Å lage kong Frederik - 3

Da Frederik var 16 år, i 1784, tok han makten fra sin gale far kong Christian i en skikkelig slåsskamp. Etter den kampen var det Frederik som styrte Danmark-Norge.   

Frederik hadde gode rådgivere og ble raskt populær. Han innførte store reformer, helt i det opplyste eneveldets ånd. Blant annet opphevet han stavnsbåndet så bøndene i Danmark ble frie borgere som kunne reise hvor de ville, og han avskaffet slavehandelen. I 1890 giftet han seg med Marie Sofie Frederikke von Hessen-Kassel. Hun fødte kongen åtte barn. Bare to jenter levde opp, men ingen små guttebabyer som kunne arve tronen. 

I 1808 døde kong Christian og Frederik ble kronet til konge av Danmark-Norge, med Christian 5.'s krone og kronregalier. Han ble etter hvert en skikkelig enevoldskonge. "Vi alene vide hvad der er til folkets bedste." sa han. Med vi mente han seg selv. Han kastet folk i fengsel på grunn av ting de sa og skrev. Men han var arbeidsom og nøysom og godt likt av folket. I 1811 opprettet han Det kongelige Frederiks Universitet - Universitas Regia Fredericianum - i Christiania. Men postkasser ville han ikke ha fordi han var redd for at "yre mennesker" kom til å poste brev til folk som ikke fantes og skaffe det kongelige postvesen altfor mye bry.

Etter at Frederik fylte 40 år begynte han å forandre seg. Den arbeidssomme og pliktoppfyllende konge begynte å delta på "apefester" med offiserene sine hvor man under høye skrik og brøl bombarderte hverandre med mat og Flora Danica-servise. Han tok "en pige af pøbelen" på 19 år til elskerinne, som skikken var på den tiden. Hun het Bente men ble tildelt navnet Frederikke Dannemand. Fru baron? Dannemand var den siste ofisielle kongelige maitressse i Danmark-Norge. Frederik kalte henne Rikke.

Ellers var det mest ulykker: I 1795 brant København. Under Napoleonskrigen kom Frederik i klammeri med England. Alle krigsskipene ble tatt og København ble bombet i 1807, og Danmark havnet på feil side i krigen. I 1813 gikk staten bankerott og svenske tropper rykket inn i Jylland og verst av alt - i 1814 mistet han sitt kjære Norge. Stakkars Frederik.

Kong Frederik 6. var glad i Norge og nordmennene sine. Og vi var glade i kongen vår, "han far i København".

Han kom aldri over at han måtte gi fra seg Norge i 1814. Etter Kieltraktaten 14. januar hvor han måtte gå med på å gi fra seg Norge til svenskene skrev han:

"Gid jeg aldrig havde oplevet denne sørgelige dag, da jeg måtte afgive den tilståelse, at Norge, mit kære Norge, måtte være det offer, som måtte gives for ikke aldeles at opgive alt."

Vi nordmenn er fortsatt glade i Danmark. Neste gang du reiser til Fredrikshavn så kan du vel tenke litt på Frederik? Fredrikshavn ble nemlig anlagt som havn ved byen Fladstrand i 1810-12 og er oppkalt etter selveste Frederik 6., konge av Danmark-Norge. Han skal få ha krone i teaterforestillingen vår, som en god gammeldags skikkelig flott konge!

Bilder: Frederik som 19-åring, malt av Christian August Lorentzen. Så de danske kronregaliene med Chr. V's krone øverst. Så kong Frederik malt av C. W. Eckersberg en gang etter 1823. Alle fra wikimedia commons. Til slutt kong Frederiks krone til teaterforestillingen vår.

Posten skal frem! Brev fra kongen!

I 1814 måtte man sende beskjeder med brev. Brevene ble fraktet med postryttere i stafett. Postbrytterne hadde horn for å varsle når de kom så neste rytter kunne gjøre seg klar.

Og for "at blæse udi Posthornene, at hvo som dem der maatte møde, skulle vide at lade dem Plads til at forbie passere, paa det at posten ey i saamaade skulle hindres eller Opholde". Unna vei, her kommer posten!

Mot slutten av Napoleonskrigene ble det vanskelig å sende brev mellom Norge og Danmark. Da måtte posten smugles med båt forbi svenske og engelske vaktskip. Det kunne ta en måneds tid å få den frem, hvis den da i det hele tatt kom frem. Man kunne også sende en budbringer på hest, med hemmelige brev og beskjeder sydd inn inn i foret på vesten. 

Kartet under viser postrutene i Norge i 1775, tegnet av postkontrollør Jens Schanche. Det var langt å ri posten fram! Den lille postrytteren oppe i hjørnet er fra kartet. Du ser ham kanskje under den røde teksten. Klikk frem kartet her og så to ganger til hvis du vil se større kart på lokalhistoriewiki. 

Kieltraktaten var undertegnet ved fire-tiden om morgenen 15. januar. Da måtte kong Fredrik skrive brev til fetteren sin Christian Fredrik som var stattholder i Norge og fortelle at han hadde gitt fra seg Norge til Sverige, og at fetteren fikk komme hjem til Danmark i en fart.

Nyheten nådde ikke frem til Christian Fredrik før om kvelden 24. januar. Da hadde kong Fredriks sendebud oberstløytnant Carl Rømer og en oppasser reiste i over en uke. De startet fra Danmark tidlig om morgenen 17. januar og kom frem sendt på kvelden 24. januar. Da hadde de reist både natt og dag, i storm og snø, på fryktelig føre og i sprengkulde, på sjøen over Storebælt og Øresund, med lukket vogn gjennom Skåne, og videre med slede til Christiania for å få nyheten fram. Og de hadde reiste fort, for de kom fram før de svenske kurerene!

Dagen etter stod det i en ekstrautgave av avisen Tiden: "Fred, Fred i Norden!" Mer fikk ikke folk vite den dagen. Men snart skulle det vise seg at Christian Fredrik absolutt ikke hadde tenkt å dra tilbake til Danmark!

Kart og postrytter: Postkontrollør Jens Schanche, 1775, lokalhistoriewiki.

14. januar i Eineåsen

Karine titter fornøyd ut av kjøkkenvinduet i hytta innpå Eineåsen. Hu er så fornøyd med at det har kommet snø. Endelig blir dagene og kveldene litt lysere, og kulda er det mulig å kle seg mot. Bare man har ullklær nok! 

"Du Hanna", sier Karine "var det ikke noe vi skulle huska på i dag?" 

Hanna tenker mens hu smatter litt ekstra på den siste krumkaka som er igjen etter jul. "Jeg kom på det!" sier hun. "Det var kanskje i dag vi skulle ha feira, vifta med norske flagg og ropt hurra"! 

"Nå trur jeg du tuller, Hanna. Det er klart vi må vente med å feire til den 17. mai, og det er mer enn fire måneder til!" sier Karine. Hanna er enig. Det er bare å vente. Men hun gir seg ikke likevel: "Det var den 14. januar for 200 år sida, i 1814, at det virkelig kom fart i sakene. Det var den dagen Norge plutselig ble fri fra en union med Danmark som hadde vart i 434 år!" 

Karine tygger krumkake. "Je syns det var ganske deilig å være norsk i Danmark, jeg." Hanne fnyser. "Fint? At København var hovedstaden vår! Og alle kongene var danske, alt som ble skrevet var  etterhvert på dansk og alle som virkelig bestemte i Norge var sendt ut fra Kongen i København! Det var vel ikke fint! Og alt det bare fordi en konge og en kronprins døde en gang for over 400 år siden!

Det var den norsk kongen som het Håkon 6. og som giftet seg med en dansk dronning som het Margrethe. De fikk en sønn som de kalte Olav - og han var den fjerde i rekken av norske Olav-er - derfor ble han hetende Olav den 4.

Men så trist det enn var, så døde kong Håkon i 1380. Da var sønnen Olav bare 10 år gammel. Fra da av ble det altså moren hans, Margrethe av Danmark, som også ble Norges dronning. Men hva med sønnen deres - lille Olav? Han kunne nok ha blitt konge? Men - så døde han også, da han var 17 år gammel. Fra da av ble alle de danske kongene i København også konger for Norge."

Begge Søstrene blir litt stille. Karine bryter stillheten: "Er'e ikke underlig, Hanna? Tenk om han søttenåringen, Olav, hadde fått leve lenger , da hadde vi kanskje fått egne norske konger som snakka og skrev på norsk og vært vårt eget land som vi var før i tida, både da det var vikinger her!"  

"Det som skjer i virkeligheta er ofte enda mer merkelig enn det som skjer i eventyra", svarer Hanna. Så forteller hun videre om et stort freds-møte i byen Kiel - som nå ligger nord i Tyskland. Her kom ledere fra mange av de største landene i Europa sammen til et stort møte i disse kalde januar-dagene. Det var utsendinger fra både England, Russland, Østerrike, Sverige og Prøyssen der. Hvorfor skulle de møte hverandre? Det var fordi de endelig hadde slått den franske store hærføreren Napoleon nesten sønder og sammen i et stort slag som ble kalt "Folkeslaget" i Leipzig. Sverige hadde vært med på å kjempe mot Napoleon. Men den danske kongen - Frederik 6. - han hadde derimot holdt med Napoleon! Dermed var Norge automatisk blitt med på Napoleons side - fordi vi var sammen med Danmark.

 

Den franske kronprinsen het egentlig Jean-Baptiste Bernadotte. Han var en fransk general som hadde kriget mye i Frankrike. Men nå var han blitt svensk kronprins og fikk nytt navn: Karl-Johan. Det endte med at danskekongen måtte gi i fra seg Norge til Sverige, som en annen bursdagspersang. Den som tapte spillet måtte gi fra seg til den som vant. Da Kielfreden ble underskrevet, var Norge altså ikke sammen med Danmark lenger. Og kronprins Karl-Johan var fornyød. Han skulle bli konge ikke bare over Sverige, men over Norge også. Karl-Johan hadde sett nøye på kartet over de to landene sine. Han syntes at de kunne se ut som ett land på kartet. Karl-Johan mente at det var rett og riktig at han skulle bli konge over Norge. Han hadde tross alt vært med på å bekjempe den farlige keiser Napoleon Boneparte. 

"Det var jo detta jeg syns je husket på i dag, 14. januar, freden i Kiel og at Norge ikke var sammen med Danmark lenger."  Hanna er glad. De har greid å huske akkurat denne dagen. "Men du Karine, det blir mange datoer vi må huske på i dette året - dette Annus Mirabilis!"

"Vi får legge huene våre i bløt, så klarer vi det nok," sier Karine og stapper de siste kakesmulene i kjeften. Hanna håper at Karine har rett. Når de prøver hardt å huske begge to, da skal de vel klare å få med seg det viktigste.

Tekst Anne Storrusten, bilde Eli Berge fotofil, kart Claude Buffier 1786 i "Geographie Universelle suivie D'Un Traite De La Sphere" herfra.