Om gamle kæller

Gamle kæller! Det er mange slike rundt om, både i Asker og Bærom. Mest er det askekæller i Asker. I Bærom er det mer almestyvinger. Tjukke korte knudrete gamle trekæller med kvisthår i toppen. Mattrær. Har du alm, har du mat tel både folk og dyr.

En sånn gammal styvingskæll kunne fortalt mye han, om 1814 og deromkring, om nød og armod og sulteforing og kuer som døde i vårknipa og fôrhøsting og matauk om høsten og barkebrødstider på harde vinter'n. Og om onger. Om åssen han blei sagd av i passelig arbeidshøyde så det danna seg ei styvingsknute i toppen, reine matpakka for ku og sau og gris, for der vokste det ut tynne kvister som blei høsta med noen års mellomrom. Ofte var det onga som gjorde den jobben.

Jeg tenker kællene savner onga når de klatra opp i verste fôrknipa om våren og risa - høsta kvister fulle av sevje og vårkraft og bar hjem med bark og skudd og knopper og alt og ga tel kua så hu itte sku segne om på båsen og stryke med.

Og når de klatra opp på ettersommeren etter slåtten og lauva - kutta kvist med grønne blaer med lauvkniv, bunta kvisten sammen til kjerver og stabla eller hesja eller hengte kjervene tel tørk for å ha tel ku og sau utover vinteren.

Og på seinsommaren eller tidlig på høsten når onga kløyv opp og rispa - reiv ta blad med henda sine. Bladene blei samla i en sekk og tørka på låven. Både ask og alm har store fine blader, og aller størst er de nå i slutten av august og begynnelsen ta september, rundt jernnettene og før første frosten.

Jeg tenker nok de savner onga som kløyv rundt oppi styvingsknuta så det kilte i barken. Jeg tenker kællene lo for seg sjøl, i de gamle almehjertene sine, og ofra kvist og knopp og bark og blad med glede. Det er ensomt å være styvingskæll nå for tia. Du bare står der, tel inga nytte. Bedre i 1814.

For på den tia var det mye god mat i trær. Da var kællene tel nytte og blei de passa på og holdt i ære. Du sku itte røre annenmanns styving! Det blei sagt det, at kyrne ga mer mjølk og at mjølka blei bedre og at smøret ble både gulere og feitere og bedre når kyrne blei fôra med almebark og almekvist enn når de bare fikk høy, for det er mer næring i alm enn i høy. Grisen har skjønt det, han er glad i almeblad.

Frøene, almenøttene, var godteri for onga. Og almebarken, den var beste barken å bruke tel barkebrød. Du skava bare av innerbarken, malte'n opp tel barkemjøl og blanda med vanlig mjøl - så mye du syntes du hadde råd tel å avse - og knødde ihop med vann tel en passelig deig. Så sku deigen hvile ei stønn før du kjevla'n ut tel passelige leiver som du steikte på begge sier på ei takke. Så var det å ete, og spesielt godt var det når leivene var nysteikte og varme og du hadde en aldri så liten smørklatt å ha på!

Den gilde kua Drambott

Rart hvor mange eventyr og stubber og skrøner som handler om mat. For eksempel den om Drambått, den digre kua ifra Hole på andre sia ta
Krokskauen, hu som hadde et skippundlodd fra Bæromsverket i halen. Den kua var så diger at om det satt en gjeterunge på hvert horn og blåste på lur, da kunne de itte høre hinan. Du kan jo tenke deg å mye mjølk den kua ga. Og berg med smør! Det var noe å drømme om det, når sulten skreik i tarmene.
Et skippundslodd er visstnok 185,17 kilo tungt. Under her er skrøna, sånn som Edvard Moe fortalte den tel Moltke Moe i 1881, herfra:


"På Fjellstad hadde de for mange år sia ei fælt gild ku, som de kalte Drambott. Hu var så brei mellom horna, at når det satt en gjetergutt på hvert horn, kunne de ikke høre når de tuta i lur til hverandre. Og når Drambott rauta på Retthella, så rista det i dørhella på Fjellstad.

Og mjølke gjorde 'a svært! De måtte legge renner heim fra setra og til garden for å få heim mjølka. Når de skulle kinne, måtte de ha rømmen borti ei revne, og i stedet for å kna osten hadde de 'n i ei dokk borti marka og brukte en gamp til å trå 'n. En gang hadde de ei merr til det, og den følla med 'a gikk og tro. Så mye ost var det, at de først fant att folen året etter i et stykke som mannen hadde med til niste.

Smøret brukte kjerringa å ha i en haug ute på bakken. Når hun skulle selge av det, satte hun seg øvst på haugen og ok nedetter. Så vart det ei viss vekt, det som kom mellom beina.

Drambott var lei til å skjene, og derfor kjøpte de et skippund-lodd på Bærumsverket og hengte i rumpa på 'a. Men hu skjena like fælt, og med loddet slo 'a ned en mengde skau, så det vart store bråter. De drog da i hop og brente kaser, og så sådde de rug som vart så svær at de dragkjørte halmen heim om vinteren. Rugen var så diger at de måtte firkløyve'n før 'n gikk i kvernøyet.

Ut på vinteren kom det ei rei hallinger kjørende etter isen og skulle til marken. De reiste inn i ei av halmpipene som hadde blitt liggende att, og de kjørte i tre dager før de kom til første leddet."

Bilder: 1/2 skippund-lodd fra 1698 digitalt.museum. Drambott har je krota sjøl.

Den digre grisen fra Bærom

Hva er'e du tenker mest på når du itte har matsmulen i huset og det romler og piper i magan så du kunne ete gråstein? Det er mat. Det er skinker og pølser og fett og flesk. Du tenker på det hele tia, du prater om mat og drømmer om mat og synger viser om mat og finner på skrøner og stubber og eventyr om mat.

Her i Bærom er det ei vise om en diger gris, Løragrisen. En mil var'n over magan og med en rompekrøll som rakk fra Bærom tel Amsterdam! Det med rompa er kanskje itte helt sant. Men svær var'n, sikkert stor nok tel at alle de nesten 3000 som bodde i Bærom rundt 1814 fikk metta si. Ska' forresten tru om itte den grisen levde på 1600-talet, på den tia da hollenderen Gabriel Marcelis hadde fått Bæromsverket av Kristian Kvart, og styrte det ifra Amsterdam?

Je trur den Løragrisen hadde et godt liv! Han fikk nok hvete og erter og ligge i silkeseng, sånn som Peder Anker og Kongen av Danmark, itte skuler og rask og ligge i boss, som en annen husmann. Eller som han på bildet. Men det er en annen stubb. Vil du lese den, så finner du den her. Under her står alle versene om Løragrisen. Og klikker du her finner du noter.



Det var'n Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling ifra Bærom. Han skreiv ned noen vers i 1852 og noen flere i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som veit. Andre plasser i landet kalles grisen Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris. Her finner du flere oppskrifter av Den store grisen-visa.

LØRAGRISEN fra 1882

Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken

Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.

-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan

Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang

Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort

Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet

Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

FLERE VERS FRA 1882

Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,

Som største Prestens Stue, ja Stue

-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,

Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,

Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter

Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster

Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegningene har Th. Kittelsen laga, han som eter gråstein er fra Askeladden og de gode hjelperne, grisen er fra Grisen og levemåten hans, begge fra wikimedia.

Vårherre og Sante Peter på Bæromsverket

Å ja. Tenk at folk sulta, også her i Bærom. Godt vi hadde almentreet med barken som ga alle noe å ete. Je er glad for at du har fortalt om det, Karine! Men nå ska` je fortelle om noe enda merkeligere, det skal handle om hu Britta - huser`u henne, Karine?

Det hadde seg slik en kveld oppe på Bæromsverket at ei ung mor som hette Britta satt og gråt så sårt. Hu bodde sammen med onga sine inne i ett av de små husa du kan se oppe i Værksgata. Barna skreik og jamra seg fordi de var sultne.

Britta hengte ei gryte over ilden i grua, la noen småstein oppi den og helte over vann. Så sendte hu onga sultne tel sengs og lovet dem at hu nok skulle vekke dem så snart suppa var ferdig.

Akkurat da kom Sante Peter og sjølveste Vårherre gående nedover bakken i Værksgata. Da de kom ned på flata hørte de gråten i et av husa og gikk inn.
Britta fortalte som sant var at hu hadde lovet onga kveldsmat, men sendt dem sultne til sengs fordi hu itte hadde noe å gi dem.

"Du får gå å røre i ertene i gryta", sa han som var Vårherre.
"Å nei og nei, det er da noen underlige erter, det er bare noen småstein som je fant nede ved elva som je brukte for å roe ned onga", svarte Britta.

"Du får røre i dem likevel", sa Vårherre.

Britta svarte på nytt at det itte kunne hjelpe, men tredje gang hu skulle tel å røre i gryta, kunne hu ite tro sine egne øyne. Nede i gryta var det den guleste, feiteste ertesuppa du kunne tenke deg - med kjøttbiter!

Av hjertens glede takket hun Gud. Hu vekka ongene sine og så fekk dem metta si den dagen au.

Fortalt av Hanna i Haugen etter Asbjørnsen og Moe. St. Peter fra Fåberg kirke. Bildet av kerringa ved grua fra digitalt.museum.

Hvem banker? Sa Per Anker.

I årene før 1814 var det sult i Bærum. Fere år frøs kornet før det kom i hus om høsten. Og etter 1807 fikk ikke Norge korn fra Danmark som vi pleide å få, på grunn av den store krigen i Europa hvor Danmark og Napoleon kriget mot alle de andre.

For 200 år siden var graut, velling og flatbrød den maten fattigfolk spiste mest av. Folk bakte brød med bark og kokte graut med mose for å få kornet til å vare lenger. Men det var mange som sultet.

På de små husmannsplassene i Bærum hadde folk lite og ingenting. Far var kanskje i krigen og kjerringer og unger måtte gå gårdimellom med tiggerposen for å overleve.

På Verket prøvde Peder Anker å sørge for sine. Etter den dårlige kornhøsten i 1806 hentet han korn fra Sverige til verksfolket. I 1814 bodde det rundt 80 familier på Bærums Verk, men mange av karene var i krigen. Han var så snill Peder Anker, som en omsorgsfull far. Kom det folk med tiggerpose og banket på døra til kjøkkenet på Bogstad gikk de aldri tomhendt videre.

Ja, det sies at herr Peder på Bogstad var så snill at han fikk en egen regle lagd etter seg - "Hvem banker? Sa Per Anker!" Her er den:

Hvem banker? Sa Per Anker.

Det er min kone, sa Per Lone.

Hva vil hun? Sa Per Lund.

Kjøpe løk, sa Per Høk.

Hvor mange? Sa Per Lange.

En, to, tre, fire, sa Per Lire.

Ikke fler? Sa Per Ler.

Det er nok, sa Per Kokk.

Tegningen av Peder Anker har jeg laget. 

Om alm og kalk og barkebrød

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi er jammen heldige her i Bærum som har så mye alm! Det er på grunn av kalken i jorda, almen trives så godt i kalkjord. Det går et helt belte av kalk gjennom bygda. Tidlig på 1800-tallet var det kalkbrenning på Dønski, Levre, Gjettum, Valler, Solberg, Løkeberg, Ostøya, Løkke og Blommenholm - eller Oksehoved som Blommenholmgården het da.

I de fæle sultårene mellom 1807 og 1814 da kornet frøs, og vi ikke fikk noe korn sendt fra Danmark på grunn av krigen og handelsblokaden, og folk i Norge sultet i hjel, da var sannelig almen god å ha. I Bærum var det spesielt ille i 1810. Men almen gir mat til folk og dyr, både vinterfór og i vårknipa så du slipper å sultefore kua. Bladene er spesielt gode til grisen. Har du ku og gris får du smør og flesk. Og almenøttene, frøene, er godteri for unger.

Det viktigste med almen er at den er det aller beste treet å bruke til barkebrød. Har du alm trenger du ikke å sulte.

Egentlig bruker du ikke barken men basten, den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles det også. Undertøyet, så og si.

Almemel har mer næring enn mel fra andre trær og er bedre å bake med. Slimet gjør at deigen henger bedre sammen og er lettere å kna og kjevle. Det er lettere å fordøye også, og smaker bedre enn bark fra både furu, gran bjørk og andre trær.

Best er bark fra tynne greiner som er to-tre år gamle. Innerbarken må tørkes, hakkes opp og males til mel sammen med korn. Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig deig, klapper deigen til flate kaker og steker, omtrent som tykt flatbrød. Du kan bruke det i graut og velling også, gjerne blandet med mose.

Spesielt godt er det ikke, selv om almebrød er søtere enn furubrød. Men du blir ihvertfall mett. Til og med storbønder og embedsmenn hadde bark i brødet rundt 1814. Det var temmelig grovt, som en ser under her.



Bilder: Alm fra Flora Danica, barkebrød fra digitalt.museum.

Bærum rundt 20. januar 1814

Oppi Eineåsen, og i resten av Bærum og Norge også, fikk vi ikke vite noe om Kieltraktaten før det var gått mange dager. Nyhetene reiste langsomt i 1814. Den 20. januar gikk livet sin vante gang, med sult og frost og snø, og vi var fortsatt del av helstaten Danmark-Norge, sammen med litt av Tyskland, Island, Færøyene, Grønland, kolonier i India og Afrika og noen små øyer i Karibien. 

Vi visste jo at Danmark-Norge var på parti med Napoleon i den fæle krigen. Det var etter at engelskmennene hadde angrepet Danmark to ganger, først i 1801 og så i 1807, da de bombet København og tok alle de dansk-norske krigsskipene. Etter det slo kong Fredrik seg sammen med franskmennene. Froskene som vi kalte dem. Det var ikke så rart. Men dumt var det for Norge, for da fikk vi jo ikke sendt varer til England, på grunn av det folk kalte handelsblokaden.

Bærumsfolk pratet mye om krigen mot Sverige i 1808, og om de frivillige karene fra Bærumsverket og resten av Bærum som var med i Det Bærumske Jægerkorps - grev Wedels-Jarlsbergs frivillige Jægerkorps.
På Verket pratet folk om dårlige tider. Verkseier Peder Anker ikke fikk solgt jernet sitt til England. Skjorter ifra England fikk han heller ikke kjøpt seg, herr Peder, på grunn av handelsblokaden. Og da engelskmennene stengte sjøveien til Danmark i 1808 ble det riktig ille. Da begynte folk å i hjel her til lands fordi vi ikke fikk korn fra Danmark lenger. 

I 1808 reiste presten Münster rundt i landet og pratet om mose. Hvis folk kokte mosegraut av islandslav, sa han, så de fikk de mer å putte i magen enn bare barkebrød, og så slapp de å sulte. Helsebringende skulle det også være. Mange prester talte heller om islandslav og dyrking av potet fra prekestolen enn om Vårherre. Moseprester og potetprester kalte folk dem.



Men nedpå jernverket hadde vi jo truffet på selveste Greven, Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg, for han hadde gifta seg med Karen, datter til Peder Anker i 1807. Greven var blitt amtmann i Buskerud, men ofte bodde han i Hovedbygningen på Verket. Vi satte vår lit til 'n Wedel, Hanna og je, mens vi sleit med å få ned måsagrauten.

 For Grev Wedel hadde fått i oppdrag å skaffe korn til landet. Ja, han hadde selv seilt til Danmark etter korn, sa folk, han hadde lagt avsted i de frykteligste stormer, lurt seg forbi engelske krigsskip og kommet hjem med tønnevis av korn, opptil flere ganger!  

Og så var det var jo den nye kjekke prinsen som var blitt stattholder og hadde flyttet inn i Paleet i Christiania, Christian Fredrik, kong Fredrik 6.'s fetter, som hadde kommet til Norge i 1813 for å ordne opp i landet. For en kjekk kar! Han venta vi oss mye av! Og det var ikke få damer og jenter i bygda som hvisket om hvor flott og flink og pen han var, og som drømte om å få både prinsen og det halve kongeriket, akkurat som i eventyrene!   

Bildet av Københavns bombardement er malt av Christoffer Wilhelm Eckersberg, 1807.
Islandslav til Måsagrauten, fra Flora Danica, etter 1761.
Båten er «En til staden Bergen fra Fogderiet Senjen indløbende Jagt», J. H. Senn etter J. F. L. Dreier, ca 1800.
Den fryktelig kjekke Christian Fredrik, tresnitt av Philipp Velyn, 1813.