onsdag 30. april 2014

Skoler i Bærum: Evje skole på Evjugården ved Malmveien

Evje skole ligger på Evje gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr elvebukt, en grunn og strømløs bukt som gikk inn der da havet sto høyere. I 1814 ble navnet skrevet Evje, men folk flest sa gjerne Evju. Evju-gården var en liten gård. I 1814 tilhørte den Vor Frelsers kirke i Christiania (Oslo). I 1826 hadde de 1 hest, 4 kuer og 6 sauer på gården og fiskerett i Sandvikselva.  

Evjegården lå ved Malmveien. Den gikk fra Ladestedet Sandviken - Sandvika - over Rønne bru, opp de bratte Evjebakkene og videre til Bærums Verk. Til Sandviken kom jernmalm med båt fra Arendal og Kragerø gruver.


I Malmskrivergården bodde malmskriveren som holdt regnskap med malm og jern som ble losset og lastet og hvor mye hver malmkjører fraktet til Verket.  Bøndene som bodde langs Malmveien var pålagt å kjøre malm og jern for Bærums Verk. De hadde også plikt til å holde veien i orden. Det må ha vært et slit for den stakkars Evjebonden i de bratte Evjebakkene.

Det kan være fint å gå de veiene som folk på Evju gikk for 200 år siden: Malmveien over Vøien og Bryn til Bærums Verk. Eller ned Evjebakken forbi huset til skomaker'n som lå der i 1814 til den gamle Malmskrivergården i Sandvika, og kanskje til Kjørbo hovedgård?


På Kjørbo bodde ”potetkongen” Johann Reinholdt Grauer. Han hadde vært gartner for Peder Anker på Bogstad, og lærte Bæringene å dyrke patat. Og potetene var gode å ha når sulten rev i tarmene til de som bodde på små gårder og husmannsplasser hvor det var lite og ingenting å leve av i årene rundt 1814.

Da var folk ekstra redde for at hekser skulle stjele melka deres. Hekser kunne melke kuer på lang avstand, bare ved å sette en tollekniv i veggen. Eller de kunne lage seg en trollkatt. Trollkatten så ut som en vanlig katt eller som et grått garnnøste. Den sprang rundt på nabogårdene og stjal melk fra andres kuer ved å suge juret nesten tomt, og så spydde den ut melka når den kom hjem. De kunne også lage seg en smørhare eller pukhare - fra det engelske ordet puke. Den hoppet rundt til fremmede gårder og slikket i seg smør og fløte og spydde det ut når den kom hjem.


Hvordan lage en trollkatt,  
Når trollkjerringen vil frembringe en trollkatt, tar hun ni filler, alle stjålne og av forskjellig farve, binder dem sammen til et nøste, skjærer seg i venstre lillefinger og lar tre dråper blod dryppe på nøstet idet hun sier: ”Nu har jeg gitt deg legeme og blod; Fanden give deg liv.” 

Melkekatten, fra Bærum
På en mindre gård i Bærum gikk det for seg underlige ting; men det som folk undret seg mest over, var at den vesle buskapen kunne gi så mye melk. En søndag kveld kom det en jente dit, og skulle snakke med folkene på gården, men hun traff ingen hjemme. Hun satt en stund og ventet, og imens kom alle kuene ruslende og ville inn i fjøset. Da tok hun og slapp dem inn og bandt dem. Men tiden gikk, og ingen kom, så hun tenkte hun like gjerne kunne melke dem. Da hun hadde holdt på en stund, kom en stor svart katt ruslende og stilte seg ved melkespannet og tok til å spy melk oppi, så spannet ble breddfullt på null komma null. Så ruslet katten sin vei – og det samme gjorde jenta.  

File:Kjetta som var så fæl til å ete 1.jpg

Katten og musa, regle fra Bærum 
Det var en gang ei mus og en katt. Katten satt og muldrede og spant, hun:
- Hum! sa hun, og så kom musa til henne.
- Du spinner svare fint, du, sa musa, så fin i målet, - at du nok ikke behøver tro, at jeg gjør det etter.
- Jeg spinner, som tonen er til, jeg, sa katten, og det så grovt, så du kunne tenke en drog store tømmerstokker ned etter veggene.
- Jeg skulle en gang sope golvet, jeg, sa musa.
- Te reinere ble det, sa katten.
- Så fant jeg en liten, liten bitte skilling, sa musa.
- Te rikere blir du, sa katten.
- Så kjøpte jeg meg et lite, lite stykke kjøtt, sa musa.
- Du svalt ikke da, sa katten.
- Så steikte jeg det i ei lita, lita bitte panne, sa musa.
- Du åt ikke rått da, sa katten.
- Så la jeg det ut på trammen, at det skulle bli kaldt, sa musa.
- Du brente deg ikke da, sa katten.
- Så kom en liten, liten fugl og snappet det bort, sa musa.
- Så snapper jeg deg også, sa katten.
(I det samme tar fortelleren sin lille tilhører plutselig i armen så sterkt at denne blir redd.)

Bilder: Hanna foran Malmskrivergården i Sandvika og skiltet har jeg tatt. Pukharen er tegnet av Gunnar Creutz 2012, etter et kalkmaleri fra slutten av 1400-tallet av Albertus Pictor i Härkeberga kirke og katten er tegnet av Th. Kittelsen, fra eventyret Kjetta som var så fæl til å ete, begge fra wikimedia.  

Skoler i Bærum: Emma Hjorth skole på Tukeru' gård

Emma Hjorth skole ligger på gamle Tokerud gård. Ordet rud betyr rydning eller rydningsgård. Den ble kanskje ryddet i tidlig middelalder, mellom vikingtiden og svartedauden. Om det var en mann som het Tóki eller en dame som het Tóka som ryddet gården, det får vi aldri vite. Emma Hjorth-navnet har skolen etter fru Emma Hjorth som kjøpte begge Tokerudgårdene tidlig på 1900-tallet

Fil:Salmo salar GLERL 1.jpgI 1814 sa folk gjerne Tukeru’. Da var det to Tokerudgårder: Østre og Vestre Tokerud. Tokerudgårdene var ikke så store. I 1826 hadde de 2 hester, 4 kyr og 10 sauer. Gårdene hadde lov til å fiske laks i Sandvikselva, Løxa, lakseelva, med to teinesteder som kaltes Tokerudfisket. Særlig bra var fisket fra den dagen folk kalte Kolbjørn med laksen på primstavkalenderen, 9. juni, for da gikk laksen opp i elvene for å gyte.

Tokerud dro til seters på Haugsvollen, eller Høksvollen som folk sa før, sammen med mange andre gårder: Aas, Jong, Grini, Haug, Kirkerud og to gårder i Asker: Billingstad og Aastad. Haugsvollen er en av de eldste setrene i Vestmarka og den største. I 1774 setret ni gårder på vollen. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året. Kanskje det kunne være fint å rusle seterveien opp til Haugsvollen, sånn som folk fra Tukeru' gjorde i 1814? Eller Kirkeveien til Tanum kirke, eller til kalkovnen på Ringi, eller langs Sandvikselva til Malmskrivergården i Sandvika?

I 1814 og langt utover på 1800-tallet brukte folk primstaven til å holde orden tiden. Primstaven var et trestykke med merker og tegn for helligdager, høytider, onner, når setertida begynte og sluttet, når det var flyttedag for tjenestefolk og alt som skulle gjøres på gården gjennom året. Merkedagene på primstaven kunne gi varsel om været, avlingen, luseplagen og framtia. Og om kjærligheta. Værvarsler fikk du også fra dyr og fugler, planter og trær, vind og snø. Det var først etter 1814 at vi fikk almanakk hvert år i Norge.

Fil:Primstav 2.jpgVærtegn fra Bærum og ellers i landet 
Gregori tid, Gregormess 12. mars, natt og dag like vid.
Regn på Kvernknarren 1. september spår regn i sju uker.
Fryser det natt til De 40 riddere 9. mars, skal det fryse 40 netter framover, sa folk i Bærum. Hvis solen denne dag blot vil skinne så længe, som en fummelfingret kælling er om at sadle en hest, vil alt gå godt, sa danskene om 40 riddere. 
Mai kulde gjør bondens lader fulle.
Går sola ned i en sekk, så er den neste dag vekk. 
Aften rød gjør morgen søt.
Ring rundt månen varsler snø. 
Drypper det tre tre dråper fra kirketårnet på Haslum eller Tanum kirke nyttårsdagen, blir det godt vær hele året. 
Den sjuende snøen som blir liggende gir en ny vinter, sa folk i Lommedalen. 
Samler stæren i Lommedalen seg tidlig i flokk og reiser, vil høsten komme tidlig. 
Mye rognebær om høsten varsler lite snø, for rogna skal slippe å bære to bører. 
Når gjertrudsfuglen - svartspetten - hakker på husveggen og skriker, blir det regn.
En smørklatt på veggen som smelter på Gjertrudsmess 17. mars varsler god vår. 

Gjertrudsfuglen hadde mange navn, Svarte-Gjertrud, Regnpipa, Gjertruds-kråka og Trollfuglen. Svær som ei kråke og svart som køl bortsett fra den røde lua. Hun klatrer rett opp trestammen som en katt, og ingen spiker vil sitte fast i treet der Trollfuglen bor. Svarte-Gjertrud kunne gjøre folk tulleruske og lokke dem med seg så langt inn i skogen at de gikk deg vill. Da var det beste du kunne gjøre å få av seg alle klærne i en fart og ta dem på seg på vranga, for da slutta trolldommen hennes å virke.

Gjertrudsfuglen, Asbjørnsen og Moe
I de gamle, gode dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandret her på jorden, kom de engang inn til en kone som satt og bakte. Hun hette Gjertrud, og hadde en rød lue på hodet. Da de hadde gått lenge og var sultne begge, ba Vårherre henne så vakkert om en lefse å smake på. Ja, den skulle han da få. Men et bitte lite emne tok hun og kjevlet ut; likevel ble det så stort at det fylte hele takka. Nei, så ble den lefsa for stor; den kunne han ikke få. Hun tok et enda mindre emne; men da hun hadde bakt det ut og bredd det på takka, ble den lefsa også for stor, den kunne han heller ikke få. Tredje gangen tok hun et enda mindre emne, et ørende lite ett; men også denne gangen ble lefsa altfor stor.

"Så har jeg ikke noe å gi dere," sa Gjertrud. "Dere får like så godt gå igjen uten smakebit, for lefsene blir for store alle sammen."

Da ble Vårherre vred og sa: "Fordi du unte meg så ille, skal du ha den straff at du skal bli til en fugl, og ta din tørre føde mellom bark og ved, og ikke få noe å drikke oftere enn hver gang det regner."

Og ikke før hadde han sagt det siste ordet, så ble hun til gjertrudsfuglen, og fløy fra bakstefjøla opp gjennom pipa. Og ennå den dag i dag kan en se henne fly omkring med sin røde lue og ganske svart over hele kroppen, etter det at pipa svertet henne. Hun hakker og pikker støtt på trærne etter mat, og piper mot regnvær; for hun er alltid tørst, og da venter hun drikke.


Fil:Theodor Kittelsen - Hakkespett, 1912 (Woodpecker).jpg

Bilder: Laks, vintersiden av primstav fra Hallingdal fra slutten av 1700-tallet med den norske løve i toppen, wikimedia og Hakkespetten til Th. Kittelsen fra 1912, alle wikimedia commons.

tirsdag 29. april 2014

Takk for i dag, Emma Hjorth og Evje!

Det ble skikkelig 17.mai-stemning i dag også, syns vi Søstrene, hos Emma Hjorth skole på Tokerudgården og hos Evje skole og på Evju-gården, selv om dagen var litt mer grå.

Det var ihvertfall stappfullt både i festsalen på Emma Hjorth og i amfoiet på Evje. Og skikkelig mange som ropte "Egen konge!" og tok hverandre i hendene og ropte "Enig og tro til Dovre faller!" helt til slutt - det er nesten så en kan tenke seg hvordan det var på Eidsvoll for 200 år siden.

På Evje skjedde det nesten en ulykke: Christian Frederik, den nye kongen som ble valgt enstemmig på Eidsvoll, satte fast håret sitt i knappen på jakka til Karine, så han måtte dra i krigen mot Karl Johan med en jakke hengende fast i sveisen. Sånn kan det gå når man har høyt hår!

På begge skolene var det veldig hyggelige og flinke kulturverter. På Emma Hjorth hadde de ryddet salen og båret ut sakene våre før vi fikk sukk for oss. De ringte til og med til oss dagen før for å avtalte når og hvor de skulle møte oss og sjekke at alt var i orden. Lurt!

Og på Evje hadde de lagd plakater med informasjon om tid og sted og litt om forestillingen og med bilde av oss og flagg. Også lurt! Og veldig hyggelig å få med seg som minne.

Takk for oss og god 17.mai!

Takk for i går, Skui og Stabekk!

For en strålende fin dag vi Søstrene hadde i går:
Det var nesten som en liten før-17.-mai, med Bærum på sitt aller fineste, full av bjørkeløv og blomster både på bakken og i trærne, og unger med bare knær. Det var rent så man man fikk lyst til å vifte med flagg og gå i tog og spise is med en gang!

På Skui og Stabekk var det stappfulle festsaler, flinke kulturverter, glade barn, blide lærere, og til og med rektorer og inspektører som låste kontorene sine for å være med på Grunnlovshurra-teater!

Etter teateret fikk vi høre om spennende opplegg og prosjekter som skolene skal ha i forbindelse med 1814 og Grunnloven og om hva de skal gjøre på 17. mai. Vi skulle ønske vi kunne begynne på skolen igjen, vi Søstrene, så vi får være med på all moroa. Nå håper vi at vi ihvertfall kan få noen rapporter og bilder som vi kan legge ut her på bloggen.

1814 - det frie Norges fødselsår Harald SkjønsbergPå Skui fikk vi høre om en faktabok for barn som heter "1814 - det frie Norges fødselsår". Boka er skrevet av Harald Skjønsberg fra Bærum. Den er ikke å få kjøpt i bokhandelen lenger, men den fins på hylla både på Bekkestua, Eiksmarka og Høvik bibliotek akkurat nå.

Skoler i Bærum: Stabekk skole i vegkrysset hos sorenskriver Heltzen

Stabekk skole ligger på gamle Stabekk gård. Navnet kommer kanskje fra stadr og bekk - en rett eller rolig bekk. I 1814 ble navnet skrevet Stabæk. Da var det fire gårder på Stabekk.

Fil:Amtmannsuniform 1801.jpgStore Stabekk er antagelig den eldste og ble kanskje ryddet i vikingtiden. Våningshuset og låven på gården er fra 1670. I 1814 bodde Madam Roverud på gården.

På Øvre Stabekk som nå heter Ringstabekk bodde Paul Frederik Michael Heltzen, sorenskriver i Aker, kancelliråd, varepresentant på Eidsvoll i 1814 og representant for Akershus Amt i det første overordentlige Storting høsten 1814. Gården ble kalt Skriver-Stabæk på folkemunne.

Østre Stabekk ligger nederst i bakken. I 1805 ble gården solgt av Peder Anker på Bogstad til Madam Roverud på Store Stabekk. Peder Anker beholdt Stabekk skog og Myraplassen. I 1824 overtok grev Herman Wedel Jarlsberg skogen som ble kalt Greveskogen eller ”Grevestøkket”. I 1814 gikk hovedveien til Drammen og Ringerike gjennom tunet på Østre Stabekk. Gården var skysstasjon og gjestegiveri for reisende.

Skallum-Stabekk var en ganske liten gård som tidligere hadde vært seter. Navnet ble skrevet Skjelme-Stabæk og kommer kanskje fra skalm eller skolm som er en todelt frøbelg.

I 1814 var det bare to store veier som gikk gjennom Bærum og det var Gamle drammensvei mellom Christiania og Drammen og veien over Krokskauen fra Stabekk til Ringerike og videre til Bergen, Gamle Ringeriksvei - man kan vel si at vegkrysset på Stabekk var et av Norges viktigste veikryss i 1814? Steder å gå som lå der i 1814: Gamle Ringeriksvei, Gamle Drammensvei, Østre Stabekk, Store Stabekk og Skallumskogen.

”Akte deg du!”, fra Bærum
Engong kom en mann kjøranes fra by’n, han kjørte fort, og hadde nær kjørt på en gammal krokete mann og ei kjærring, som kom gåanes opp bakken ved Myraplassen ved Stabekk. Den gamle krokryggen blei sinna og skreik etter han som kjørte: ”Akte deg du, så du itte kjører nasan av deg!” Og det var itte langt han kom før begge sælapinna flau ut av olene og hesten for sin vei og mannen og vogna reste i renna. 

I 1814 hadde enevoldskongen Frederik 6. all makt i Danmark-Norge. Han utnevnte selv sine embetsmenn. De kom gjerne fra fine og formuende familier, hadde studert ved kongens universitet i København og var lærde og dannede herremenn. Mange av dem var danske og snakket ikke norsk. Embetsmennene hadde fine titler og flotte uniformer. Peder Anker, eieren på Bærums Verk som eide Østre Stabekk til 1805 hadde vært både kammerherre, generalkrigskommisær, og generalveiintendant.

I 1814 var Norge delt i fire stift. Stiftene var delt i amt og amtene i prestegjeld og fogderier. Østre og Vestre Bærum kirkesogn tilhørte Asker prestegjeld og Aggers og Follougs fogderi, som var en del av Akershuus amt, som igjen var en del av Akerhuus stiftsamt. De øverste i kirkesognet og fogderiet var sognepresten, sorenskriveren og fogden. Fogden - skattefuten - hadde ansvar for å kreve inn skatt. En bygdelensmann, gjerne en vel ansett lokal bonde, hjalp til med skatteinnkreving og var politi i sognet. Folk var ikke alltid like glade i "øvrigheta", både presten, skriveren og særlig futen kunne være dårlig likt. Her er to eventyr som sier litt om det.

Fil:Presten og klokkeren.jpgPresten og klokkeren
Det var en gang en prest, som var slik en børste at han skrek langt unda, når han så noen kom kjørende i møte med sig i alfarveien: «Av veien, av veien, her kommer sjølve presten!»

En gang han fór slik og bar sig, møtte han kongen. «Av veien, av veien!» skrek han på lang lei. Men kongen kjørte som han kjørte, og reiste fram, han, så den gangen måtte presten vike hesten sin; og da kongen kom jevnsides med ham, sa han: «I morgen skal du møte på kongsgården, og kan du ikke løse tre spørsmål jeg vil gi dig, skal du miste både kappe og krage for ditt hovmods skyld.»

Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skråle og bære sig verre enn ulikt, det kunde han; men spørsmål og svar var ikke hans far. Så reiste han til klokkeren, som hadde ord for å være bedre i kappen enn presten var. Til ham sa han, han hadde ikke hug til å reise, «for en gap kan spørre mer enn ti vise kan svare,» sa han, og så fikk han klokkeren til å fare istedenfor sig.

Ja, klokkeren reiste, og kom til kongsgården med prestens kappe og krage på. Der tok kongen imot ham ute i svala både med krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde av ham.

«Nå, er du der?» sa kongen.
Ja, han var da det, det var sikkert nok.
«Si mig nå først,» sa kongen, «hvor langt er det fra øster til vester?»
«Det er en dagsreise det,» sa klokkeren.
«Hvordan det?» sa kongen.
«Jo—o, solen går op i øster og ned i vester, og det gjør hun snildt på en dag,» sa klokkeren.
«Ja ja,» sa kongen. «Men si mig nå,» sa han, «hvad mener du vel jeg er verd, slik som du ser mig her?»
«Å, Kristus blev takseret for tredve sølvpenge, så jeg tør vel ikke sette dig høiere enn til — ni og tyve,» sa klokkeren.
«Nå nå!» sa kongen. «Siden du er så klok på alle slag, så si mig hvad det er jeg tenker nå?»
«Å, du tenker vel det er presten som står for dig, men skam få mig, tenker du ikke feil, for det er klokkeren,» sa han.
«Nå, så reis — hjem med dig, og vær du prest og la han bli klokker,» sa kongen, og så blev det.

Fanden og futen, Asbjørnsen og Moe
Det var en gang en fut, slik en riktig flåer av det verste slaget. En dag kom fanden og ville hente ham. "Aldri hører jeg annet," sa han, "enn at folk sier: "Gi fanden hadde den futen!" så nå får du følge med meg; og så slem er du og, så jeg tror ikke du kan bli slemmere og verre enn du er heller," sa fanden.
"Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker," sa futen; "men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg," sa han.
Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.
Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.
"Er det verre skadedyr til enn slik en gris?" skrek kjerringa. "Gi fanden hadde deg!" sa hun.
"Så ta grisen da!" sa futen.
"Tror du hun unner meg griseflesket?" sa fanden. "Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!"
Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. "Rett nå er jeg lei deg," sa kjerringa, "jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg," sa hun.
"Så ta ungen da!" sa futen.
"Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet," sa fanden.
Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.
"Der ser du futen vår," sa den ene.
"Gi fanden hadde 'n lys levende, den bondeflåeren!" sa den andre.
"Det var av hjertet det," sa fanden; "kom så med meg!" sa han.
Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse. 

Fil:Fande og futen.jpg

Bilder: Amtmannsuniform fra 1801, wiki Strinda. Presten og klokkeren: Erik Werenskiold. Fanden og futen: Th. Kittelsen.

mandag 28. april 2014

Skoler i Bærum: Skui skole ved ulvestua på Isi

Skui skole ligger på gamle Skui gård. Skui kommer fra Skad som ingen vet hva betyr, og vin som betyr beitemark. Det har bodd folk på Skui lenge. Kanskje var det fangstboplass på Skui allerede for 6000 år siden!

I 1814 var Skui delt i fire gårder: Søndre og Nordre Skui og Øvre og Nedre Sand. Husmannsplasser rundt 1814 var Tysland, Jammerdal og Sagbakken. Skui setret på Stovisetra i Vestmarka sammen med Ståvi, Kveise, og Butterud. Stovisetra - eller Stovivollen - er en av de aller eldste bevarte setrene i Norge. Enda står det hus på setervollen. Det eldste sto der i 1814 også.

Litt nord for skolen ligger Sølvbergshølen, og Sølvhølsberget hvor det visstnok var sølvskjerp i gammel tid. Skui hadde skog på Risfjellet i Vestmarka. I 1814 gikk veien til skogs opp Risfjellkastet. Der var det så bratt at det var umulig å komme fram med hest og slede, så tømmeret ble kastet utfor åsen og fraktet videre fra bunnen av lia. Det var mange slike tømmerkast i Vestmarka hvor tømmeret har blitt kasta utfor. 1814-steder å gå fra Skui: Ulvestua på Isi, kirkeveien til Tanum kirke, seterveien til gjeterskauen og Ståvivollen, og opp Risfjellkastet til tømmerskauen på Risfjellet.

Kyra koser seg i solen på Stovivollen

Røverne på Jaren, fra Bærum
Mellom Gotland og Risfjellkastet ligger en liten ås som kalles ”Røverkolåsen.” For noen hundre år siden skal det ha holdt til en del røvere der, sju store fordypninger i jorden skal ennå vise hvor de hadde jordhyttene sine. Mannen som eide hele Jaren på denne tiden, bodde i et lite hus, som bare hadde et lite blyvindu. 
Da de holdt på å stelle til bryllup for datteren, kom røverne og tok både henne og bryllupsmaten med seg. Men de tok for mye av ølet samtidig, og derfor ble de fulle. En av dem ble liggende borti Skuikleivene. Da folk kom og fant denne ene røveren, ble han truet til å si hvor de andre var, og så ble de fanget alle sammen. 



Det var mye ulv i Bærum for 200 år siden. ”Ulvene ofte tute i flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse” skrev sogneprest Neumann i 1817. Ofte kom skrubben helt innpå gårder og husmannsplasser og åt opp gårdshunder. Om vinteren løp den på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver på jordene på Ringi. På Isi var det ulvestue. Hvordan en ulvestue virker kan du lese om i Asbjørnsen og Moe sitt eventyr "Han far sjøl i stua", der det både er en rev og en ulv og en bamse og ei gammal kjerring - ikke ulik Karine Mosedotten - som havner i ulvestua.

Han far sjøl i stua
Det var en gang en mann som bodde borte i en skog. Han hadde så mange sauer og geiter, men aldri kunde han ha dem i fred for gråbeinen. «Jeg skal vel lure den gråtassen,» sa han til sist, og gav sig til å grave en ulvestue. Da han hadde gravd dypt nok, satte han en stolpe midt ned i ulvestua, og på den stolpen slo han en skive, og på den skiven satte han en liten hund, og over graven la han kvister og bar og annet rusk, og ovenpå det strødde han sne, så tassen ikke skulde se det var en grav under. 

Fil:Illustration-page97-Sagobok för barn djvu.jpg

Resten av eventyret kan du lese herEt godt råd var å holde seg til venns med ulven. Du måtte ikke si ulv, for det kunne lokke den til deg. Folk sa heller styggen, varg, skrubb, gråbein og gråtrøll.
   
Ulvevers fra Småland i Sverige
Den som kallar mej varj, den skall jag alltid bli arg.
Den som kallar mej den grå, honnom tar jag intet ifrå.
Den som kallar mej Gullfot har jag intet emot.”


Louis Moe, 1905 Ræven og ulven 10845

Hvorfor ulven har en vond og bjørnen en god vinter, Dan Lindholm
Jomfru Maria kom en gang til en å som ikke var god å komme over, for der var klopp. 
Da kom en ulv luskende forbi.
”Vil du hjelpe meg over?” spurte Jomfru Maria. Jo, ulven skulle da det. Så satte hun seg på ryggen hans. Men da de kom uti, blei han lei det, kastet jomfru Maria i åen og strøk til lands. Da sa jomfru Maria til skrubben:
”Støtt være ute, i uværet tute, svelte i veker hvor helst du reker - skal du!”

Så kom en bjørn labbende forbi.
”Vil du hjelpe meg over, Bamse?” spurte jomfru Maria. Ja, han bar Guds Moder over med det samme og satte henne pent ned på den andre bredden. Da sa hun til bamsen:
” Ligge i hi når det sner over sti, suge med flabben fettet av labben - skal du!”
Siden den tid har ulven en vond vinter, reker over viddene med tungen ute og finner lite mat. Men bjørnen ligger lunt i hiet sitt, sover søtt og mangler ingenting. 

Bilder: Ulvestua: M. Brocmann, fra digitalt.fortalt. Stovivollen: Bærum kommune, månedens kulturminne. Bærumskart - eget. Han far sjøl i stua: Erik Werenskiold. Ræven og ulven: Louis Moe 1905.

Skoler i Bærum: Hammerbakken skole midt i bygda

Hammerbakken ligger omtrent så midt i Bærum som du kan komme, like ved Glitredammen som blir regnet som Bærums geografiske midtpunkt. Skolen har navn etter spikerverket i Lomma med vannhjul i fossen Spikerbruksfallet, også kalt Hammerfallet, og hammersmie med spikerhammer. Spikerhammeren hamret rujern til spiker og var mindre og raskere enn den digre stangjernshammeren på Verket, men bråkte fælt for det. I 1818 arbeidet 6 mann og 12 gutter på Spikerbruket. Her står det mer om hammere.


Det var også en husmannsplass som het Hammerbakken. Den hørte til en av Løkengårdene. Navnet Løken kommer fra leik og vin, Leikvin var kanskje et gammelt kultsted for allslags idrettsleker for mannfolk. Andre vin-gårder i nærheten er Bryn og Vøien. Løken var en av de fire første gårdene som kongen i Danmark-Norge, Christian Kvart, lot Verket få bruke i starten i 1610. Verkets hester og kjørere ble innkvartert på Løken. I 1814 var gården solgt fra Verket og delt i tre Løkengårder: Søndre, Nordre og Mellem i midten. Løkenfolket setret på Avtjenna - Avtjernsetra - i Holmevannsalmeningen sammen med Bryn.

På Kolsåstoppen bakom Løken og Hammerbakken var det brannvarde, eller vete. Vardebrenning på toppene var et varslingssystem som ble brukt helt fra folkevandringstiden. Når det var fare for krig, måtte vardevakta opp på Kolsås for å holde utkikk mot Vettakollen og Skaugumsåsen. Hvis det lyste på en ås måtte han i all hast tenne varden. Det var melding til alle våpenføre mannfolk om at de måtte finne fram sabler og gevær og dra avgårde for å forsvare landet. I 1814 brant varden på Kolsås.

Heksene på Kolsås, fra Budstikka, resten av sagnet kommer under Levre skole
Dette hendte under krigen mot svenskene i 1716. Svenskekongen Karl XII tok Christiania og prøvde å beleire Akershus festning. Norske styrker lå i Asker og Bærum og gjorde seg klare til å falle fienden i ryggen. Svenskekongen sendte folk utover mot Drammen med avstikkere opp i Bærum. Budstikkene gikk fra gård til gård og vardene ble tent på de høyeste toppene.

På Kolsås sto varden klar. Det gjaldt bare å få den tent og få satt ut vakt døynet rundt. Det var ikke lett, for alle visste hva slags styggedom som huserte der om natta. Men så var det ’n Busteru’n som tjente på Løken. Han var stor og sterk. Ikke var han redd heller. Med tung bør på ryggen la han i vei opp skrentten. Rikelig med proviant måtte han ha med seg, og godt med klær. Det var i slutten av mars, dette, men ennå full vinter med snø og is. 
Utpå ettermiddagen kom han fram til varden øverst på Kolsås. Han fikk tent varden, fikk seg no mat og ordnet seg til for natta. Og sovna ganske raskt, trøtt og sliten som han var.
Men rett som det var våknet han av snakk og spetakkel. Like ved ser han trollfolk! De hujer og skriker, danser og slåss! Mest er det gamle kjerringer og unge jenter. Flere og flere kommer, opp av sprekker og gjennom lufta. 
Busteru’n ble redd, kan du vel skjønne. Men da ser han ei han kjenner i flokken. Det er a Kari fra klufta, tjenestejenta på Kolsberg. 
”Ikke vær redd, Busteru’n” sier Kari. ”Je kjenner døm alle i hop, ser’u. Je ska passe på at døm itte gjør dei no. Kom og bli me, da vel!” 
Jo da, Busteru’n var ikke vond å be. Det ble flust med mat og drikk og mangeslags moro, så han våkna ikke før langt utpå lyse dagen. Da var alle borte. 



Bak sånne bergvegger som den ovenfor Hammerbakken trodde folk det bodde trollpakk og styggedom. Du måtte gå forsiktig langsmed berget og kanskje be et Fadervår eller si fram et salmevers, så ikke troll og gygrer kom etter deg - sånn som i sagnet fra den andre sia av Krokskauen, om vikingkongen St. Olav som kristnet Norge.

St. Olav i Krokkleiva, vandresagn fra Hole 
Den tida da Hellig Olav dro omkring på bygdene og kristna landet, prøvde allslags trollpakk å skade ham og stoppe ham så godt de kunne. 


Olav brukte å skape dem om til stein, og sånne steiner som har vært troll før kan du finne mange av her tel lands. I nordre Krokkleiva, der veien gikk i gamle dager, står det en sånn trollkjerring – ei gygre. 
Da Olav fór nedigjennom, på vei til Bønsnes, da sprang hu fram fra bergveggen med et stort tretrau på ryggen og skreik:”St. Olav med ditt raude skjegg, du rir for nær min bergevegg!” Men Hellig Olav, han skreik tilbake: "Statt du der i stokk og stein, inntil den dag jeg kommer igjen!” 

I det samme rant sola, og Gygra blei stein. Rett nord for Nordkleiva står hu den dag i dag, med stakk og skaut og trau på ryggen. Skal tru om hu itte var søstera til gygra i Eineåsen? 

File:Olav der Heilige03.jpg

Steder å gå med minner fra 1814: Spikerbruksfallet, Bærums Verk med Verksgata, Klokkeboden, Hovedbygningen og paviljongene, Værtshuset, Vekterboligen, Brannstasjonen og Masovnsringen, Ankerveien mellom Bærums Verk og Bogstad, Malmveien fra Verket over Bryn og Vøien og ned Evjebakkene til Malmskrivergården i Sandvika. Seterveien til Avtjernsetra. Og til Kolsåstoppen hvor varden brant og varslet krig.

Bilder: Stangjernshammeren på Verket, malt av C.A.Lorentzen fra 1792. Heksene på Kolsås, Th. Kittelsen, 1887. St. Olav gjør troll til stein, fra Digtuna kirke.

søndag 27. april 2014

Grunnlovshurra på Bryn, Hammerbakken og Bærums Verk

Veldig stas for oss to gamle Søstrene på Værket å reise rundt sånn på skolene i Bærum og fortelle om 1814! Her er bilder fra resten av skolene fra forrige uke: Øverst kulturvertene på Bryn, så er det Hanna utenfor Hammerbakken og til slutt er det meg ved veggmaleriet av Verksgata på Bærums Verk - skulle nesten tro det var ekte. Nå er alt klart for ny uke og vi gleder oss! 




Vi får høre mye spennende om hva skolene skal gjøre i forbindelse med 17. mai og 1814. Hvis det er noen rundt omkring på skolene som har lyst til å skrive litt om hva dere driver med eller har noen fine bilder dere kunne dele her på bloggen, så ville vi bli kjempeglade!  Mailadressen vår finner dere på ksys. 

Skoler i Bærum: Bærums Verk - mønsterskolen på jernverket

Skolen på Verket er Bærums eldste skole, fra 1773. I 1814 gikk det 69 verksunger mellom 6 og 14 år der. Læreren het Lars Hansen Wold. Peder Anker hadde bygget et "skjønt og rummelig skolehus" på selve Verket. Det var til og med bibliotek ved skolen. I 1803 hadde det 128 bøker som både lærer, elever of verkensfolket fikk lese. På Fossum verk var det også Verksskole, for 70 jernverksbarn. Resten av Bærumsungene gikk på omgangsskole. Verksskolen var "foregangsskole og mønsterskole i hele prestegjældet og i videre  kredser baade med hensyn til hus, inventar, æremidler, lærefag og lærerløn like fra 1802"!  Nå ligger skolen der hvor Helset gård lå. I 1814 sa folk Hærset. Helset var Helgi eller Helga sin gård og er kanskje ryddet rundt vikingtiden.

File:Bærums Jernverk OB.02345.jpg

Se hvordan blåseverket virket.I 1814 var det Peder Anker som eide både Bærums Verk, Helsetgården, mange av gårdene og plassene omkring Verket og ellers i Bærum og til og med Haslum og Tanum kirker. Verket var Bærums første og største tettsted, en stor industri langt utpå bondelandet som ga levebrød til rundt 400 mennesker i 99 familier - av Bærums nesten 3000 innbyggere. Mange av arbeiderne bodde på Verket, i små arbeiderboliger, som i Verksgata, eller på gårder og husmannsplasser rundt Verket.


I 1814 var Verket en skitten og bråkete arbeidsplass med kølhauger og slagghauger, hvor Lommas største fossefall ga kraft til vannhjul, blåsebelger, stangjernshammeren og den 8 meter høye masovnen som smeltet jernet med over 1000 graders varme. Mer om jernverk her.
I hovedbygningen på Verket bodde grev Herman Wedel Jarlsberg, gift med Peder Ankers datter Karen.  Peder Anker og fru Elisabeth hadde også oppholdt seg mye i Hovedbygningen og særlig om vinteren rundt 1800. Da hendte det at venner fra Christiania dro på kanefart til Verket på den nybygde Ankerveien som han hadde fått laget mellom Bogstad og Bærums Verk. og at det uventet kunne komme 80 gjester. i sleder Både Peder Anker og grev Wedel var på Eidsvoll.

I 1814 var det dårlige tider på Verket. På grunn av Napoleonskrigene og handelsblokaden kunne ikke jernet sendes ut av landet. Mange av verksarbeiderne meldte seg frivillig til som soldater i Grev Wedels frikorps og sloss mot svensken. I Tanum kirke, hvor verkensfolket gikk hver søndag, var det bare kjerringer, unger og gamle gubber.

Hvis en vil gå veier og se steder fra 1814 kan det være fint å gå kirkeveien til Tanum kirke, Ankerveien til Bogstad, Kongeveien over Krokskogen til Langebru på grensen til Hole i Buskerud, og Malmveien over Bryn, Vøyen og Evjebakkene til Malmskrivergården i Sandvika. Og selvfølgelig selve Bærums Verk med Værtshuset, Vekterboligen, Klokkeboden, Masovnsringen, Hovedbygningen og paviljongene, brannstasjonen, Verksgata og Verksfossen.

File:Masovner på Bærums Verk.jpg

På Verket var det mange slags arbeidere: masovnmester, hyttemester, treskjærer, oppsettere, former, belgmaker, kullharker, og smeder - hammersmeder, kleinsmeder, spikersmeder og smeddrenger. Smedene var store og sterke og nesten trollkyndig. Smeden, trodde folk, kunne mer enn sitt Fadervår, hadde kontakt med både de underjordiske og med Styggen sjøl. Han kunne sko hester, trekke tenner ut på folk som hadde tannverk og kunne forvandle gråstein først til glødende flytende jern og så til ovner og stangjern og spiker, redskaper og husgeråd og alle slags nødvendige saker, sånn som skippund-loddet i skrøna om Drambott. Fæle til å skrøne og skryte og juge kunne de også være, smedene.

Drambott, sagn fra Hole 
På Fjellstad hadde de for mange år sia ei følt gild ku, som de kalte Drambott. Hu var så brei mellom horna, at når det satt en gjetergutt på hvert horn, så kunne de ikke høre når de tuta i lur til hverandre. Og når Drambott rauta på Retthella, så rista det i dørhella på Fjellstad.

Og mjølke gjorde ’a svært! De måtte legge renner heim fra setra og til garden for å få heim mjølka. Når de skulle kinne, måtte de ha borti ei revne, og i stedet for å kna osten hadde de ’n i ei dokk borti marka og brukte en gamp til å trå ’n. En gang hadde de ei merr til det, og den følla med ’a gikk og tro. Så mye ost var det, at de først fant att folen året etter i et stykke som mannen hadde til niste. 
Smøret brukte kjerringa å ha i en haug ute på bakken. Når hun skulle selge det, satte hun seg øvst på Haugen og ok nedetter. Så vart det ei viss vekt, det som kom mellom beina. 
Drambott var lei til å skjene, og derfor kjøpte de et skippund-lodd på Bærumsverket og hengte i rumpa på’a. Men hu skjena like fælt, og med loddet slo ’a ned en mengde skau, så det vart store bråter. De drog da i hop og brente kaser, og så sådde de rug som var så svær at de dragkjørte halmen heim om vinteren. Rugen var så diger at de måtte firkløyve’n før ’n gikk i kvernøyet. Utpå vinteren kom det ei rei hallinger kjørende etter isen og skulle til marken. De reiste inn i ei av halmpipene som hadde blitt liggende att, og de kjørte i tre dager før de kom til siste leddet.  

Smeden som de ikke torde å slippe inn i helvete, Asbjørnsen og Moe
Engang i de dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandret på jorden, kom de til en smed. Han hadde gjort kontrakt med fanden om at han skulle høre ham til om syv år, imot at han den tiden skulle være mester over alle mestere i smedkunst; og den kontrakten hadde både han og fanden skrevet navnet sitt under. Derfor hadde han også satt med store bokstaver over smiedøren: "Her bor mesteren over alle mestere!"
Da Vårherre kom og fikk se det, gikk han inn.
"Hvem er du?" sa han til smeden.
"Les over døra," svarte smeden; "men kanskje du ikke kan lese skrift, så får du vente til det kommer en som kan hjelpe deg."
Før Vårherre fikk svart ham, kom det en mann med en hest, som han ba smeden sko for seg.
"Kunne ikke jeg få lov å sko den," sa Vårherre.
"Du kan prøve," sa smeden; "galere kan du nå ikke få gjort det, enn jeg kan få det riktig igjen."


Fil:Smeden.jpg
Vårherre gikk da ut og tok det ene forbenet av hesten, la det i smieavlen og gjorde skoen gloende, så kveste han haker og grev, og neide sømmene, og så satte han benet helt og holdent på hesten igjen; da han var ferdig med det, tok han av det andre forbenet og gjorde like ens; da han hadde satt på igjen det også, tok han bakbena, først det høyre, så det venstre, la dem i avlen, gjorde skoen gloende, kveste haker 

og grev og neide sømmene, og satte så benet på hesten igjen.
Imens sto smeden og så på ham. "Du er ikke så dårlig smed enda du," sa han.
"Synes du det," sa Vårherre.
Litt etter kom mor til smeden bort og ba ham komme hjem og ete til middag; hun var gammel og skral, fælt kroket i ryggen og rynket i ansiktet, og kunne med nød og neppe gå.
"Legg nå merke til det du ser," sa Vårherre; han tok kona, la henne i smieavlen og smidde en ung deilig jomfru av henne.
"Jeg sier som jeg har sagt, jeg," sa smeden, "du er slett ikke noen dårlig smed. Det står over døra mi: Her bor mesteren over alle mestere; men enda sier jeg bent ut: en lærer så lenge en lever," dermed gikk han fram til gården og åt middag.
Resten av eventyret er her. 

Fanden i nøtta, Asbjørnsen og Moe  
Det var engang en gutt som gikk på en vei og knekket nøtter. Så fant han en ormstukken en, og med det samme møtte han fanden.
"Er det sant," sa gutten, "det de sier, at fanden kan gjøre seg så liten han vil, og tvinge seg igjennom et knappenålshull?"
"Ja!" svarte fanden.
"Å, la meg se det, og kryp inn i denne nøtta!" sa gutten; og det gjorde fanden.
Da han vel hadde krøpet inn igjennom makk-hullet, satte gutten i en pinne. "Nå har jeg deg der," sa han, og stakk nøtten i lommen.
Da han hadde gått et stykke, kom han til en smie; der gikk han inn, og ba smeden om han ville slå sund den nøtten for ham.
"Ja, det skal være lett gjort," svarte smeden, og tok den minste hammeren sin, la nøtten på smiestedet og slo til; men den ville ikke i stykker. Så tok han en litt større hammer, men den var heller ikke tung nok; han tok da en enda større en, men den gjorde det heller ikke. Men så ble smeden sint, og trev storslegga. "Jeg skal vel få deg i stykker -!" sa han og slo til alt han orket; og så gikk nøtten i knas, så halve smietaket fløy av, og det braket som om hytta skulle ramle ned. "Jeg mener fanden var i nøtta jeg!" sa smeden. "Ja, han var så," sa gutten. 

Bilder: Bærums Verk: Peter Frederik Wergmann, 1837, wikimedia. Masovnen: herfra. Peder Anker: Oluf Sødermark herfra. Masovnsringen: Christian August Lorentzen, wikimedia. Drambott har jeg tegnet og Smeden som de ikke torde å slippe inn i helvete og Fanden i nøtten har Otto Sinding tegnet.

lørdag 26. april 2014

Skoler i Bærum: Om Bryn og bruer

Brynnavnet kommer fra Bruvin, bru og vin, og betyr gården ved brua. Den ble ryddet i eldre jernalder. 1814 var gården delt i to og setret på Avtjenna. Brynsfolket brente køl og kjørte malm for Bærums Verk og måtte holde i stand sin del av veien mellom Verket og Sandvika.

På slutten av 1700-tallet var det travelt på brua ved Bryn, Løken . Det var gode tider på Bærums Verk og lass på lass med jernmalm, ble frakta på vogner og sleder langs Malmveien mellom Verket og Ladestedet Sandviken. Veien gikk fra Malmskrivergården i Sandvika, opp de bratte Evjebakkene, videre til Rud, over Lomma ved Vøien eller om Løken og brua ved Bryn, opp bakkene mot Verket, over Danielsbrua og inn Verksgata. På vegen tilbake var det ovner, ferdigsmidde og støpte ting av jern og rujern på lasset.

I 1800 bygde Peder Anker ny bru, Kølabrua, like ved vadestedet over Isielva. Men så kom Napoleonskrigene og handelsblokaden i 1807. Peder Anker fikk ikke sendt ovner ut av landet og i 1814 var det dårlige tider på Verket og stille etter Malmveien.

Like ved Bryn ligger VøienDet gamle navnet var Vodin, vad og vin, beitemarka ved vadestedet. Rundt 1814 kalte folk gjerne gården for Vui. Da var Vøien en riktig storgård, med rundt 20 husmannsplasser, sag, to bygdemøller, skog ved Gupu og seter på Vuivollen. Vøyen hadde også teglverk som brente teglstein av blåeire, hvitleire og rødaktig leire som fantes på gården og ga arbeid til 10 mann. Både Hurumgården og Vinkelgården er bygget før 1814. Om en har lyst til å se noe fra 1814, så kan en ta seg en tur til Vøyen, gå Malmveien forbi Vøien og ned Evjebakkene til Malmskrivergården i Sandvika, langs Lomma forbi Spikerbruksfallet hvor spikerhammeren på Hammerbakken lå og til Bærums Verk, seterveien til Avtjerna. Eller opp på Kolsåstoppen hvor brannvarden varslet krig i 1814.

Presten på brua, fra Søndre Høland  
Noen af vore Prester gik den "Wittenbergske Skole" og fik Svarteboka og lærte aa bruke den af Gammel-Erik selv. Som Betaling for Bryderiet skulde han ha den bakerste af Kandidaterne som passerte ei Bru. Røkenpresten blev engang den bakerste, men idetsamme Gammel-Erik skulde nappe'n, pekte Presten paa Skuggen sin aa sa: "Ta den der!" Gammelen som blev no forfjamsa, slog Kloa i Skuggen, og Presten slap over. Efter den Dag hadde Røkenpresten ingen Skugge.

Den Wittenbergske skole, eller Nedgangsskolen som den ble kalt, trodde folk var en sju-årig etterutdanning for sju prester av gangen. Der kunne prestene lære svartekonster som ”At vinde med Terninge”, ”At gjøre sig hård for Kuler og Sverd”, ”At få nogen til at bli forgabet og forlibet” og gode råd for helsa og kjærligheta.  Det sies at presten på brua var sogneprest Christian Holst i Røken. Han døde i 1824. Det er ham Asbjørnsen forteller om i eventyret Plankekjørere.  En kjent Svartebokprest var Petter Dass som er på bildet. Han døde i 1707, men hadde samme prestedrakt som presten brukte både i kirken og til hverdags i 1814: svart samarie - prestekjole - og hvit pipekrave.

Vårherre og St. Peter på vandring
Engang mens Vårherre og St. Peder gikk og vandret her på jorden, kom de til en kone som sto og vasket klær. Det var både hele og gode klær, men da Vårherre spurte hva hun sto og vasket, så sa hun - hun var kanskje redd, de skulle be henne om et plagg.
"Å, det er noen turver."
"Ja, er det turver, så la det bli turver da," sa Vårherre, og så ble det turver.
Da de hadde vandret et stykke til, kom de igjen til en kone, som sto og vasket ved en bekk, og det var noen usle filler hun banket; men da Vårherre spurte hva det var hun sto og vasket, så sa hun:
"Jeg står og vasket klær til barna mine; de er ikke rare, Gud bære oss! men de blir da rene."
"Ja, er det klær, så la det bli klær," sa Vårherre, og med en gang ble fillene til hele og gode klær.


Korhvælv nordkappe, Peter

Husker du Bro bro brille? Folk har visst lekt Bro bro brille helt fra middelalderen, i rundt 1000 år! I 1814 var det voksne som lekte og sang Bro bro brille i festlig lag. Kanskje de tenkte litt ekstra på keiser Napoleon og alle de andre som måtte dra i krigen i 1814? Her er en gammel dansk versjon, og her er litt mer om Bro bro brille. 

Bro bro brille 
Klokken ringer el've,
kejseren står på sit høje hvide slot,
så hvidt som et kridt,
så sort som et kul.

Fare, fare, krigsmand,
døden skal du lide,
den, som kommer allersidst,
skal i den sorte gryde.

Første gang så la'r vi ham gå,
anden gang så lige så,
tredie gang så ta'r vi ham
og putter ham i gryden!


Bilder: Brua ved Bryn fra Bærum bibliotek, svartekonstpresten Petter Dass og St. Peter fra wikimedia. Bro bro brillenoten herfra.

torsdag 24. april 2014

Skoler i Bærum: Gullhaug skole ved Bjønnemyra

File:Juniperus communis en.jpg
I gamle dager trodde folk at det var gull i haugen nordøst i Gommerudfjellet. Det var sånn den fikk navnet sitt. Det med gullet er visst ikke sant. Men de fant i hvert fall jern i Eineåsen, da de gikk og lette der med ønskekvist for over 400 år sia. Da ble kong Christian Kvart av Danmark-Norge glad, og bestemte å lage jernverk i Bærom. Restene av gruva ligger der enda.

Skolen ligger på den gamle Einegården. Den ble rydda i middelalderen, en gang mellom vikingtia og svartedauden. Navnet har'n fått fordi den ligger i enden av Lommedalen - eller kanskje fordi det vokste ekstra mye enebærbusker oppi Eineåsen.

I 1814 hørte Eine til Bærumsverket. På husmannsplassene under Eine - Sleiverud, Myrene, Bakken, Værtshusløkka og Sagmesterplassen - bodde folk som arbeidet på Verket. I Vekterstua bodde vekteren og på Grinda sto Jegerstua hvor jegeren til verkseieren bodde.

I 1814 var det Eidsvollsmannen Peder Anker som eide hele Bærums Verk, Eine og mange av plassene og gårdene rundt Verket og ellers i Bærum og både Tanum og Haslum kirke. Om en vil se noe fra 1814 så kan en gå ned på Bærums Verk med husmannsplasser, Værtshuset, Vekterstua, Hovedbygningen med pavilhjongene, Masovnsringen, Verksfossen og Verksgata, til skjerpene i Eineåsen, eller på Kongeveien over Krokskauen eller Ankerveien mellom Bærums Verk og Bogstad. Eller til "St. Olaven".


På østre stupet av Gommerudfjellet er det en stor og flere mindre jettegryter. Det er ikke så langt unna skjerpene hvor de utvant den første malmen til Verket tidlig på 1600-tallet. Den største jettegryta er ”St. Olaven”. Det var der St. Olav ga hesten sin vann da han hoppa fra Kolsås. I den gryta ofret folk penger i gammel tid.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk. Da treiv´n pisken sin Olav og satte i gang å piske gampen så den gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og helt fram te´framste del av Gommerudfjellet. Der hvor gampen landa, kan man ennå se to store fordypninger i bakken. Og her - hvor hesten landa - pipler det fram det klareste og reineste kildevatten. Det er detta vatnet vi Søstrene har hatt i kaffi´n vår all vår dag.

I nærheten av Gullhaug ligger Bjønnemyr og Bjønnemyrsbekken. I 1814 var det mange farer i skauen rundt Eine og Verket, både bjønn og ulv, underjordiske og hulder - eller ulera - som folk sa i Bærum. Da var det bra med klomsevers og gode råd.

File:Theodor Kittelsen-En uheldig bjørnejakt.jpg

Du måtte være forsiktig med å si bjørn, for det kunne lokke han fram. Det var bedre å bruke andre navn på'n, som Bamse Brakar, Go’far, Han far sjøl i stua, Pelsgubben eller Skaubonden. Gjeterungene hadde gjeterhorn som de blåste i for å skremme'n vekk. Et godt råd for jenter og kvinnfolk var å lette på stakken og så vise bamsen det som var under. Da ble bamsen frøktelig flau, for i 1814 var det ikke vanlig med underbukser.

Klomsevers for å stoppe bamsen
Klomsa være deg tann og tunge,
klumsa være deg lever og lunge
og klumsa være deg bjønn!

Vernevers mot trollpakk og underjordiske 
Jeg spiser av enebær blå,
med Jesu kors oppå.
Jeg spiser tyttebær rød,
med Jesu pine og død.

Bilder: Enerbær fra Bilder ur Nordens Flora, Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen. En uheldig bjørnejakt, Th. Kittelsen 1908.

Skoler i Bærum: Løkeberg skole på Lauka'bær gård

File:Allium ursinum Sturm36.jpgI 1814 kalte Bærumsfolk Løkeberg for Lauka’bær. Navnet kommer fra laukr og berg, gården ved berget der det vokser løk. Det var vel helst ramslauk, eller bjørnelauk som folk sa. Gården ble kanskje rydda i folkevandringstia.

I 1814 var Lauka'bær en stor gård, med egen drengestue, 3 tjenestegutter og 5 tjenestejenter. På gården var det kalkberg og kalkovn som ga penger i kassa. Ved Bjørnkollen var det gråsteinbrudd. Og i Løkebergelva som nå kalles Øverlandsevla var det både sag ved Sagfossen og ei kvern som het Løkeberkvenna ved Kvernfossen.

Løkeberg hadde fiskerett i elva og i Engervannet og setret på Løkebergseter i Bærumsmarka sammen med Ramstad. I 1826 hadde gården 7 hester, 22 kuer og 27 sauer. Om en vil se noe fra 1814, så kan en gå langs Øverlandselva, kalkstien ved Dæli, seterveien til Løkebergseter, kirkeveien til Haslum kirke, og forbi drengestua på Nedre Løkeberg på og hovedbygningen på Øvre Løkeberg.

Den som hadde en foss på gården sin var heldig, for fossen ga kraft til å drive kverner og sager. Krafta fikk du fra vannhjul i elva. Hadde du kvernhus med kvernstein inni, så du kunne få malt kornet ditt og du kunne male korn for andre som ikke hadde egen foss. Kornet ble til mel. Av melet lagde du graut, velling og brød – for det meste flatbrød. Det var hverdagskost for både fattig og rik i 1814. I Bærum dyrka folk mest havre og bygg, eller blandkorn. Det var havre og bygg som ble blanda og dyrket sammen. Om flatbrødet brukte folk å si at det som ble bakt til barnedåpen, det kunne du gjemme til ungen skulle gifte seg.      

Kvernknurren 
Der hvor det var kvernhus, der var det også kvernknurr. Kvernknurren, trudde folk, bodde i bekker og elver, ved kvernhus og møller. Han hadde en kjeft så diger at den nådde fra dørstokken og opp tel dørbjælka. Han kunne bite seg fast i kvernsteinen så den satte seg fast og itte ville gå rundt, og i verste fall gikk'n i knas. Og han kunne hyle og knurre og bråke så det gikk gjennom marg og bein. Det beste var å blidgjøre ham. Satte du fram noe mat til ham på ælvebredden, kanskje lefser og øl, eller et fenalår, så lot'n deg kanskje male melet ditt i fred. Men  beste rådet var å varme opp en diger gryte med tjære og bek eller kokende vann og hive i kjeften på ham. Da ble du kvitt ham for godt. 


Kvernhuset
Kvernhuset dypt nedi bakkene står.
Fossen den bruser, og hjulene går.
Stenene dreier seg langsomt omkring,
Knuser litt korn for hver eneste sving.   

Halvor han kommer med sekken på rygg.   
”Kan jeg få male litt havre og bygg?   
Hjemme i skogen der sitter de små.
Har ingen velling, nå gråter de så”.   

Mølleren nikker og sier som så:   
”Kom skal vi male, og mel skal du få”.
Halvor han bukker og går seg en tur.   
Sitter i skogen og sover en lur.   

Kvernen den maler og melet han får.   
Halvor tar sekken på ryggen og går. 
Barna der hjemme de danser så glad. 
Nå får de velling, og nå blir det bra.

Bilder: Ramsløk, allium ursinum, Jacob Sturm 1796, fra Deutschlands Flora in Abbildungen, wikimedia commons. Drengestua på Nedre Løkeberg fra Bærum kommune, månedens kulturminne 2008. Kvernhuset: Ivar Eidheim, Ørskog historielag 

onsdag 23. april 2014

Om prinsebarn og prinsemødre

Fra Mari Atlanta har vi fått hyggelig hilsen og interessante opplysninger:

"Jeg var så  heldig at jeg fikk delta på Søstrenes åpningsforestilling om 1814 hvor vi møtte 1 konge, 1 konge til som ble kronprins og 1 kronprins som som ble konge. Det er rart å tenke på at disse kongene og prinsene også hadde vært barn og hadde egne barn.

Fil:Frederik 6s fødsel.jpg
Kong Frederik 6. av Danmark-Norge mistet sin mor da han var bare 4 år. Moren Caroline Mathilde ble sendt ut av landet fordi hun var kjæreste med Johann Friedrich Struensee, doktoren til lille Frederiks far. Frederik vokste opp hos faren sin, den strenge og gale kong Christian 7.

Da Frederik var 16 år overmannet han faren i en slosskamp og overtok makten i Danmark-Norge. Frederik 6. fikk bare døtre som ikke kunne arve tronen den gangen. Det syntes han nok var leit.

Jacob Munch: Prins Frederik Carl Christian
Kronprins Christian Frederik av Danmark-Norge mistet moren sin da han var 8 gammel. Moren het Charlotte Frederikke og døde av tuberkulose. Da Frederik ble konge i Norge i 1814 og senere sloss mot svenskene om sommeren samme år måtte sønnen hans Fritz være igjen i København og bli passet av tanter.

Fritz var bare 6 år i 1814. Han mistet moren sin da han var bare 2 år gammel. Moren til Fritz ble tvunget til å reise fra hoffet i København fordi hun hadde flørtet med en sanglærer.
File:KronprinsOscar(I).jpg
Kronprins Karl Johan hadde en 15 år gammel sønn i Stockholm som het Oscar. Også Oscar ble forlatt av sin mor, Desiree, da han var 9 år og hadde mettopp flyttet fra Frankrike til Stockholm sammen med foreldrene sine, fordi faren skulle bli kronprins. Men moren reiste tilbake til Paris hvor hun kom fra fordi hun syntes det var for altfor kaldt i Stockholm.

Senere ble lille Oscar kong Oscar 1. av Sverige og Norge. Lille Frits ble kong Frederik 7. av Danmark. Barn med tøffe erfaringer kan også bli flinke konger og kronprinser."




Bilder: Øverst Frederiks fødsel. I midten Fritz malt av Jacob Munch rundt 1814, herfra. Nederst Oscar malt av Jean-Baptiste Isabey i 1806.

Grunnlovshurra på Løkeberg og Gullhaug

Da er vi i gang, vi Søstrene på Værket, med den store "Grunnlovshurra"-turneen til alle barneskolene i Bærum! Det gikk da ganske bra idag, ikke sant Hanna? Rart å tenke på: I 1814 var det bare litt over 500 skolebarn mellom 6 og 14 år i hele Bærum. I 2014 er det over 500 bare på Løkeberg. Takk til alle for en fin premieredag, takk til kulturvertene på Gullhaug for god hjelp og en hyggelig prat, og takk til Thor på Løkeberg for bilde!


Bilde: Thor Hauknes

tirsdag 22. april 2014

På skolen i 1814 - å skrive

Fil:Deutsche Kurrentschrift.jpgHåndskriften fra 1814 er ikke lett å lese. Ikke var den lett å skrive heller. Folk skrev gotisk håndskrift med kruseduller og krumelurer. På skolen måtte ungene øve seg på å skrive på tavle med griffel.

Her ser du det gotiske håndskriftalfabetet fra 1800-tallet. Her er et online i gotisk håndskrift fra Universitetet i Bergen, en pdf og et kurs fra Statens arkiver i Danmark. Kanskje du kan greie å lese Grunnloven fra 1814?

Eidsvollsmennene skrev med fjærpenn og blekkhusblekk, og etterpå strødde de gjerne sand over og lagde lakksegl med signet. En av Eidsvollsmennene, matros Even Thorsen, ikke kunne skrive. Han måtte signere Grunnloven med ført Pæn - en annen skrev navnet hans mens Even Thorsen også holdt i pennen. Her står det mer om hvordan Grunnloven er skrevet. Det er ikke helt lett å lese alle navnene. Men Hans Haslum fra Vestre Haslum gård i Bærum som signerte nest nederst til høyre var vel ganske flink?


Til fjærpenn trenger du en fjær fra en stor fugl. Folk brukte fjær fra både svane, hauk, ugle, ørn, kalkun og kråke, men de beste pennene var lagd av gåsefjær. Fjærpenner ble brukt i rundt 1500 år  helt til metallpennesplitten ble oppfunnet i Amerika i 1810 og ble masseprodusert rundt 1860. Her og her kan du se hvordan du kan lage deg en skikkelig god fjærpenn.


Jeg prøvde med en gammel måkefjær, tusj på flaske, lakkstang og signet med "god jul" fra hobbybutikken. Det verste var å skjære til spissen på fjæren og lage et lite snitt i den, som en pennesplitt. Ganske fint, syns jeg Og moro!

Engelsk gåte fra middelalderen:
My mother deserted me, but people picked me up. They cut off my head, scooped out my heart and gave me drink. Then I began speaking. What am I? A quill pen, of course!

Bilder: Gotisk håndskrift fra wikipedia. Tavle og griffel er fra Opplandsarkivet, herfra og Eidsvollsignaturene er herfra. Hvis du klikker her kan du forstørre signaturene. Signaturen har jeg lagd selv. 

søndag 20. april 2014

Napoleon med sin hatt

Fil:Huit Epoques Napoléon Steuben.jpgDet er travle dager. Vi forbereder oss til den store turneen til alle Bærums skoler før 17. mai. Det er derfor vi ikke har fått tid til å skrive så mye her, men det skal bli bedre. Men først må vi lage en Napoleonshatt. For uten Napoleon hadde vi kanskje ikke fått Grunnloven i 1814.


I 1814 brukte "alle" Napoleonshatt, med dusker og fjær og pynt og dill og stas. Napoleon hadde kokarde på hatten, en rosett i rødt, hvitt og blått. Tosnutet hatt - bicorne - var militær mote på slutten av 1700-tallet. Også norske soldater og embedsmenn bar bicorne med kokarde.

Fil:Borgervaepningen 1814.jpg

Napoleon, den store hærføreren som sloss mot halve Europa i mer enn 15 år og som kronet seg selv til keiser i 1804, var bare 150 cm høy. Det er derfor han ofte ble malt på hest.

File:Chabord Napoleon Wagram 1810.jpg

I Napoleons tid førte Frankrike krig mot flere koalisjoner av land i Europa. Krigene blir kalt koalisjonskrigene. De fem siste blir gjerne kalt Napoleonskrigene.  Dette var krigene, herfra: 
1. koalisjonskrig 1792–1797 (Østerrike, Preussen, Storbritannia, Spania og Piemonte – mot Frankrike)
2. koalisjonskrig 1798–1801/1802 (Russland, Storbritannia, Østerrike, Det osmanske rike, Portugal, Napoli og Kirkestaten – mot Frankrike)
3. koalisjonskrig 1805 (Østerrike, Storbritannia, Russland og Sverige – mot Frankrike)
4. koalisjonskrig 1806/1807 (Preussen, Sachsen og Russland – mot Frankrike)
5. koalisjonskrig 1809 (Østerrike og Storbritannia – mot Frankrike)
6. koalisjonskrig 1812-1814 (Storbritannia, Russland, Preussen, Sverige, Østerrike og tyske småstater – mot Frankrike)
I 1815 ble han til slutt beseiret i slaget ved Waterloo i Belgia, mot Storbritannia, Preussen, styrker fra Holland og tyske småstater, og ble forvist til St. Helenas grønne ø hvor han døde i 1821.

File:Napoleons Lebenslauf - Aufstieg und Fall.jpg

Bilder: Øverst Napoleons hatt sett fra alle kanter - Carl Von Steuben "Les huit époques de Napoléon" - Napoleons åtte epoker (1826). Så soldater fra Borgervæpningen i Bergen sånn som de var kledd i 1814. Så Napoleon på hesteryggen, malt av Joseph Chabord 1810. Nederst en karikatur av Napoleons liv, tysk ukjent tegner, ca 1813, alle fra wikimedia commons.