søndag 31. august 2014

Sent i august 1814

Etter Mossekonvensjonen 14. august 1814: Det er en skrøpelig fred. Forresten, våpenhvile er det. Christian Frederik skal sammenkalle Stortinget, senest 7. oktober. Det skal gjøres forandringer i Grunnloven og forhandles. Våpenhvilen skal vare i to uker etter at Stortinget har trått sammen og så enda en ukes oppsigelse.

Både på svensk og norsk side er det betydelig misnøye med avtalen. Karl 13. og mange med ham mener at den nye adoptivsønnen, Karl Johan, burde satt norrbaggarna skikkelig på plass. I Norge er folk opprørte, bitre, skuffede, skamfulle, sinte, rasende, det er vanskelig å skjønne denne æreløse krigen, hvorfor skal vi ikke lenger sloss for konge, den nye kongen, og fedrelandet og den nye grunnloven. Skal de bare finne seg i å bli svenske? Nei!
Det er mytteri blant soldater med påfølgende krigsrett. Folk raser. Det snakkes om svik og bestikkelser. Det skrives i aviser, trykkes plakater med beskyldninger og anklager og det hisses til oppvigleri, til hevn over svikerne. Det er opptøyer, pøbelen vil ha rettferdighet, de samler seg i store skarer, marsjerer i gatene, strømmer til unionstilhengernes boliger, kaster stein, knuser ruter, vil ha fatt i svenske offiserer, krever norske militære ledere straffet, vil se blod! Det er slåsskamper, politiaksjoner og arrestasjoner.

Fra Vestlandet skriver Biskop Johan Nordahl Brun: "Norge er endnu Norge, og Christian , Norges Konge, og 20 000 Nordmænd bør det koste først, før det bliver anderledes!" og "Vi vil ikke blive Svensker, men under Christian Frederik sejre eller dø."
Men Christian Frederik har flyktet til Ladegårdsøen - Bygdøy. Han er nedbrutt, utslitt, syk, ja nærmest vanvittig, er engstelig og føler seg forfulgt. "I dag er Vi ankommet hit til Ladegårdsøen, men i en så sykelig tilstand at Vi for tiden ei kan befatte Oss med statsbestyrelsen" skriver han til Regjeringen.
Den 31. august skriver slottsprest Pavels i dagboken sin: "Den er nu forbi, den ulykkelige august Maaned. I Aarhundreder oprandt ikke en saadan Maaned for Norge. Hvo haabede ikke paa dens første Dag? Hvo haaber vel nu paa denb sidste."

Soldatene knurrer, mange vil slåss, forsvare sitt land og sin konge, kjempe for Grunnloven. De hadde da seiret i flere slag, svensken var da ikke så ille og tapene var da omtrent like på begge sider? Denne æreløse krigen! Og hva gjør soldatene der de ligger i forlegningene og venter? Pusser bajonetten, støvlene, geværet? Slikker sårene? Synger sanger? Hva tenker de?

I 1810 utkom Sangbog for soldaterstanden, Forfattet af Victor Kristian Hjort, provst  ved Holmen og Garnisonen - altså de militære i København, med dedikasjon til kongen. Sangboken forteller om hva en soldat burde tenke i 1814. Her er patriotiske sanger til Kong Frederik og Fædrelandet, her er en sang om Brittenes skjendige Overfald paa Kjøbenhavn, her er En gammel Bondes formaning til sin Søn da denne drog i Krigen, sanger om de gamle heltekonger - Haagen Adelsteen, Norges Konge og Rolf Krage, Danmarks konge og om Ole Svendsen Bakke, Klokker på Id i Norge - som kjempet mot Karl 12. i 1718, her er Hæderssang for de kjekke Nordmænd og mange sanger om hvordan en god soldat bør være, handle, tenke, føle. Aller først står Soldatens Pligter til Egen Melodie.

Soldatens Pligter, egen Melodie
Jeg er en dansk soldat
   Og kjender mine Pligter;
Jeg ei min Kammerat
  Ei Chef, ei Konghe svigter.
Jeg veed, hvad Æren er
  Og hvad der volder Skam,
Mig Heltevers er kjer
  Jeg hader Pral og Bram.
  Jeg hader Pral og Bram.

Jeg skal i mit Øuarteer
  Ei Tvil og Tvedragt volde;
Kun den der fredsom er,
  Kan man i Ære holde.
Naar Tappenstregen gaar,
  Jeg lyder Kongens Bud,
Og før Revellienn gaar
  Jeg lister meg ei ud.

Min Lønning jeg saa fro
  Med Nøysomhed vil nyde,
Er jeg mit Kald kun tro,
  Det skal mig stedse fryde.
For Fanens Hæder slaae,
  forsvare Fødeland,
I Kamp for Frederik gaae,
  Det lyster Krigens Mand.

Hvis jeg ved stræbsom Flid
  Kan stundom tjene Penge,
Jeg bruge skal min Tid,
  Og ærlig mig anstrænge.
At være dorsk og lad,
  Det aldrig sømme kan,
Men Virksomhed gjør glad,
  Og hædrer hver en Stand. 

Jeg hylder Munterhed,
  Thi Glæden Mod opliver.
Jeg synger lystig med
  Det Drillerne frodriver.
Men Sværm og Suus og Duus
  Ei Kongens Mand anstaaer,
Selv Helten i en Ruus
  Kun dumme Ting begaaer.

Min Exercits jeg flink
  Og ret til gavns vil lære;
At fyre på et Vink,
  I Marschen færdig være,
At bære Kroppen ret,
  Paa Post med Anstand gaae,
Og være ren og næt;
  Det vil jeg agte paa.

Jeg elsker mit Gevær,
  Det skal mit Liv beskytte.
Naar rent og blankt der er,
  Det bruges kun med Nytte. 
Frit Løbet være maa,
  Dets Laas og Pande reen,
Og fast i Haanden staae
  Den skarpe Flintesteen.

Hvis blank sin Bajonet
  En Krigens Mand vil bære,
Maa Skeden slutte tæt
  Og uden rifter være.
Naar fri for Plæt af Ruust
  Den staar i kraftfuld Arm,
Da vorder Fjenden knust,
  Naar Kampen bliver varm.

Naar Trommen hvirvler Larm,
 Hver Kriger ferm bør være,
Sin blanke Flint i Arm,
  Paa Ryggen Ransel bære,
Og møde i en Studs,
  Hvor Pladsen anvist er,
I fuld Munderinmgspuds,
  Det er Soldaterfærd.

Saa vil jeg rask og fro,
  Soldatens Pligt opfylde,
Min Konge tjene tro,
  Al skyldfri Glæde hylde,
Da gaar jeg Ærens Vei
  Frimodig end til Kamp,
Et Skridt jeg viger ei
  Blandt Kugler, Røg og Damp. 

Mit Hjertes Løsen er
  At falde eller vinde,
Og om jeg segner der
  Hvor Helte Døden finde,
Hver ærlig Kammerat
  Skal vidne ved min Grav,
Jeg  var en god Soldat,
 tro, ædre, flink og brav. 

Kilder: Karsten Alnæs 1814 Miraklenes år, wikipedia og Sangbog for soldaterstanden

lørdag 30. august 2014

Byfest i Sandvika!

I dag har kronprinsene vært ute og lufta seg på Byfest i Sandvika og gått i parade og opptrått litt på byscenen. Spesielt Christian Frederik koste seg i paraden, glad i dans og pene damer som han er, for vi fikk gå rett bak noen fryktelig fine og flinke dansere fra Bolivia. Her er de i borggården utenfor det gamle rådhuset før start. Og så var det jo så mange unger som vi kjenner fra alle skolene i Bærum som vi måtte hilse på! Og utrolig mange blide mennesker som vinket og hilste og smilte. Veldig stas var det, både for oss Søstrene. For kronprinsene også, vil jeg tro.


Og jammen er det stor forandring i Strandstedet Sandvigen siden 1814. For nå er det jo blitt by, med 10 000 innbyggere - tror jeg det var varaordføreren sa - og massevis av store hus og butikker og motorvei, og ikke et bitte lite tettsted med malmtransport, fiskebåter, noen få småhus og rundt 100 mennesker! Bra igrunnen med forandring, ellers hadde det blitt smått med Byfest!

fredag 29. august 2014

En norsk Skilöber

En norsk Skilöber
Her er enda et kobberstikk fra plansjeverket Norske Nationale Klædesdragter, utgitt i København 1812-1815, laget av Johannes SennEn norsk Skielöber. Kanskje han også også er fra Østerdalen? 

Skiløberen er nok soldat i Skiløberbataljonen og i full vintermundering. Han ser ut til å ha grønn stortrøye med sort krave og rabatter og oppslag med hvite kanter og knapper fra 1800-uniformsreglementet og hvite varbukser, en slags gamasjelignende ytterbukser med knapper oppover hele benet.

Videre har han votter på hendene og sort pelslue, kabuss, med hvit og grønn fjær og norsk løve. Han har patrontaske og skråbandolær. Hårpisk i nakken har han også, slik soldater visstnok skulle ha til den ble avskaffet i 1801.
Til vintermunduren hørte en overkiole, en lang grå frakk. I 1810 fikk skiløperne grå uniformer, Søndenfjeldske bataljon skulle ha hvite knapper, Nordenfjeldske gule, og på hodet chakot med grønn snor og kokarde.
Var man offiser fikk man ha pelsfor i uniformstrøya og pels på krave og oppslag, står det i et småskrift fra Forsvarsmuseet om Den norske hær i dansketiden. Det er kanskje approbasjonstegningen fra 1800 på side 35 i heftet Senn har sett etter?
Senn har tydelig fått med seg andoren, altså den kort skia med pels på undersiden. Skiutstyret som var vanlig i Østerdalen og deromkring for to hundre år siden var en skistav, en langski og en andor. Væpningen var et kort flintlåsgevær og skiløpersabel. Om sommeren fungerte skiløperne som jegere og hadde sommeruniform.

Egne avdelinger med skiløpere fantes bare i Norge. Skal tro om han var i Elverumske Skieløber Compagnie, den norske skiløberen?
Kompaniet ble opprettet 1747 som en av tre kompanier i sønnenfjellske skiløperbataljon (Hofske, Elverumske og Åmotske). I tillegg ble det også opprettet en nordenfjellske skiløperbataljon, også den med tre kompanier (Holtålske, Snåsenske og Meråkerske). Skiløperne var organisert som lett infanteri med oppgaver innen rekognosering og patruljevirksomhet. Vinterstid ga skiene stor mobilitet, noe som gjorde at skiløperne kom til å fylle noen av det lette kavalleriets roller vinterstid. Soldatene i kompaniene bestod av vernepliktige som den gang stod i rullene i 10 år. Etter endt grunnopplæring bestod tjensten i 12 dagers øvelse hvert år. Ved krigstrussel kunne kompaniet raskt mobiliseres ved budstikke. Fra 1. september 1801 ble sønnenfjellske skiløperbataljon underlagt Jegerkorpset, og fra 22. februar 1810 ble bataljonen underlagt "Aggershusiske nationale Jægerregiment", mens Jegerkorpset ble overført til Larvik. Etter nederlaget i 1814 kom unionen med Sverige, og kompaniene ble nedlagt i årene 1818-1826. Elverumske og Åmotske tilhørte i årene 1818-1826 "Østerdalske nationale Jegerkorps".


Bilde: Johann Heinrich Senn: En norsk Skilöber fra plansjeverket Norske Nationale Klædesdragter, utgitt i København 1812-1815, Digitalt Museum.

torsdag 28. august 2014

Østerdalsmoten anno 1814

Karl og Pige fra Tolgens Præstegjeld i Aggerhuus Stift
Sånn gikk de kledd, Karlen og Pigen fra Tolgens Præstegjeld i Aggerhuus Stift rundt 1814. Johann Heinrich Senn - en iherdig schweizer laget 74 kobberstikk etter en samling originale tegninger som tilhørte stiftsamtmannen over Fyn, grev Gebhard av Moltke som hadde vært stifstamtmann i Christiania.
Tegningene ble utgitt i plansjeverket Norske Nationale Klædesdragter, utgitt i København 1812-1815. Det utkom i 12 hefter med 6 trykk i hvert, samt 2 "følgeblade", med tekst på dansk og tysk. Mange av trykkene var håndkolorerte.

En Tyldaling med sin Pige
Senere kom man fram til at det var tegnemester og maler J.F.L. Dreier fra Trondheim som hadde laget akvarellene som som ble Senns forelegg. Og jeg som trodde at senn hadde vært på en lengre Norgesturne - og satt han bare nedi dk og kopierte malermester Dreier som hadde vært og tegnet i Østerdalen, visstnok i 1799. Uansett er de laget i tiden rundt 1800 og deromkring. Og Parisermoten fra Napoleonstiden med fotsidt, nøgne overarmer og empiresnitt for damene og lange benklær for herrene hadde tydeligvis ikke nådd Østerdalen.

Og uansett hvem som egentlig laget dem - vakre er de og forteller mye, både om hvordan østerdølene gikk kledd og om redskaper og hva ellers de bar med seg og på seg - raker, hakker, økser, spader, kniver, knytter, kurver, poser, piper, punger, nøkler, strikketøy og vandrestaver.

Mand og Kone fra Rejndalens Prestegjeld
Damene har trange jakker, trøier, og stakk av ull, mye var hjemmevevd, men noen av forklærne er kanskje av kjøpetøy, for slikt kunne kjøpes på martna'n. Trøyene var sydd etter figuren med smalt liv, plass til barmen og trekvart lange ermer, praktisk når du skulle arbeide og det gjorde du støtt. Så kunne du skjøte på med pulsvanter i kulda. Stakken rakk til nedpå leggen, praktisk i allslags ferd og føre.
Alle hadde hodeplagg, enten de er piger eller koner - luer, skaut eller begge deler, honnlue med tørkle utenpå. Du tok ikke av deg hodeplagget, hverken utendørs eller inne. Og alle har forkle, for
å beskytte stakken. Til fint tok du gjerne et ekstra forkle utenpå.

Forkledet kunne du knyte det opp bære med deg ting i det, som kona fra Tynset. Underst hadde du langermet serk, samme serken både natt og dag. Utenpå den tok du ulltrøya og ullstakken og gjerne flere stakker om det var kaldt, lange strikkestrømper og ellers ingenting.

 En Mand fra Tönset med sin Kone
Karfolkene hadde knebukser, av vadmel eller elgskinn vil jeg tro. Napoleonstidens pantalon hadde ikke nådd Østerdalen. Noen hadde korte trøye og noen lang kiol. Under hadde
de skjorte som de både gikk
og sov i. Skjorta nådde nesten til knes og ble brettet rundt rumpestussen som underbukse. Noen hadde strikkestrømper, andre gamasjer. I skoene kunne du også ha fotkluter. Karer brukte også hodeplagg, ute og inn, dag og natt, sommer som vinter. Topplua var vanlig og forløperen til Østerdalslua, en såkalt smekklue var populær. Prest i Trysil Axel Christian Smith skrev i 1785 at 

"en blaa saa kaldet Smek-Lue bæres for det meste av alle. Den have de om Dagen paa Hovedet, og med den sove de om Natten." Skinnforkle, såkalt  "Arschleder" - rævskinn eller fangskinn - var vanlig for håndverkere og folk som jobbet i gruvene.

En Foldöling med sin Kone
De ser da igrunnen riktig forgabet og forlibet ut alle sammen? Til og med En gammel Bonde fra Winge 
synes å se kjærlig på sin kone der hun sitter med krittpipa i kjeften. Og de er nok i finstasen, for her ser ut til å være flust med spennesko og hekter og blanke knapper og belter og båndpynt og silketørklær og forklær med striper og ruter og i kjøpetøy - kaliko - bomullsstoffer med fargetrykk som kom fra India
og ble moderne på slutten av 1700-tallet.
Synd det ikke ble tegnet noe brudepar, for i Våler skal det visst finnes en så uvanlig staselig brudekrone.

En Mandsperson fra Storelvdal med sin Pige
Brudekronen, fra Våler
Der var En fra Øvretaje i Vaaler, som hedte Peer. Seent paa Høsten engang blev han liggende langt ud paa Natten, uten at kunne faae sove. Hans Fæstemø var alene i Gammastuvolden i Sørsaassæteren; hun var nemlig bleven tilbage der, efterat de Øvrige vare dragne hjem, for at faae ned en Væv hun havde oppe. Tanken om hende ængstede nu Peer, og tillige løb hans Hund og knistrede og vilde ikke lade 
ham faae Ro. Tilsidst stod han da op, tog Riffelen og lagde afsted tilsæters. Da han kom til Gammelvolden, var der Støi og Larm og fuldt Bryllup i Sæterstuen. Peer Øvretaje vidste ikke mere end eet Raad: han skjød over Taget, og med det Samme reiste de ud med en forfærdelig Bulder og Allarm. Imens stod Peer's Fæstemø paa Gulvet, pyntet som Brud med Krone og Brystsmykke af Sølv. Al den øvrige Stads rev Huldrefolkene af hende i det samme de for afsted, men hun slog Hænderne over Hovedet, og derfor fik de ikke Kronen og Brystsmykket. Det var den første og gjildeste Krone som nogentid fandtes i Bygden, og den brugtes sidenefter af Alle, der stode Brud. Altid brugte de "at fyre over Bruden", naar hun fik denne Pynt paa, men engang – det var paa Hvam i Elverum – glemte man at fyre, og da tog Biergfolket baade Kronen og Bruden. (Middelaldrende Folk erindre at have seet denne Krone.)

En gammel Bonde fra Winge med sin Kone
Bilder: Karl og Pige fra Tolgens Præstegjeld i Aggerhuus Stift.
En Tyldaling med sin Pige.
Mand og Kone fra Rejndalens Prestegjeld i Agershuus Stift.
En Mand fra Tönset med sin Kone.
En Foldöling med sin Kone.
En Mandsperson fra Storelvdal med sin Pige.
En gammel Bonde fra Winge med sin Kone.
Fra Norske Nationale Klædesdragter, Johann Heinrich Senn, København 1812-1815, etter J.F.L. Dreiers forelegg. Flere fine bilder på Digtalt museum.   

tirsdag 26. august 2014

Til seters på Elverom

Søndagen var vi på seterdag på Glomdalsmuseet 
på Elverum med 1814-teater, vi Søstrene på Værket, sammen med n' Jørn Gjeter som spilte beinfløyte og bukkehorn og den lange luren sin mellom gamle seterstuer ifra Østerdalen og Solør.

Her sitter a Hanna og n' Jørn riktig så fornøyde inni seterstua på Melgårdsetra ifra Åmot og har meska seg med både skjørost og surost - surmessmør kalt - og pultost og rømme sepra på gamlemåten med håndseparator. Seterstua på Melgårdsetra er den største seterstua og den aller største mjølkebua og det aller største seterfjøset jeg har vært inni noen gang, med over 50 båser!


Det er som å komme tilbake til 1814 og deromkring mellom de gamle Østerdalshusene og med hest og ku, gris og sau og blåbærskau. Og jeg skal si det har vært storgårder og velstand på Hedmarken, svære hus av tjukke stokker - selv om det var sveltihæl og barkebrød og måsagraut rundt 1814 som ellers i landet. Vi ble traktert med rømmegraut og spekemat i ei praktstue - storstua i Åsetbygningen fra Åmot, bygd i 1795 - og antagelig den første bygningen med to etasjer på de kanter. I første etasje er det kombinert dagligstue og kjøkken, den digre stasstua og så et kammers hvor Ola Åset, gårdbruker, skogeier, tømmermåler og skipsreder, drev landhandlel og poståpneri, og oppe er det rullebod, to soverom og en sal med sengested hvor det har sovet storfolk: I 1818 sov selveste Karl Johan der, på veg til og fra kroninga i Trondheim.


Visstnok kom han tilbake 20 år etter. Da var han blitt nokså svekket og medtatt, om det kom av slaraffenlivet som konge med store måltider, mye stillesitting og regjering fra den kongelige seng eller om det skyltes feltlivet i hine hårde dager vites ikke. Kongens mann på inspeksjon ville ihvertfall ha Åsetbonden til å bygge ny trapp til salen i annen etasje som ikke var så bratt - kanskje for å bære kongen opp? Det ville ikke bonden, så den gamle kongen måtte visst stavre seg opp som best han kunne, for trappe er bratt og smal. En bør holde seg inne med Hedmarkinger.

Langpipa, fra Elverum
Det var ein gong ein skyttar som gjekk med børsa på aksla. Så kom den vonde og gav seg i følgje med han. Skyttaren var like glad med dette følgjesskapet, og gjekk på om han skulle koma unna. Men den vonde følgde med, og dreiv og kråkte og spurde etter alt som var. «Kva er det for slag du ber på aksla?» spurde han og peikte på børsa. «Å detta, det er langpipa mi det,» sa skyttaren. «Å, får eg dra ein røyk,» sa den vonde. «Gap, då!» sa skyttaren. Og den vonde gapa opp på vid vegg. Då sette skyttaren børsepipa inn i munnen på han og skaut. «Ptøi!» sa den vonde, og sputta. «Dette var ein beisk røyk!» Dermed drog han.


Bilder: Melgårdsetra og Åsetbygningen fra Digitalt museum. Resten egne.

søndag 24. august 2014

Barsok leite er bukken best

File:Nuremberg chronicles f 105v 2.pngI anledning Barsok - Bartolomeusmesse 24. august - får vi vel ta detta fine og fæle bildet av Den hellige Bartolomeus en av apostlene - som fikk persisk dødsstraff og blei levende flådd for sin tro i år 50 og som seinere blei skytshelgen for alle som hanterer skinn: bokbindere, garvere, fargere, salmakere, skinnhandlere, skomakere, hanskemakere, skreddere, bakere, bønder, slaktere, gjetere, vindyrkere, bergverksarbeidere og stukkatører. Han hjælper også mot dårlige nerver og hudsykdommer.

Dagen kalles også for Bertel Brytestrå, for den kommer ofte med styggevær som legger kornet flatt, eller Berdon Bukkekniv, for nå er det på tide å slakte bukkene. Primstavmerket er gjerne en kniv, så huser'n på det med slaktinga. Mange plasser regnes den som første høstdagen, klarvær i dag varsler god høst. Natta føre Barsok kan det være utrygt for både bjønn og trollpakk. Det er og sagt at sjølveste Dommedag skal komma på Barsok, men det veit je itte, folk de sier nå så mye. Vi har itte non bukk tel slakting oppi Eineåsen, men bukkevers kan vi:

Bukkevisa
Å bukken var brokut og bukken var svart.
Å bukken var brokut og bukken var svart.
Å bukken vart burte på ei laurdagsnatt.
Killa bukken min, ser du geita!

Den lange han leidde, den stutte jaga på; 
so må du fulla tru, at den bukken laut gå.

Dei toko den bukken og la'n på ein krakk.
Den stutte han heldt 'ti, og den lange han stakk.

Å nordanfor garden der renn det ei å; 
der skjulde dei tarman' både store og små.

Å skinne det hengde dei attum ei dør. 
Der ha' det fulla hongi eit skinn hell' noko før.

Å kjeringa på sætra ho kokte seg kål; 
ho gjord' bonom sine beta tå eit bukkelår.

Killa bukk
Killa bukk, killa blakk
killa liten nevetapp.
Rosa, Dokka
Nykla, Sokka
Storspena, Spjautill,
Fagerleik,
Spelemannen borti fjellom.

Og så kom vi på det danske eventyret om Klods-Hans som rei på en bukk, skrivi ned av H. C. Andresen. Danskene kaller'n også for Klottehans eller Esben eller Knæsben eller Jesper Askefis, mens vi sier Espen Askeladd her tel lands. I 1814 og deromkring sa folk Oskefisen. Det er itte fordi han sitter og  fiser i aska, Oskefisen, han blåser. Og Oskefisen var det folk brukte å kalle'n på den tia da Asbjørnsen og Moe, Moltke Moe og Rikard Berge samla inn folkeeventyr. Da hette brødrene Per, Pål og Oskefisen eller Nyvil, Pøk og Oskefis, eller Peter, Paul og Johannes for de med mer følsomt sinn. For du veit, folk syntes itte det passa å sette fis på prent, så da eventyra kom i bok blei Oskefisen tel Askeladden. Eventyret ligner da aldri så lite på Prinsessen som ingen kunne målbinde? Det er nok itte så norsk som vi liker å tru, vi har mer tel felles med dansker og svensker enn konger i 1814. Ska tru om itte H. C. Andresen han fortalte om Klods-Hans den gangen han var på Norgestur og overnatta på Kjørbo hovedgård i Sandvika i 1871?

Bilde: Nuremberg Chronicle 1493, Klods Hans, Wilhelm Pedersen.

lørdag 23. august 2014

Siste hundedagen

I dag er siste dagen av de fæle hundedagene som har vart ifra 23. juli. Nå venter vi lutter glæde og solskinn tel jul! Nå kan du bade og bli årelatt igjen. Nå er det slutt på mat som surner og råtner og mugner, slutt på gærne bikkjer og iltre veps, slutt på regn og ruskevær, lynnedslag og toreskrall. Forresten, i Østfold sier de at om det regner siste hundedagen så varsler det regn i fire uker. Her er det allslags vær i dag.

Og riktig mye ruskevær har det vært her på Bæromskanten siste 30 døgn. Om je huser rett så var'e det både klamt og varmt og itte en regndråpe på morran første hundedagen og Hanna måtte ha sur mjælk i kaffin. Så denna værvarslinga tel Hanna og meg - Går hundedagene inn med sol, går de også ut igjen med sol - den stemmer itte i det hele tatt.
Folk sier nå forresten så mye om disse hundedagene, så det bare å velge seg noe: Går de inn med regn, går de ut med væte. Går de inn med regn, går de ut med sol. Eller omvendt - inn med sol, ut med regn.

I Valdres sier de at Hundedagene slikker seg inn og biter seg ut. Oppi Hallingdal: Som været er den tredje hundedag, skal det bli i tre uker. I Hardanger: Tri dag hunde - er dei gode, vert hine vonde. Er dei tri vonde, skal hine verta gode. Og i Eidfjord i Hardanger: Fjorde hunden la han far jamt mark på. Regnde det då, venta han regn i sju vikor. I Nore i Numedal: Er det fint vær fjerde og femte hundedagen, blir det fint vær så lenge hundedagene varer. Hondedøgan gjev fjellmann brø, sa de og. Den som lever får se.

Det er værtegn å ta av bikkja: Eter'a gras blir det regn. Gjømmer'a snuta i forlabbene venter'n uvær. Gjømmer'a seg under ommen blir det riktig ruskete. Velter'a seg på rygg blir det regn. Uler'a blir det uvær. Piper'a blir det torden. En ting som er sikkert er ihvertfall at gælne bikkjer får revet skinn, som vi bruker si Hanna og je, her på Bæromskanten. Og at en itte ska itte skue fanten på fillene og bikkjene på håra, som folk brukte si i Bærom, før i tia. Og at det er flere flekkete bikkjer enn prestens.


Bilde: Egne av egen hund. Kilde: Bla Ørnulf Hodne, Per Holck, Birger Sivertsen.

fredag 22. august 2014

Om gamle kæller

Gamle kæller! Det er mange slike rundt om, både i Asker og Bærom. Mest er det askekæller i Asker. I Bærom er det mer almestyvinger. Tjukke korte knudrete gamle trekæller med kvisthår i toppen. Mattrær. Har du alm, har du mat tel både folk og dyr.

En sånn gammal styvingskæll kunne fortalt mye han, om 1814 og deromkring, om nød og armod og sulteforing og kuer som døde i vårknipa og fôrhøsting og matauk om høsten og barkebrødstider på harde vinter'n. Og om onger. Om åssen han blei sagd av i passelig arbeidshøyde så det danna seg ei styvingsknute i toppen, reine matpakka for ku og sau og gris, for der vokste det ut tynne kvister som blei høsta med noen års mellomrom. Ofte var det onga som gjorde den jobben.

Jeg tenker kællene savner onga når de klatra opp i verste fôrknipa om våren og risa - høsta kvister fulle av sevje og vårkraft og bar hjem med bark og skudd og knopper og alt og ga tel kua så hu itte sku segne om på båsen og stryke med.

Og når de klatra opp på ettersommeren etter slåtten og lauva - kutta kvist med grønne blaer med lauvkniv, bunta kvisten sammen til kjerver og stabla eller hesja eller hengte kjervene tel tørk for å ha tel ku og sau utover vinteren.

Og på seinsommaren eller tidlig på høsten når onga kløyv opp og rispa - reiv ta blad med henda sine. Bladene blei samla i en sekk og tørka på låven. Både ask og alm har store fine blader, og aller størst er de nå i slutten av august og begynnelsen ta september, rundt jernnettene og før første frosten.

Jeg tenker nok de savner onga som kløyv rundt oppi styvingsknuta så det kilte i barken. Jeg tenker kællene lo for seg sjøl, i de gamle almehjertene sine, og ofra kvist og knopp og bark og blad med glede. Det er ensomt å være styvingskæll nå for tia. Du bare står der, tel inga nytte. Bedre i 1814.

For på den tia var det mye god mat i trær. Da var kællene tel nytte og blei de passa på og holdt i ære. Du sku itte røre annenmanns styving! Det blei sagt det, at kyrne ga mer mjølk og at mjølka blei bedre og at smøret ble både gulere og feitere og bedre når kyrne blei fôra med almebark og almekvist enn når de bare fikk høy, for det er mer næring i alm enn i høy. Grisen har skjønt det, han er glad i almeblad.

Frøene, almenøttene, var godteri for onga. Og almebarken, den var beste barken å bruke tel barkebrød. Du skava bare av innerbarken, malte'n opp tel barkemjøl og blanda med vanlig mjøl - så mye du syntes du hadde råd tel å avse - og knødde ihop med vann tel en passelig deig. Så sku deigen hvile ei stønn før du kjevla'n ut tel passelige leiver som du steikte på begge sier på ei takke. Så var det å ete, og spesielt godt var det når leivene var nysteikte og varme og du hadde en aldri så liten smørklatt å ha på!

torsdag 21. august 2014

Ran ra pa ta plan!

Ran ran pa ta plan! Sånn høres det ut når de kommer, tambursoldatene med tamburtrommene sine! Ihvertfall de franske, hvis vi skal vi tro sangen om de tre små tamburene, Trois jeunes tamboursSangen er en gammel marsj som den franske armeen  spilte og sang fra 1745 og slaget ved Fontenoy. 

tambour01.gifSå da var det kanskje derfra de vendte hjem, de tre tamburene?
Nå synger franske barn - og norske og kanskje andre også - om den yngste som hadde en rose i munnen og fikk gifte seg med prinsessa. Bom bommeli bom synger vi her til lands.


Å bruke trommer, fløyter og horn i krigen går langt tilbake. I 1628 bestemte kongen at det skulle være tamburer i alle dansk-norske militæravdelinger. Tamburene var offentlig embetsmenn og ble oppført med yrke tambur i folketellingene. Jobben deres var å spille militære kommandoer -  det er lettere å høre trommer enn stemmer på lang avstand og med mye bråk. Det var faste signaler for revelje og tappenstrek. Fladstrands Tambourer 1717 skriver dette om revelje og tappenstrek på Tordenskiolds tid:

Til reveillen og tappenstregen udgik fra hver portvagt et kommando bestående af en underkorporal, en piber og en tambourer samt to menige. 
Reveillen skulle slås straks når dagen var så lys, at man kunne læse et brev. 
Tappenstregen skulle om vinteren slås klokken 8 og om sommeren en halv time efter solnedgang. Tappenstregen var også signal til at tappen skulle stås på øltønden og beværtningerne lukke.
Til Tappenstregen knytter sig en tekst fra 1700-tallet, der er almindelig kendt, men ikke har nogen relation til anvendelsen. 

Forgangne nat vor slugne kat 
en ung og lækker mus fik fat;
men da den i det samme så 
en rotte, så lod den musen gå.
Nu katten efter rotten sprang,
men fik en næse nok så lang,
thi rotten, musen, begge to
slap lykkelig ud af kattens klo.

Fin å marsjere etter! Her kan du høre Fladstrands Tambourer spille tappenstrek og Gammel march og mye annet. Og her er det bilder av tambourer fra forskjellige tider og land.

Det ble også trommet ved eksersis og utmarsj, og det viktigste - å tromme offiserenes ordre i kamp, for eksempel til angrep eller retrett. Utover på 17- og 1800-tallet ble det vanlig å ha med en tambur og en felespeller eller to i bryllup. De spilte bryllupsslåtter og andre tromme-slåtter som ofte var variasjoner over militære signaler. Tamburer som ikke var militære ble kalt bryllupstamburer. I Bærum skriver sogneprest Neumann i 1818 at det var blæsende musikanter i spissen for brudefølget, men vi får vel tro at det var en og annen tambur også?  

Man kan undre seg over at de er så små og unge, de tre tamburene i sangen, men på 1700-tallet - og både før og etter - var det helt vanlig at unge gutter var trommeslagere i krigen. De yngste vi vet om var en drummer boy i den  Den amerikanske uavhengighetskrigen i 1775–83 som het Nathan Futrell og var 7 år og 9 år gamle John Clem, på bildet, som var trommeslager i Den amerikanske borgerkrigen i  1861-65. Barnesoldater var forresten ikke uvanlig i det gamle dansk-norske militæret: Det var ikke uvanlig å la seg verve som 15-åring. Hans Johnsen Haslum, "vår" bærumske Eidsvollsmann, ble dragonkorporal som 16-åring.

Og Arild Christopher Huitfeldt var bare 12 år da han ble utnevnt til fenrik i 1. Smålenske Infanteriregiment rundt 1780. Han var nok uvanlig ung, og vi må skynde oss å legge til at faren hans var generalmajor og at det var vanlig at sønner ble som fedre, også i militærslekter på slutten av 1700-tallet.

De er ganske like, den norske og den franske teksten, bortsett fra på slutten av den franske hvor kongen vil vite hvem som er faren til den lille tamburen - noe som var som det skulle være både i 1745 og i 1814:

Joli tambour, dis-moi quel est ton père
Sire le roi, c'est le roi d'Angleterre
Et ma mère est la reine de Hongrie

Faren min er kongen av England, svarer tamburen, og moren min er dronning av Ungarn - altså kong Georg II av Storbritannia og Maria Teresia, tysk-romersk keiserinne, tysk dronning, dronning av Ungarn, Kroatia og Bøhmen og erkehertuginne av Østerrike - som begge var Frankrikes motstandere i slaget ved Fontenoy 11. mai 1745 hvor Frankrike vant over den britisk-nederlandsk-hannoverske pragmatiske arméen og Østerrike og hvor over 17 000 soldater døde og eller ble sårede, for på den tiden - som i 1814 - stilte soldatene seg på geledd og skjøt løs på hverandre når hornblåseren blåste eller tamburen trommet fyr. Det var ikke snakk om å gjemme seg i buskene.

Slaget var ett av mange slag i den åtte år lange og innfløkte og blodige østerrikske arvefølgekrigen som involverte alle stormaktene i Europa på den tiden. Den franske teksten slutter sånn:

Joli tambour, tu auras donc ma fille
Sire le roi, je vous en remercie
Dans mon pays y en a de plus jolies.

Den lille tamburen får kongens - altså kong Ludvig XV's - tillatelse til å gifte seg med prinsessen, takker pent og det blir stor glede i landet. Det hadde vel vært litt av en kjærlighetshistorie i 1745! Her er sangen, på norsk og fransk:


Tre små tamburer
Tre små tamburer vendte hjem fra krigen 
tre små tamburer vendte hjem fra krigen 
å bom-bommeli-bom 
de vendte hjem fra krigen

Den yngste av dem i munnen bar en rose 
Oppe på slottet sto en skjønn prinsesse 
Lille prinsesse gi meg så ditt hjerte 
Lille tambur da må du spørre pappa 
Store herr konge kan jeg få din datter 
Lille tambur du har jo ingen penger 
Nede på havna har jeg tre små båter 
Den første av dem er fylt med gull til randen 
Den andre av dem er fylt med sølv til randen 
Den tredje av dem skal hjem min brud meg føre 
Lille tambur da kan du få min datter 
Bryllup ble holdt og varte åtte dager 

taambur.png

Trois jeunes tambours
Trois jeunes tambours s'en revenaient de guerre
Trois jeunes tambours s'en revenaient de guerre
Et ri et ran, ran pa ta plan.
S'en revenaient de guerre.


Le plus jeune a - dans sa bouche une rose
La fille du roi était à sa fenêtre
Joli tambour, donne-moi donc ta rose
Fille du roi, donne-moi donc ton cœur
Joli tambour, demande-le à mon père
Sire le roi, donnez-moi votre fille
Joli tambour, tu n'es pas assez riche
J'ai trois vaisseaux dessus la mer jolie
L'un chargé d'or, l'autre de pierreries

Et le troisième pour promener ma mie
Joli tambour, dis-moi quel est ton père
Sire le roi, c'est le roi d'Angleterre
Et ma mère est la reine de Hongrie
Joli tambour, tu auras donc ma fille
Sire le roi, je vous en remercie
Dans mon pays y en a de plus jolies.

Bilder: Tegning til Trois jeunes Tambours.Slåttetromma - Strilatromma er fra Digitalt fortalt. Drummer boy John Clem og Slaget ved Philippoteaux, Félix Henri Emmanuel, malt 1873, tamburer nederst til høyre, begge fra wikimedia commons. Tamburtromme fra 1791 fra miljølære. Noten herfra. 

tirsdag 19. august 2014

Dystetromma og huldrehæren

 Forunderlig at det gikk såpass godt med de norske soldatene i krigen i 1814, dårlig trent og utrusta som de var, og sultne støtt - og likevel så vant de norske, både ved Lier og Matrand og Langnes, og tapene var omtrent like store på norsk som på svensk side, enda det var 45 000 svenske soldater med en Napoleonsgeneral i spissen, mot 30 000 nordmenn og en skjørtekonge.

Mange mente at det var fordi de norske fikk hjælp ifra det andre folket, huldre-folket, de som holder tel under jorda. Det var mange det, som hadde sett og hørt huldre-hæren marsjere med tamburer med slåttetrommer og pibere med fløyter og hornblæsere med blanke signalhorn, og både hestefolk og fotfolk i full mundur med mørkeblå uniformer og blinkende sabler og like mange gullsnorer som det norske befalet. Særlig var det en trommeslått som en kunne høre når huldre-folket marsjerte til fronten, og det var Dyste-marsjen, marsjen tel Dyste-kongen, han som var kongen over huldrefolket. Når en hørte den, da varsla det ufred, for huldrehæren marsjerte tidligere enn folk.

Huldrene var med i krigen, fra Sogn og Fjordane
Dei fortel, at når det var krig, var huldrene med. I Luster skulde dei høyra trumbeslåtten deira ut gjenom fjorden, når dei drog ut. Når krigen var slutt, høyrde dei trumbeslåtten kom innetter fjorden. Dei var dei fyrste som drog ut i krigen, og dei fyrste som kom att. Svenskane skulde ha sagt at nordmennene var fleire i røyndi enn i syndi.

Eingong var det dans på Langateig. Det var nett fyre ufreden i 1807. So var det nokre som gjekk ut or dansestova. Då høyrde dei trumbeslått frametter fjellbruni. Mannen i huset gjekk då innatt i dansestova og sa: "No er det ikkje lenge fyrr det vert ufred." Dagen etter kom utkommanderingi.

Dystetrommen, fra Buskerud
Paa Toten er der en Gaard hedder Dyste. I Nærheden af den er der en stor Haug, hvorfra de Underjordiske eller Haugfolket i gamle Dage – ja vel nok endda, om der kom noget galt paa for Land og Rike – i Krigs- og Ufredstider rykkede ud med en Krigsmagt, som tog Vejen udover Hadeland, langs østre Siden af Ringerike, og Krogkleven og videre indover did hvor man i den Tid holdt Basketag med Svensken, saasom Kjølberg Bro, Onstads Sund og flere Steder.

Denne de Underjordiskes Udrykning skal bestandig, efter hvad gamle Folk paa Ringerike kunde fortælle, have foregaaet saa en 8 Dages Tid før de almindelige Krigsfolk maatte afsted, og man hørte da en dump Lyd af en ordentlig Krigsmarsch, bare ikke fuldt saa skraldende som af en almindelig Tromme; men lagde man sig ned paa Marken med Øret til Jorden, hørtes den ganske som en almindelig Marsch. Og det kunde ogsaa hænde at der var mere end bare Trommen at fornemme.

Saaledes hændte det i 1814, da nok Krigsmagten maatte rykke ud ovenfra her midt paa Vinteren, at et Par troværdige Fiskere med sine egne Øjne tydelig saa hele Rækker Geværer med Bajonetter paa ude paa Stensisen. Dette var nok under en Hvil for de hørte først Trommen en Stund efter, og det var vel da de begyndte at marschere igjen. Men ingen Folk var efter Fiskernes Forklaring at se.

Naar der saa blev Fred og Vaabenstilstand, kunde man høre Trommen en Tid i Forvejen, før de almindelige Soldater kom, at passere den samme Vej som paa Udturen. Paa Hjemturen sagde de Gamle at der brugtes en anden Marsch med lidt livligere Takt i. Min Bedstefader kunde fortælle at det havde sig saa med Dystetrommen al hans Tid, lige fra de Norske laa i Holsten.

Da Bondekrigen var – nogle Aar efter 1814 – fortalte en Mand hedte Paal, som boede paa Krogkleven og derfor kaldtes Paal Kleven, og som var en troværdig Mand, til baade mig og flere, at han grangivelig med sine egne Øren, 8 Dage før Kaptejn Tofte kom til Sundvolden med Modums Kompagni for at holde Kustus paa Hallingerne, som dengang nok vilde ind til Byen og jage Storthinget af Gaarde, at Dystetrommen gik op Kleven saa det gav Ekko i Kuberget, og ikke mange Dage efter for den udover Kleven igjen med samme Spektakel, fordi det ikke blev videre af med hele Bondekrigen. Saa var det stilt med Dystetrommen i mange Aar, indtil Tranekrigen brød løs. Da skulde man tydelig en Søndagsmorgen have hørt den paa Ringaasen tæt ved Norderhov Kirke 8 Dage i Forvejen, og man paastod at den da vendte om der og drog op igjen. Dette var jo ogsaa rimeligt, eftersom hele Krigen blev afgjort paa Ringerike.

Huldresoldatar, Vestre Slidre, Oppland
Daa det skulde bli krig i 1814, vart Mikjel Snortheim, godfar aat mannen min, var noko underleg paa støl'n Nøs'n. Ein gong dei var paa stølen, vart dei vare ei heil krigsmakt for etter Nøsakompe. Det var fotfolk og hestfolk. Dei høyrde det skrapp i hesteskorne, og det blinka taa sabillane. Dette saag dei ei lang stund; men daa dei kasta augo taa det, vart det burte. Det var nok ei underjordisk armei som skulde stad hjelpe dei norske.

Dyste-tromma fra Kolbu, Oppland etter Agnes Dyste
Segner om Dyste-tromma er det i alle Valdres-bygder. Dei gamle høyrde ho når krig var i vente. Då ramla Dyste-tromma etter åsane. Sume såg store herar av underjordiske herfolk som rykte ut til strid. I stram marsj bar det ut etter dalen mot svenskegrensa. Dyste-tromma var med so det vart takt i gonga. Når det gjekk so vel i krigane, var det huldrakarane som flokka seg om Dyste-tromma, å takke. Dei ytte opp svenske-børsone, so svensken skaut over. Dei nuppa den norske guten over ende, so han ikkje vart råka. Dei ordna alt, so sigeren var viss.

Ordet «Dyste-tromma» må vera kome frå garden Dyste i Kolbu på Toten. På Dyste hadde herfolki til dei usynlege mest som ein samlingsplass. På ei slette litt nedafor Dyste-husi dreiv dei herøvingane sine. Tromma hadde dei i ein gamal bygning på Dyste, i kjellaren.

Ein gong var det ein mann som såg huldre-tassane eksere på denne sletta. Det var samla ein diger her med småkarar. Alle hadde myrkeblå uniform. Og Dyste-tromma let alt i eitt. No er Dyste delt i fire gardar, men frå gamalt var det berre ein. På ein tå desse gardane var Hans Dyste bonde frå 1845-1888. I 1848, eller kan hende det var i 1864, vart han utsagd til vera med i den dansk-tyske krigen. Ein dag straks før sat han og huslyden hans i ro og mak inne i stoga. Med eitt fekk dei høyre ei merkeleg tromming. Ljoden var so sterk at omnsdørene skrangla. Litt etter kom omgangsskulehaldaren inn. Men han hadde ingen ting høyrt. Dyste-tromma hadde nok varsla krigen. Dei usynlege var karar som mobliserte tidsnok!

Ein gong gjekk ein Kolbu-gut, som hadde vore med i krigen, ned med elvi og fiska. Med det same han skulde hale opp ein diger aure, stod det ein liten tass ned med han i full uniform. Han tok opp ei børsekule or lumma og sa: «Kjem du i hau' de slage som sto i den skauen?» Han nemnde namnet, han, men det har eg gløymt. Jau, guten kom i hug alt tassen spurde etter.
«Ja, denni kula var de nokk du som skulle hatt, men je tok 'a for dig, je!» sa tassen. Med so sagt, vart han borte som dogg for sol.
Dei små militær-tassane tok mot dei kulone som var tiltenkt dei norske soldatane.

Haugatyet var med i krigen og, fra Etnedalen i Oppland
Du har vel høyrt gjete Dyste-trumma? Eit år før ei krig skulde ta te, høyrde dei i gamal tid Dystetrumma gjekk ut. Og ei stund før det blir fredsslutning, kjem ho att.
Det er sagt at det skulde ha vore ein kraftig tambur den Dyste-tamburen. Ein gong han kom heimatt etter krigen, hadde mannen på Dyste vore ute og høyrt han. Då hadde han tykt han hadde slege for dårleg. "Du få slå lite harare, so mø få høre det," sa'n. Men då hadde nok tamburen slege sterkt nok.
Han slo so glasrutone på Dyste røste. Slik er det sagt.

Haugafølkje rusta seg tel krig,  fra Elverum
«Ve Trangen fekk normenna hjelp tå haugfølke,» sa ho Guri Volla. Haugfølke ruste seg tel kria. Ho Guri hørde at døm marsjerte frå Bronkeberje klokka fire om mårrån. Ho hørde så tydeli tromma å marsjen. Døm marsjerte i åtte fulle jamdøger. Døm spelte en marsj som vart kalt Dystkong-marsjen. Dystkongen er konge åver haugfølke.

Sagnene er fra Eventyr og sagn UiOHer kan du høre tre trommeslåtter på youtube. På hjemmesiden til Kjell Tore Innervik finner du flere musikkeksempeler og interessant lesning. Her spiller han på youtube.
Bildet av militærtromma fra Hadeland er fra Digitalt Museum.

søndag 17. august 2014

Larsok, seint men godt

File:Laurens Overselo.jpg
Nei og nei - åssen kunne vi glømme bort Larsok, da? Det må ha vært denna fæle krigen. Her er'n nå ihvertfall, bedre seint enn aldri: Larsok, 10. august, også kalt Lavransvaka eller Laurentius-messe, tel minne om den hellige Laurentius som blei lagt på ei rist og steikt levende over et bål i år 258, og det bare fordi han var snill og ga kirkens skatter tel fattigfolk istedenfor tel keiseren. Merket på primstaven brukte være ei slik rist som han ble steikt på. Her står'n, med rista og skattekista, fra et takmaleri i Överslö kyrka i Sverige.

Etter det blei han skytshelgen for diakoner, fattige, kølabrennere, brannmenn, kokker, bakere, strykere, vaskere, kaféverter, ølbryggere,  glassmestere, forvaltere, elever, studenter, arkivarer og bibliotekarer, febrile, forbrente, blinde, svaksynte, folk med ryggsmerter, hekseskudd og isjias, god imot allslags ildebrann og tel og med skjærsildens kvaler.

Larsok er en av de farlige dagene i året. Da må'n være varsom. Det er for eksempel itte lurt å føde på denna dagen, for da kan det gå gæli både med mora og ungen og du må væra forsiktig så itte ungen blir tatt av trollfolk og du får en bytting lagt i vogga.

Fra Larsok begynner sevjen seg ned i trerøttene og snart blir bladene røde og gule og faller av og det blir høst. Nå slutter også graset å gro, ihvertfall her på Østlandet - så nå må'n bli ferdig med slåttonna. Og det er nå at tyttebæra står brud, sa folk i Skedsmo, kvit og brudekledd på ene sia og rødmende, blussende tyttebærrød på andre.


Det er forresten en pen liten blomst som har navn etter Larsok og det er Larsokblom. Jåblom blir'n også kalt og Slåtterblom i Sverige. Før blei'n regna som "kalenderblomst" fordi den blomstrer fra du tar fram ljåen og slår graset og slåttonna er slutt. Jåblom er god mot plager i øya, for Lavrans leget blinde. Den var og god mot tungsinn. Linné sier at den ”kokad i dricka brukas i Värmland mot hjärtsmärtor”.
Larsok varsler været - itte at je husker åssen været var på den 10. august, men sånn som det var ska det bli tel vinter'n og ihvertfall tel Barsok.

Bilde: St. Lavrentius fra Överselö kyrka 1400-tallet. Jåblom - Parnassia palustris - fra Flora Batava 1800, begge wikimedia commons.

Siste skudd mellom nordmenn og svensker

Ved Kjølberg bru på Onsøy rett nord for Fredrikstad kan man se en viktig minneplate. På denne plata står det - som du kan se - om det siste slaget mellom Norge og Sverige.

File:Minnes tavla över slaget vid Kjölbergs bro.jpg

Svenske styrker prøvde å krysse elva natt til 14. august 1814, men nordmennene hadde ødelagt brua ved Kjølberg for at fienden ikke skulle komme over. Men en gruppe svenske soldater kom seg allikevel over i båter og prammer litt lenger ned i elva. Nordmennene flyktet. De visste ikke størrelsen på det svenske angrepet ble det sagt. Hans Haslum, den eneste fra Asker og Bærum som var med i Riksforsamlingen på Eidsvoll, deltok i disse kampene. Nå lå veien åpen for de svenske styrkene helt inn til Christiania. Men, så kom beskjeden om våpenhvilen i Moss,  og alle kamper stoppet opp.

For Sverige er dette en helt spesiell dag fordi dette var siste gang Sverige overhodet har vært involvert i krig. Tre svenske soldater falt i disse kampene. Mye tyder på at den siste svensken som falt i kamp var den 32 år gamle Berndt Storm fra Bohuslans regimente. Samtidig med at kampene foregikk for fullt, forhandlet en av de svenske utsendingene med kong Christian Frederik i Moss. Det var en general som het Anders Fredrik Skjöldebrand.

Det underlige er at samtidig med at general Skjöldebrand satt trygt og forhandlet på jernverket, ble sønnen hans, oberst Carl Erik Skjöldebrand, skutt i beinet da han stormet fram ved Kjølberg bru. Carl Erik ble aldri frisk etter dette skuddet og døde tre år seinere på grunn av de smertefulle sårene som knapt ville gro. Faren skriver i sin dagbok om hvor dyrekjøpt tapperthetens ære er.
Den som er på gjennomreise på Riksveien fra Moss og Råde i retning Fredrikstad, kan ta av østover inn i landet og finne brua. Her kan man stoppe litt opp, lese hva som står på minneplata og tenke over freden som eksisterer mellom de nordiske land.

Bilder: Minneplata ved Kjølberg bru og Anders Frederik Skjöldebrand, begge wikimedia commons
Kilder: Siste skudd i 1814 NRK P2 "Museum", Østfoldmuseene: Kampene ved Kjølberg bru Grunnlovsjubileet 1814 - 2014 og K. Alnæs 1814 Miraklenes år Schibsted forlag 2013

torsdag 14. august 2014

Våpenhvile, Moss 14.august!

Christian Frederik - valgt på Eidsvoll i mai 1814 til Norges konge - var fremdeles konge i Norge: På tross av at han var dansk, på tross av en blodig krig, på tross av stormaktenes soleklare mening, på tross av den svenske hærens overlegenhet, på tross av mange sinte generaler, på tross av Carl Johans suverene rett til tronen - etter at den gamle kong Carl 13. var død. Den utslitte danske, norske kongen holdt nå til på Moss Jernverk.


Men forhandlingene mellom nordmenn og svensker var i ferd med å lykkes. På tross av raseriet hos mange over at man ikke heller kjempet videre med våpen i hånd.
En norsk historiker som heter Halvdan Koht har uttalt: "Intet i hele 1814´s historie kommer saa forbløffende som dette tilbud." (Koht i Alnæs: s 397). Hvilket tilbud er det han sikter til? Jo! Et tilbud fra Carl Johan om å godta den norske Grunnloven - bare med noen få endringer for å tilpasse den til unionen med Sverige.

Så sent som den 10. juli 1814 hadde den svenske regjeringen erklært Riksforsamlingen på Eidsvoll for lovstridig og Grunnloven ugyldig. På under en måned hadde Carl Johan skiftet mening og var villig til å godta Grunnloven! Hvordan hadde det gått mellom Norge og Sverige dersom Carl Johan ikke hadde gjort det? Christian Frederik ble etterhvert også villig til å gi fra seg den norske tronen - men ikke før det første norske Storting hadde løst ham fra oppgaven. Derfor ville han ikke reise fra landet med en gang slik svenskene først krevde.


Uansett. Våpenhvileavtalen ble underskrevet på Moss Jernverk 14. august 1814. Den slo fast våpenhvile, innkalling av et ekstraordinært Storting og at kongen av Sverige godtok den norske Grunnloven - med nødvendige modifikasjoner. Det ble også bestemt at ingen skulle bli forfulgt om de uttalte seg kritisk til unionen.


Så - fra å være sammen med Danmark i begynnelsen av 1814, via selvstendighetsopprøret i mai gikk veien inn i en ny union med Sverige. Sinnene kokte og meningene ynglet. Og hvordan skulle unionen med Sverige bli? Omtrent slik som Norge hadde hatt det med Danmark? Norge hadde fått mange svar, men like mange nye spørsmål stod nå for døren.

Bilder: Fra John William Edy's reise i Norge i 1810: "Honourable B. Anker's House at Mos" - "Höyvelbårne B. Anker Hüüs paa Moss". Mossekonvensjonen herfra

tirsdag 12. august 2014

Soldatens tunge plikt

Hvordan var det å være soldat i de norske styrkene i 1814?
Hvem ble utkalt til å kjempe og hva skjedde med dem som ble såret?
Vi vet en god del om mange av dem som kjempet i krigen mot svenskene i 1814. I Grunnloven som var vedtatt på Eidsvoll 17. mai stod det at landet hadde allmenn verneplikt. Det betyr at alle unge menn skulle ut og forsvare landetMen denne regelen hadde knapt begynt å virke samme høst. Hos Karsten Alnæs leser vi videre fra boka Mirakelåret 1814:

"Den utskrevne soldaten var en krigsfør mann, hadde fylt 22, var minst 1, 55 cm høy, og sto i rullene i 30 år. Vi kjenner til dem som ble utskrevet som 18-åringer, og det hendte at 50-åringer ble innkalt, selv om det hørte til sjeldenhetene. Tjenestetiden var som regel 9 år. Vanligvis utgjorde husmenn, husmannssønner og gårdsgutter hovedstyrken i den norske hæren. De var altså først og fremst rekruttert fra de lavere sosiale lag. Døde soldaten av sykdom eller i kamp, pliktet man å stille med en ny fra samme krets, og etterhvert slapp heller ikke bondesønner fri. Men de vegret seg. Vi hører at de kjøpte andre i sitt sted, eller de brukte smutthull for å slippe unna" (Alnæs:330).

Videre kan man lese at de som var yrkesmilitære ofte kom fra de øvre sosial lagene i samfunnet, fra rike og "fine" familier. Krigens byrder rammet alle i samfunnet, men var allikevel langt fra jevnt fordelt. De fattigste - altså husmennene og noen andre - ble sendt først ut i krigen. Forresten er det ikke mange menn i dag som er lavere enn 1, 55 cm. Det sier noe om folks gjennomsnittshøyde i landet vårt på bare 200 år! Det finnes navnelister over soldater fra Bærum som ble kalt ut i krigen sommeren 1814. Det hadde vært en flott oppgave for en gruppe elever (eller andre) å finne ut hvem de var! Det er ikke vanskelig å tenke seg at det var knapt med mat - ofte bare tørrfisk og umalt korn - uniformer, støvler og våpen. Soldatene fikk ofte utlevert brennevin. Noen ganger ble det sagt at det var mot sykdommer i tarmene, altså som medisin. Men som regel var det for å dempe angsten foran et slag. Når du skulle storme fram mot fienden - denne gangen mot svenske husmenn og småbønder - for å skyte og drepe før du selv ble såret eller drept, ja - da var det mange som var glade for brennevinet. Mange døde i eller etter slagene. Men kanskje flere døde av sykdommer som lett oppstår der folk bor veldig tett så virus og bakterier har fritt spillerom? I en tidligere krig mellom Norge og Sverige - "Tyttebærkrigen" i 1788 - døde nesten ingen i selve krigen, men over 3000 norske soldater døde av sykdommene tyfus, tyfoidfeber og dysenteri. For de som går på skole kan kanskje noen i klassen finne ut mer om disse sykdommene og fortelle til resten av klassen?
Etter at såkalte feltskjærere hadde prøvd å grave ut kuler og splinter av de sårede soldatene, ble pasientene ofte sendt til gårder omkring i Hedmark. Hver gård kunne passe på ca fire pasienter, men ofte var det kanskje bare en overlevende soldat igjen på hver gård. Bygdefolket vasket og holdt sengetøyet i stand. En av hyppigste dødsårsakene var koldbrann med påfølgende amputasjoner. Amputasjonene kunne gå bra, men det kunne liksågodt oppstå blødninger eller farlige infeksjoner. Og som vi nå vet - antibiotika virker bedre mot infeksjoner enn brennevin...
Husker du dagboka til Johan som det sto om på bloggen her for noen dager siden? Kameraten hans Stor-Olle fikk rett, han døde på slagmarken slik moren hadde forutsett. Johan ble såret og fikk amputert beinet, men overlevde. I Johans dagbok står det at alle ble behandlet likt enten man var norsk eller svensk. Som pasienter var man ikke fiender. Heller ikke i døden var det forskjell på venn og fiende: "De døde ble kastet i hauger. Utpå dagen skulle de begraves i dype, vide søskengraver så snart en prest kom som kunne jordfeste dem" (Johan Månsson i Alnæs: 379). Krigen har mange "ansikter". Store og mindre slag med tap og seire. Men den er også full av vanlige mennesker som kjemper, blir såret, overlever eller blir begravet i søskengraver nær grensen mellom to broderfolk.







lørdag 9. august 2014

Efterretning. Om kaptein Ohlsens optiske telegraf

I 1792 var det en franskmann som het Claude Chappe som oppfant en storartet innretning - en klaffetelegraf som med hjelp av svingbare armer kunne sende meldinger raskt og over lange avstander. De første meldingene ble sendt mellom Paris og Lille og etter hvert over hele Frankrike via  et nettverk av 556 stasjoner spredd over 4800 kilometer.
En fantastisk forbedring - fra post
med hest, budstikker, flaggsignaler
og vardebrenning på toppene!
Systemet ble flittig brukt under Napoleons krigene og kopiert av mange europeiske nasjoner.

En finsk-svensk poet, oppfinner, bibliotekar, teatersjef og kong Gustav III's sekretær som het Abraham Niclas Edelcrantz laget en lignende innretning. Den optiske telegrafen  besto av en mast med ti jernplater som kunne stilles i ulike posisjoner. Hver plate kunne settes i tre forskjellige stillinger som stod for tre ulike tall. Tallkombinasjonene var koder for meldinger som kunne leses i en kodebok, en signalbok.

Hele 1024 forskjellige tallkombinasjoner og kunne det bli som kunne sendes raskt over lange avstander - ved gode værforhold over 200 km på 20 minutter. Kommunikasjonen bygger på det vi i dag ville kalle et binært kodesysten, forløperen til dataspråkets ettall og nuller. Telegrafen ble innviet på kong Gustav IV Adolf's bursdag, 1. november 1794 med et gratulasjonstelegram til kongen, sendt fra Stockholms slott til Drottningholm hvor kongen befant seg.

Att hälsningen av Svea folk
Vars kärlek gör sin konungs ära
I dag fram till hans hjärta bära
Skall helga denna nya tolk

File:Optical telegraph 1810 drawing by Hans Gloersen, Norway, Napoleonic Wars 1810.jpg

I Norge laget man sitt eget system. I 1807 ble det opprettet en flaggsignallinje langs kysten med med ca. 4 km mellom hver signalstasjon. En sånn stasjon er beskrevet av den tyske geologen Leopold von Buch i 1807.

Fra Leopold von Buchs resa igenom Norrige åren 1806, 1807, och 1808:
"Midtpå står et litet vakthus för att observera rörelserna i hafvet och signalerna på land. Det är likväl märkvärdigt, att man med dessa signaler, som på två och tre mils afståndifrån hvarandra, äro oppförda efter hela kusten, på en dag kan erfara allt, hvad som passerar emellan Christiania och Hitteröe, på den andra sidan Lister, en strecka på nära 50 mil. 

För tre timmar sedan hade man sett 2 Engelska fregatter framför Oester-Riisör, nestan 30  mil herifrån. Man brukar flaggsignaler, tre flaggor, en Dansk, en blå och en hvit med tvenne band emellan, eller så kallade Ständer. Det är enkelt nog; men likväl blir på detta sätt allt rapporterat, som nogonsin kan förefalla vid kusten i krigstider; i från första åsyn af det minsta fientliga fartyg ända till dess landing och afsskärandet af alla förbindelser med främmande orter."

De tre flaggene - heist enkeltvis eller i gruppe - dannet tallene fra 0 til 78 som tilsvarte en melding i en signaltabell - 24 var for eksempel ”Den fiendtlige Landgang skeer med over 100de Mand”.

I 1808 kom kaptein Ohlsens optiske telegraf, kan vi lese i Telegraf Verkets Historie:
"Øverstkommanderende i Norge, prins Christian August, ga nemlig senhøstes 1807 kaptein Ole Ohlsen og premierløytnant G. Hagerup ordre om å fare langs kysten fra svenskegrensen til Stavanger "for å etablere kystsignaler og ordne kystvernets forbindelse med signalene". Noen måneder senere var linjen klar, med flagg som hjelpemiddel i dette første norske kystsignalvern i nyere tid. 

Mellom Fredriksvern og Kristiana gikk signalene på 1 1/4 time, noe som ga to minutters opphold på "stasjon". Signalbestyrer Ohlsen var ikke fornøyd med systemet og foreslo ved juletider 1808 å innføre optiske apparater. Han hadde selv konstruert en type som var en forenkling av Edelcrantz- og særlig Fiskertelegrafene. Begge disse hadde det forresten vært på tale å innføre. Nå ga generalkommandoen sin velsignelse til Ohlsen-systemet, og i løpet av 1808 var dette under full utvikling i de 3 kommandodistrikter i Norge.

Den optiske telegraflinjen kom til å strekke seg fra Hvaler til Namsos. Den østenfjelske linjen gikk vest til Hitterøy ved Flekkefjord, den vestenfjelske linjen over Stavanger by og Bergenhus festning til Fedje, den nordenfjelske fra Stadlandet om Kristiansund og Kristiansten festning til Folda. 1300 km lang var "brutto"-linjen og 175 stasjoner omfattet den. Stasjonene lå på høyder og fjellkammer nær kysten og i 6-8 kilometers avstand fra hverandre. De ytte ganske annerledes effektiv tjeneste enn flaggsignallinjen som for øvrig ikke hadde rukket lenger enn til Bergenskanten. De to armer med tilsammen 6 svingbare treluker eller "klapper", kunne signalisere 229 tegn. Til forskjell fra nabolandenes telegrafer, var ikke det norske apparatet innstilt på bruk av ordbok. Men summen av talltegnene som de forskjellige stillinger viste, ga meningen som en i likhet med systemet i Sverige og Danmark, fant fram til i en signalbok.

Vaktmannskaper i signalhyttene forteller at det var stridt og svekkende for synet konstant å være på utkik med kikkerten. Den eneste fordel ved jobben var at de unngikk utkommando til orlogs, og at de en gang i måneden mot fastsatt betaling kunne få utlevert 1/2 tønne rug fra kornmagasinene, der disse var forhånden."

File:Optical telegraph Fredrikstad-Oslo Signalvesenet 1804-1814.jpg

Kaptein Ohlsons optiske telegrafstasjoner var satt opp på Aggershuus, Bragernæs, Moss, på Laurkulaasen og langs hele den lange norskekysten fra Hvaløer til Namsos, og alle brukte kapteinens kodebok - Forklaring over Dag-Signalerne paa Kysterne, og Instruktion for de Mænd, som skulle giøre dem. 

For eksempel sto det:
3. Det er Krigsskibe, som sees.
4. Skibene, som sees, ere fiendtlige.
9. De Skibe, som sees, ere smaa Krigsskibe og bestaae af Brigger og mindre Fartøier.
18. De fiendtlige Skibe slaaes med vore.
19. Vore Skibe behøve Undsætning og Hielp.
57. Den Kongelige Proviantsjagt afgik nu herfra til Christiansund.
58. Er der noget Nyt i Christiansund.
59. Nej, der er intet, etter det kommer der passer sig til det de vil melde.
72. Efterretninger haves, at Fienden har giort et Anfald i Aggershuus Stift.

Og dette skrev fra Kaptein Ohlsen til sjefen for norgessjødefensjon, Kommandør Fisker, 14.juli 1808:
"Imidlertid glæde kystbeboerne sig inderlig over denne gode bevoktning langs kysten og vil evig erindre denne foranstaltning med varm takknemmlighed, somgjør, at de tør opholde sig rolig og trygge i deres boliger; ogsaa have de den ei ganske ugrundede tillid til signalerne, at disse afskrekke fienden fra mange onde foretagender ved kysterne".


Fra Agder Historielags årsskrift  Den optiske telegraf under Napoleonskrigen 1807-1814.
I flere europeiske land var det i bruk optiske telegrafer. Et slikt system ble i 1807 bygget ogsa i Norge. Pa sentrale høyder ble det satt opp signalmaster. Oppe i mastene var det montert lemmer som kunne dreies om en horisontal akse. Mastene kunne på denne måten vise forskjellige signalbilder alt etter hvilken kombinasjon av "åpen lem" og "lukket lem" som ble vist. Signalmastene ble satt opp med ca. 4 km mellomrom. Hver signalstasjon hadde vakt. Det var fri sikt mellom hver stasjon. Langs en slik kjede av signalmaster var det mulig å overføre et signal. 

Ved å lese signalfortegnelsen far vi et innblikk i hvilke opplysninger det var viktig å overføre - "De signalerede Skibe som sees ere Fregatter", "De signalerede Skibe seiler vester efter", "De signalerede Skibe styrer i mod Landet", "En fiendtlig Landgang er bevirket" o.s.v. Hver signalstasjon hadde sin egen adresse, det var egne koder for tallene, og de telegrammer som ble overført i systemet, kunne bli temmelig detaljerte.

Signalvakten i det nye system hadde i prinsippet samme oppgave som vedevakten. Vakten skulle i begge systemer speide ut over havet og sende videre en melding.

Om Den optiske telegraf under Napoleonskrigen 1807-1814 leser vi i Sem og Slagen bygdebok: 
"Det ble i 1807 opprettet tre "telegraflinjer" langs kysten, den Sønnenfjelske, Bergenhusiske og Trond-hjemske. Hver linje var delt inn i distrikter med hver sin inspektør. Innen hvert distrikt var det en rekke stasjoner som ble betjent av to mann, dels  leide folk, dels kystvernmannskap. 

Ved stasjonene ble det bygd vakthytter. Stasjonene var enten hovedstasjoner, hvorfra meldinger kunne gå ut, eller  repeterstasjoner, som bare tok imot meldingen fra nærmeste stasjon og sendte den videre (repeterte den). Repeterstasjonen var underlagt hoved-stasjonen. Til å begynne med besto signalmidlene av en stang med til-hørende flagg og vimpler av forskjellig farge, senere av en mast med to  rær og seks klapper (klapptelegraf), som ved tauverk kunne bringes i  forskjellige stillinger i forhold til masten og rærne. 

Hvert signal betegnet et tall, som etter en fastsatt signalbok hadde en bestemt betydning. Kyst-telegrafen ble som regel nedlagt i oktober-november, og satt i gang igjen i mars-april. Sønnenfjells var den undertiden i funksjon året rundt. Det var hovedstasjon på Torås på Tjøme og på Rødåsen på Jeløy. Mellom disse to hovedstasjoner var det følgende repeterstasjoner: Buerås, Vardås og Ormøy på Nøtterøy, Slottsfjellet i Tønsberg, Signalen ved Jarlsberg, Undrumsåsen i Sem, Signaler ved Fjukstad i Borre, Søndre Hortentangen og  Møringen. 

I juli 1814 får vi høre litt om forholdene på Undrumsåsen telegrafstasjon. Stasjonen ble betjent av en mann. I 1814 het telegrafrepetitøren Ole Jensen Bakken. Han var av og til borte fra stasjonen, en gang i hele tre dager. En 18 år gammel gutt passet da stasjonen for ham.  Denne gutten var St. Hansdag 1814 falt i søvn under det anstrengende repeterarbeid. Ole Jensen ble stevnet til tinget og fikk en bot på 10 rdl. sølv-verdi, som han skulle betale til Sem prestegjelds fattigkasse, + saksomkostninger. - Dette telegrafsystem virket ganske godt. Et telegram fra Fredriksvern til Kristiania tok i 1808 bare 1 1/4 time." 


Bilder: Chappe's klaffetelegraf, 1800-tallet, fra Musee des Arts et Metiers. "Signalvesenets linje av optiske telegrafer mellom Christiania og Fredrikstad 1804-1804. Optisk telegraf - klaffetelegraf - tegnet av telegrafbetjent Hans Gløersen under Napoleonskrigene. Briggen Turbulent tas av danske kanonbåter 9. juni 1808, fra Nordens Historie. Slaget på reden, 2. april 1801, fra Vort Folk i det 19de Aarhundrede. Alle fra wikipedia.