Søstera til Drambott

"Drambrott må slekte på krøttera som Askeladden fortalte om i eventyret "Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg", skriver Arne til oss.

Eventyret står til slutt, ifall du har glemt det. Det er fra Sel og det var Asbjørnsen som skrev det ned.

Arne skriver videre: "Kapplyging har alltid vært en god idrett,"   "Den skulle være ram, som kunne slå prinsessa!
Brenne bråte og så rug var det mest finnene som drev med. Bråterugen gav stor avling, men de kunne stort sett bare dyrke den ett år av gangen på samme bråten.
Året etter brukte de å dyrke neper.

Det var grov rug de fikk der kua hadde rast fram. De kjørte den hjem som tømmerstokker, og kløyde hvert kønn som om det var ved. Eneste trøst i kløyvinga måtte vel være at en ble fort mett.
Verre var det vel for dem som tusta seg inn i halmpipa. Etter å ha reist i tre dager, så måtte de enten slå seg gjennom eller gjøre vendereis..." skriver Arne.

Og takk skal du ha for påminnelsen. Det var drugere skrøne, dette, enn den om a Drambott! Det var forresten mye finner i Bærum. Mange av dem brente køl til Bærumsverket og var dugelige kølbrennere, vel vant som de var med bråtebrenning og ild og sot og røyk. Trolldomskyndige var de og, finnene. Men det er en annen historie. Her er ihvertfall eventyret:

Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så slem til å lyve at ingen kunne være verre. Så satte han ut at den som kunne lyve slik at han fikk henne til å løgste seg, skulle få både henne og halve kongeriket. Det var mange som prøvde på det, for alle ville gjerne ha prinsessen og halve riket, men ille gikk det dem alle sammen.
Så var det tre brødre som også skulle avsted og prøve lykken. De to eldste la da av gårde først, men det gikk ikke bedre med dem enn med alle de andre. Så skulle Askeladden i veien, og han traff prinsessen i fjøset.
"God dag," sa han, "og takk for sist!"
"God dag," sa hun, "og selv takk for sist! Dere har ikke så stort fjøs dere som vi likevel," sa hun; "for når det står en gjæter i hver sin ende og blåser på bukkehorn, så kan de ikke høre hverandre."
"Å jo da," sa Askeladden, "vårt er mye større; for når ei ku tar kalv i den ene enden av det, så bær hu ikke før hu kommer i den andre."
"Ja så," sa prinsessen. "Ja, men dere har ikke så stor okse der likevel som vi; der ser du den! Når det sitter en på hvert horn, så kan de ikke nå hverandre med en målestang."
"Pytt!" sa Askeladden, "vi har en okse så stor, at når det sitter en på hvert horn og blåser i lur, så hører de ikke hverandre."
"Ja så," sa prinsessen. "Men dere har ikke så mye melk, dere likevel som vi," sa hun; "for vi melker melk i store embærer og bærer inn og slår i store gryter og yster store oster."
"Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men en gang så føllet den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på en elgsblakk hest. Den skulle jeg kjøre i kverna med en gang, så røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en granbusk og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og ble så stor at jeg kløv til himmels opp gjennom den, og da jeg kom dit, satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det var, så røk grana av, og jeg kunne ikke komme ned igjen; men jomfru Maria rente meg ned i et av reipene, og så kom jeg ned i et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av 'n."
"Det løgst du!" sa prinsessen, "far min har aldri vært skurvet her i verden."

Bilde: Erik Werenskiold 1896, wikimedia commons. Eventyret er herfra. 

Den gilde kua Drambott

Rart hvor mange eventyr og stubber og skrøner som handler om mat. For eksempel den om Drambått, den digre kua ifra Hole på andre sia ta
Krokskauen, hu som hadde et skippundlodd fra Bæromsverket i halen. Den kua var så diger at om det satt en gjeterunge på hvert horn og blåste på lur, da kunne de itte høre hinan. Du kan jo tenke deg å mye mjølk den kua ga. Og berg med smør! Det var noe å drømme om det, når sulten skreik i tarmene.
Et skippundslodd er visstnok 185,17 kilo tungt. Under her er skrøna, sånn som Edvard Moe fortalte den tel Moltke Moe i 1881, herfra:


"På Fjellstad hadde de for mange år sia ei fælt gild ku, som de kalte Drambott. Hu var så brei mellom horna, at når det satt en gjetergutt på hvert horn, kunne de ikke høre når de tuta i lur til hverandre. Og når Drambott rauta på Retthella, så rista det i dørhella på Fjellstad.

Og mjølke gjorde 'a svært! De måtte legge renner heim fra setra og til garden for å få heim mjølka. Når de skulle kinne, måtte de ha rømmen borti ei revne, og i stedet for å kna osten hadde de 'n i ei dokk borti marka og brukte en gamp til å trå 'n. En gang hadde de ei merr til det, og den følla med 'a gikk og tro. Så mye ost var det, at de først fant att folen året etter i et stykke som mannen hadde med til niste.

Smøret brukte kjerringa å ha i en haug ute på bakken. Når hun skulle selge av det, satte hun seg øvst på haugen og ok nedetter. Så vart det ei viss vekt, det som kom mellom beina.

Drambott var lei til å skjene, og derfor kjøpte de et skippund-lodd på Bærumsverket og hengte i rumpa på 'a. Men hu skjena like fælt, og med loddet slo 'a ned en mengde skau, så det vart store bråter. De drog da i hop og brente kaser, og så sådde de rug som vart så svær at de dragkjørte halmen heim om vinteren. Rugen var så diger at de måtte firkløyve'n før 'n gikk i kvernøyet.

Ut på vinteren kom det ei rei hallinger kjørende etter isen og skulle til marken. De reiste inn i ei av halmpipene som hadde blitt liggende att, og de kjørte i tre dager før de kom til første leddet."

Bilder: 1/2 skippund-lodd fra 1698 digitalt.museum. Drambott har je krota sjøl.

Veier i Bærum i 1814 - 2

Gamle Ringeriksvei
Akkurat i den krappe svingen mellom Øvre og Nedre Stabekk finner vi et T-kryss. Krysset er altså ikke som et helt kryss med veier i fire retninger, men laget nettopp som en T. Dette krysset er spennende fordi her møtes nettopp Gamle Drammenvei og Gamle Ringeriksvei. Veien vestover går altså i retning Drammen. Og veien oppover mot Øvre Stabekk og Bekkestua går i retning Ringerike. Ringerike? Vet du hvor det er? Det er det store, vakre området omkring Tyrifjorden på andre siden av Sollihøgda fra Bærum.

Så hvorfor går det en vei i retning Ringerike helt fra Stabekk, forbi Stabekk skole, gjennom Bekkestua sentrum, forbi Haslum skole, forbi Øverland og Steinsåsen helt til Bærums verk?
Jo, i 1814 gikk alle som skulle reise vestover i landet vårt nettopp denne veien!
Og når de kom til Bærums Verk - hvor gikk de da videre?

Kongeveien over Krokskogen
Fra Bærums Verk og et stykke opp i Lommedalen svinger Kongeveien over Krokskogen brått vestover. Dette er en 15 kilometer lang vei som går mellom Johnsrud i Lommedalen gjennom Krokskogen og ned ei bratt kleiv, en bakke.

Denne kleiva var en skikkelig turistattraksjon i sin tid for det er utrolig vakkert der. Men for hestene som skulle nedover med den tunge lasten hjalp ikke den gode utsikten! Selv om menneskene gjorde sitt beste for å holde igjen den tunge vogna ned den bratte kleiva, hendte det rett som det var at hesten skled på bakenden ned hele kleiva. Stakkars hest! Den kunne bli helt hudløs og sår bak etter den ville ferden.

Men så endelig er man ved Tyrifjorden. Det er der hvor Sundvolden hotell ligger i dag. Kanskje du har sett dette hotellet? Herfra kunne alle vandre videre mot Bergen, Valdres, Hallingdal eller hvor det nå var de skulle. Omtrent halvparten av denne veien over Krokskogen ligger i Bærum kommune. Men inne på et sted som heter Langebru, går man over grensen til Hole kommune i Buskerud fylke.

I Krokskogen har det vært mye seterdrift og kølabrenning. Det har gått
lassevis med trekull - i Bærum sa man alltid trekøl - fra kølmilene
i Krokskogen til den grådige masovnen på Bærums Verk. Kanskje vet du at Asbjørnsen og Moe har skrevet et eventyr som heter "En sommernatt på Krokskogen"? Eventyret ble til fordi Peter Christen Abjørnsen hadde skolevei helt fra Christiania og til Norderhov på Ringerike. Litt av en skolevei for en 13-14 åring! En gang gikk Asbjørnsen seg vill i Krokskogen. Det var sannelig bra, for ellers hadde det kanskje ikke blitt noe eventyr om "En sommernatt på Krokskogen".

Det er ikke alle som vet at det står om en kølabrenner fra Bærum som het Tor Lerberg i et norsk folkeeventyr! Her kan du lese eventyret.

Så når vi nå kjører sykkel, buss eller bil opp og ned Gamle Ringeriksvei, ja da vet vi at dette var hovedveien mot Bergen og at mange mennesker og hester travet her også i 1814.

Bilder: Eget bilde av veiskiltet. Hesten i bakken tegnet Johannes Flintoe i 1845. Krokkleiva tegnet av Chr. Tønsberg i 1848. Gutten med øksa fra "En sommernatt på Krokskogen" tegnet Otto Sinding.

"Lusa er latmanns plage"

Lusa, bruker Hanna å si, den er latmanns plage. Det er fra den gangen Vårherre og Sankt Peter vandret på jorden og traff på en mann som lå og dro seg i sola og ikke vill vise dem veien dit de skulle. Vårherre ble sur, kan en vel skjønne, og kasta en neve sand på mannen. Straks ble sanda til lus, og siden den dag har det vært lus i verden. 

Jeg tror ikke det var her i Bærom det skjedde. Her var det arbeidsomme folk og ikke mye latskap, og det har vi svart på hvitt fra presten Neumann:

"Bøndene er flittige og arbeidsomme" skreiv sogneprest Neumann om sine sognebarn i Asker og Bærum i 1817: "De legger seg tidlig, særlig om vinterkveldene. De som klager over at bonden driver med så lite nyttig arbeid på slike kvelder, bør være klar over hvor tidlig han faktisk går til sengs. Men til gjengjeld står bøndene ofte opp alt klokken to om natten vinterstid. Så gjør de seg klare til å dra på arbeid i skogen, eller de tresker kornet på låven i lyset fra en tyristikke."

Ellers kunne det være så som så med rensligheta for 200 år sia - ikke som nå, nei. Da var det klesvask en gang eller to i året og ikke mye bading. Det var ikke uvanlig at folk bare badet en eneste gang i livet og det var den dagen de gifta seg. Det var nesten uråd å holde seg fri for utøy. Verst var det om natta, i sengevarmen i "loppekassa".

Vegglusa var fæl. Den gjemmer seg om dagen og kommer fram og biter ille om natta. Spesielt mye vegglus var det på husmannsplassene hvor folk hadde høy og halm i senga. Men ellers så ikke lopper og lus forskjell på om du var fattig eller rik. Loppene var ikke så ille. De måtte folk leve med, både høy og lav. Men lusa, den var skammelig. Og lusa var vanskelig å bli kvitt. Folk gredde seg med lusekam, de hengte groblad i ei snor rundt halsen og lysket - plukket lus - både av seg sjøl og hverandre om kvelden før de krøyp i senga - i loppekassa. Det er akkurat det prinsessa driver med når hun lysker trollet i eventyrene - hun plukker lusa ut av håret hans!

Bilder: Loppe og lus, tegnet av Robert Hook i Micrographia i 1667. Prinsessen som lysker trollet i Soria Moria, postkort, tegnet av Th. Kittelsen i 1910.

Den digre grisen fra Bærom

Hva er'e du tenker mest på når du itte har matsmulen i huset og det romler og piper i magan så du kunne ete gråstein? Det er mat. Det er skinker og pølser og fett og flesk. Du tenker på det hele tia, du prater om mat og drømmer om mat og synger viser om mat og finner på skrøner og stubber og eventyr om mat.

Her i Bærom er det ei vise om en diger gris, Løragrisen. En mil var'n over magan og med en rompekrøll som rakk fra Bærom tel Amsterdam! Det med rompa er kanskje itte helt sant. Men svær var'n, sikkert stor nok tel at alle de nesten 3000 som bodde i Bærom rundt 1814 fikk metta si. Ska' forresten tru om itte den grisen levde på 1600-talet, på den tia da hollenderen Gabriel Marcelis hadde fått Bæromsverket av Kristian Kvart, og styrte det ifra Amsterdam?

Je trur den Løragrisen hadde et godt liv! Han fikk nok hvete og erter og ligge i silkeseng, sånn som Peder Anker og Kongen av Danmark, itte skuler og rask og ligge i boss, som en annen husmann. Eller som han på bildet. Men det er en annen stubb. Vil du lese den, så finner du den her. Under her står alle versene om Løragrisen. Og klikker du her finner du noter.



Det var'n Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling ifra Bærom. Han skreiv ned noen vers i 1852 og noen flere i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som veit. Andre plasser i landet kalles grisen Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris. Her finner du flere oppskrifter av Den store grisen-visa.

LØRAGRISEN fra 1882

Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken

Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.

-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan

Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang

Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort

Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet

Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

FLERE VERS FRA 1882

Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,

Som største Prestens Stue, ja Stue

-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,

Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,

Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter

Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster

Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegningene har Th. Kittelsen laga, han som eter gråstein er fra Askeladden og de gode hjelperne, grisen er fra Grisen og levemåten hans, begge fra wikimedia.

Vårherre og Sante Peter på Bæromsverket

Å ja. Tenk at folk sulta, også her i Bærom. Godt vi hadde almentreet med barken som ga alle noe å ete. Je er glad for at du har fortalt om det, Karine! Men nå ska` je fortelle om noe enda merkeligere, det skal handle om hu Britta - huser`u henne, Karine?

Det hadde seg slik en kveld oppe på Bæromsverket at ei ung mor som hette Britta satt og gråt så sårt. Hu bodde sammen med onga sine inne i ett av de små husa du kan se oppe i Værksgata. Barna skreik og jamra seg fordi de var sultne.

Britta hengte ei gryte over ilden i grua, la noen småstein oppi den og helte over vann. Så sendte hu onga sultne tel sengs og lovet dem at hu nok skulle vekke dem så snart suppa var ferdig.

Akkurat da kom Sante Peter og sjølveste Vårherre gående nedover bakken i Værksgata. Da de kom ned på flata hørte de gråten i et av husa og gikk inn.
Britta fortalte som sant var at hu hadde lovet onga kveldsmat, men sendt dem sultne til sengs fordi hu itte hadde noe å gi dem.

"Du får gå å røre i ertene i gryta", sa han som var Vårherre.
"Å nei og nei, det er da noen underlige erter, det er bare noen småstein som je fant nede ved elva som je brukte for å roe ned onga", svarte Britta.

"Du får røre i dem likevel", sa Vårherre.

Britta svarte på nytt at det itte kunne hjelpe, men tredje gang hu skulle tel å røre i gryta, kunne hu ite tro sine egne øyne. Nede i gryta var det den guleste, feiteste ertesuppa du kunne tenke deg - med kjøttbiter!

Av hjertens glede takket hun Gud. Hu vekka ongene sine og så fekk dem metta si den dagen au.

Fortalt av Hanna i Haugen etter Asbjørnsen og Moe. St. Peter fra Fåberg kirke. Bildet av kerringa ved grua fra digitalt.museum.