Skoler i Bærum: Storøya skole på Store Oxenøen ved Forne buðir

Storøya - eller Oxenøen - er en del av Fornebulandet. For lenge, lenge siden, da havet sto høyere, var det sikkert en øy. I 1814 lå Store Oxenøen gård på Storøya. På den tiden var gården krongods og tillagt stattholder Christian Frederik, han som Eidsvollsmennene valgte til konge i Norge i Grunnlovsåret. Samme år ga Christian Frederik oberstløytnant Müller med frue rett til å bo på gården.

I gammel tid var Store Oxenøen del av storgården Fornebu, sammen med Lille Oxenøen - Lilleøya - og Langodden og Rolfsøya. I middelalederen hørte Fornebu til Hovedøya kloster, senere til lagstolen i Christiania. Den store hovedbygningen ble visstnok bygget på slutten av 1700-tallet. Hva Fornebu betyr vet ingen sikkert. Kanskje det kommer fra Fornabu som betyr Fornis bosted eller fra Fornabuðir som betyr gamle boder. Kanskje det var boder til saltkoking på Fornis gård? Det ble ihvertfall kokt mye salt i området i gammel tid, for eksempel i saltbua på Saltbuvollen som vi klaller Sarbuvollen i dag.

I 1797 kjøpte en sveitser ved navn Fredrik Burgdorf Fornebu av kongen for å "avgi eksempel paa en forbedret landhusholdningsmaate, lage øster m. v." Det gikk ikke så bra med den forbedringen og gården ble solgt videre etter noen få år.

I Folketellingen for Aker prestegjeld fra 1801 står det at det bodde 46 mennesker på Fornebu. Hans Ernst Sparre, 32 år, Premier lieut. ved agershuske dragon regiment var forpakter på gården. Han var ugift og hadde Magarete Sophie Wogn 42 år, Huus jomfrue, og Marte Mortensdatter 22 år, Tjeneste pige, til å hjelpe seg i huset. De var også ugifte. Skal tro om de tre bodde alene i den store hovedbygningen? Og om løytnantene Sparre og Müller var med i krigen mellom Norge og Sverige i 1814 - sammen med to soldater og en dragon som bodde på husmannsplassene? Når man leser gamle kilder finner man ofte flere spørsmål enn svar.

Det hørte fem husmannsplassser til gården, fire med jord. På en av plassene bodde det 13 mennesker. Flere av dem fikk Fattig penge som var datidens trygd: Ole Taraldsen 38 år, konen hans Olea Johannesdatter 40 år, og barna deres Johannes Olsen 16 år, Iver Olsen 14 år, Bærsvend Olsen 6 år, Ole Olsen 4 år, Nils Olsen 1 år, Ingeborg Olsdatter 8 år og morfar Johannes Bærsvendsen 70 år. I tillegg hadde Birthe Xstophersdatter 55 år Tilhold på plassen, hun var ugift og fikk fattigpenger. Tilhold hadde også soldat Embret Olsen 30 år, Inger Gulbrandsdatter 74 år som fikk fattigpenger og datteren hennes Anne Olsdatter 32 år som var ugift og Bestandig sygelig. 

På en annen plass var Jon Halvorsen 44 år, Huusmand uden jord, gift med Birte Larsdatter 44 år, med barna Halvor Jonsen 13 år, Anne Jonsdatter 11 år, Marte Jonsdatter 9 år, Lars Jonsen 5 år og Jens Jonsen 2 år. Her bodde også Xsten Olsen 48 Tilholder Fattig penge, manden bestandig sygelig, yderste fattigdom, med konen Kari Johannesdatter 37 år, og barna Marte Xstensdatter 9 år, Johanne Xstensdatter 6 år og Ole Xstensen 3 år. Det var nok ikke bare godt å bo på Fornebulandet for to hundre år siden. 

Det er synd vi vet så lite om husmannsplassene på Fornebu, hvordan det så ut der og hvordan det var på Storøygården i 1814. Nesten alt er vekk. Men vi vet litt om Lil Øya, den vesle plassen ytterst på Øxenøen, for første etasje av huset stod der visst allerede i 1750.

I 1801 var Jens Xstensen 56 Huusbonde, Bonde og gaardbruger på Lil Øya, gift med Birte Hansdatter 55, med barna Xsten Jensen på 26 år som var ugift, bodde hjemme og var soldat, Hans Jensen på 16, Xstopher Jensen 10, Xstine Jensdatter 22 og Birte Jensdatter på 13 år. I folketellingen er det mange navn som er forkortet med X, sånn som Lil Øyafamilien het Jens Kristensen, Kristen, Kristoffer, Kristian og Kristine.

I 1814 hadde vanlige folk etternavn etter far: Fars fornavn med -sønn eller -datter i tillegg. Barna fikk gjerne fornavn  etter besteforeldre, oldeforeldre og kanskje tidligere avdøde ektefeller. Eldste sønn fikk ofte navn etter farfar. Hans sønn fikk etternavn etter far og fornavn etter farfar - annenhver gang Jon Halvorsen - Halvor Jonsen - Jon Halvorsen - ... Hadde familien gård kunne gårdsnavnet komme i tillegg, som Hans Jonsen Haslom.  Eldste datter fikk ofte navn etter farmor, nesteldste sønn etter morfar, nesteldste datter etter mormor. Ingen barn fikk mors etternavn og mor beholdt sin fars navn med -datter når hun giftet seg. De "fine" hadde helt andre navn - ofte fra gamle adelsefamilier og stormenn - sånn om Sparre, Peder Anker, Kølle på Snarøen og grev Wedel-Jarlsberg. Det var ikke mange som het Olsen på Eidsvoll. 

Nå er det naturreservat både på Lilleøya og Storøya. På Fornebulandet fins mange naturtyper som tørreng, hagmark, sivskog, våtmark ved sjøen, strandeng og forskjellig slags skog. Det er observert nesten 300 forskjellige fuglearter og rundt 700 plantearter! Det er masse insekter der også, og sikkert fisk og andre sjødyr - et fint sted å observere naturen og ta værvarsler.

Værtegn fra Bærum 
Liggandes ny (maane) aa staaandes matroser. Og omvendt, staaandes (maane) og liggandes matroser. Hvis nymaanen staar, saa skal veiret bli rolig og godt saa matrosene kan ligge; men ved liggende ny, vil det bli storm og haardt veir, saa matroserne maa være oppe i arbeide. 

Fugleværtegn 
* Svalenes Flugt nær Jorden eller Vandet, betyder her som andensteds Regn, fordi de smaa Myg, som de fange da holder sig nedrig i Luften. (Eiker)
* Setter måkene seg på marken om sommeren, venter de regn.  Flyr de høyt, blir det vind. 
* Hvis hakkespetten trommer høyt og lenge i gamle trær, går det mot regn.
* er gauken hes eller stammer når den galer, blir det regn og nordavind. 
* Er kråka nesevis, kommer det uvær. (Spydeberg)
* Skjæreskrik varsler godvær. 
* Kommer stæren tidlig, blir våren sen. 
* Samlet stæren seg tidlig i flokk og reiste, ville høsten komme tidlig. (Lommedalen)
* Når lerka synger, er det tegn på godt vær. Jo høyere oppe i lufta den synger, desto bedre blir været. Synger den mens det regner, vil det klarne opp. 
* Kommer spurven til gårds, blir det snø. (Elverum)
* Mye spurv i juleneket varsler godt år. 

Korleis flyndra blei skeivkjefta, Møre og Romsdal 
Jomfru Maria gjekk frammed strande.
Så såg ho ein fisk på kvite sande. 
Så sa ho: "Å! - Du deilige fisk i vande!"
Så drog flyndra kjeften skeiv og hermde etter henne:
"Å! - Du deilige fisk i vande!"

Då blei jomfru Maria harm, og så sa ho:
"Gjev at kjeften din slik måtte stande!"
Og sidan har flyndra vori skeivkjefta.

For to hundre år siden var nok folk på Fornebu redde for utyske og styggedom under vann, for eksempel sjøormen, kjempeormen som lever i innsjøer og i havet. Sjøormer ble beskrevet av blant annet av prestene Erik Pontoppidan og Hans Egede på 1700-tallet. En kaptein fra Bærum så sjøorm i 1903 og det blir stadig sett sjøorm rundt i verden!

En Kjempestor Sjøorm, fra Budstikka 20. mai 1903
Pariserbladet «Matin» fortæller at Kaptein Torgersen på den norske tremaster «Emil Stang», som nylig kom til Havre, skal ha sett en kjempestor sjøorm på reisen fra Mobile til Havre. Ormen målte over 9 meter i lengde og var vel en halv meter tykk. Den var brunfarget og beveget seg på havets overflate knappe 3-4 favner fra skipet. Da kapteinen satte kurs mot den forsvant den imidletid i dypet og viste seg ikke senere.

Sjøormen og havhesten, Aust-Agder
Man fortæller, at der engang ved Stavanger var saa stor en Søe-Orm, at de troede den var en 1/4 Miil. Den omringede Staden, saa at Ingen kunde seile, enten ud paa Søen, eller komme ud af Søen. Som den lenge havde plaget Folket, gjorde de om sider en Bededag i Kirken; men ingen Rædning kunde erholdes førend paa den tredie Dag, da kom Havhesten, og man siger at den hørtes 3 Mile førend den kom. Den satte paa Ormen, og der blev saadant Slag, at hele Vigen uden for Byen blev kun Blod. Om sider tabte Ormen sit Liv, og ved Forraadnelsen fragav [den] sig en heftig Stank.

Bilder: Lilløya: fra Lilløyplassen naturhus. Båten: Johannes Heinrich Senn, jekt fra plansjeverket "Norske Nationale Klædesdragter", utgitt i København 1812-1815. Svalene er fra Jomfru Maria og svalen, tegnet Th. Kittelsen. av Eventyret finner du her. Sjøormen: Fremstilling av sjøormer fra Erik Pontoppidans Forsøg paa Norges naturlige Historie, 1752–53.

Skoler i Bærum: Snarøya skole, brua ved Hunnsunn og Kølles rettskrivning

For to hundre år siden var Snarøya en øy. Hele øya tilhørte Snarøen hovedgård. Den ble ryddet i middelalderen.

I 1801 bodde det 20 mennesker der, blant annet Xtian Kølle, husbonde og hans døtre Catharine Hermine, Helene og Ambrolia. På en av husmannsplassene bodde fiskeren og Clemmet Olsen med kone og fem unger.
Navnet Snarøya kan komme av at øya var full av snar, av busker, kratt og småskog.

Eller kanskje fordi den offisielle isveien fra Slependen til Christiania om vinteren tok en snarvei over øya? Det skrev ihvertfall Christian Kølle i boken sin Kort beskrivelse over Snarøen - en liden Gaard ved Christiania fra 1792. Christian Kølle var prest, men fordi han ikke fikk noen prestestilling ble bonde på Snarøen isteden. Der drev han også pensjonatskole for gutter fra rike familier i Christiania, til 1803. Sognepresten i Asker og Bærum i 1814, Jacob Neumann, hadde vært elever ved skolemester Kølles "Institut". Skolen var ikke noen "almueskole" for vanlige folk, så ungene til Clemet fisker gikk på omgangsskole på gårdene på Ostøen, Fornebo og Lille Oxenøen.

Skolen til Kølle hadde en "eremitiske Beliggenhed": Rundt 1800 var Snarøya langt fra byen og langt utpå landet. Heldigvis kunne man kjøre makelig dit med karosse, skriver Kølle. I boken forteller han om gården, og i et "Anheng" forteller han for eksempel om At lave Kaffe av Poteter, At ødelægge Væggelus, At ødelægge Mus i Laderne og At koge Sirup av Gule-Rødder. 

Tegningen av Snarøen Hovedgård er laget av Kølles datter Catharine Hermine. Hun var Norges første kvinnelige fotturist. Blant annet gikk hun frem og tilbake til Italia to ganger, siste gangen var hun 69 år! Ofte vandret hun alene og med "upassende reiseantrekk": med skjørtekanten midt på leggen, tykke fettlærstøvler, hatt, paraply og en reisepose på armen med pistol oppi, i tilfelle Frøken Kølle ble overfalt av sinte hunder.

Christian Kølles bok om Snarøen er ikke så lett å lese. Den er trykket med gotiske bokstaver som man gjorde for to hundre år siden. Dessuten mente Kølle at man skulle skrive ortofonisk - sånn som man snakket, og at hver lyd skulle ha sin egen bokstav - for eksempel skrev han ⱥ istedenfor aa (som vi skriver å) og når o ble uttalt som å: som = sⱥm, komme = kⱥmme.  Han skrev også en "Kort Avhandling om den Danske Skriverigtighed til nøyere Overveyelse" og "Ær dæt Fårnuftigt at have Religion? åk vilken av såmange ær dæn Fårnuftigste?" Bøkene til Kølle forteller oss mye om hvordan "de fine" skrev og snakket for rundt 200 år siden og om gårdsdrift på en liten øy.

I 1814 var det bro mellom Snarøya og Fornebu. Hundsund var et vanskelig og "hundsk" sund å seile gjennom, grunt og svingete og fullt av sjøgress, og man kunne bare seile gjennom når det var høyvann. Før Hundsund ble fylt igjen rundt 1830 skjedde det merkelige ting på den broa!

Hunnesunn-brua, fra Bærum
Ei mils vei fra by’n ligger ei lita øy som hetter Jeita. Når du ror forbi Jeita, og inn gjønnom ei smal bukt som kalles Kjilen, kommer du tel Hunnesunn. Nå er det landfast der, og Snarøya er itte no’n øy lenger. Men før i ti’a gjekk sjøen over ved Hunnesunn, og det var ei bru over sundet, og den brua kalles Hunnesunnbrua. Var’e et bå’n eller om det var en vaksen au som var bytta om eller som hadde væri lrenge sjuk, så skulle et par kvinnfølk møte ’inann på den brua tre torsdagskvelder etter’nann. Å så sku dom ta den sjuke og bære’n tre gonger rundt brua. Så blei’n enten bra igjen, eller så døde’n straks etter. Men ingen måtte si så mye som et ord til’nann mens dom bar. 

Mot svekk, fra Bærum
For at hindre at barn fik "svekk", skulde en passe paa, især saalenge de var udøpte, at de hadde sølv paa sig; enten som spænde paa kappen eller en sølvmynt indsydd i listen, eller sølv fæsteet paa anden maate. 

Om svekk, fra Verdal 
Det var ein barnesjukdom som dei kalla svekk. Det var tri slags svekk: Livsvekk — då skulde den sjuke bli frisk atter, liksvekk — då døydde han, jordsvekk — då vart han sjuk all si tid.
Med kyrkjebly kunde dei sjå etter kva slag svekk barnet hadde. Folk som forstod seg på det, smelta kyrkjebly og rende det ned i ei skål med vatn som dei heldt tett over den sjuke.
Av dei formene som blyet fekk når det storkna i vatnet, kunde so dei kunnige sjå kva slags svekk det var.

Fra En signekjerring, P. Chr. Asbjørnsen 
Jeg maner for Svig, og jeg maner for Svek;
jeg maner den bort, og jeg maner den væk;
jeg maner den ud, og jeg maner den ind;
jeg maner i Veir, og jeg maner i Vind;
jeg maner i Syd, og jeg maner i Øst;
jeg maner i Nord, og jeg maner i Vest;
jeg maner i Jord, og jeg maner i Vand;
jeg maner i Bjerg, og jeg maner i Sand;
jeg maner den ned i en Olderod;
jeg maner den ind i en Folefod;
jeg maner den ind i Helvedes Brand;
jeg maner i nordenrindendes Vand;
der skal den æde, og der skal den tære;
til Meen for Barnet skal den inte være.

Resten av eventyret om Signekjerringa finner du her. Der står det også om svekk. Svekk var det samme som engelsk syke eller rakitt, en barnesykdom som gjør skjelettet mykt og svakt. Nå for tiden vet vi at du kan få svekk av mangel på D-vitaminer. I 1814 visste ikke folk om vitaminer. Da trodde de svekk var noe som vonde makter kunne kaste på barn før dåpen.

Den vanligste "behandlingen" var støyping - å helle smeltet bly eller tinn gjennom et stoppenålshull i en flatbrødleiv ned i et kar med nordrennende vann. Blyet størknet i figurer som viste årsaken til sykdommen, og fresingen i vannet kunne gjøre ungen frisk. Du kunne også smøyge ungen ved å dra den gjennom en trang åpning, enten i jorda, under en rot eller gjennom et hult tre, og lese trolldomsformler. Tenk så enkelt det hadde vært om folk hadde visst om D-vitaminer i 1814!

So, ro liten Tull! fra Bærum, Jørgen Moe
So, ro liten Tull!
Gud gje vi hadde Stua fuld,
Liua aa Laaven,
Smiua aa Kaaven.
Aa en liden Ring midt utpaa Garen. 




Bilder: Kort Beskrivelse over Snarøen, wikipedia. Snarøen hovedgård - Catharine Kølle, Bærum bibliotek. Kølles Å - wikipedia. En signekjerring - Hans Gude, 1879 og Adolph Tidemand, 1857, begge wikipedia.

Skoler i Bærum: Grav skole på Graffgården og setra på Gravsvollen

Grav skole har navnet sitt etter Grav gård, ble ryddet en gang i jernalderen og tidligere skrevet Graff. Navnet kan komme av at gården lå i en fordypning i landskapet. Gården ligger der nå også, med hovedbygning og drengestue fra 1805 og stabbur fra 1661. Nå er det Steinerskolen som holder til på tunet.

I 1801 bodde det i alt 30 mennesker på Grav. I drengerstuen bodde nok tjenestedrengen Jørgen på 14 år og Anne, tjenestepige på 13 år.
Til gården hørte fire husmannsplasser uten jord. En av dem var Malerstua. Der bodde Hans Erichsen, krøbling og mahler. 
En annen husmannsplass var Eikeli hvor Eikeli skole ligger. Og så var det skredder Peder Andresen som forpaktet en plass med jord. Der bodde spinnersken Giertrud Finbosdatter til huse. Gravgården var dragonkvarter og hadde kalkovn innunder Liomåsen. Den het egentlig Limovnåsen som betyr kalkovnåsen. I Hagabråten er det rester etter kalkbrudd.

I 1826 var det 4 hester, 17 kuer og 20 sauer på Grav. Akkurat nå for for 200 år siden hadde de nok dratt til setra på Gravsvollen, for i Bærum dro folk til seters i begynnelsen av juni, etter Skoklefallsdagen 3. juni på primstaven. På setra ble de til slutten av september. Men etter Mikkelsmess 29. september var det ikke trygt for folk på setra, for da flyttet huldrefolket inn i størhuset. Da var det blitt så kaldt å springe barbeint i skauen at gjeterungene måtte tråkke oppi nylagde kuruker eller stikke beina innunder når kua tissa for å få litt varme i tærne sine.

Når seterkjerringa kom til setrers om sommeren måtte hun banke pent på døra og spørre om å få flytte inn igjen, i tilfelle "det andre folket" ikke hadde fått flyttet ut enda. Det var viktig å ta hensyn til naboen under jorda. Når det skulle kastes ut vaskevann måtte en varsku, så de underjordiske ikke fikk hele vassbøtta rett i hodet. Og om kvelden måtte det være ro og kveldsvart for folk og fe, og for huldra og tussefolket, de som kommer fram i tussmørket.

For 200 år siden var mye å passe seg for i gjeterskauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, hulder, tusser og troll å passe seg for. Til vern for flokken kunne du si fram klumsebønner mot ulv og bjønn. "Jomfru Maria reste te skogjen mæ ni hengde nyklar aa læste inn alle klodyri i skogjen, ulvetonn, bjønn aa gram, bar ikkje buboden den goe" sa folk i Seljord når kyra skulle roe seg for kvelden. Du kunne også korse både kuer, melkestell og redskap, sånn som folk gjorde i Bærum.

"Aa korse",  fra Bærum, Tryggve T. Johnsrud
Naar buskapen blev sluppet ut om vaaren, maatt alle dyr korses, helst bruktes tjærekors. "Haugfolket" hadde da ingen magt over dem.  Naar sopelimene blev laget til jul, skulde der skjæres tre snitt tvers over et ris oppe ved skaftet; dette skulde tyde kors, og var for at hindre trollkjærringerne at bruke dem til reisen julekvelden. Ved høitiderne korsede også stald-, fjøs-, grisehus-, sauehus- og stabbursdøren, ja også spiltaug og baasen. Slike kors er synbare ennu, da skikken var i fuld bruk ned i 1860-70-aarene. 

Du kunne røyke kyra med trolldomsvekster. Fant du marihånd og turt var både du og buskapen trygge for "ulera" som bæringene kalte huldra, tussekallen og underjordiske. Marihånd var god mot det meste: tuberkulose og sår, utslett og tannverk, hoste og vondt i halsen, dårlig fordøyelse og øyensykdommer. Særlig var den god for fruktbarhet og om du ville finne deg en kjærest. La du roten i senga mellom ektefeller som kranglet, ble de raskt venner igjen. Om "Berhe Tuppenhaugs undersalve" skriver P. Chr. Asbjørnsen: "Det var et Dekokt paa Vievang, Marihand, Tysbast og Flaurogn ... og saa en Blomst som bær Blømme og er synlig en Dag ved St. Hans Tid."

Turt var mat for både folk og fe. Kuene måtte ikke spise for mye av den, for da ble det usmak på  melka. Men som grisefor var den fin, og for bamsefar. Han eter turt om våren når han kommer ut av hiet. Både stilken og bladene var mat for folk. Den kunne kokes og brukes istedenfor potet. Gjeterungene spiste turt som godteri. Vill rabarbra blir den også kalt.

Viervand og mariahand, folketone fra Telemark
Viervand og Mariahand og Turte oppunde lio, 
det ska du røykje kyri di med, fe vonde vette å fri ho.
Viervand og mariahand og ommund-Lauvet det goe
Det ska du du gje te kyri di, Så ska ho mokke froe

Viervand og Mariahand og Turte uponde'lio 
Det sko du røykje kyri di mæ fe vonde vette og fri ho 
Viervand og Mariahand og ommund-Lauvet det gode
Det sko du røykje kyri di mæ so sko ho mokke fro'e

Du kan høre den her. Ommund-lauv eller amonlauv kalles også firblad, halsbyllbær, vegglusbær, ormebær, vargbær, grisebær og giftbær. Den var en kraftig trolldomsurt som kunne brukes til mye: somsom vaskemiddel, til plantefarging, mot veggelus og utøy, sykdom, verk og pest, til ulvejakt og for kjærligheta. Giftbær er kanskje det beste navnet, for lille blå bæret i midten av bladene er fryktelig giftig. Den ble også kalt trollbær, trollurt, trollgras og tussegras og beskyttet mot tusser og trollpakk, underjordiske og allslags styggedom. Vierbark ble brukt mot hodepine og andre vondter. Barken inneholder salicylsyre - oppkalt etter det latinske navnet på vieren - salix.

 

"Esle att et le'"  fra Bærum etter Nils Sætheren
De' var mye fisk i Østernvannet engong, men han ville itte "bite", og det skulle komma a’ at huldra fiska der. En mann tok da engong ei kørj me' vigd jol fra kjørrrgaar’n på Haslom og ville strø rundt vanne' saa Huldra itte skulle komma ne’ te’. Best som’n gikk slik aa strødde, aa nesten var kommen rundt vanne', saa sto’ med ett huldra frammefør’n aa saa sa a’: ”esle att et le’, saa ska’ vi faa fisk baade du og je’.” Mannen gjole som a’ sa, han lot vera igjen ett støkke a’ stranna som’n itte strødde jol’ på. Aa fra den da’n fekk’n saa m ye fisk i Østernvannet som han hadde bruk for. 

"Lik framme og lik bak", fra Bærum etter Nils Sæteren
For omkring hundre aar se'a gikk det ei lita jente og ei eldre kone framom "Huldreberget" oppe ve Østernvannet. Der møtte dom ei hulder som bar paa et fange med høi. Med det samma hu gikk forbi dom sa'a "lik framme og lik bak." Jenta og kona snudde sei for å se etter'a, men da var'a søkk borte.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814:  Tunet på Grav gård, Ankerveien mellom Bogstad og Bærums Verk, Liomåsen hvor kalkovnen lå og kalkbruddene i Hagabråten, og seterveien til Gravsvollen, Østernvannet og Huldrebrget.

Bilder: Hovedbygningen og drengestuen på Grav - egne. Huldra forsvant - Th. Kittelsen, wikipedia. Melkesil fra Hordaland, digitalt.museum. Marihånd - C. A. M. Lindemann, Bilder ur nordens Flora. Huldra - Th. Kittelsen 1892.

Skoler i Bærum: Tanum skole, ved Tønnomkjærka og steinen som synger

Tanumnavnet kommer av tun og heimr, Túnheimr, gården med gjerde rundt. med inngjerdet jord. Tanumgården er gammel, det er funnet ting i jorda fra steinalderen. I 1814 sa folk Tønnom. Da var gården delt i Søndre og Nordre Tanum med tre plasser, Tanumbråten, Lagerud og Holstkleiva - eller Jonasberget hvor skolen ligger. I 1801 bodde det 34 mennesker på Tanum, blant annet Birte Jansdatter, enke og Lægds lem på 73 år og Lars Halsteensen på 28 år som var Tjeneste dreng, Soldat og skræder. Tanumgårdene setret på Tanumvollen.

Ved kirken er det flere gravhauger fra eldre jernalder. Fire av dem er store, så Tanum var nok et politisk maktsenter og et sted hvor folk dyrket gamle guder i jernalder og vikingtid. Det er nok derfor kirken ble bygget akkurat der den ligger og viet til Jomfru Maria 9. mars en gang tidlig på 1100-tallet.

Sagnet om Tanum kirke, fra Bærum

Egentlig skulle kirken vært på ”Kirkehaugen” på Vøyen. Her var det tidligere en stor rund haug. En del byggematerialer var alt kjørt på plass, men en natt ble de flyttet opp til der hvor gården Kirkerud ligger nå. Heller ikke der skulle kirken ligge, for en natt senere ble materialene ført opp til Tanum, og der ble kirken bygget. Maktene greide ikke å bli enige om kirken skulle ligge nord-sør eller øst-vest. Derfor blir av og til hele kirken løftet rett opp i lufta og snudd nord-syd – og satt på plass igjen som den er nå. Det er spådd at kirken skal rase sammen og synke i jorda en første pinsedag, men hvilket år det skal skje vet ingen.  

I 1814 var det Peder Anker på Bogstad som eide Tanum kirke. Den var annekskirke for Vestre Bærum kirkesogn tilhørende Asker prestegjeld hvor Jacob Neumann var sogneprest. Til Tanum kom folk fra alle gårdene og plassene i Vestre Bærum, Bærums Verk og Lommedalen. Fra Bærums verk kom verkensfolket gående kølaveien over Belset, langs Lomma forbi Bryn, gjennom tunet på Wøien og over Kølabrua på Vøyenenga før de tok fatt på bakkene opp til kirken. Fra alle kanter kom folk, gående, fra Jaren og Butterud og Ringi, fra Sopelimkroken og over Tanumjordene, opp Haugskleiva og Tokerudkleiva, opp Åstadbakken og over Staversletta.

De fornemste satt i egne kirkebenker. Mannfolk på høyre og kvinner og barn på venstre side. Fattigfolk satt bak og hvor det falt seg. Etter gudstjenesten samlet folk seg på kjærkesletta for å å høre nyheter fra øverigheta. Her ekserserte dragonene. I 1810 fikk de uniformer av grått klede så de ikke skulle ses så godt i terrenget.
Her var det gapestokk og tremærr for avstraffelse av lokale bråkmakere og ulydige dragoner.

Her var det unger som løp og lekte, gråe hester på rad og rekke, kjerringer som sladra og ungdommer som fant seg kjærest. De fleste giftet seg innenfor kirkesognet, og bryllup var det beste og morsomste av alt. Brudesteinen, der bruden sto når hun skulle opp og ned fra hesten, ligger der enda. Hvis du hører godt etter kan du høre at det synger i den!
Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Tanum kirke med kirkegården, kjærkesletta og Brudesteinen, styvinger, fereksla til Tanumvollen, Skustagata til Asker, kleiver, kirkeveier og kølaveien til Verket.

Bryllup i Bærum, Jacob Neumann, 1817-18
Aftenen før Brylluppet kommer gjerne Brudgommen, paa gammel nordisk Viis, i Brudehuset. De til Brylluppet innbudne Gjæster sende til samme Tid deres Tjenestepiger eller Døttre did med  Kurve, fulde af Brød, Hvedekager, eller endog Tærter og Sukkerbrød, samt Smør og flere Victualier, som Føræringer, der paa Bryllupsbordet den næste dag skal sættes frem og nydes. Disse Sendingspiger maa ved saadan Liilighed beværtes, og der bliver 
da gjerne samme Aften en foreløbende Lystighed i Brudehuset med Dands. Morgenen derpaa samles Gjæsterne, saa mange, som skal følge Brudeparret i Kirken, og efter en kort Beværtning gaaer Processionen for seg, enten til Hest eller i Kjærrer og Whisker, eller i Slæder med Bedemanden i Spidsen, efter ham de blæsende Musikantere, saa Brudeparret, og derefter Følget. 

Bryllup i Bærum, Tryggve T. Johnsrud etter Martin Sørensen Haug
Et slikt ridende brudefølge har været et vakkert syn. Kvinderne med blomstrete skaut, lavspænde sko, brystsølv og anden blinkende stas. Mændene i rundtrøier med blanke knapper, spændesko og helst myke svarte hatter, men også meget brukt, røde eller brune pikkhuver. Til yderligere opfriskning saaes kan hænde en kakse med flosshat, hvite knæbukser, blaa strømper og spændesko, rød eller blaa vest, rød eller blaa snipkjole med sølv- eller forgyldtye knapper. Kvinderne hadde som regel kastesjal, ofte i de forskjelligste farver. 

For hver ret som ble baaret frem paa bordet i bryllupsgaarden blev der ogsaa skudt, og spilt en slaat. I almindelighet blev der serveret en 5-7 retter mat. Ofte hændte det at gjesterne hadde pistoler med og skjøt under bordet mens de spiste. 

Bilder: Salmebok fra Åbo fra 13/1400-tallet, wikipedia. Brudesteinen - eget.  Brud - Ingeborg Andresdatter Gulsvig, som Brud 21/6 49, Adolph Tidemann. Brudepar- Joachim Frich : «Bryllupsdragt i Jørgenfjord i Søndmoer» 1845, begge wikipedia.

Skoler i Bærum: Montesorriskolen på Bæ'lleru, i Marcus Pløens store park

Det var kanskje Baldi som ryddet gården en gang i yngre jernalder, for Ballerud betyr Baldi sin rydningsgård. I 1814 sa folk Bæ'lleru. På Ballerud får du følelsen av å være på en gård, selv om husene ikke er de samme som for 200 år siden. I 1801 bodde det 11 mennesker på Ba'lleru: Det var Hans Jacob Sparre, 68 år, Huusbonde og Premier major ved agershuuske dragon regiment med kone, barn og barnebarn, en Tjeneste dreng og to Tjeneste piger. Majoren døde på Ballerud 1827, 97 år gammel, så han bodde nok på gården i 1814 også.

I 1814 var det stormannen Marcus Pløen som eide både Ballerud, Søndre Høvik - Hevik som folk sa - og en del av Nordre Høvik. Pløen var trelasthandler i Christiania og veldig rik. Han pleide å flytte ut på landet til Hevik om våren og bli boende til juletider i "Bærums første villa". Pløen fikk laget en stor romantisk park med inspirasjon fra England. På den tiden skulle parkene ligne på naturen, med stier som slynget seg gjennom landskapet mellom store trær og og busker i klynger og grønne plener, med dammer, kanaler og broer, fuglehus, lysthus og drivhus.

I 1772 sendte Peder Anker en liste over på planter på Bogstad til Christopher Hammer på Melbostad i Oppland som ville skrive en "Afhandling om Botaniske Haver og Gevæxthuuser". På listen er det 70 stauder, blant annet 12 forskjellige slags roser. Og på Lunden på Næs Jernverk hos Jacob Aall var det 52 forskjellige slags liljer! Noen av de gamle plantene kan vi finne i grøfter og veikanter, for eksempel akeleie som ble dyrket i klosterhagene på 1100-tallet og brukt til medisin, også i 1814. En legedomsplante som fantes på Peder Ankers liste fra Bogstad er "Nøkleblom aurikel Biørnøre Primula auricula 30 sorter" og "Nøkleblom vaarens Primula veris 10 sorter".

Blomsten kalles også Marianøkleblom, Maria nøklebånd og jomfru Maria nøklebånd. Marianøkleblom kunne låse opp mors liv ved fødsler, de elskendes hjerter, porten til himmerik, berget med skatter og binde villdyrs kjeft. Den kunne brukes til mye: til mat, i gamle dager spiste ungene den som godteri, den kunne lege mange slags sykdommer og plager, og særlig kvinneplager, den kunne hjelpe ved fødsler og i kjærlighet, holde uønskede gjester unna, gi deg tilbake skjønnhet og tapt unggdom, finne skjulte skatter og spå om årveksten. Langt ut på 1800-tallet plukket unge menn i Sverige marianøklebånd og leste en bønn når de skulle på frierferd: "Snälla jungfru Maria med dina nycklar små upplås Annas hjärta då jag ikväll ska sta och fria." 

Marianøkleblom
Det var en gang jomfru Maria satt i himmelen og sydde. I fanget hadde hun gullnøklene til himmelens port. Men rett som det  var så kom det en fugl, snappet til seg de gyldne nøklene og svingte seg opp i luften med dem. Det  var en svale, for det er den som flyr høyest av alle småfuglene. Svalen mistet nøklene. Men der de falt vokste det opp et gyldent nøkleknippe. Noen sier det  var englene som hentet nøklene tilbake. Men det var nok heller lerka. For når lerka letter for å synge, da flyr den bratt oppover og rett til himmels, og jubler høyt i sky! Det lærte den da den ga Maria nøklene tilbake. 

Marianøkleblombønner

Jomfru Maria, lån meg nøklene dine så jeg kan åpne lendene mine og og føde mitt barn. - Snille Maria med dine nøkler små, lås opp hennes hjerte nå, i kveld skal jeg i friing gå. - Luk for Ulve Tand og Biørne Tand, for Trold Quinde og alle som mine Kreature skade kan. - Jomfru Maria lån meg lås og nøkler for ulv og ulvetann, bjørn og bjørnetann. - Ta nøklen fra Jomfru Marias bånd, så springer sterkeste lås fra din hånd!

Ingen har fått så mange blomster oppkalt etter seg som jomfru Maria. Noen navn har legender om jomfrua som vandret på jorden og hvordan blomstene hjalp henne - som Marikåpe, Jomfru Marias fingerbøl - blåklokke,  Jomfru Maris sokkebånd - strandrør og Jomfru Marias gullsko - tiriltunge.

Jomfru Marias gullsko
Sagnet sier at jomfru Maria en gang satt oppe i himmelen og så ned på jorden. Da hørte hun et lite barn som gråt så sårt der nede. Hun skyndte seg ned for å finne det vesle, ulykkelige barnet. Og så fort sprang jomfru Maria at hun mistet skoene sine på veien. Hun sprang barføtt videre uten å bry seg om at hun skar seg på stein og stubb og spisse torner. Hun sprang til hun fant det vesle barnet og fikk trøstet det. Men der fotsporene hennes stod igjen i jorda, der grodde det opp fullt av små, gule blomster. Hver blomst så ut som en liten sko, og det er de blomstene vi den dag i dag kaller Maria Gullsko.

Mange Mariablomster kunne lege sykdommer og hadde magisk kraft: Marihånd - jomfru Marias Gullrokk - kunne hjelpe i kjærlighet, gjøre så kua ga mye melk og verne mot trollskap og styggedom. Den lille bregnen Marinøkkel kunne åpne både himmelens og livets port, røper hemmeligheter og hvis du tok den i munnen og blåste i en lås, så sprang den opp! Marikåpe - jomfru Marias kåpeblomst - leget sår og alle slags kvinneproblemer med bladene. Vanndråpene ga vakker hud, leget dårlige øyne og kunne forvandle jern til gull! Gulmauren - jomfru Marias sengehalm - lukter sterkt og beskyttet fødende kvinner, den ble lagt i sengehalmen mot lopper, skrømt og trollpakk, og i vogga så ikke trollkjerringer skulle ta den nyfødte og legge igjen en bytting. Soldugg - jomfru Marias tåregress - har slimdråper på bladene som skulle hjelpe mot alt ondt og mot vortet og liktorner, Marimjelle var godt beitegras som ga mye melk og gult smør, og Marigress vernet mot trolldom. 

Jomfru Maria og svalen, Asbjørnsen og Moe

Det var en gang en vakker sommerdag jomfru Maria satt og sydde ute i det grønne. Hun hadde lagt gullsaksen og det røde silkenøstet ved siden av seg; men rett som hun tok etter det, så var det borte. Hun lette og hun lette, og hun spurte alle trær og alle dyr, både fugl og fisk, om noen av dem hadde tatt nøstet og saksen; men de sa nei alle sammen, de hadde hverken sett det eller rørt det. Med det samme kom svalen flyvende forbi og kvitret:

"Gutter og jenter, 
gutter og jenter 
sitter på låven, 
kysses og klappes - - 
Jeg satt og så på, 
ja satt og så på!"

"Det er du som har tatt saksen og nøstet!" sa jomfru Maria; "for ingen annen vimser omkring som du, både høyt og lavt, rundt hus og hjem, under sky og himmel, og i den grønne eng!"

"Jomfru Maria skylder meg, skylder meg 
for saksen og silkenøstet," sa svalen.

"Tok jeg dem, tok jeg dem? 
Det er løgn, er det! 
det er det!

Er det sant, 
vil jeg synke i sjø! 
Gi nøstet satt i bringen 
og saksen i enden 
på den som tok dem, tok dem!"

"Selv sa du dommen," sa jomfru Maria, "og som du ville, skal du få det. Både nøste og saks skal du bære til merke, og om vinteren skal du ligge på bunnen av sjøer og tjern. Men fordi du løgster meg, enda du selv både løy og stjal, skal du bygge i ufred under tak og røst, og aldri komme på grønn gren."

Fra den dag flyver svalen om med den røde flekken etter silkenøstet i strupen og med saksen til stjert. Om høsten tumler den seg omkring mellom folket som arbeider på åkeren, og skyter seg ofte like inn på dem, som den ville ta farvel før den ga seg på langreis. Men den tenker ikke på å fare sydover; den skal til bunns og legge seg i vinterdvale i myrer og tjern, som jomfru Maria sa, og det gjør den vel også, dersom det er sant det folk forteller, at de finner den i hele klumper på vassbunnen.

Men svalen vil ikke være ved annet enn at den reiser bort med de andre fuglene om høsten; og det første en hører den om våren synger den:

"Om høsten når jeg reiser, 
er alle husene fulle; 
om våren når jeg kommer igjen, 
er alle husene tomme, 
hvert ett, hvert ett, hvert ett! 
For kjerringene susler og skusler det bort 
i skvitter og skvatter og spinnelønn, 
i skvitt - skvett - skvatt!"

Bilder: Fra Ballerud - eget. Rosa alba 'Suaveolens', fra Pierre-Joseph Redoutés bok Les Roses, publisert mellom 1817-24, fra skog og landskap.  Akeleie - Carl Axel Magnus Lindemann, Bilder ur Nordens flora. Marianøkleblom  og Jomfru Marias gullsko - Jakob Sturm: "Deutschlands Flora in Abbildungen", 1796. Maria og svalen - Th. Kittelsen.

Skoler i Bærum: Eiksmarka skole, på Eik sin mark ved Fossum Verk

Eiksmarka skole ligger på gården Eik sin mark. Eikgården ble ryddet i eldre jernalder. Det må ha vært mange eiketrær der i eldgamle dager. Nå er det ikke mye igjen, hverken av eiketrærne, Eikgården eller Eiksetra hvor Eik hadde seter. I 1801 bodde det 20 mennesker på Eeg, som navnet ble skrevet i folketellingen. 

I 1670 ble Eikgården med innmark og utmark en del av Peder Ankers store gods. Han eide også Fossum-gårdene, mange gårder og plasser i Bærum og Sørkedalen, Bærums Verk og Haslum og Tanum kirker.  

Peder Anker var godseier, jernverkseier, sagbrukseier, kongelig oppnevnt generalvei-intendant og Eidsvollsmann. Han ble Norges første statsminister i 1814 og var en av Norges rikeste menn. På Fossum hadde han et jernverk. Fossumnavnet - Fossimi - kommer fra foss og heim, gården ved fossen øverst i elva Fåd - Lysakerelva - fra Fådvannet. Nå heter vannet Bogstadvannet.

Ved Hammerdammen på Bærumssiden av elva var det stangjernshammer og en hammerhytte som var "30 alen lang og 19 alen bred". På Bogstadsiden av Hammerfossen bygget Peder Anker masovn med blåsebelg i 1791. Malmen kom med båter fra Arendal og Kragerø til Vækerø og ble hestekjørt til Fossumverket på den nylagde veien hans, Vækerøchauseén. Tømmer til trekull ble fløtet ned Sørkedalsvassdraget - på Surka, den mørke - og brent på Milene - kølmiler på vestsiden av Bogstadvannet. For å få fraktet kull, jernmalm og jernprodukter mellom jernverkene sine på Bærum, Fossum og Hammaren i Maridalen fikk herr Peder bygget Ankerveien i 1793.

I folketellingen fra 1801 er det oppgitt at det bodde 188 mennesker med stort og smått på Fossom J. Wærk, og 68 på Fossom. Verksarbeiderne var svære, kraftige karer med digre never og med yrker som masovnsmester, oppgiver, kullharker, hammermester, hammersmed, hammerdreng, kleinsmed og hjelpesmed, gryte-former og kakkelovnsformer. Det var også sag på Fossum med sagmester og sagdrenger. På Milene arbeidet kullskriver, kullbrennere og milearbeidere. Og så var det alle de som drev med fløting og kjøring.  

Det bodde mange unger på Verket. I 1804 fikk Peder Anker laget skole for dem, og i 1814 gikk det rundt 70 unger mellom 6 og 14 år på Verksskolen på Fossum. Ungene på Eeg gikk på omgangsskole. Arbeiderne bodde på husmannsplasser og i arbeiderboliger nær verket, langs Ankerveien, ved Bogstadvannet og i Sørkedalen. Husene var fattigslige og trange, arbeidet var hardt, og det var lite mat, selv om verkseieren sørget for sine, også i nødsårene rundt 1814.


Kveld i gamlestua, fra Bærum, Sørkedalshistorier, Reidar Holtvedt
Men så kom han bestefar i hau noe rektig gammalt han hadde hørt nerifrå Bærum. Om'n itte mintes fel, skulja det enten ha hendt ved Eik eller Nordby. Neri der en plass var det ihvertfall.

Det var i verste gråbeintia. Sprengkjøld hadde det vøri lenge, så'n var temmelig nærsøken. Det var lite vann på gårda, så døm måtte kjøre det, og så var det en mann som skulja tel ila. Han kom dragendes med vasskaret på ei kjelke - men som'n gjekk der kom gråbein på'n, og itno vørju hadde'n uten kniven, og den var itte mye tessmot et heilt gråbeinfølje! Hu låg et godt støkke unna, denne ila, og følk var itte i nærheta, og tel slutt vart mann så ille ute at'n måtte hvelve vasskaret over seg, og der  vart'n sittandes heile natta med gråbein rundt om. Han satt ferdig med tæljekniven i handa, og var det en gråbein som våga å setta labben innunder og hvelve karet ta'n, så var'n ferdig og høgg tel! Men når døm blir var blodlukta, gråbein, så tar døm på hinannen og river hinannen ihjæl! Det gjekk nok både én og to på den måten den natta. Men først i gråninga drog døm videre så'n kunja komma fram. 

Peder Anker selv bodde på Bogstad gård. I 1780 hadde han fått laget en stor romantisk landskapspark etter engelsk mønster, med kanaler, karpedammer, andedam, kaskader, broer, lysthus og en mengde utenlandske trær og planter.

I 1808 og 1809 var det en krigsfange på Bogstad. Han var fenrik, var bare 17 år og het Gustaf Lewenhaupt, også kalt Gösta. Fangetilværelsen på Bogstad var riktig hyggelig, for Gustaf var greve og ble behandlet som gjest hos familien Anker. Han fikk være med på dinéer, fester og ball, visitter, utflukter og reiser, blant annet til Sandviken, Bärum (Bærums Verk), Forneboe, Væckerø, kiraten i Stubbdalen i Åsa og til Ankers mange venner og forretningsforbindelser over hele Østlandet. Dette vet vi fordi greven skrev dagbok og malte akvareller!  Her kan du lese mer fra dagboken. Eller i boken "Fangen på Bogstad".

Fra fenrik Gustaf Lewenhaupts dagbok 
Bokstad den 12 febr. 1809
”I anledning af Julens firande ... då jag tillika med dem hade den äran att vara bjudne till Grefve Wedel af Jarlsberg, en son af den danske Ministern i England af samme namn, och gift med Kammerherre Pehr Ankers enda dotter. Julafton firades ej, som det brukas i Sverige, men Juldagen började Högtiden med Stor Dinée och Bal, som var mycket brilliant, man såg en stor folksamling och Dansen exequerades med mycken munterhet i en superbt eclairerad sal. Annandag Jul hvilade man efter denna glada fest, som förnyades den 27de Dec. på Bokstad, då Kammarherre hade bjudit till sig mycket Folk både från Byn och Landet. Nyårsdagen var jag äfven på bal, således ser min goda Pappa att jag ej fattas Motion under Julhelgen.
                                            Min goda Pappas Lydiga och Tillgifne Son…..”

Løst notat for juni 1809
11te  reste Bagge till Sverige –
2dre Var sälskap på Weckerö –
4de var vi hos Lassen –
6te reste Kammarherren, Gr: Wedel och jag till Kungsberg, inter: ställe
7de gjorde visiter, till mid: hos Stenstrups
8de reste hem till mid: på Wäckerö –
3dje reste Jumf: Dorant hem –
9de var Kamm: och jag i Sandviken
11te voro vi på Calas hos Agent Nielsen
12te Selskap i Sandviken
10de Var Grefvinnan på Bokstad med sin lilla son
13de var ett litet sälskap på Bokstad
15de var jag på Forneboe –
16de var jag nere på Wäckerö
18de var Niels Ankers son här
19de var Major Hummel/Kummel här
20de reste vi till Bärum –
21sta reste Kammerherren, Lasson och jag till Ringeriket, rodde i en stor slup i selskap med Torsten By och Ole Grorud ofver till Kiraterna, som då gingo – hem igen samma dag - 
22re kom Capten Manley till Bærum
23de  var stor fête på Bærum 90 Personer. Bruksfolket dansade omkring Maijstången (Halling, hålsdans och tripp ell: skotte ril.)
24de åto vi Middag på Bärum, reste hem
25te åto Kam: och jag middag på Wechröd.
26 red jag till Åmot, spaserade och rodde till Haukdammen för att se flötningen.
27de  kommo vi till Svartvand-dammen /med Butleren/
28de gick jag till Langlien låg der om Natten och spaserade följande dagen
29de til Bokstad.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Fossum Jernverkerk med rester av masovnen og hammeren ved fossen, langs Lysakerelva, Ankerveien fra Fossum til Bærums Verk, langs Bogstadvannet og Milene, fereksla til setermarka, Bogstad gård.

Bilder: Hammerfossen med rester av masovnen, eget. Smeden er av Th. Kittelsen. Bogstad er malt av grev Gustav Lewenhaupt 1808-9. 

Skoler i Bærum: Hosle skole ved gutua til Haslom

I riktig gamle dager ble Hosle skrevet Hasla, Hasle og Horsle, fra hasseltreet og elva Hasla som nå for tiden kalles Øverlandselva. Hosle er en av de eldste gårdene øst i Bærum, ryddet i eldre jernalder.
I 1814 var gården delt i to bruk, Østre og Vestre Hosle. Gjennom Hoslegårdene gikk kirkeveien til Haslum kirke. Når en går langs Hoslegata - eller Hoslegutua som folk sa før - da er det lett å tenke seg hvordan det var for 200 år siden, når folk gikk der på kirkevei fra Sørkerdalen, Fossum Verket og Nordbygda. I 1814 var det mest kjerringer og unger og gamle gubber på kirkeveien, for det var mange karer som var soldater. Hosle var dragonkvarter og hadde plikt til å utstyre en soldat med hest.


Det er ikke bare hassel på Hosle og langs Hoslegutua. Det er mye alm også, for Hoslegårdene ligger midt i kalkbeltet. Og der hvor det er kalk i jorda, der trives almen. Vestre Hosle hadde kalkovn ved plassen Ommen. Østre Hosle hadde kalkovn ved Omsbakken.
Folk som hadde alm på gården sin var heldige, for almen ga mat til både folk og dyr. Almebarken reddet mange i de fæle nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet og rundt 1814 hvor det var lite mat og noen til og med sultet i hjel.

Av alm kan du nemlig lage mel. Almebark er den beste barken å bruke til barkemel. Almemelet har mer næring enn mel fra andre trær. Det er bedre å bake med også, for slimet i barken gjør at deigen henger godt sammen og er ganske lett å kna og kjevle. Almebrød er lettere å fordøye og smaker bedre enn bark fra både furu, gran, bjørk og andre trær.

Egentlig bruker du ikke barken på almen, men det som kalles basten - den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles den også. Det er på en måte undertøyet til treet. Det er best å bruke bark fra litt tynne greiner som er to-tre år gamle.

Først må du få bort den brune ytterbarken. Så må du ta av innerbarken, tørke den, hakke den opp i småbiter og male den til mel sammen med korn. Før var det vanlig med blandkorn, for eksempel havre og rug eller havre og bygg.


Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel, ellers blir det nesten umulig for magen å fordøye. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig tykk brøddeig, klapper deigen til flate kaker og steker dem på plate eller takke eller panne. Kakene kan være omtrent som tykke flatbrød. Du kan bruke barkemelet i graut og velling også, gjerne blandet med islandslav. Barkebrød og mosagraut er ikke verdens beste mat, men det er mye bedre enn å sulte! 

Vårherre og St. Peder på vandring, Asbjørnsen og Moe
En annen gang kom Vårherre og St. Peder inn til en kone som var så fattig, så fattig. Hun hadde ikke matsmulen å gi ungene sine, og de var så sultne, og jamret seg og gråt for mat, og så tenkte hun, hun fikk friste å få dem til ro. Hun hengte på gryten, slo i vann og hadde oppi en nevefull rund småstein fra elvebredden i stedet for erter.
"Legg dere så vakkert til å sove til ertekålen er kokt, så skal jeg nok vekke dere," sa hun, og dermed så fikk hun da stagget dem.
Just som barna hadde sovnet, kom Vårherre og St. Peder; konen satt og gråt så sårt.
"Du får røre i ertene dine," sa Vårherre.
"Å, Gud hjelpe meg for ertet det er," sa konen - "det er nok ikke annet enn småstein jeg hengte på for å stagge ungene."
"Du får da prøve å røre i dem likevel," sa Vårherre.
Konen svarte igjen at det kunne ikke nytte, men da Vårherre sa det tredje gangen at hun skulle røre i ertene, så gikk hun bort og rørte med sleiva i gryten, og hun ville nesten ikke tro sine egne øyne, da hun så det var de fineste erter noen kunne ønske seg.
Med hjertens glede takket hun Gud, og vekket barna og ga dem ertekål, som hun hadde lovt. 

Det er mange eventyr om mat. Sånn blir det når du er sulten, da er det mat du tenker på og snakker om og drømmer om og forteller eventyr om - for eksempel om en diger gryte med deilig varm nærende mettende suppe! Eventyr om suppe fins i mange land i Europa: I Norden og Nord-Europa blir suppa gjerne kokt på en spiker. I Øst-Europa kokes den på ei øks og i Sør-Europa er det på stein. Det er også eventyr om knappesuppe og tresuppe. I Frankrike handler eventyret om tre sultne soldater på veg hjem fra Napoleonskrigene - altså rundt 1814. Her kan du se det.

Fanten og kjerringa eller suppe på en spiker, fra Värmland, Djurklou og Nordahl Rolfsen
Det var ein gong ei gammal kone som var ganske velberga, men fælande gjerrig og uvillig av seg. Seint ein ruskete haustkveld kom ein vandringsmann til henne og bad om å få låne hus over natta. "Nei," sa den gamle kona, "dette er ingen gjestgivargard."
"Ja men kjære søte mor," bad vandringsmannen, "Det er så fælt ver ute. Kan eg ikkje få bli likevel og liggje på golvet i stova?"
"Ja, du få vel få det då, sia du er så einvis," sa den gamle kona.
"Skulle du ikkje også kunne gi meg litt mat, kjære mor?"
"Nei, det er då heilt uråd," sa ho. "Korleis skal eg kunne dele med andre når eg ikkje har noko å ete sjølv?"
"No, det kan vel vere det same," sa vandringsmannen, "berre eg kan få låne ei gryte. Ein spikar har eg sjølv, og den kan ein koke god suppe på."
"Kva for slag? Koke suppe på ein spikar?"
Slikt hadde den gamle kona aldri hørt om. Sia spikarsuppe måtte vere overlag billig mat, blei ho overlag nyfiken på korleis den skulle lagast. Den kunsten ville ho gjerne lære. Ho fór etter gryte og vatn, og vandringsmannen sette gryta på elden, tok ein vanleg tretomsspikar opp av lomma og la den i vatnet.
"Det her skal bli ei god og nærande suppe," sa han, "men om ein hadde litt mjøl og litt gryn i den, skulle den bli mykje betre. Men når det ikkje finst, får ein klare seg likevel."
"Det finst vel noko i huset einkvan stad," sa den gamle kona, og vandringsmannen fekk det han trengte.
Han rørte skikkeleg om i gryta.
"Det her blir ein prektig suppe som ein kan by herrar på," sa han.
"Ja, sei det!"
"Men med litt mjølk blei den enda betre."
"Jaså, seier du det?"
"Ja då, men når det no ikkje finst noko mjølk, får vi greie oss utan."
"Å, for all del, det finst nok litt mjølk," sa den gamle kona og kom med ei bøtte.
Han slo mjølka i gryta, rørte flittig om og sa: "Om vi no hadde litt salt kjøt og nokre gulrøter og poteter å leggje i og litt smør å frese den av med, så skulle det bli ei suppe å by sjølve kongen."
"Å blå kors," sa den gamle kona, "å by sjølve kongen på suppe!"
"Jojo men, men når det no ikkje finst, så."
"Å jo, for den del finst det vel."
Den gamle kona gav han alt han ville ha, og då suppa var ferdig, tok han opp spikaren, stappa den i lomma og baud den gamle kona å smake.
Ho smaka og smatta.
"Var den ikkje god, kanskje?" spurde han.
"Jo heilt framifrå. Tenk at ein kan koke så god suppe på ein spikar. Det er då underleg."
Den gamle kona kunne ikkje rose kokekunsten hans nok. Og då vandringsmannen ville leggje seg til å kvile på golvet, gav ho han heller den beste senga si. Då han skulle gå neste morgon, fekk han ein blank riksdalar i vennegåve.
"Takk og heider!" sa den gamle kona. "No har eg fått lære meg å koke suppe på ein spikar."
"Ja, men det trengs jo noko meir til enn berre spikar," sa vandringsmannen.
Og slik oppstod ordspråket: "Det er ingen kunst å koke suppe på ein spikar om ein berre har noko å jamne den med." 

Bilder: Hassel: Carl Axel Magnus Lindman Bilder ur nordens flora. Hoslegutua: Eget. Alm: Flora Danica. Fanten og kjerringa: Th. Kittelsens tegning til Nils Gabriel Djurklous Svenske eventyr og sagn.

Skoler i Bærum: Levre skole på Lævregården under Kørsås

På Levre har det bodd folk fra eldre jernalder. Navnet kommer av lifrar, kanskje fordi Levregården ligger på en høyde som ligner på en lever? Rundt 1814 sa folk gjerne Lævre. Da var gården delt i Nordre, Søndre, Vestre og Mellem Levre. Nordre Levre er den eldste. Våningshuset fra 1765 ligger der ennå, like ved skolen.
 

Levrefolket kjørte malm og jern på Malmveien mellom Malmskriver- gården i Sandvika og Bærumsverket. Det var bratte kneiker opp Evjebakkene og mot Verket med malm, og nedover med ovner og stangjern. Levre setret på Avtjenna og hadde kalkovn både øst for Levrebekken og nord for Brynsveien ved Levreveien, og kalkbrudd.

Brenning av kalk til å mure med - lim som folk sa før - var god inntekt for folk i Bærum gjennom mange hundre år. Det er jo derfor vi har en kalkovn - limovn - i kommunevåpenet vårt.

Mange murer i Bærum og Oslo er murt med lim fra Levre. Blant annet leverte Levre kalk til Akershus festning i 1597 og brente kalk i årene rundt 1814. Ikke langt fra skolen ligger Kalkstien. Den går langs gamle kalksteinsbrudd, nedraste store og små bondekalkovner og slaggsteinshauger.

Klufta var husmannsplass under Levre. Den lå ved foten av Kolsås, nedenfor Topåsplassen, ved den eldgamle tjodveien mellom østre og vestre Bærum. Busteru' var også husmannsplass under Levre. Fra Bursteru kom Busteru'n som tente brannvarden på Kolsås i 1716, da Karl 12.'s soldater kom til Bærums Verk. Det var den natta han traff heksene oppå toppen. En av dem var Kari fra Klufta. Det kan du lese om her. I 1814 brant det også krigsvarde på Kolsåstoppen.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Levre gård, Malmveien mellom Malmskrivergården i Sandvika og Bærums Verk, kalkstien, seterveien til Avtjernseter, Kolsåstoppen hvor det var brannvarde i 1814, og Dælivannet.

Kari Klufta, fra Heksene på Kolsås Budstikka 1974
En sommerdag i 1715 kom det en jente over tunet på Kolsberg, en gård under Kolsås i Bærum. Hun gikk inn på kjøkkenet til kona på gården og spurte om det var så at de trengte en tjenestejente der. Jo, de gjorde da det, sa kona. De ble fort enige. Men jenta kunne vel trenge litt mat, mente kona og kom frem med et fat med graut som hun hadde satt av til fire mann som skulle til skogs neste dag. Jenta åt opp alt sammen på en-to-tre. Kona ble forskrekket. 
Mannen på gården satt midt på kjøkkengulvet og gjorde limer. Han kikket opp på jenta av og til. Da hun var ferdig, sa mannen: "Ja, mor, dette har du gjort godt. Denne jenta kommer til å ete oss ut av huset." Så ille ble det nå ikke.
Kari het jenta. Vakker var hun, og flink. Hun arbeidet som en kar både ute og inne. Med hennes stell trivdes kuene som aldri før. 
En dag var det for lite mat på bordet. "Dette blir for lite," sa jenta. "Jeg skal se å skaffe noe, jeg." Hun gikk ut. Om litt kom hun inn igjen med fløtegraut i et digert fat. "Her, godtfolk," sa hun og satte det midt på bordet. Alle på gården ble mette. Ikke nok med det. Naboer og kjerringer ble budsendt og fikk spise alt de orket. Bedre graut kunne ingen minnes å ha smakt!
Kari var fra Klufta, en skarve plass under bratthenget på Kolsås. Det var et kvarters gange fra Kolsberg til Klufta. De som holdt til der hadde ord på seg for å ha godt lag med hulder og trollpakk på Kolsås. Det var nok der Kari hadde lært heksekunsten med grauten. Den var god å ta til der det var dårlig med mat. Og det var det nok støtt på Klufta. 
  
Nøkken i Dælivannet
Gikk du tjodveien fra Lævre imot Dæli og Haslom, kom du nær de bratte veggene under Kørsåstoppen og de gamle bygdeborgene. Der måtte du trø varsomt, for bakom der var det trollpakk som kunne komma ut og ta jenter i berg. Og så var det Dælivannet hvor Nøkken holdt til. Du kunne se han lure i vannflaten, med tomme auer og bustehår. Han kunne lage seg om tel en en flåte, eller en hvit hest, for å lokke folk tel seg ut i vannet. Nykr er navnet hans, elvehest betyr det. For å verne deg måtte du si navnet hans, eller kaste noe av stål i tjernet og si et nøkkevers. Da mista han makta over deg.   

Nøkk, Nøkk! Nål i vann!

Jomfru Maria kastet stål i vann!

Du synker! Jeg flyter!

Nøkken, fra Solør på Hedemarken

En gang var nøkken i kast med en gut. Han havde skabt sig om til hest. Gutten syntes det skulde være gildt at få ride; men hesten var høi og gutten var liden og han kunde ikke komme op på dens ryg. Da han havde strævet med det en stund, sa han: "Je nøkker (orker) ikke op." Men da reiste nøkken som en børsekule lige i sjøen så fossen stod; for han tålte ikke at høre navnet sit.

Bilder: Muren ved Malmskrivergården med ovnsplate fra Bærums Verk: eget. Nøkkebildene: Th. Kittelsen, wikimedia commons.