Gregormess 12. mars - kråkedagen

I dag er det kråke på primstaven. For på Gregormesse - eller Gregoius eller Gregusmess eller Greggamøss som folk sa før - da kommer alle kråkene fra kysten og fra Danmark og hvor de nå har vært, og flyr innover i landet for å holde kråketing, sånn som mennene på Eidsvoll i 1814.

Nå er natta og dagen like lange, så nå kan vi både stå opp og legge oss oppi Eineåsen uten å tenne tranlampa. "Gregori tid - natt og dag like  vid" - som en bruker si. Klart vær varsler godt år.

Det er et vers om kråka, så en skal huske på når hu kommer, og få ut sopelimen. Verset blei skrivi ned i presten Wille sin "Beskrivelse over Sillejord Præstegjæld i Øvre Tellemarken i Norge tilegnet Hans Kongelige Høyhet Kronprins Friderich" i 1786:

"Gregors Mes maae de vente mig,

Maremes kommer jeg vist,

kommer jeg ikke førend Saamaarsdag,

da skal jeg komme om det var på en stav."

Hanna og je har hivd sopelimen uttafor døra. Det holder lus og lopper unna til sommer'n. Så slepper du den plagen. Lusa, den er itte godt for noe. Je trur itte det er sant, sånn som de sa på Hedemarken - at det er godt at onga får lus, for det viser at de er friske. Forresten, nå kom je på ei regle om kråka:

"Kråka satt på gardstaur,

skreik etter bryne.

Hva skal du med bryne?

Slå gras.

Hva skal du med gras?

Gi ku.

Hva skal du med ku?

Mjølke mjølk.

Hva skal du med mjølk?

Yste ost.

Hva skal du med osten?

Gi prosten, for han synger så vakkert uti kjærka."

Hvem banker? Sa Per Anker.

I årene før 1814 var det sult i Bærum. Fere år frøs kornet før det kom i hus om høsten. Og etter 1807 fikk ikke Norge korn fra Danmark som vi pleide å få, på grunn av den store krigen i Europa hvor Danmark og Napoleon kriget mot alle de andre.

For 200 år siden var graut, velling og flatbrød den maten fattigfolk spiste mest av. Folk bakte brød med bark og kokte graut med mose for å få kornet til å vare lenger. Men det var mange som sultet.

På de små husmannsplassene i Bærum hadde folk lite og ingenting. Far var kanskje i krigen og kjerringer og unger måtte gå gårdimellom med tiggerposen for å overleve.

På Verket prøvde Peder Anker å sørge for sine. Etter den dårlige kornhøsten i 1806 hentet han korn fra Sverige til verksfolket. I 1814 bodde det rundt 80 familier på Bærums Verk, men mange av karene var i krigen. Han var så snill Peder Anker, som en omsorgsfull far. Kom det folk med tiggerpose og banket på døra til kjøkkenet på Bogstad gikk de aldri tomhendt videre.

Ja, det sies at herr Peder på Bogstad var så snill at han fikk en egen regle lagd etter seg - "Hvem banker? Sa Per Anker!" Her er den:

Hvem banker? Sa Per Anker.

Det er min kone, sa Per Lone.

Hva vil hun? Sa Per Lund.

Kjøpe løk, sa Per Høk.

Hvor mange? Sa Per Lange.

En, to, tre, fire, sa Per Lire.

Ikke fler? Sa Per Ler.

Det er nok, sa Per Kokk.

Tegningen av Peder Anker har jeg laget.