rødkål og røde bær, som Karine tror.

Begge skolene ligger på den eldgamle Borgen gård hvor det er funnet 11 gravhauger. Det gamle navnet var Byrgin - enten fra berg eller fra byrghi som er innhegnet sted, og vin som er beitemark. Før sa Askerfolk gjerne Børjen. I middelalderen ble gården delt i Nordre og Søndre Borgen.

Hagaløkka skole ligger på Nordre Borgen. Det sies at våningshuset på det gamle tunet til Nordre Borgen, Gamlestua, er 350 år. Rønningen ligger på Søndre Borgen. Utenfor skolen er den en stor, flott kalkstein og på gården ligger det rester av en kalkovn.

I 1601 leverte Torstein Borgen 26 ½ tonn kalk til Akershus festning! Helt fra middelalderen fram til slutten av 1800-tallet har det vært brutt og brent kalk på gårdene i Asker. Kalk var nødvendig hvis du skulle mure opp hus av murstein og teglstein.

Haslum og Tanum kirke, Akershus festning og bygårder i Christiania er murt opp med kalk fra Asker og Bærum. I gamle dager drev de fleste i Asker på en eller annen måte med kalk - folk hadde kalkstein eller kalkovn på gården, de jobbet med å bryte, brenne og frakte stein og ferdig kalk, eller med å hugge og frakte ved til alle de over 40 kalkovnene i Asker.

Bilder: Egne og Akershus festning, Jacob Coning 1698, herfra. 

Om alm og kalk og barkebrød

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi er jammen heldige her i Bærum som har så mye alm! Det er på grunn av kalken i jorda, almen trives så godt i kalkjord. Det går et helt belte av kalk gjennom bygda. Tidlig på 1800-tallet var det kalkbrenning på Dønski, Levre, Gjettum, Valler, Solberg, Løkeberg, Ostøya, Løkke og Blommenholm - eller Oksehoved som Blommenholmgården het da.

I de fæle sultårene mellom 1807 og 1814 da kornet frøs, og vi ikke fikk noe korn sendt fra Danmark på grunn av krigen og handelsblokaden, og folk i Norge sultet i hjel, da var sannelig almen god å ha. I Bærum var det spesielt ille i 1810. Men almen gir mat til folk og dyr, både vinterfór og i vårknipa så du slipper å sultefore kua. Bladene er spesielt gode til grisen. Har du ku og gris får du smør og flesk. Og almenøttene, frøene, er godteri for unger.

Det viktigste med almen er at den er det aller beste treet å bruke til barkebrød. Har du alm trenger du ikke å sulte.

Egentlig bruker du ikke barken men basten, den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles det også. Undertøyet, så og si.

Almemel har mer næring enn mel fra andre trær og er bedre å bake med. Slimet gjør at deigen henger bedre sammen og er lettere å kna og kjevle. Det er lettere å fordøye også, og smaker bedre enn bark fra både furu, gran bjørk og andre trær.

Best er bark fra tynne greiner som er to-tre år gamle. Innerbarken må tørkes, hakkes opp og males til mel sammen med korn. Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig deig, klapper deigen til flate kaker og steker, omtrent som tykt flatbrød. Du kan bruke det i graut og velling også, gjerne blandet med mose.

Spesielt godt er det ikke, selv om almebrød er søtere enn furubrød. Men du blir ihvertfall mett. Til og med storbønder og embedsmenn hadde bark i brødet rundt 1814. Det var temmelig grovt, som en ser under her.



Bilder: Alm fra Flora Danica, barkebrød fra digitalt.museum.