På tur på Bæromsværket med fjerdeklasse fra Gullhaug

For en fin dag vi hadde i går: Omvisning på Verket med alle fjerdeklassingene fra Gullhaug! Det var kong Christian IV som fikk bygget Bærums Verk 1610 fordi det ble funnet jernmalm i Eineåsen, ikke langt fra skolen. I 1640 fikk han bygget Værtshuset for at verksarbeiderne kunne få seg en dram hver dag som en del av lønna. I 1740 fikk Madam Anna Krefting bygget vekterbolig.


Når Vekteren kom med "morgenstjernen" ble det ro og orden på Verket. Hver time sang han vektervers og passet tiden:

Nu Vægteren hør ! 
Klokken er slagen tre !        
skrider natten sorte 
og Dagen stunder til.
Gud lad dem bli borte. 
Som os bedrøve vil !          
Vor Klokke er slagen tre.
Fader from til Hjelp od kom, 
Din Naade os betee ! 
Vinden er Sønden, 
Halleluja, lover nu Herren !

Det mest hemmelige stedet på Verket er Masovnsringen, toppen av den store ovnen hvor jernet ble smeltet - akkurat der hvor jernmalm og kull ble fyllt i ovnen. Det er rart å tenke på at all skogen rundt Gullhaug ble brent til køl og forsvant ned i masovnen. Her er det mer om kølbrenning og kølkjøring. 

Det er nesten ikke til å tro at det var over 1000 grader i den ovnen for at jernet skulle smelte og renne ut fra bunnen av ovnen - der hvor det er interiørbutikk nå til dags. Det er i det hele tatt stor forskjell fra den tiden da Verket var i drift, da vannhjulet knirket og surra rundt uti elva Lomma, med kraft til blåsebelgen som hvinte og pep og stangjernshammeren som dunka og slo, og flammer og gnistregn fra masovnen sto opp imot himmelen, og ulvene ulte på åsene rundt!

Det er rart å tenke på at Peder Anker og grev Wedel Jarlsberg har bodd i Hovedbygningen, og at Conrad Clausen måtte bygge seg en hvilestue ved siden av fordi fruen hans Kirsten ville ha så mange store fester. Det er rart at Verkseierne hadde så stort hus og arbeiderne hadde så små hus og så store familier - en familie bak hver dør og gjerne seks stykker i familien. Det er rart at Anna Krefting var sjef på Verket i over 50 år enda hun var dame, at hun fikk bygd opp Hovedbygningen etter storbrannen i 1762 og greide å jage svenskekongen karl den 12. ut av landet.

Det er rart å tenke på at ungene som bodde rundt Gullhaug gikk på skole på Verket, og at Verksskolen var den beste i landet! Det er rart å tenke på hva elevene lærte og i det hele tatt  hvordan skolen var i gamle dager! Og det er ganske rart å tenke på at St. Olav hoppet med hesten sin fra Kolsås og over til Eineåsen hvor du enda kan se merke etter hestehovene!

Takk for kjempehyggelig tur, Gullhaugelever! Vi ses til høsten. Da kommer vi to Søstrene på Værket på besøk til dere igjen med mer historie om Bærum og Bærums Verk i 1814!

Bilder: Bærums Verks logo - Masovnsbygningen. Vekter på Handelsstedet Bærums Verk gjennom mange år - Gunnar Gunn, Trondheims byleksikon/wikistrinda. Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen.

Er du tullerusk Hanna - Sante Peter oppå Bæromsverket?

Nå tuller du fælt Hanna! Det er mye følk som har rekt forbi på Verket opp igjennom åra - leg og lærd og fut og fant, grever og baroner, kølharkere, oppgivere, kleinsmeder, hammersmeder, bildskjærere, oppsettere, hytteknekter, masovnsmestre, sogneprester, skoleholdere, vektere, værtshusholdere, fedrivere fra Valdres og Hallingdalen, tourister, kongelig, kølabrennere og Karl 12. soldater - men 'n Sante Peter med den digre nøkkel'n tel himmelens port - han har je aldri sett oppå Bæromsverket!

Bildet: St. Peter med nøkkelen, kalkmaleri fra 1562 i Auning kirke i Danmark.

Bærums Verk januar 1814

Det var kaldt oppi Eineåsen i januar for to hundre år siden, og mye snø, om jeg ikke husker aldeles feil.  Men nedpå Verket var det kaldere. Bærumsverket var det kaldeste stedet i Bærum, akkurat som nå. Det er nok fordi det ligger nedi dalbunnen ved Lomma - elva - hvor det er fuktig og rått og korte dager med lite sol.  

På Verket krøyp verkensfolket tett sammen ved grua i de små arbeiderboligene. Mor og far og sju tynnkledde skrikerunger kunne det være, og gjerne en gamlefar, bakom hver dør. Far var kanskje på arbeid på masovnsringen, mens mor kokte vassgraut eller stekte pannekake av det siste melet. Og rundt henne sto ungene og hutret og frøs og gledet seg til mat, fordi det var så lite å bli mett av, både på Verket og ellers i landet.  

Masovnen på Verket var det varmeste stedet i Bærum. På masovnsringen, der hvor far jobbet med å hive malm og køl i ovnen som smelta jernet ved over 1000 graders varme, der var det varmere enn i glohaugen. Og nedi formerhytta var det like varmt. Det var der det glødende jernet rant ut og ble lagd til de fineste jernovner med pynt og snurrepiperier og krumelurer og forsiringer og ornamenter og flere etasjer, som skulle sendes til Danmark og England. Inni Hovedbygningen hadde de ovner med etasjer. En kunne bare drømme om hvor utrolig mye varme det kom fra en sånn. 

Men det gikk dårlig med ovnshandelen, sa folk. Det var kongen i Danmark sin skyld, for han hadde gått sammen med Napoleon i krigen mot England. Ikke skaffet han oss mat heller. Nei, mumlet de, vi hadde greid oss mye bedre uten danskekongen. Norge burde være sitt eget land, sånn som i vikingtiden, og hatt egen konge og egne lover og eget flagg! Både greven Wedel og verkseieren mente det. Og slikt fint folk, de var vel til å stole på?

Vi kunne få den kjekke prins Christian Fredrik til å bli konge for oss, mente jeg. Vi hadde jo skjønt at han gjerne ville bli konge i Norge. Han Christian-Fredrikken var en fløtepus, mente Hanna, som bare ville lure oss tilbake til Danmark igjen. Vi krangla mye om det, Hanna og jeg, i de mørke januarkveldene i 1814. Når vi ikke drømte om en ovn med etasjer til å ha oppi Eineåsen. 

Nedpå Bæromsverket sov de aldri. Du kunne se Verket lyse nesten helt inn til Christiania. Det strålte som gull, som et Soria Moria slott. Høre kunne du også, langt unna. Uti fossen gikk vannhjul med kraft til de store blåsebæljene som hvinte og skreik og blåste luft inn i masommen og til stangjernshammeren som banka og slo, mens gnistene sto opp i vinternatta og ulvene hylte fra åsene rundt. UUU! UHUUU! 

 Kom du innover i Lommedal'n, eller opp mot Bærjer eller Skui eller Tønnom, eller over mot Haslom og Hævik og ellers i Bærom som folk sa før, da var det stille og mørkt. Mindre enn 3000 mennesker bodde i Bærum 1814, så det var langt mellom hus med lys i vinduet.  

Men ulver var det nok av. De sprang på fjordisen så folk som skulle vinterveien fra Asker til Christiania måtte passe seg. De rekte langs Ankerveien så folk fra by'n eller Bogstad måtte ha fakler og bjeller og dra en grein etter sleden for å holde styggen unna. Han er feig veit du, og kommer ikke helt inntil. I Lommedal'n stakk ulven kjeften inn døra til folk, og unger måtte ha følge med voksne til å skremme bort gråbein når de skulle ut og tisse om kvelden. Så det var best å holde seg inne om en kunne, og drømme om at alle ulver var bundet eller borte. 

Heldigvis var det noen som passa på når arbeiderunga lå anføttes i halmen og sov i vinternatta, tett sammen i samme seng og med fellen godt opp over nesetippen. Det var den vesle gråkledde karen med rød lue som bodde hos hestene i stallen på Verket. Nissen. Alle på Verket kjente til ham. Til og med Peder Anker som eide både Verket og det store Nordmarksgodset og det fine Bogstad, og hadde vært generalveiintendant, han hadde sett nissen utenfor Værtshuset. Huldra hadde han visst også sett, en gang det var fullmåne og hun danset på isen på Buruvannet. 

 .
Bilder: Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen.
Fra ovnsringen på Verket, samme tid, fra kobberstikk av den danske kobberstikker J. J. G. Haas, etter maleri av Chr. A. Lorentzen.
Bukkevaseovnen fra Bærums Verk er fra Digitalt museum. Nissen er laget av Th Kittelsen. Ungeflokken og ulven har jeg lagd sjæl.

Bærum rundt 20. januar 1814

Oppi Eineåsen, og i resten av Bærum og Norge også, fikk vi ikke vite noe om Kieltraktaten før det var gått mange dager. Nyhetene reiste langsomt i 1814. Den 20. januar gikk livet sin vante gang, med sult og frost og snø, og vi var fortsatt del av helstaten Danmark-Norge, sammen med litt av Tyskland, Island, Færøyene, Grønland, kolonier i India og Afrika og noen små øyer i Karibien. 

Vi visste jo at Danmark-Norge var på parti med Napoleon i den fæle krigen. Det var etter at engelskmennene hadde angrepet Danmark to ganger, først i 1801 og så i 1807, da de bombet København og tok alle de dansk-norske krigsskipene. Etter det slo kong Fredrik seg sammen med franskmennene. Froskene som vi kalte dem. Det var ikke så rart. Men dumt var det for Norge, for da fikk vi jo ikke sendt varer til England, på grunn av det folk kalte handelsblokaden.

Bærumsfolk pratet mye om krigen mot Sverige i 1808, og om de frivillige karene fra Bærumsverket og resten av Bærum som var med i Det Bærumske Jægerkorps - grev Wedels-Jarlsbergs frivillige Jægerkorps.
På Verket pratet folk om dårlige tider. Verkseier Peder Anker ikke fikk solgt jernet sitt til England. Skjorter ifra England fikk han heller ikke kjøpt seg, herr Peder, på grunn av handelsblokaden. Og da engelskmennene stengte sjøveien til Danmark i 1808 ble det riktig ille. Da begynte folk å i hjel her til lands fordi vi ikke fikk korn fra Danmark lenger. 

I 1808 reiste presten Münster rundt i landet og pratet om mose. Hvis folk kokte mosegraut av islandslav, sa han, så de fikk de mer å putte i magen enn bare barkebrød, og så slapp de å sulte. Helsebringende skulle det også være. Mange prester talte heller om islandslav og dyrking av potet fra prekestolen enn om Vårherre. Moseprester og potetprester kalte folk dem.



Men nedpå jernverket hadde vi jo truffet på selveste Greven, Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg, for han hadde gifta seg med Karen, datter til Peder Anker i 1807. Greven var blitt amtmann i Buskerud, men ofte bodde han i Hovedbygningen på Verket. Vi satte vår lit til 'n Wedel, Hanna og je, mens vi sleit med å få ned måsagrauten.

 For Grev Wedel hadde fått i oppdrag å skaffe korn til landet. Ja, han hadde selv seilt til Danmark etter korn, sa folk, han hadde lagt avsted i de frykteligste stormer, lurt seg forbi engelske krigsskip og kommet hjem med tønnevis av korn, opptil flere ganger!  

Og så var det var jo den nye kjekke prinsen som var blitt stattholder og hadde flyttet inn i Paleet i Christiania, Christian Fredrik, kong Fredrik 6.'s fetter, som hadde kommet til Norge i 1813 for å ordne opp i landet. For en kjekk kar! Han venta vi oss mye av! Og det var ikke få damer og jenter i bygda som hvisket om hvor flott og flink og pen han var, og som drømte om å få både prinsen og det halve kongeriket, akkurat som i eventyrene!   

Bildet av Københavns bombardement er malt av Christoffer Wilhelm Eckersberg, 1807.
Islandslav til Måsagrauten, fra Flora Danica, etter 1761.
Båten er «En til staden Bergen fra Fogderiet Senjen indløbende Jagt», J. H. Senn etter J. F. L. Dreier, ca 1800.
Den fryktelig kjekke Christian Fredrik, tresnitt av Philipp Velyn, 1813.