Høstbrune seter

Husker dere lurlokken som Jørn Gjeter pleier å spille på den lange luren sin når vi er rundt på skolene i Bærum? Den har tekst også, skrevet av Jørgen Moe. 

Jørgen Moe og P.C. Asbjørnsen traff hverandre på artiumskurs på Norderhov. Heldigvis får vi vel si, for uten dem hadde vi kanskje ikke hatt de fantastiske eventyrbøkene Norske Folkeeventyr. Jørgen samlet også folkeviser og stev. Lurlokken handler om gjetergutten som skal dra fra setra og huldra som skal flytte inn. Lurlåten er en norsk folketone. Den er litt trist syns jeg, selv om den minner om Jørn Gjeter og hyggelige skoleforestillinger. Men mest får den meg til å tenke på tomme, kalde seterhus og gjeterskauen som er høststille og taus og våt, med vissent gress og nakne trær, surklete myrer og tung grå tåke ...

Høstbrune sæter! Du fra din gjæter stille dig skille!
Huldren vil flytte ind i din hytte nu

Borte i uren svares med luren: Kom kun, ja, kom kun!
Alt vil du finde bonet her inde, du!

Bilde: Noten er herfra. Seterbildet er malt av Adolph Tidemand, fra Norske Folkelivsbilleder, utgitt i 1854. Her kan du se alle bildene.

Om Marimess om høsten og sau

I dag 8. september er det Marimesse om høsten, Jomfru Maria sin bursdag. Morsmesse blei'n og kalt. Godvær i dag lover god høst. Primstavmerket er gjerne ei sauesaks, for nå ska du klippe sommerulla av sauen - hvis du altså har vært på sauesanking og funnet att sauene dine og ingen er tatt av skrubb.
Imot skrubben kan du forresten be Jomfrua om hjælp,  Hu kan hjælpe med annet og, itte bare imot ulvetann og bjørnetann og trollkjerringer, men om du for eksempel skal ut og fri, eller føde, eller for å låse opp alt som er låst og stengt, dører og låser og hjerter og alt.

Mariabønner

Luk for Ulve Tand og Biørne Tand, for Trold Quinde og alle som mine Kreature skade kan. 

Jomfru Maria lån meg lås og nøkler for ulv og ulvetann, bjørn og bjørnetann. 

Eg låner dine himmelske nyklar å bite alle klodyr mæ. 

Snille Maria med nøkler små, lås opp Annas hjerte nå, i kveld skal jeg i friing gå. 

Ta nøklen fra Jomfru Marias bånd, så springer sterkeste lås fra din hånd!

Jomfru Maria, lån meg nøklene dine så jeg kan åpne lendene mine og og føde mitt barn. 

Har du itte funnet saueflokken din, så kan du spørre en edderkopp om å peke i den retningen du skal gå, Eller du kan få en kar med "gild hårvokster på armer og lår" tel å leite - de ska være de beste, sier folk på Hedemarken. Og når flokken kommer, da ska du se etter om de legger seg ned på bakken, for gjør de det før Marimess, da skal snøen legge seg så høyt at den rekker over ryggen på dem til vinteren.

Kom skal vi klippe sauen
Kom skal vi klippe sauen i dag
Klippe den bra, ja klippe den bra
Så skal vi strikke strømper til far
Svinge oss glad i dansen
Surr, surr, surr. Surr, surr, surr
Rokken vår går, garnet vi får
Surr, surr, surr. Surr, surr, surr
Svinge oss glad i dansen

Kom skal vi karde ulla i dag
Karden den bra, ja karde den bra
Så skal vi strikke votter til mor
Svinge oss glad i dansen
Surr, surr, surr...

Kom skal vi spinne garnet i dag
Spinne det bra, ja spinne det bra
Så skal vi strikke sokker til bror
Svinge oss glad i dansen
Surr, surr, surr...

Kom skal vi farge garnet i dag
Farge det bra, ja farge det bra
Så skal vi strikke genser til Gro
Svinge oss glad i dansen
Surr, surr, surr...

Kom skal vi nøste garnet i dag
Nøste det bra, ja nøste det bra
Så skal vi strikke lue til Per
Svinge oss glad i dansen
Surr, surr, surr...

Kom skal vi veve tøyet i dag
Veve det bra, ja veve det bra
Så skal vi sy oss alle slags klær
Svinge oss glad i dansen

Dunk, dunk, dunk. Dunk, dunk. dunk
Vevstolen slår skyttelen går
Dunk, dunk, dunk. Dunk, dunk, dunk
Svinge oss glad i dansen

Denne sangleken synger de i Sverige også, men der handler den om lin og heter Skörda Linet. 
Her er videoer på youtube om å være sau i Nissedal nå for tiden sauesanking i Lyngsalpene med hest og hund og en med sauelipping. 

Kilder: Grambo, Hodne, Holck og Sivertsen,
Bilder: Jomfru Maria, og St. Anna - moren hennes og Jesusbarnet med et lite lam, Leonardo da Vinci, 1500-1530, wikimedia commons. Saubukk fra Liber medicinae ex animalibus, ca. 1400, begge wikimedia commons. Sauesaksa er fra Digitalt Museum.

Gammel Norsk Jægermarsj

Siste innlegg om militærmusikk. Jeg lover. Kanskje. Men vi må ha med Gammel Norsk Jægermarsj - den norskeste av alle marsjer, pensum for alle skolekorps-musikanter, "17. mai-marsjen" som også spilles ved offisielle middager på Slottet og som har blitt spilt ved vakt-avløsning ved slottet i Kristiania fra 1888. Kanskje den ble spilt i 1814 også?

Gammel er den ihvertfall. Og det er ikke snakk om bjørnejegere, sånn som jeg alltid har trodd. Neida! Jegerne var jegersoldater i Norske Gevorbne Jegerkorps. De 150 bæringene i Grev Wedels Frikorps, også kalt Grev Wedel-Jarlsbergs frivillige Jægerkorps eller Bærumske Jegerkorps, var jegere. Og skiløperne fra Elverumske Skiløber Compagnie fungerte som jegere om sommeren.

I Vesle korpsleksokonet kan vi lese dette: Gammel Jægermarsj, eller også Gammel Norsk Jægermarsj er tilegna sjefen for «2den Akershusiske Brigade», generalmajor Peter Deichman (1703-1766). Marsjen vart nedskriven, altså ikke komponert, av Frederik Schiöldberg i 1799. Då var den brukt ved den norske garden i Stockholm, og vert framleis brukt ved vaktavløysing ved slottet i Oslo etter Ole Olsen sin instruksjon. Den står særlig ofte i marsjheftet på dager som 17. mai. Marsjen er arrangert av flere, og dei mest brukte er Øyvind Strand og Kjell Hagen.

Marsjen skal visstnok ha blitt levert inn til en konkurranse allerede i 1799. Den var kanskje kopiert fra en enda eldre mellom-europeisk marsj. Den kan med andre ord ha blitt spilt i 1814. I 1884 var komponist og dirigent Ole Olsen fra Hammerfest, som forresten flyttet til Sandvika, blitt instruktør for 2. brigades musikkorps i Kristiania - det som nå er Forsvarets Stabsmusikkorps i Oslo. Olsen fant fram Gammel Norsk Jægermarch, og i 1888 ba kong Oscar II - altså barnebarnet til Karl Johan - instruktør Olsen om å tilpasse marsjen til vaktavløsningen ved slottet i Kristiania. Og etter det har den bare blitt spilt og spilt og spilt ...

Jeg husker godt at moren min gikk og sang Anne Malene ser du mannane du! på  melodien. Vi husker ikke mer tekst, hverken hun eller jeg. Men Stavanger synger de sånn, litt uerbødig kanskje, men det er vel bare fordi de liker den så godt?
Anna Malena på kalosjene sprang, 
neri gjønå søragadå, 
itte an johan. 
Spend an i rauå, så an feis litte grann. 
Anna Malena på kalosjene sprang.

Til slutt en ørende liten fotnote om generalmajor Deichman som marsjen ble tilegnet: Han kom visstnok meget raskt igang med sin militære karriere ved hjelp av av sin biskopfaders penger. I den anledning laget noen et et vers, kan vi lese i Biografiske data om 330 norske, norskfødte, eller for nogen tid i den norske armé ansatte generalpersoner, 1628-1885. Det er ikke bare i 2014 at folk henger hverandre ut i offentlige rom.  

Da P. Deichmann "uden avancement" var bleven udnævnt til kaptein, nynnede man i Kristiania følgende epigram: 

Hille pine, Hille haarde!

er vor Bispesøn Kaptein,

som har aldrig trukket Kaarde

mer end Vartous usle Degn?

Mechlenburgske Studedrenge

til Kaptein man gjøre kan,

skulde da ei Bispens Penge

gjøre af en Purk - en Mand?

Bilde: Kopi av approbasjonstegning av uniformene til Den Søndenfjeldske Skiløber Bataillon 1810, herfra.  

De gule gosser blå

Mon tro om ikke folk sang mer i 1814 enn vi gjør nå for tiden? Og om ikke soldatene sang mye mer enn soldater gjør nå til dags?
I 1814 sang de i forlegninger og telt og på marsj, for å holde takten, for sindets munterhed, for å holde krigsgløden varm, kampmoralen høy og motet oppe, for å holde borte tungsinn, grublerier og mørke tanker både på det hinsidige og hvordan det skulle gå¨med dem hjemme om uløkka skulle væra ute. De sang for konge og fødeland, for ære og seier, for vennskap og kjærlighet, og nidviser om fienden.

Kanskje de sang om De gule gosser blå - om svensken. Sangen står på side 14 i sangheftet Ufred utgitt av Østfold Musikkråd. Den må vel komme fra den tiden da nordmennene var danske og bar røde uniformskjoler, altså  før de grå uniformskjolene ble innført rundt 1810 og altså før 1814 da Norge ble svenske og uniformene etterhvert ble blå? Eller hvordan det nå var ... Fargen på uniformen var ihvertfall viktig når man kom i fekten - i kamp - så man ikke tok feil av venn og fiende i kampens hete - et inferno av lyd, drønn fra kanonene, smell fra geværene, kuler som pep om ørene, tromper, tambourer og ulingen fra halvmaaneblæserene, kommandorop og hyl og brøl og skrål og skrik og stønning og ralling fra av kjempende, rasende, redde, sårede, døende soldater, alt innhyllet som i tåke, i en sky av støv og den tjukke, hvite røyken fra svartkruttet. Ikke rart at de måtte synge seg til mot!

De gule gosser blå
Norske offiserer
som på siden bærer
kårder og har på:
Røde kjole og ei blå
røde kjole og ei blå
og prøve om kården 
vel bide kan på
De gule gosser blå
de gule gosser blå

Norske Fredrikshalda
lød så lystig bald fra
at man må si fra.
Røde, kuler på det blå
Røde kuler på det blå
Det aldrig tilstedes 
at Norge vindes må
Av gule gosser blå
av gule gosser blå

Varer i er taske
æbler i er baske
og røde kjoler på.
Ja, røde og slett ikke blå
ja, røde og slett ikke blå
byd frem hvad i haver
så det kjendes på.
De gule gosser blå,
de gule gosser blå.

I linken om  fra Onsøske Compagnie kan du forresten høre hornsignaler. Og her litt om tambouren. 

Bilder: Norske militæruniformer 1814, tegning av Andreas Bloch 1914, herfra. Minnes-anteckningar under 1813 och 1814 årens kampagner uti Tyskland och Norge.  C. J. Ljunggren, 1855, herfra. 

Ran ra pa ta plan!

Ran ran pa ta plan! Sånn høres det ut når de kommer, tambursoldatene med tamburtrommene sine! Ihvertfall de franske, hvis vi skal vi tro sangen om de tre små tamburene, Trois jeunes tambours. Sangen er en gammel marsj som den franske armeen  spilte og sang fra 1745 og slaget ved Fontenoy. 

Så da var det kanskje derfra de vendte hjem, de tre tamburene?
Nå synger franske barn - og norske og kanskje andre også - om den yngste som hadde en rose i munnen og fikk gifte seg med prinsessa. Bom bommeli bom synger vi her til lands.


Å bruke trommer, fløyter og horn i krigen går langt tilbake. I 1628 bestemte kongen at det skulle være tamburer i alle dansk-norske militæravdelinger. Tamburene var offentlig embetsmenn og ble oppført med yrke tambur i folketellingene. Jobben deres var å spille militære kommandoer -  det er lettere å høre trommer enn stemmer på lang avstand og med mye bråk. Det var faste signaler for revelje og tappenstrek. Fladstrands Tambourer 1717 skriver dette om revelje og tappenstrek på Tordenskiolds tid:

Til reveillen og tappenstregen udgik fra hver portvagt et kommando bestående af en underkorporal, en piber og en tambourer samt to menige. 
Reveillen skulle slås straks når dagen var så lys, at man kunne læse et brev. 
Tappenstregen skulle om vinteren slås klokken 8 og om sommeren en halv time efter solnedgang. Tappenstregen var også signal til at tappen skulle stås på øltønden og beværtningerne lukke.
Til Tappenstregen knytter sig en tekst fra 1700-tallet, der er almindelig kendt, men ikke har nogen relation til anvendelsen. 

Forgangne nat vor slugne kat 
en ung og lækker mus fik fat;
men da den i det samme så 
en rotte, så lod den musen gå.
Nu katten efter rotten sprang,
men fik en næse nok så lang,
thi rotten, musen, begge to
slap lykkelig ud af kattens klo.

Fin å marsjere etter! Her kan du høre Fladstrands Tambourer spille tappenstrek og Gammel march og mye annet. Og her er det bilder av tambourer fra forskjellige tider og land.

Det ble også trommet ved eksersis og utmarsj, og det viktigste - å tromme offiserenes ordre i kamp, for eksempel til angrep eller retrett. Utover på 17- og 1800-tallet ble det vanlig å ha med en tambur og en felespeller eller to i bryllup. De spilte bryllupsslåtter og andre tromme-slåtter som ofte var variasjoner over militære signaler. Tamburer som ikke var militære ble kalt bryllupstamburer. I Bærum skriver sogneprest Neumann i 1818 at det var blæsende musikanter i spissen for brudefølget, men vi får vel tro at det var en og annen tambur også?  

Man kan undre seg over at de er så små og unge, de tre tamburene i sangen, men på 1700-tallet - og både før og etter - var det helt vanlig at unge gutter var trommeslagere i krigen. De yngste vi vet om var en drummer boy i den  Den amerikanske uavhengighetskrigen i 1775–83 som het Nathan Futrell og var 7 år og 9 år gamle John Clem, på bildet, som var trommeslager i Den amerikanske borgerkrigen i  1861-65. Barnesoldater var forresten ikke uvanlig i det gamle dansk-norske militæret: Det var ikke uvanlig å la seg verve som 15-åring. Hans Johnsen Haslum, "vår" bærumske Eidsvollsmann, ble dragonkorporal som 16-åring.

Og Arild Christopher Huitfeldt var bare 12 år da han ble utnevnt til fenrik i 1. Smålenske Infanteriregiment rundt 1780. Han var nok uvanlig ung, og vi må skynde oss å legge til at faren hans var generalmajor og at det var vanlig at sønner ble som fedre, også i militærslekter på slutten av 1700-tallet.

De er ganske like, den norske og den franske teksten, bortsett fra på slutten av den franske hvor kongen vil vite hvem som er faren til den lille tamburen - noe som var som det skulle være både i 1745 og i 1814:

Joli tambour, dis-moi quel est ton père
Sire le roi, c'est le roi d'Angleterre
Et ma mère est la reine de Hongrie

Faren min er kongen av England, svarer tamburen, og moren min er dronning av Ungarn - altså kong Georg II av Storbritannia og Maria Teresia, tysk-romersk keiserinne, tysk dronning, dronning av Ungarn, Kroatia og Bøhmen og erkehertuginne av Østerrike - som begge var Frankrikes motstandere i slaget ved Fontenoy 11. mai 1745 hvor Frankrike vant over den britisk-nederlandsk-hannoverske pragmatiske arméen og Østerrike og hvor over 17 000 soldater døde og eller ble sårede, for på den tiden - som i 1814 - stilte soldatene seg på geledd og skjøt løs på hverandre når hornblåseren blåste eller tamburen trommet fyr. Det var ikke snakk om å gjemme seg i buskene.

Slaget var ett av mange slag i den åtte år lange og innfløkte og blodige østerrikske arvefølgekrigen som involverte alle stormaktene i Europa på den tiden. Den franske teksten slutter sånn:

Joli tambour, tu auras donc ma fille
Sire le roi, je vous en remercie
Dans mon pays y en a de plus jolies.

Den lille tamburen får kongens - altså kong Ludvig XV's - tillatelse til å gifte seg med prinsessen, takker pent og det blir stor glede i landet. Det hadde vel vært litt av en kjærlighetshistorie i 1745! Her er sangen, på norsk og fransk:

Tre små tamburer
Tre små tamburer vendte hjem fra krigen 
tre små tamburer vendte hjem fra krigen 
å bom-bommeli-bom 
de vendte hjem fra krigen

Den yngste av dem i munnen bar en rose 
Oppe på slottet sto en skjønn prinsesse 
Lille prinsesse gi meg så ditt hjerte 
Lille tambur da må du spørre pappa 
Store herr konge kan jeg få din datter 
Lille tambur du har jo ingen penger 
Nede på havna har jeg tre små båter 
Den første av dem er fylt med gull til randen 
Den andre av dem er fylt med sølv til randen 
Den tredje av dem skal hjem min brud meg føre 
Lille tambur da kan du få min datter 
Bryllup ble holdt og varte åtte dager 

Trois jeunes tambours
Trois jeunes tambours s'en revenaient de guerre
Trois jeunes tambours s'en revenaient de guerre
Et ri et ran, ran pa ta plan.
S'en revenaient de guerre.


Le plus jeune a - dans sa bouche une rose
La fille du roi était à sa fenêtre
Joli tambour, donne-moi donc ta rose
Fille du roi, donne-moi donc ton cœur
Joli tambour, demande-le à mon père
Sire le roi, donnez-moi votre fille
Joli tambour, tu n'es pas assez riche
J'ai trois vaisseaux dessus la mer jolie
L'un chargé d'or, l'autre de pierreries

Et le troisième pour promener ma mie
Joli tambour, dis-moi quel est ton père
Sire le roi, c'est le roi d'Angleterre
Et ma mère est la reine de Hongrie
Joli tambour, tu auras donc ma fille
Sire le roi, je vous en remercie
Dans mon pays y en a de plus jolies.

Bilder: Tegning til Trois jeunes Tambours.Slåttetromma - Strilatromma - er fra Digitalt fortalt. Drummer boy John Clem og Slaget ved Philippoteaux, Félix Henri Emmanuel, malt 1873, tamburer nederst til høyre, begge fra wikimedia commons. Tamburtromme fra 1791 fra miljølære. Noten herfra. 

Dystetromma og huldrehæren

 Forunderlig at det gikk såpass godt med de norske soldatene i krigen i 1814, dårlig trent og utrusta som de var, og sultne støtt - og likevel så vant de norske, både ved Lier og Matrand og Langnes, og tapene var omtrent like store på norsk som på svensk side, enda det var 45 000 svenske soldater med en Napoleonsgeneral i spissen, mot 30 000 nordmenn og en skjørtekonge.

Mange mente at det var fordi de norske fikk hjælp ifra det andre folket, huldre-folket, de som holder tel under jorda. Det var mange det, som hadde sett og hørt huldre-hæren marsjere med tamburer med slåttetrommer og pibere med fløyter og hornblæsere med blanke signalhorn, og både hestefolk og fotfolk i full mundur med mørkeblå uniformer og blinkende sabler og like mange gullsnorer som det norske befalet. Særlig var det en trommeslått som en kunne høre når huldre-folket marsjerte til fronten, og det var Dyste-marsjen, marsjen tel Dyste-kongen, han som var kongen over huldrefolket. Når en hørte den, da varsla det ufred, for huldrehæren marsjerte tidligere enn folk.

Huldrene var med i krigen, fra Sogn og Fjordane
Dei fortel, at når det var krig, var huldrene med. I Luster skulde dei høyra trumbeslåtten deira ut gjenom fjorden, når dei drog ut. Når krigen var slutt, høyrde dei trumbeslåtten kom innetter fjorden. Dei var dei fyrste som drog ut i krigen, og dei fyrste som kom att. Svenskane skulde ha sagt at nordmennene var fleire i røyndi enn i syndi.

Eingong var det dans på Langateig. Det var nett fyre ufreden i 1807. So var det nokre som gjekk ut or dansestova. Då høyrde dei trumbeslått frametter fjellbruni. Mannen i huset gjekk då innatt i dansestova og sa: "No er det ikkje lenge fyrr det vert ufred." Dagen etter kom utkommanderingi.

Dystetrommen, fra Buskerud
Paa Toten er der en Gaard hedder Dyste. I Nærheden af den er der en stor Haug, hvorfra de Underjordiske eller Haugfolket i gamle Dage – ja vel nok endda, om der kom noget galt paa for Land og Rike – i Krigs- og Ufredstider rykkede ud med en Krigsmagt, som tog Vejen udover Hadeland, langs østre Siden af Ringerike, og Krogkleven og videre indover did hvor man i den Tid holdt Basketag med Svensken, saasom Kjølberg Bro, Onstads Sund og flere Steder.

Denne de Underjordiskes Udrykning skal bestandig, efter hvad gamle Folk paa Ringerike kunde fortælle, have foregaaet saa en 8 Dages Tid før de almindelige Krigsfolk maatte afsted, og man hørte da en dump Lyd af en ordentlig Krigsmarsch, bare ikke fuldt saa skraldende som af en almindelig Tromme; men lagde man sig ned paa Marken med Øret til Jorden, hørtes den ganske som en almindelig Marsch. Og det kunde ogsaa hænde at der var mere end bare Trommen at fornemme.

Saaledes hændte det i 1814, da nok Krigsmagten maatte rykke ud ovenfra her midt paa Vinteren, at et Par troværdige Fiskere med sine egne Øjne tydelig saa hele Rækker Geværer med Bajonetter paa ude paa Stensisen. Dette var nok under en Hvil for de hørte først Trommen en Stund efter, og det var vel da de begyndte at marschere igjen. Men ingen Folk var efter Fiskernes Forklaring at se.

Naar der saa blev Fred og Vaabenstilstand, kunde man høre Trommen en Tid i Forvejen, før de almindelige Soldater kom, at passere den samme Vej som paa Udturen. Paa Hjemturen sagde de Gamle at der brugtes en anden Marsch med lidt livligere Takt i. Min Bedstefader kunde fortælle at det havde sig saa med Dystetrommen al hans Tid, lige fra de Norske laa i Holsten.

Da Bondekrigen var – nogle Aar efter 1814 – fortalte en Mand hedte Paal, som boede paa Krogkleven og derfor kaldtes Paal Kleven, og som var en troværdig Mand, til baade mig og flere, at han grangivelig med sine egne Øren, 8 Dage før Kaptejn Tofte kom til Sundvolden med Modums Kompagni for at holde Kustus paa Hallingerne, som dengang nok vilde ind til Byen og jage Storthinget af Gaarde, at Dystetrommen gik op Kleven saa det gav Ekko i Kuberget, og ikke mange Dage efter for den udover Kleven igjen med samme Spektakel, fordi det ikke blev videre af med hele Bondekrigen. Saa var det stilt med Dystetrommen i mange Aar, indtil Tranekrigen brød løs. Da skulde man tydelig en Søndagsmorgen have hørt den paa Ringaasen tæt ved Norderhov Kirke 8 Dage i Forvejen, og man paastod at den da vendte om der og drog op igjen. Dette var jo ogsaa rimeligt, eftersom hele Krigen blev afgjort paa Ringerike.

Huldresoldatar, Vestre Slidre, Oppland
Daa det skulde bli krig i 1814, vart Mikjel Snortheim, godfar aat mannen min, var noko underleg paa støl'n Nøs'n. Ein gong dei var paa stølen, vart dei vare ei heil krigsmakt for etter Nøsakompe. Det var fotfolk og hestfolk. Dei høyrde det skrapp i hesteskorne, og det blinka taa sabillane. Dette saag dei ei lang stund; men daa dei kasta augo taa det, vart det burte. Det var nok ei underjordisk armei som skulde stad hjelpe dei norske.

Dyste-tromma fra Kolbu, Oppland etter Agnes Dyste
Segner om Dyste-tromma er det i alle Valdres-bygder. Dei gamle høyrde ho når krig var i vente. Då ramla Dyste-tromma etter åsane. Sume såg store herar av underjordiske herfolk som rykte ut til strid. I stram marsj bar det ut etter dalen mot svenskegrensa. Dyste-tromma var med so det vart takt i gonga. Når det gjekk so vel i krigane, var det huldrakarane som flokka seg om Dyste-tromma, å takke. Dei ytte opp svenske-børsone, so svensken skaut over. Dei nuppa den norske guten over ende, so han ikkje vart råka. Dei ordna alt, so sigeren var viss.

Ordet «Dyste-tromma» må vera kome frå garden Dyste i Kolbu på Toten. På Dyste hadde herfolki til dei usynlege mest som ein samlingsplass. På ei slette litt nedafor Dyste-husi dreiv dei herøvingane sine. Tromma hadde dei i ein gamal bygning på Dyste, i kjellaren.

Ein gong var det ein mann som såg huldre-tassane eksere på denne sletta. Det var samla ein diger her med småkarar. Alle hadde myrkeblå uniform. Og Dyste-tromma let alt i eitt. No er Dyste delt i fire gardar, men frå gamalt var det berre ein. På ein tå desse gardane var Hans Dyste bonde frå 1845-1888. I 1848, eller kan hende det var i 1864, vart han utsagd til vera med i den dansk-tyske krigen. Ein dag straks før sat han og huslyden hans i ro og mak inne i stoga. Med eitt fekk dei høyre ei merkeleg tromming. Ljoden var so sterk at omnsdørene skrangla. Litt etter kom omgangsskulehaldaren inn. Men han hadde ingen ting høyrt. Dyste-tromma hadde nok varsla krigen. Dei usynlege var karar som mobliserte tidsnok!

Ein gong gjekk ein Kolbu-gut, som hadde vore med i krigen, ned med elvi og fiska. Med det same han skulde hale opp ein diger aure, stod det ein liten tass ned med han i full uniform. Han tok opp ei børsekule or lumma og sa: «Kjem du i hau' de slage som sto i den skauen?» Han nemnde namnet, han, men det har eg gløymt. Jau, guten kom i hug alt tassen spurde etter.
«Ja, denni kula var de nokk du som skulle hatt, men je tok 'a for dig, je!» sa tassen. Med so sagt, vart han borte som dogg for sol.
Dei små militær-tassane tok mot dei kulone som var tiltenkt dei norske soldatane.

Haugatyet var med i krigen og, fra Etnedalen i Oppland
Du har vel høyrt gjete Dyste-trumma? Eit år før ei krig skulde ta te, høyrde dei i gamal tid Dystetrumma gjekk ut. Og ei stund før det blir fredsslutning, kjem ho att.
Det er sagt at det skulde ha vore ein kraftig tambur den Dyste-tamburen. Ein gong han kom heimatt etter krigen, hadde mannen på Dyste vore ute og høyrt han. Då hadde han tykt han hadde slege for dårleg. "Du få slå lite harare, so mø få høre det," sa'n. Men då hadde nok tamburen slege sterkt nok.
Han slo so glasrutone på Dyste røste. Slik er det sagt.

Haugafølkje rusta seg tel krig,  fra Elverum
«Ve Trangen fekk normenna hjelp tå haugfølke,» sa ho Guri Volla. Haugfølke ruste seg tel kria. Ho Guri hørde at døm marsjerte frå Bronkeberje klokka fire om mårrån. Ho hørde så tydeli tromma å marsjen. Døm marsjerte i åtte fulle jamdøger. Døm spelte en marsj som vart kalt Dystkong-marsjen. Dystkongen er konge åver haugfølke.

Sagnene er fra Eventyr og sagn UiO. Her kan du høre tre trommeslåtter på youtube. På hjemmesiden til Kjell Tore Innervik finner du flere musikkeksempeler og interessant lesning. Her spiller han på youtube.
Bildet av militærtromma fra Hadeland er fra Digitalt Museum.

Kjære fløyte, vil du gå skal du få akkevitt og tobakk-skrå!

Hilsen fra Jørn Gjeter: Sevja stiger og lauvet spretter! Nå er tia for å finne fram tollekniven og spikke seg seljefløyte, sånn som gjeterunga gjorde i gamle dager. Seljefløyta er bare til kos. Ikke sånn som luren og gjeterhornet som du trengte til å skremme vekk ulven og bamsen. 

Du trenger ikke spikke den av selje. Rogn går også bra. Rart igrunnen at det ikke heter barkefløyte, for det er jo mest barken vi bruker. Her er det en fin bruksanvisning. Husk å si fram fløyteversene når du banker på barken, så fløyta svår, sier 'n Jørn. Han var så grei å sende noen fløytevers også, i tilfelle du hadde glemt dem, sånn som Hanna og meg. Kanskje det verset ifra Grav er best å bruke her i Bærom?

Å gå eller svå eller sva - det er når barken slipper taket og du forsiktig, forsiktig trekker den av kvisten og kan slikke i deg den søte sevja. Etter litt mer spikking kan du prøve de første tonene. Og når'n virker må du spille så mye du bare orker, for etter no'n dager har barken tørka og blitt som en skrukkete gammal kjerring, og så må du vente helt til neste vår, sier'n Jørn Gjeter. Til vanlig heter han Jørn Simenstad. Han er en røver til å spille seljefløyte, bukkehorn, geitelegg og lur og reiser gjerne rundt og spiller for folk.  

Fløyteregle fra Grav i Bærum       

Kjære fløyte vil du gå 

skal du få en tobakk-skrå

og en flaske akkevitt

så blir du barken kvitt

Fløyteregle fra Asker

Tikk takk tikk takk

vil du gå 

skal du få kjøtt og kål 

i kongens gård

og to skilling etterpå

Fløyteregle fra Bø i Telemark

Kjære fløyte vil du svå 

så skal du få kjøtt og flesk 

i kongens gård 

og fire skilling etterpå

Fløytevers fra Risør

Svadilja Svadilja

la fløyta mi sva

la det renn’ i en bekk 

la det tiss’ i en sekk 

Om to minutter har fløyta mi svadd 

Om to minutter har fløyta mi svadd

Fløyteregle fra Jevnaker 
Kjære kjære jerpepipe
vil du gå skar du få
kjøtt og kål i kongens gål
og tol skjelling attpå tæl krittpip' og tobakk!

Bilder: Søstrene og Jørn Gjeter i gjeterskauen ved Haslomseter tatt med fjernutløser. Fløyta har jeg tegna. 

Itte kråke, Karine - due!

Det var nok itte ei kråke han Gregor hadde på skuldra. Å nei, det var en due han hadde, denne musikk-glade paven. Han skreiv ned den enstemte sangen som kalles for gregoriansk. Han brukte itte noter slik vi har i dag, men noe som ligner på dem som heter neumer.
Klart det var en due som ga inspirasjon til detta og itte ei kråke! Ei kråke kan riktignok skrike kra-kra, men en due som kurrer er noe ganske annet! Dessuten så skal vel duen forestille Den hellige Ånd!

Men når det er sagt kan det bli spennende å se hva kråkene kommer fram til på Kråketinget sitt! Musikals sans eller ei - kråkene skal ha så god hukommelse de, og aldri glemme dersom noen har plaga dem! Så uansett får vi holde oss inne med både kråker og duer!

Bilder: Pave Gregorius I som dikterer gregoriansk kirkesang med en due på skulderen, ca år 1000 og en side fra en gregoriansk salmebok fra Åbo i Finland, 13-1400-tallet. Begge fra wikimedia commins.   

Husker du "Napoleon med sin hær"?

Hvor kommer den sangen om Napoleon med sin hær fra? Hvem var det som fant den på? Og når?

Vi Søstrene på Værket, Hanna og jeg, vi syns nesten den ligner litt på en 17. maisang, en sånn som skolekorps spiller. 

På bildet kan du se hvordan Napoleons soldater så ut når de kom marsjerende for 200 år siden, med musikanter og røde render i buksene og blanke knapper og høye hatter og dusker og fjær og jeg vet ikke hva! 
                                       
                                               

"Napoleon med sin hær"

Napoleon med sin hær over Alpene dro.

Napoleon med sin hær over Alpene dro.
Napoleon med sin hær, ja,
Napoleon med sin hær, ja,
Napoleon med sin hær over Alpene dro.

Og da de kom på toppen, så møtte de en hær.
Og da de kom på toppen, så møtte de en hær.
Og da de kom på toppen, ja,
da de kom på toppen, ja,
da de kom på toppen, så møtte de en hær.

Og det var over fire tusen drabelige menn.
Og det var over fire tusen drabelige menn.
Og det var over fire tusen,
det var over fire tusen,
det var over fire tusen drabelige menn.

Og alle hadde luer med store dusker i.
Og alle hadde luer med store dusker i.
Og alle hadde luer, ja,
alle hadde luer, ja,
alle hadde luer med store dusker i.

Og alle hadde jakker med blanke knapper i.
Og alle hadde jakker med blanke knapper i.
Og alle hadde jakker, ja,
alle hadde jakker, ja,
alle hadde jakker med blanke knapper i.

Og alle hadde flasker med melkeskvetter på.
Og alle hadde flasker med melkeskvetter på.
Og alle hadde flasker, ja,
alle hadde flasker, ja,
alle hadde flasker med melkeskvetter på.

Og alle hadde bukser med røde render i.
Og alle hadde bukser med røde render i.
Og alle hadde bukser, ja,
alle hadde bukser, ja,
alle hadde bukser med røde render i.

Og alle hadde tresko med firtoms spiker i.
Og alle hadde tresko med firtoms spiker i.
Og alle hadde tresko, ja,
alle hadde tresko, ja,
alle hadde tresko med firtoms spiker i.

Og alle hadde votter med store huller i.
Og alle hadde votter med store huller i.
Og alle hadde votter, ja,
alle hadde votter, ja,
alle hadde votter med store huller i.

Tegningene er av franske soldater fra 1806, fra New York Public Librerys Digital Gallery, herfra.