De gule gosser blå

Mon tro om ikke folk sang mer i 1814 enn vi gjør nå for tiden? Og om ikke soldatene sang mye mer enn soldater gjør nå til dags?
I 1814 sang de i forlegninger og telt og på marsj, for å holde takten, for sindets munterhed, for å holde krigsgløden varm, kampmoralen høy og motet oppe, for å holde borte tungsinn, grublerier og mørke tanker både på det hinsidige og hvordan det skulle gå¨med dem hjemme om uløkka skulle væra ute. De sang for konge og fødeland, for ære og seier, for vennskap og kjærlighet, og nidviser om fienden.

Kanskje de sang om De gule gosser blå - om svensken. Sangen står på side 14 i sangheftet Ufred utgitt av Østfold Musikkråd. Den må vel komme fra den tiden da nordmennene var danske og bar røde uniformskjoler, altså  før de grå uniformskjolene ble innført rundt 1810 og altså før 1814 da Norge ble svenske og uniformene etterhvert ble blå? Eller hvordan det nå var ... Fargen på uniformen var ihvertfall viktig når man kom i fekten - i kamp - så man ikke tok feil av venn og fiende i kampens hete - et inferno av lyd, drønn fra kanonene, smell fra geværene, kuler som pep om ørene, tromper, tambourer og ulingen fra halvmaaneblæserene, kommandorop og hyl og brøl og skrål og skrik og stønning og ralling fra av kjempende, rasende, redde, sårede, døende soldater, alt innhyllet som i tåke, i en sky av støv og den tjukke, hvite røyken fra svartkruttet. Ikke rart at de måtte synge seg til mot!

De gule gosser blå
Norske offiserer
som på siden bærer
kårder og har på:
Røde kjole og ei blå
røde kjole og ei blå
og prøve om kården 
vel bide kan på
De gule gosser blå
de gule gosser blå

Norske Fredrikshalda
lød så lystig bald fra
at man må si fra.
Røde, kuler på det blå
Røde kuler på det blå
Det aldrig tilstedes 
at Norge vindes må
Av gule gosser blå
av gule gosser blå

Varer i er taske
æbler i er baske
og røde kjoler på.
Ja, røde og slett ikke blå
ja, røde og slett ikke blå
byd frem hvad i haver
så det kjendes på.
De gule gosser blå,
de gule gosser blå.

I linken om  fra Onsøske Compagnie kan du forresten høre hornsignaler. Og her litt om tambouren. 

Bilder: Norske militæruniformer 1814, tegning av Andreas Bloch 1914, herfra. Minnes-anteckningar under 1813 och 1814 årens kampagner uti Tyskland och Norge.  C. J. Ljunggren, 1855, herfra. 

Sent i august 1814

Etter Mossekonvensjonen 14. august 1814: Det er en skrøpelig fred. Forresten, våpenhvile er det. Christian Frederik skal sammenkalle Stortinget, senest 7. oktober. Det skal gjøres forandringer i Grunnloven og forhandles. Våpenhvilen skal vare i to uker etter at Stortinget har trått sammen og så enda en ukes oppsigelse.

Både på svensk og norsk side er det betydelig misnøye med avtalen. Karl 13. og mange med ham mener at den nye adoptivsønnen, Karl Johan, burde satt norrbaggarna skikkelig på plass. I Norge er folk opprørte, bitre, skuffede, skamfulle, sinte, rasende, det er vanskelig å skjønne denne æreløse krigen, hvorfor skal vi ikke lenger sloss for konge, den nye kongen, og fedrelandet og den nye grunnloven. Skal de bare finne seg i å bli svenske? Nei!
Det er mytteri blant soldater med påfølgende krigsrett. Folk raser. Det snakkes om svik og bestikkelser. Det skrives i aviser, trykkes plakater med beskyldninger og anklager og det hisses til oppvigleri, til hevn over svikerne. Det er opptøyer, pøbelen vil ha rettferdighet, de samler seg i store skarer, marsjerer i gatene, strømmer til unionstilhengernes boliger, kaster stein, knuser ruter, vil ha fatt i svenske offiserer, krever norske militære ledere straffet, vil se blod! Det er slåsskamper, politiaksjoner og arrestasjoner.

Fra Vestlandet skriver Biskop Johan Nordahl Brun: "Norge er endnu Norge, og Christian , Norges Konge, og 20 000 Nordmænd bør det koste først, før det bliver anderledes!" og "Vi vil ikke blive Svensker, men under Christian Frederik sejre eller dø."
Men Christian Frederik har flyktet til Ladegårdsøen - Bygdøy. Han er nedbrutt, utslitt, syk, ja nærmest vanvittig, er engstelig og føler seg forfulgt. "I dag er Vi ankommet hit til Ladegårdsøen, men i en så sykelig tilstand at Vi for tiden ei kan befatte Oss med statsbestyrelsen" skriver han til Regjeringen.
Den 31. august skriver slottsprest Pavels i dagboken sin: "Den er nu forbi, den ulykkelige august Maaned. I Aarhundreder oprandt ikke en saadan Maaned for Norge. Hvo haabede ikke paa dens første Dag? Hvo haaber vel nu paa denb sidste."

Soldatene knurrer, mange vil slåss, forsvare sitt land og sin konge, kjempe for Grunnloven. De hadde da seiret i flere slag, svensken var da ikke så ille og tapene var da omtrent like på begge sider? Denne æreløse krigen! Og hva gjør soldatene der de ligger i forlegningene og venter? Pusser bajonetten, støvlene, geværet? Slikker sårene? Synger sanger? Hva tenker de?

I 1810 utkom Sangbog for soldaterstanden, Forfattet af Victor Kristian Hjort, provst  ved Holmen og Garnisonen - altså de militære i København, med dedikasjon til kongen. Sangboken forteller om hva en soldat burde tenke i 1814. Her er patriotiske sanger til Kong Frederik og Fædrelandet, her er en sang om Brittenes skjendige Overfald paa Kjøbenhavn, her er En gammel Bondes formaning til sin Søn da denne drog i Krigen, sanger om de gamle heltekonger - Haagen Adelsteen, Norges Konge og Rolf Krage, Danmarks konge og om Ole Svendsen Bakke, Klokker på Id i Norge - som kjempet mot Karl 12. i 1718, her er Hæderssang for de kjekke Nordmænd og mange sanger om hvordan en god soldat bør være, handle, tenke, føle. Aller først står Soldatens Pligter til Egen Melodie.

Soldatens Pligter, egen Melodie
Jeg er en dansk soldat
   Og kjender mine Pligter;
Jeg ei min Kammerat
  Ei Chef, ei Konghe svigter.
Jeg veed, hvad Æren er
  Og hvad der volder Skam,
Mig Heltevers er kjer
  Jeg hader Pral og Bram.
  Jeg hader Pral og Bram.

Jeg skal i mit Øuarteer
  Ei Tvil og Tvedragt volde;
Kun den der fredsom er,
  Kan man i Ære holde.
Naar Tappenstregen gaar,
  Jeg lyder Kongens Bud,
Og før Revellienn gaar
  Jeg lister meg ei ud.

Min Lønning jeg saa fro
  Med Nøysomhed vil nyde,
Er jeg mit Kald kun tro,
  Det skal mig stedse fryde.
For Fanens Hæder slaae,
  forsvare Fødeland,
I Kamp for Frederik gaae,
  Det lyster Krigens Mand.

Hvis jeg ved stræbsom Flid
  Kan stundom tjene Penge,
Jeg bruge skal min Tid,
  Og ærlig mig anstrænge.
At være dorsk og lad,
  Det aldrig sømme kan,
Men Virksomhed gjør glad,
  Og hædrer hver en Stand. 

Jeg hylder Munterhed,
  Thi Glæden Mod opliver.
Jeg synger lystig med
  Det Drillerne frodriver.
Men Sværm og Suus og Duus
  Ei Kongens Mand anstaaer,
Selv Helten i en Ruus
  Kun dumme Ting begaaer.

Min Exercits jeg flink
  Og ret til gavns vil lære;
At fyre på et Vink,
  I Marschen færdig være,
At bære Kroppen ret,
  Paa Post med Anstand gaae,
Og være ren og næt;
  Det vil jeg agte paa.

Jeg elsker mit Gevær,
  Det skal mit Liv beskytte.
Naar rent og blankt der er,
  Det bruges kun med Nytte. 
Frit Løbet være maa,
  Dets Laas og Pande reen,
Og fast i Haanden staae
  Den skarpe Flintesteen.

Hvis blank sin Bajonet
  En Krigens Mand vil bære,
Maa Skeden slutte tæt
  Og uden rifter være.
Naar fri for Plæt af Ruust
  Den staar i kraftfuld Arm,
Da vorder Fjenden knust,
  Naar Kampen bliver varm.

Naar Trommen hvirvler Larm,
 Hver Kriger ferm bør være,
Sin blanke Flint i Arm,
  Paa Ryggen Ransel bære,
Og møde i en Studs,
  Hvor Pladsen anvist er,
I fuld Munderinmgspuds,
  Det er Soldaterfærd.

Saa vil jeg rask og fro,
  Soldatens Pligt opfylde,
Min Konge tjene tro,
  Al skyldfri Glæde hylde,
Da gaar jeg Ærens Vei
  Frimodig end til Kamp,
Et Skridt jeg viger ei
  Blandt Kugler, Røg og Damp. 

Mit Hjertes Løsen er
  At falde eller vinde,
Og om jeg segner der
  Hvor Helte Døden finde,
Hver ærlig Kammerat
  Skal vidne ved min Grav,
Jeg  var en god Soldat,
 tro, ædre, flink og brav. 

Kilder: Karsten Alnæs 1814 Miraklenes år, wikipedia og Sangbog for soldaterstanden. 

En norsk Skilöber

En norsk Skilöber

Her er enda et kobberstikk fra plansjeverket Norske Nationale Klædesdragter, utgitt i København 1812-1815, laget av Johannes Senn: En norsk Skielöber. Kanskje han også også er fra Østerdalen? 

Skiløberen er nok soldat i Skiløberbataljonen og i full vintermundering. Han ser ut til å ha grønn stortrøye med sort krave og rabatter og oppslag med hvite kanter og knapper fra 1800-uniformsreglementet og hvite varbukser, en slags gamasjelignende ytterbukser med knapper oppover hele benet.

Videre har han votter på hendene og sort pelslue, kabuss, med hvit og grønn fjær og norsk løve. Han har patrontaske og skråbandolær. Hårpisk i nakken har han også, slik soldater visstnok skulle ha til den ble avskaffet i 1801.
Til vintermunduren hørte en overkiole, en lang grå frakk. I 1810 fikk skiløperne grå uniformer, Søndenfjeldske bataljon skulle ha hvite knapper, Nordenfjeldske gule, og på hodet chakot med grønn snor og kokarde.
Var man offiser fikk man ha pelsfor i uniformstrøya og pels på krave og oppslag, står det i et småskrift fra Forsvarsmuseet om Den norske hær i dansketiden. Det er kanskje approbasjonstegningen fra 1800 på side 35 i heftet Senn har sett etter?
Senn har tydelig fått med seg andoren, altså den kort skia med pels på undersiden. Skiutstyret som var vanlig i Østerdalen og deromkring for to hundre år siden var en skistav, en langski og en andor. Væpningen var et kort flintlåsgevær og skiløpersabel. Om sommeren fungerte skiløperne som jegere og hadde sommeruniform.

Egne avdelinger med skiløpere fantes bare i Norge. Skal tro om han var i Elverumske Skieløber Compagnie, den norske skiløberen?
Kompaniet ble opprettet 1747 som en av tre kompanier i sønnenfjellske skiløperbataljon (Hofske, Elverumske og Åmotske). I tillegg ble det også opprettet en nordenfjellske skiløperbataljon, også den med tre kompanier (Holtålske, Snåsenske og Meråkerske). Skiløperne var organisert som lett infanteri med oppgaver innen rekognosering og patruljevirksomhet. Vinterstid ga skiene stor mobilitet, noe som gjorde at skiløperne kom til å fylle noen av det lette kavalleriets roller vinterstid. Soldatene i kompaniene bestod av vernepliktige som den gang stod i rullene i 10 år. Etter endt grunnopplæring bestod tjensten i 12 dagers øvelse hvert år. Ved krigstrussel kunne kompaniet raskt mobiliseres ved budstikke. Fra 1. september 1801 ble sønnenfjellske skiløperbataljon underlagt Jegerkorpset, og fra 22. februar 1810 ble bataljonen underlagt "Aggershusiske nationale Jægerregiment", mens Jegerkorpset ble overført til Larvik. Etter nederlaget i 1814 kom unionen med Sverige, og kompaniene ble nedlagt i årene 1818-1826. Elverumske og Åmotske tilhørte i årene 1818-1826 "Østerdalske nationale Jegerkorps".

Hos Det Søndenfieldske Frivillige Musqueeter Corps står det mer.

Bilde: Johann Heinrich Senn: En norsk Skilöber fra plansjeverket Norske Nationale Klædesdragter, utgitt i København 1812-1815, Digitalt Museum.

Ran ra pa ta plan!

Ran ran pa ta plan! Sånn høres det ut når de kommer, tambursoldatene med tamburtrommene sine! Ihvertfall de franske, hvis vi skal vi tro sangen om de tre små tamburene, Trois jeunes tambours. Sangen er en gammel marsj som den franske armeen  spilte og sang fra 1745 og slaget ved Fontenoy. 

Så da var det kanskje derfra de vendte hjem, de tre tamburene?
Nå synger franske barn - og norske og kanskje andre også - om den yngste som hadde en rose i munnen og fikk gifte seg med prinsessa. Bom bommeli bom synger vi her til lands.


Å bruke trommer, fløyter og horn i krigen går langt tilbake. I 1628 bestemte kongen at det skulle være tamburer i alle dansk-norske militæravdelinger. Tamburene var offentlig embetsmenn og ble oppført med yrke tambur i folketellingene. Jobben deres var å spille militære kommandoer -  det er lettere å høre trommer enn stemmer på lang avstand og med mye bråk. Det var faste signaler for revelje og tappenstrek. Fladstrands Tambourer 1717 skriver dette om revelje og tappenstrek på Tordenskiolds tid:

Til reveillen og tappenstregen udgik fra hver portvagt et kommando bestående af en underkorporal, en piber og en tambourer samt to menige. 
Reveillen skulle slås straks når dagen var så lys, at man kunne læse et brev. 
Tappenstregen skulle om vinteren slås klokken 8 og om sommeren en halv time efter solnedgang. Tappenstregen var også signal til at tappen skulle stås på øltønden og beværtningerne lukke.
Til Tappenstregen knytter sig en tekst fra 1700-tallet, der er almindelig kendt, men ikke har nogen relation til anvendelsen. 

Forgangne nat vor slugne kat 
en ung og lækker mus fik fat;
men da den i det samme så 
en rotte, så lod den musen gå.
Nu katten efter rotten sprang,
men fik en næse nok så lang,
thi rotten, musen, begge to
slap lykkelig ud af kattens klo.

Fin å marsjere etter! Her kan du høre Fladstrands Tambourer spille tappenstrek og Gammel march og mye annet. Og her er det bilder av tambourer fra forskjellige tider og land.

Det ble også trommet ved eksersis og utmarsj, og det viktigste - å tromme offiserenes ordre i kamp, for eksempel til angrep eller retrett. Utover på 17- og 1800-tallet ble det vanlig å ha med en tambur og en felespeller eller to i bryllup. De spilte bryllupsslåtter og andre tromme-slåtter som ofte var variasjoner over militære signaler. Tamburer som ikke var militære ble kalt bryllupstamburer. I Bærum skriver sogneprest Neumann i 1818 at det var blæsende musikanter i spissen for brudefølget, men vi får vel tro at det var en og annen tambur også?  

Man kan undre seg over at de er så små og unge, de tre tamburene i sangen, men på 1700-tallet - og både før og etter - var det helt vanlig at unge gutter var trommeslagere i krigen. De yngste vi vet om var en drummer boy i den  Den amerikanske uavhengighetskrigen i 1775–83 som het Nathan Futrell og var 7 år og 9 år gamle John Clem, på bildet, som var trommeslager i Den amerikanske borgerkrigen i  1861-65. Barnesoldater var forresten ikke uvanlig i det gamle dansk-norske militæret: Det var ikke uvanlig å la seg verve som 15-åring. Hans Johnsen Haslum, "vår" bærumske Eidsvollsmann, ble dragonkorporal som 16-åring.

Og Arild Christopher Huitfeldt var bare 12 år da han ble utnevnt til fenrik i 1. Smålenske Infanteriregiment rundt 1780. Han var nok uvanlig ung, og vi må skynde oss å legge til at faren hans var generalmajor og at det var vanlig at sønner ble som fedre, også i militærslekter på slutten av 1700-tallet.

De er ganske like, den norske og den franske teksten, bortsett fra på slutten av den franske hvor kongen vil vite hvem som er faren til den lille tamburen - noe som var som det skulle være både i 1745 og i 1814:

Joli tambour, dis-moi quel est ton père
Sire le roi, c'est le roi d'Angleterre
Et ma mère est la reine de Hongrie

Faren min er kongen av England, svarer tamburen, og moren min er dronning av Ungarn - altså kong Georg II av Storbritannia og Maria Teresia, tysk-romersk keiserinne, tysk dronning, dronning av Ungarn, Kroatia og Bøhmen og erkehertuginne av Østerrike - som begge var Frankrikes motstandere i slaget ved Fontenoy 11. mai 1745 hvor Frankrike vant over den britisk-nederlandsk-hannoverske pragmatiske arméen og Østerrike og hvor over 17 000 soldater døde og eller ble sårede, for på den tiden - som i 1814 - stilte soldatene seg på geledd og skjøt løs på hverandre når hornblåseren blåste eller tamburen trommet fyr. Det var ikke snakk om å gjemme seg i buskene.

Slaget var ett av mange slag i den åtte år lange og innfløkte og blodige østerrikske arvefølgekrigen som involverte alle stormaktene i Europa på den tiden. Den franske teksten slutter sånn:

Joli tambour, tu auras donc ma fille
Sire le roi, je vous en remercie
Dans mon pays y en a de plus jolies.

Den lille tamburen får kongens - altså kong Ludvig XV's - tillatelse til å gifte seg med prinsessen, takker pent og det blir stor glede i landet. Det hadde vel vært litt av en kjærlighetshistorie i 1745! Her er sangen, på norsk og fransk:

Tre små tamburer
Tre små tamburer vendte hjem fra krigen 
tre små tamburer vendte hjem fra krigen 
å bom-bommeli-bom 
de vendte hjem fra krigen

Den yngste av dem i munnen bar en rose 
Oppe på slottet sto en skjønn prinsesse 
Lille prinsesse gi meg så ditt hjerte 
Lille tambur da må du spørre pappa 
Store herr konge kan jeg få din datter 
Lille tambur du har jo ingen penger 
Nede på havna har jeg tre små båter 
Den første av dem er fylt med gull til randen 
Den andre av dem er fylt med sølv til randen 
Den tredje av dem skal hjem min brud meg føre 
Lille tambur da kan du få min datter 
Bryllup ble holdt og varte åtte dager 

Trois jeunes tambours
Trois jeunes tambours s'en revenaient de guerre
Trois jeunes tambours s'en revenaient de guerre
Et ri et ran, ran pa ta plan.
S'en revenaient de guerre.


Le plus jeune a - dans sa bouche une rose
La fille du roi était à sa fenêtre
Joli tambour, donne-moi donc ta rose
Fille du roi, donne-moi donc ton cœur
Joli tambour, demande-le à mon père
Sire le roi, donnez-moi votre fille
Joli tambour, tu n'es pas assez riche
J'ai trois vaisseaux dessus la mer jolie
L'un chargé d'or, l'autre de pierreries

Et le troisième pour promener ma mie
Joli tambour, dis-moi quel est ton père
Sire le roi, c'est le roi d'Angleterre
Et ma mère est la reine de Hongrie
Joli tambour, tu auras donc ma fille
Sire le roi, je vous en remercie
Dans mon pays y en a de plus jolies.

Bilder: Tegning til Trois jeunes Tambours.Slåttetromma - Strilatromma - er fra Digitalt fortalt. Drummer boy John Clem og Slaget ved Philippoteaux, Félix Henri Emmanuel, malt 1873, tamburer nederst til høyre, begge fra wikimedia commons. Tamburtromme fra 1791 fra miljølære. Noten herfra. 

Dystetromma og huldrehæren

 Forunderlig at det gikk såpass godt med de norske soldatene i krigen i 1814, dårlig trent og utrusta som de var, og sultne støtt - og likevel så vant de norske, både ved Lier og Matrand og Langnes, og tapene var omtrent like store på norsk som på svensk side, enda det var 45 000 svenske soldater med en Napoleonsgeneral i spissen, mot 30 000 nordmenn og en skjørtekonge.

Mange mente at det var fordi de norske fikk hjælp ifra det andre folket, huldre-folket, de som holder tel under jorda. Det var mange det, som hadde sett og hørt huldre-hæren marsjere med tamburer med slåttetrommer og pibere med fløyter og hornblæsere med blanke signalhorn, og både hestefolk og fotfolk i full mundur med mørkeblå uniformer og blinkende sabler og like mange gullsnorer som det norske befalet. Særlig var det en trommeslått som en kunne høre når huldre-folket marsjerte til fronten, og det var Dyste-marsjen, marsjen tel Dyste-kongen, han som var kongen over huldrefolket. Når en hørte den, da varsla det ufred, for huldrehæren marsjerte tidligere enn folk.

Huldrene var med i krigen, fra Sogn og Fjordane
Dei fortel, at når det var krig, var huldrene med. I Luster skulde dei høyra trumbeslåtten deira ut gjenom fjorden, når dei drog ut. Når krigen var slutt, høyrde dei trumbeslåtten kom innetter fjorden. Dei var dei fyrste som drog ut i krigen, og dei fyrste som kom att. Svenskane skulde ha sagt at nordmennene var fleire i røyndi enn i syndi.

Eingong var det dans på Langateig. Det var nett fyre ufreden i 1807. So var det nokre som gjekk ut or dansestova. Då høyrde dei trumbeslått frametter fjellbruni. Mannen i huset gjekk då innatt i dansestova og sa: "No er det ikkje lenge fyrr det vert ufred." Dagen etter kom utkommanderingi.

Dystetrommen, fra Buskerud
Paa Toten er der en Gaard hedder Dyste. I Nærheden af den er der en stor Haug, hvorfra de Underjordiske eller Haugfolket i gamle Dage – ja vel nok endda, om der kom noget galt paa for Land og Rike – i Krigs- og Ufredstider rykkede ud med en Krigsmagt, som tog Vejen udover Hadeland, langs østre Siden af Ringerike, og Krogkleven og videre indover did hvor man i den Tid holdt Basketag med Svensken, saasom Kjølberg Bro, Onstads Sund og flere Steder.

Denne de Underjordiskes Udrykning skal bestandig, efter hvad gamle Folk paa Ringerike kunde fortælle, have foregaaet saa en 8 Dages Tid før de almindelige Krigsfolk maatte afsted, og man hørte da en dump Lyd af en ordentlig Krigsmarsch, bare ikke fuldt saa skraldende som af en almindelig Tromme; men lagde man sig ned paa Marken med Øret til Jorden, hørtes den ganske som en almindelig Marsch. Og det kunde ogsaa hænde at der var mere end bare Trommen at fornemme.

Saaledes hændte det i 1814, da nok Krigsmagten maatte rykke ud ovenfra her midt paa Vinteren, at et Par troværdige Fiskere med sine egne Øjne tydelig saa hele Rækker Geværer med Bajonetter paa ude paa Stensisen. Dette var nok under en Hvil for de hørte først Trommen en Stund efter, og det var vel da de begyndte at marschere igjen. Men ingen Folk var efter Fiskernes Forklaring at se.

Naar der saa blev Fred og Vaabenstilstand, kunde man høre Trommen en Tid i Forvejen, før de almindelige Soldater kom, at passere den samme Vej som paa Udturen. Paa Hjemturen sagde de Gamle at der brugtes en anden Marsch med lidt livligere Takt i. Min Bedstefader kunde fortælle at det havde sig saa med Dystetrommen al hans Tid, lige fra de Norske laa i Holsten.

Da Bondekrigen var – nogle Aar efter 1814 – fortalte en Mand hedte Paal, som boede paa Krogkleven og derfor kaldtes Paal Kleven, og som var en troværdig Mand, til baade mig og flere, at han grangivelig med sine egne Øren, 8 Dage før Kaptejn Tofte kom til Sundvolden med Modums Kompagni for at holde Kustus paa Hallingerne, som dengang nok vilde ind til Byen og jage Storthinget af Gaarde, at Dystetrommen gik op Kleven saa det gav Ekko i Kuberget, og ikke mange Dage efter for den udover Kleven igjen med samme Spektakel, fordi det ikke blev videre af med hele Bondekrigen. Saa var det stilt med Dystetrommen i mange Aar, indtil Tranekrigen brød løs. Da skulde man tydelig en Søndagsmorgen have hørt den paa Ringaasen tæt ved Norderhov Kirke 8 Dage i Forvejen, og man paastod at den da vendte om der og drog op igjen. Dette var jo ogsaa rimeligt, eftersom hele Krigen blev afgjort paa Ringerike.

Huldresoldatar, Vestre Slidre, Oppland
Daa det skulde bli krig i 1814, vart Mikjel Snortheim, godfar aat mannen min, var noko underleg paa støl'n Nøs'n. Ein gong dei var paa stølen, vart dei vare ei heil krigsmakt for etter Nøsakompe. Det var fotfolk og hestfolk. Dei høyrde det skrapp i hesteskorne, og det blinka taa sabillane. Dette saag dei ei lang stund; men daa dei kasta augo taa det, vart det burte. Det var nok ei underjordisk armei som skulde stad hjelpe dei norske.

Dyste-tromma fra Kolbu, Oppland etter Agnes Dyste
Segner om Dyste-tromma er det i alle Valdres-bygder. Dei gamle høyrde ho når krig var i vente. Då ramla Dyste-tromma etter åsane. Sume såg store herar av underjordiske herfolk som rykte ut til strid. I stram marsj bar det ut etter dalen mot svenskegrensa. Dyste-tromma var med so det vart takt i gonga. Når det gjekk so vel i krigane, var det huldrakarane som flokka seg om Dyste-tromma, å takke. Dei ytte opp svenske-børsone, so svensken skaut over. Dei nuppa den norske guten over ende, so han ikkje vart råka. Dei ordna alt, so sigeren var viss.

Ordet «Dyste-tromma» må vera kome frå garden Dyste i Kolbu på Toten. På Dyste hadde herfolki til dei usynlege mest som ein samlingsplass. På ei slette litt nedafor Dyste-husi dreiv dei herøvingane sine. Tromma hadde dei i ein gamal bygning på Dyste, i kjellaren.

Ein gong var det ein mann som såg huldre-tassane eksere på denne sletta. Det var samla ein diger her med småkarar. Alle hadde myrkeblå uniform. Og Dyste-tromma let alt i eitt. No er Dyste delt i fire gardar, men frå gamalt var det berre ein. På ein tå desse gardane var Hans Dyste bonde frå 1845-1888. I 1848, eller kan hende det var i 1864, vart han utsagd til vera med i den dansk-tyske krigen. Ein dag straks før sat han og huslyden hans i ro og mak inne i stoga. Med eitt fekk dei høyre ei merkeleg tromming. Ljoden var so sterk at omnsdørene skrangla. Litt etter kom omgangsskulehaldaren inn. Men han hadde ingen ting høyrt. Dyste-tromma hadde nok varsla krigen. Dei usynlege var karar som mobliserte tidsnok!

Ein gong gjekk ein Kolbu-gut, som hadde vore med i krigen, ned med elvi og fiska. Med det same han skulde hale opp ein diger aure, stod det ein liten tass ned med han i full uniform. Han tok opp ei børsekule or lumma og sa: «Kjem du i hau' de slage som sto i den skauen?» Han nemnde namnet, han, men det har eg gløymt. Jau, guten kom i hug alt tassen spurde etter.
«Ja, denni kula var de nokk du som skulle hatt, men je tok 'a for dig, je!» sa tassen. Med so sagt, vart han borte som dogg for sol.
Dei små militær-tassane tok mot dei kulone som var tiltenkt dei norske soldatane.

Haugatyet var med i krigen og, fra Etnedalen i Oppland
Du har vel høyrt gjete Dyste-trumma? Eit år før ei krig skulde ta te, høyrde dei i gamal tid Dystetrumma gjekk ut. Og ei stund før det blir fredsslutning, kjem ho att.
Det er sagt at det skulde ha vore ein kraftig tambur den Dyste-tamburen. Ein gong han kom heimatt etter krigen, hadde mannen på Dyste vore ute og høyrt han. Då hadde han tykt han hadde slege for dårleg. "Du få slå lite harare, so mø få høre det," sa'n. Men då hadde nok tamburen slege sterkt nok.
Han slo so glasrutone på Dyste røste. Slik er det sagt.

Haugafølkje rusta seg tel krig,  fra Elverum
«Ve Trangen fekk normenna hjelp tå haugfølke,» sa ho Guri Volla. Haugfølke ruste seg tel kria. Ho Guri hørde at døm marsjerte frå Bronkeberje klokka fire om mårrån. Ho hørde så tydeli tromma å marsjen. Døm marsjerte i åtte fulle jamdøger. Døm spelte en marsj som vart kalt Dystkong-marsjen. Dystkongen er konge åver haugfølke.

Sagnene er fra Eventyr og sagn UiO. Her kan du høre tre trommeslåtter på youtube. På hjemmesiden til Kjell Tore Innervik finner du flere musikkeksempeler og interessant lesning. Her spiller han på youtube.
Bildet av militærtromma fra Hadeland er fra Digitalt Museum.

Våpenhvile, Moss 14.august!

Christian Frederik - valgt på Eidsvoll i mai 1814 til Norges konge - var fremdeles konge i Norge: På tross av at han var dansk, på tross av en blodig krig, på tross av stormaktenes soleklare mening, på tross av den svenske hærens overlegenhet, på tross av mange sinte generaler, på tross av Carl Johans suverene rett til tronen - etter at den gamle kong Carl 13. var død. Den utslitte danske, norske kongen holdt nå til på Moss Jernverk.

Men forhandlingene mellom nordmenn og svensker var i ferd med å lykkes. På tross av raseriet hos mange over at man ikke heller kjempet videre med våpen i hånd.
En norsk historiker som heter Halvdan Koht har uttalt: "Intet i hele 1814´s historie kommer saa forbløffende som dette tilbud." (Koht i Alnæs: s 397). Hvilket tilbud er det han sikter til? Jo! Et tilbud fra Carl Johan om å godta den norske Grunnloven - bare med noen få endringer for å tilpasse den til unionen med Sverige.

Så sent som den 10. juli 1814 hadde den svenske regjeringen erklært Riksforsamlingen på Eidsvoll for lovstridig og Grunnloven ugyldig. På under en måned hadde Carl Johan skiftet mening og var villig til å godta Grunnloven! Hvordan hadde det gått mellom Norge og Sverige dersom Carl Johan ikke hadde gjort det? Christian Frederik ble etterhvert også villig til å gi fra seg den norske tronen - men ikke før det første norske Storting hadde løst ham fra oppgaven. Derfor ville han ikke reise fra landet med en gang slik svenskene først krevde.


Uansett. Våpenhvileavtalen ble underskrevet på Moss Jernverk 14. august 1814. Den slo fast våpenhvile, innkalling av et ekstraordinært Storting og at kongen av Sverige godtok den norske Grunnloven - med nødvendige modifikasjoner. Det ble også bestemt at ingen skulle bli forfulgt om de uttalte seg kritisk til unionen.

Så - fra å være sammen med Danmark i begynnelsen av 1814, via selvstendighetsopprøret i mai gikk veien inn i en ny union med Sverige. Sinnene kokte og meningene ynglet. Og hvordan skulle unionen med Sverige bli? Omtrent slik som Norge hadde hatt det med Danmark? Norge hadde fått mange svar, men like mange nye spørsmål stod nå for døren.

Bilder: Fra John William Edy's reise i Norge i 1810: "Honourable B. Anker's House at Mos" - "Höyvelbårne B. Anker Hüüs paa Moss". Mossekonvensjonen herfra. 

Efterretning. Om kaptein Ohlsens optiske telegraf

I 1792 var det en franskmann som het Claude Chappe som oppfant en storartet innretning - en klaffetelegraf som med hjelp av svingbare armer kunne sende meldinger raskt og over lange avstander. De første meldingene ble sendt mellom Paris og Lille og etter hvert over hele Frankrike via  et nettverk av 556 stasjoner spredd over 4800 kilometer.
En fantastisk forbedring - fra post
med hest, budstikker, flaggsignaler
og vardebrenning på toppene!
Systemet ble flittig brukt under Napoleons krigene og kopiert av mange europeiske nasjoner.

En finsk-svensk poet, oppfinner, bibliotekar, teatersjef og kong Gustav III's sekretær som het Abraham Niclas Edelcrantz laget en lignende innretning. Den optiske telegrafen  besto av en mast med ti jernplater som kunne stilles i ulike posisjoner. Hver plate kunne settes i tre forskjellige stillinger som stod for tre ulike tall. Tallkombinasjonene var koder for meldinger som kunne leses i en kodebok, en signalbok.

Hele 1024 forskjellige tallkombinasjoner og kunne det bli som kunne sendes raskt over lange avstander - ved gode værforhold over 200 km på 20 minutter. Kommunikasjonen bygger på det vi i dag ville kalle et binært kodesysten, forløperen til dataspråkets ettall og nuller. Telegrafen ble innviet på kong Gustav IV Adolf's bursdag, 1. november 1794 med et gratulasjonstelegram til kongen, sendt fra Stockholms slott til Drottningholm hvor kongen befant seg.

Att hälsningen av Svea folk
Vars kärlek gör sin konungs ära
I dag fram till hans hjärta bära
Skall helga denna nya tolk

I Norge laget man sitt eget system. I 1807 ble det opprettet en flaggsignallinje langs kysten med med ca. 4 km mellom hver signalstasjon. En sånn stasjon er beskrevet av den tyske geologen Leopold von Buch i 1807.

Fra Leopold von Buchs resa igenom Norrige åren 1806, 1807, och 1808:
"Midtpå står et litet vakthus för att observera rörelserna i hafvet och signalerna på land. Det är likväl märkvärdigt, att man med dessa signaler, som på två och tre mils afståndifrån hvarandra, äro oppförda efter hela kusten, på en dag kan erfara allt, hvad som passerar emellan Christiania och Hitteröe, på den andra sidan Lister, en strecka på nära 50 mil. 

För tre timmar sedan hade man sett 2 Engelska fregatter framför Oester-Riisör, nestan 30  mil herifrån. Man brukar flaggsignaler, tre flaggor, en Dansk, en blå och en hvit med tvenne band emellan, eller så kallade Ständer. Det är enkelt nog; men likväl blir på detta sätt allt rapporterat, som nogonsin kan förefalla vid kusten i krigstider; i från första åsyn af det minsta fientliga fartyg ända till dess landing och afsskärandet af alla förbindelser med främmande orter."

De tre flaggene - heist enkeltvis eller i gruppe - dannet tallene fra 0 til 78 som tilsvarte en melding i en signaltabell - 24 var for eksempel ”Den fiendtlige Landgang skeer med over 100de Mand”.

I 1808 kom kaptein Ohlsens optiske telegraf, kan vi lese i Telegraf Verkets Historie:
"Øverstkommanderende i Norge, prins Christian August, ga nemlig senhøstes 1807 kaptein Ole Ohlsen og premierløytnant G. Hagerup ordre om å fare langs kysten fra svenskegrensen til Stavanger "for å etablere kystsignaler og ordne kystvernets forbindelse med signalene". Noen måneder senere var linjen klar, med flagg som hjelpemiddel i dette første norske kystsignalvern i nyere tid. 

Mellom Fredriksvern og Kristiana gikk signalene på 1 1/4 time, noe som ga to minutters opphold på "stasjon". Signalbestyrer Ohlsen var ikke fornøyd med systemet og foreslo ved juletider 1808 å innføre optiske apparater. Han hadde selv konstruert en type som var en forenkling av Edelcrantz- og særlig Fiskertelegrafene. Begge disse hadde det forresten vært på tale å innføre. Nå ga generalkommandoen sin velsignelse til Ohlsen-systemet, og i løpet av 1808 var dette under full utvikling i de 3 kommandodistrikter i Norge.

Den optiske telegraflinjen kom til å strekke seg fra Hvaler til Namsos. Den østenfjelske linjen gikk vest til Hitterøy ved Flekkefjord, den vestenfjelske linjen over Stavanger by og Bergenhus festning til Fedje, den nordenfjelske fra Stadlandet om Kristiansund og Kristiansten festning til Folda. 1300 km lang var "brutto"-linjen og 175 stasjoner omfattet den. Stasjonene lå på høyder og fjellkammer nær kysten og i 6-8 kilometers avstand fra hverandre. De ytte ganske annerledes effektiv tjeneste enn flaggsignallinjen som for øvrig ikke hadde rukket lenger enn til Bergenskanten. De to armer med tilsammen 6 svingbare treluker eller "klapper", kunne signalisere 229 tegn. Til forskjell fra nabolandenes telegrafer, var ikke det norske apparatet innstilt på bruk av ordbok. Men summen av talltegnene som de forskjellige stillinger viste, ga meningen som en i likhet med systemet i Sverige og Danmark, fant fram til i en signalbok.

Vaktmannskaper i signalhyttene forteller at det var stridt og svekkende for synet konstant å være på utkik med kikkerten. Den eneste fordel ved jobben var at de unngikk utkommando til orlogs, og at de en gang i måneden mot fastsatt betaling kunne få utlevert 1/2 tønne rug fra kornmagasinene, der disse var forhånden."

Kaptein Ohlsons optiske telegrafstasjoner var satt opp på Aggershuus, Bragernæs, Moss, på Laurkulaasen og langs hele den lange norskekysten fra Hvaløer til Namsos, og alle brukte kapteinens kodebok - Forklaring over Dag-Signalerne paa Kysterne, og Instruktion for de Mænd, som skulle giøre dem. 

For eksempel sto det:
3. Det er Krigsskibe, som sees.
4. Skibene, som sees, ere fiendtlige.
9. De Skibe, som sees, ere smaa Krigsskibe og bestaae af Brigger og mindre Fartøier.
18. De fiendtlige Skibe slaaes med vore.
19. Vore Skibe behøve Undsætning og Hielp.
57. Den Kongelige Proviantsjagt afgik nu herfra til Christiansund.
58. Er der noget Nyt i Christiansund.
59. Nej, der er intet, etter det kommer der passer sig til det de vil melde.
72. Efterretninger haves, at Fienden har giort et Anfald i Aggershuus Stift.

Og dette skrev fra Kaptein Ohlsen til sjefen for norgessjødefensjon, Kommandør Fisker, 14.juli 1808:
"Imidlertid glæde kystbeboerne sig inderlig over denne gode bevoktning langs kysten og vil evig erindre denne foranstaltning med varm takknemmlighed, somgjør, at de tør opholde sig rolig og trygge i deres boliger; ogsaa have de den ei ganske ugrundede tillid til signalerne, at disse afskrekke fienden fra mange onde foretagender ved kysterne".

Fra Agder Historielags årsskrift  Den optiske telegraf under Napoleonskrigen 1807-1814.
I flere europeiske land var det i bruk optiske telegrafer. Et slikt system ble i 1807 bygget ogsa i Norge. Pa sentrale høyder ble det satt opp signalmaster. Oppe i mastene var det montert lemmer som kunne dreies om en horisontal akse. Mastene kunne på denne måten vise forskjellige signalbilder alt etter hvilken kombinasjon av "åpen lem" og "lukket lem" som ble vist. Signalmastene ble satt opp med ca. 4 km mellomrom. Hver signalstasjon hadde vakt. Det var fri sikt mellom hver stasjon. Langs en slik kjede av signalmaster var det mulig å overføre et signal. 

Ved å lese signalfortegnelsen far vi et innblikk i hvilke opplysninger det var viktig å overføre - "De signalerede Skibe som sees ere Fregatter", "De signalerede Skibe seiler vester efter", "De signalerede Skibe styrer i mod Landet", "En fiendtlig Landgang er bevirket" o.s.v. Hver signalstasjon hadde sin egen adresse, det var egne koder for tallene, og de telegrammer som ble overført i systemet, kunne bli temmelig detaljerte.

Signalvakten i det nye system hadde i prinsippet samme oppgave som vedevakten. Vakten skulle i begge systemer speide ut over havet og sende videre en melding.

Om Den optiske telegraf under Napoleonskrigen 1807-1814 leser vi i Sem og Slagen bygdebok: 
"Det ble i 1807 opprettet tre "telegraflinjer" langs kysten, den Sønnenfjelske, Bergenhusiske og Trond-hjemske. Hver linje var delt inn i distrikter med hver sin inspektør. Innen hvert distrikt var det en rekke stasjoner som ble betjent av to mann, dels  leide folk, dels kystvernmannskap. 

Ved stasjonene ble det bygd vakthytter. Stasjonene var enten hovedstasjoner, hvorfra meldinger kunne gå ut, eller  repeterstasjoner, som bare tok imot meldingen fra nærmeste stasjon og sendte den videre (repeterte den). Repeterstasjonen var underlagt hoved-stasjonen. Til å begynne med besto signalmidlene av en stang med til-hørende flagg og vimpler av forskjellig farge, senere av en mast med to  rær og seks klapper (klapptelegraf), som ved tauverk kunne bringes i  forskjellige stillinger i forhold til masten og rærne. 

Hvert signal betegnet et tall, som etter en fastsatt signalbok hadde en bestemt betydning. Kyst-telegrafen ble som regel nedlagt i oktober-november, og satt i gang igjen i mars-april. Sønnenfjells var den undertiden i funksjon året rundt. Det var hovedstasjon på Torås på Tjøme og på Rødåsen på Jeløy. Mellom disse to hovedstasjoner var det følgende repeterstasjoner: Buerås, Vardås og Ormøy på Nøtterøy, Slottsfjellet i Tønsberg, Signalen ved Jarlsberg, Undrumsåsen i Sem, Signaler ved Fjukstad i Borre, Søndre Hortentangen og  Møringen. 

I juli 1814 får vi høre litt om forholdene på Undrumsåsen telegrafstasjon. Stasjonen ble betjent av en mann. I 1814 het telegrafrepetitøren Ole Jensen Bakken. Han var av og til borte fra stasjonen, en gang i hele tre dager. En 18 år gammel gutt passet da stasjonen for ham.  Denne gutten var St. Hansdag 1814 falt i søvn under det anstrengende repeterarbeid. Ole Jensen ble stevnet til tinget og fikk en bot på 10 rdl. sølv-verdi, som han skulle betale til Sem prestegjelds fattigkasse, + saksomkostninger. - Dette telegrafsystem virket ganske godt. Et telegram fra Fredriksvern til Kristiania tok i 1808 bare 1 1/4 time." 

Bilder: Chappe's klaffetelegraf, 1800-tallet, fra Musee des Arts et Metiers. "Signalvesenets linje av optiske telegrafer mellom Christiania og Fredrikstad 1804-1804. Optisk telegraf - klaffetelegraf - tegnet av telegrafbetjent Hans Gløersen under Napoleonskrigene. Briggen Turbulent tas av danske kanonbåter 9. juni 1808, fra Nordens Historie. Slaget på reden, 2. april 1801, fra Vort Folk i det 19de Aarhundrede. Alle fra wikipedia.

Krig! Tidlig august 1814

3. august har det blitt. I 1814 har det nå vært valgt stortingsmenn i Troms. Svenskene har kommet over grensa flere steder, har tatt Hvaler og gått over Kråkerøy mot Fredrikstad. De har krysset grensa ved Magnor og det har vært slag ved Lier hvor svenskene har mistet 31 mann og hadde 70 skadde, mot nordmennenes 3 døde og 30 skadde. Svenskene har sluppet opp for ammunisjon og har trukket seg tilbake til Matrand for å pleie de sårede. 4. august oppgis Fredrikstad festning, men 5. august skal det stå slag ved Matrand, 9. august ved Langnes hvor nordmennene seirer og hvor svenskene mister mange mann - 14. august skal det siste slaget stå ved Kjølberg bro. 

Bernadotte, oppkomlingen fra Frankrike som har blitt kronprins Karl Johan av Sverige, har sluttet seg til troppene, unge prins Oscar har tumlet av hesten, til og med kong Karl 13. Gustav, som har hatt slag og er senil eller i hvert fall svært søvnig, har deltatt, fraktet ombord på flaggskipet Gustav den store, lykkelig som en unge. Og i parentes: Han er redusert kongen, skal ha sittet med regjeringspapirer på kontoret men sovnet og glidd av stolen og ned under bordet hvor han ble oppdaget av vakthavende offiser som skal ha utbrutt: "Å, Herre Gud, ligger Deres Majestet der og regjerer?" Parentes slutt.

Christian Frederik - senere skjørtekongen kalt - bedre i ballsaler, salonger og boudoirer enn i felten - har også kommet til fronten, syk ved synet av blod - skjelver han måske ikke en smule i buksene? Det forhandles daglig, det forsøkes med overtalelser, trusler og bestikkelser.

Og imens dør soldatene.

Datum	Plats	Svenska förluster	Norska förluster	Resultat
29 juli 1814	Invasionen av Hvaleröarna	3 döda	inga	Sverige ockuperar Hvaleröarna
1-4 augusti 1814	Erövringen av Fredrikstad	?	?	Svensk seger. Fredrikstad erövras, och garnisonen på Fredrikstads fästning kapitulerar.
2 augusti 1814	Slaget vid Lier (1814)	31 döda, 70 skadade	3 döda, 30 skadade	Norsk seger. Svenskarna retirerar till Matrand.
5 augusti 1814	Slaget vid Matrand	70 döda, 270 tillfångatagna	50 dödade, 70 skadade och 15 tillfångatagna	Norsk seger. Svenskarna retirerar till Sverige
9 augusti 1814	Slaget vid Langnes skans	100 döda och skadade	6 döda och 10 skadade	Norsk seger.
14 augusti 1814	Slaget vid Kjölbergs bro	3 döda, 15 skadade	Omkring 30 tillfångatagna	Svensk seger. Vapenvila beordrades. Historiska sista striden mellanSverige och Norge.

Det var stor forskjell på de svenske og norske styrkene. Svenskene var 45 000 mann, 1326 offiserer og 1490 underoffiserer mot nordmennenes 30 000 mann, 685 offiserer og 1611 underoffiserer. Svenskene hadde 56 infanteribataljoner og 13 jegerbataljoner mot nordmennenes 23 og 8. Svenskene hadde  for eksempel 3 ingeniørkompanier, 8 12-punds kanoner og 4 8-punds kanoner, nordmennene ingen. Den norske hæren var dårlig rustet, den svenske godt organisert, rustet, trent og ikke minst hadde de mye mere mat. Mange av svenskene var yrkesmilitære med mye kamperfaring, mens mange av de norske var unge husmannsgutter som aldri hadde vært i kamp - men som hadde lite å tape og mye å slåss for. Døde og sårede var omtrent like store på begge sider.

Her er mer om slagene, ved Lier og ved Matrand og Skotterud, video om slaget på Langnes, og om Fredriksten festning i Halden som fortsatt holder stand. På wikipedia står det mer. Oversikten over er fra Fälttåget mot Norge, svensk wikipedia. Og på NRK Østfold kan du følge krigen dag for dag.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan det var - hvor de var, hvordan de var utrustet, hvordan de kjempet, hvordan de sultet. Hva de opplevde, tenkte, følte. Bedre å slippe til noen som var der. Her er Minner fra krigen i Østfold. Og her står det om soldatens utstyr og om offiserenes utstyr.  Det er fint å klikke seg inn på linkene under og lese alt - ikke bare utdragene som står her!

Først om Torjus Abrahamsen Ugland:
Han var en av Landets vetteraner fra 1813-14 og deltok i slaget ved Kjølberg. Han hadde en god ihukommelse og ofte talte han om den tid da han var utkommandert som soldat no. 16 ved Mandals Kompani og blant annet fortalte han da de kåm i slag med svensken. Der ble uttatt en del soldater som ikke var gift til en fortropp som ble lagt et lagnt støke fra Frædrikstad oppe i en fjor i nærheden av en elv som var grensesjelet med svensken. Og på den anden side av elven lå svensken med en stor arme og svensken raabte om dagen: kåm over til os så skal dere få mat nok. Vi vet dere ligger og sulter. Men der var ikke en eneste som ble savnet. Men under tiden kom det en og annen fra svensken de tog til fange...

Og her fra Trenkusk T. Olsens brev fra Lier datert 4. august. Kjære Fader! begynner det:
Nu skal han faae see nogenledes hvordan her er gaaet til, I gaar aften kl 5 ½ slet andkom fienden til Lier Skans og der blev andgreb strax han var meget haard han maasserede 3 gaange In under baateriet saa at dem ikke var i stand til at gjøre ham noget med kaanonerne før en dem fik vænde ham med haangeeverrerne men vaare Retterete ikke et skret til bage og heller ikke kom dem til at aavansere noget før en dem havde holt paa om trent i 3 timer men saa maatte han til at Retterere og vore Jagede ham ½ mil nemlig til Aarbogen. men saa belv det for mørt saa vænte vore tilbage igjend til Lier, og nu liger fienden paa Malmer 3 fiærdig udfor Lier, af vort folk skal det være 7 Døde og 7 blesert. Men af vor division er ikke en mand skaad ... 

Her er en smakebit fra Oberstlieuntenant Jens Christian Schrøders og hans Erindringer fra 1814 - om de sårede:
Men vil man fornemme Krigens hele Rædsel og Jammer, bør man søge Ambulancen. I Finstads store Stue blev samlet de Blesserede, og jeg red efter Affairen derhen. Tourvis bleve enten Kugler udrukne eller udskaarne med Jammer og Skrig. Uvilkaarlig maatte jeg ttænke: imorgen er kanskje Raden til Dig. Per Sørby havde allerede med megen Rolighed beredet sig til Døden, udbetalt, hva han skyldte Kammerader, og bestemt forud sagt, at han maatte dø. Han laa rolig og allerede i Dødsdvalen; han døde om natten under Transporten til Moss Lazareth. Min Artillerist fandt jeg krybende af Smerte i Sengehalmen, men var uden egentlig Bevisthed. Jeg stak nogle Penge til ham. Han kom ikke til Bevisthed førend henad Moss med de heftigste Smerter af Bondekjærrens Rysten; han fik Drengen til at skaffe en Træskonings Slede. Morten Rævdal havde været vor Oppasser om Sommeren; ham traf jeg først bag Husene ved Sannerpladsen. Han var skudt over venstre Øie, Hovedet ophovnet og sort af størknet Blod og ukjendelig. Paa Finstad fantaserede han, var fremdeles i Striden og kom før sin Død aldrig til Bevisthed. Indtrykket blev: hvor snart kan Du ogsaa staa for Din Dommer. Captain Jebes Halvmaaneblæser fik Kuglen lige ved Hjertet og gjorde kun nogle Strækninger med Foden. De Døde hvile nu forglemte paa Raade og Moss kirkegaarde ...

Her er Generalmajor Sejersteds Bulletin, fra Matrand 5. august:
Vaabenbrødre! Medens Fiendernes Overmagt i denne Deel af Riget nødte os til at drage os tilbage, og for at Øieblik berøvede Eders Anstrængelser der fortjente og sædvanlige Held, have vore Brødres Tapperhed ved Vinger havt en glimrende Fremgang; den har forjaget Fienden over Fædrelandets Grændse. - Jeg iler at meddele Eder de nærmere Omstendigheder.
For om muligt at afskjære de Svenske i deres Stilling ved Matrandbro lod Oberstlieuntenant Krebs dem omgaae ved Skotterud. Den 5te August om Morgenen Kl. 4 angreb Oberstlieuntenanten Fienden ved Matrandbro, og drev dem efter en yderst haardnakket Fægtning tilbage over Grændsen. Fiendens Tab af Døde og Blesserede ved denne Leilighed er meget anseeligt. Vi have desuden frataget ham hans Bagage, og indtil dette Øieblik ere indbragte som Fanger: 1 Major, 3 Capitainer, 4 Lieutenanter, 1 Regimentsqvarteermester, 1 Auditør, 1 Præst, 1 Constitueret Officier, 2 Bataillons-Feltskjærer, 2 Regiments-Kommisairer, 1 Feltrevisor, 1 Lensmand, 5 Sergeanter, 1 Konstabel, 18 Korporaler og 212 Mand. Landshøvdingen Eichstedt er ihjelskudt. Vort Tab af Døde og Saarede kunde ved Rapportens afgang endnu ikke bestemt opgives; nærmere Efterretning derom forventes.
Hovedqvarteret Spydeberg den 7de August 1814.
J. Sejersted, Generalmajor og tjenetegjørende Generaladjutant.

Her er fra bonde i Sudndalen Halvor Vebjørnson Halvorgards årbok for 1814:
Den 3. mai begynte vi å pløye. Den 16. sådde jeg kålrabifrø i benken. Den 18. mai var alt her avpløyd, den 31. juli begynte vi å slå i fjellet, og da var åkeren avskåret over alt, er var mye gress i marken. Den 4. august kom ordre om at bønder og alt mannskap måtte holde seg marsjklare om det skulle gjelde i en hast.
Den 10. august kom snø i skaret og det hadde vært regn i lang tid, og da var det avslått i fjellet men høyet lå ute, og [det] ble dårlig høytørk. Her ble temmelig stor lo5 men magert korn. Sist i november kom soldatene hjem og da var det gjort fred med den svenske kongen som da hadde vunnet Norge, men med forræderi. Etter mange store feltslag lot de høyeste generalene seg avsone6 og tok stikkpenger7 av svensken. Det var blant andre Haxdaus og Stafelt.

Og dette forteller Ragnar Holtvedt i Historier fra Krokskauen:
Engong hadde svensken kømmen akkerat da dom hadde fått over gryta - det hadde nå visst bare vøri hestehavern i'a, da au. Nå, dom fekk da jaga'n, måtru, og en ta svenska hadde løggi på kne og bedt om nåde. Men dom hadde vøri så ærje at dom hadde tredd bajonetten i'n likevæl, for under denna bataljon hadde gryta velta for dom så maten hadde vørti reint spolert. Og mere hadde dom itte. Og så var dom så fillete at den ene filla slog den andre i svime. 

Bilder: Lier skanse ved Kongsvinger 1808, Norske styrker slår svenskene tilbake,  av Andreas Bloch, illustrasjon til H. Angell: Syv-aars-krigen for 17. mai 1807-1814, Kristiania: Aschehoug, 1914.

Mallebrok

Hva sang de i felten, nordmennene, tidlig i august 1814? Var det den om Mallebrok - eller egentlig - General Malbrochs Krigs=Bedrifter og Død? 

Een nye Viise om General Malbrochs Krigs=Bedrifter og Død
Malbroch i Leding farer,
Miro ton ton ton, miro tene;
Malbroch i Leding farer,
Hans Hu til Orlog stod. 

Han kommer hjem til Paaske,
Til St. Hansdag forvist.

St. Hansdag var forgangen,
Malbroch kom ei igien.

Hans unge Frue ganger,
Paa høie Loft at staae.

Hun seer den unge Svend kommer,
I Sort saa var klæd.

Hvad Nyt, hvad Nyt fra Krigen?
Hvor gaaer det min Gemahl?

Din Rosens Kind vil blegne, 
Naar du mit Budskab hør.

Afføre din Skarlagen, 
Og al din Prydelse.

Malbroch er død i Krigen,
Og lagt i sorte Jord.

Han blev til Graven baaren,
Af fire Høvedsmænd.

Den første bar hans Sabel,
Den anden bar hans Skiold.

Den tredie bar hans Harnisk,
Den fierde ingen Ting.

Der han til Graven var baaren,
Gik vi alle hiem igien.

Mænd gik med deres Qvinder,
Jeg eene gik igien.

I Danmark ble visen om General Malbrochs Krigs=Bedrifter og Død trykket i 1787. Men egentlig var den fransk og het Marlbrough s'en va-t-en guerre og handlet om John Churchill den første hertugen av Marlborough og hans tragiske død i slaget ved slaget ved Malplaquet in 1709 - noe som viste seg å bare være rykter og oppspinn, for hertugen døde ikke før i 1722 - så egentlig var det visst en gammel fransk soldatervise fra 1500-tallet som hadde blitt koblet sammen med Marlboroughs navn - eller kanskje egentlig, mener noen - var den en spansk soldatersang fra 1200-tallet og Jakob av Aragorn og Mambrú fra korstogstiden og av arabisk opprinnelse.

Marlbrough s'en va-t-en guerre
Marlbrough s'en va-t-en guerre,
mironton, mironton, mirontaine,
Marlbrough s'en va-t-en guerre,
Ne sait quand reviendra.

Il reviendra-z-à Pâques,
ou à la Trinité.

La Trinité se passe,
Marlbrough ne revient pas.

Madame à sa tour monte,
si haut qu'elle peut monter.

Elle voit venir son page,
tout de noir habillé.


Beau page, mon beau page,
quelles nouvelles apportez?

Aux nouvelles que j'apporte,
vos beaux yeux vont pleurer!

Quittez vos habits roses,
et vos satins brodés!

Monsieur Marlbrough est mort.
Est mort et enterré.

Je l'ai vu porter en terre,
par quatre-z-officiers.

L'un portait sa cuirasse
l'autre son bouclier.

L'autre portait son grand sabre,
et l'autre ne portait rien.

On planta sur sa tombe
un beau rosier fleuri.

La cérémonie faite,
chacun s'en fut coucher...

Det hadde seg slik at Ludvig XVI´s og Marie Antoinettes førstefødte sønn kom til verden i oktober 1785 og i den anledning ble det fremskaffet en amme til guttungen, fra Normandie var hun, med livlig gemytt og glimt i øyet -  visstnok kalte hun seg Madame Poitrine - fru Pupp ville hun kanskje kalt seg i Norge - som sang mironton, mironton for den lille tronarvingen - dauphinen - som åpnet øynene akkurat da hun sang generalens navn. Sangen ble raskt umåtelig populær - overalt sang folk miroton - på gatene, langs kaiene, i streder og smug, i kjøkken, kjellere, verksteder, staller, fra de minste barnekammer og stuer til Versailles, den ble trykket og solgt i store antall, på papir, på vifter, på kakkelovns-skjermer og porselen, den ga navn til supper, moter, kjøretøy og hodeplagg, ble malt, illustrert, brodert og inngravert  - og særlig populær var Madame, speidende fra tårnet etter bud om sin mann.

Malborough s'en va-t en guerre spredte seg videre. I Tyskland sang de Marlbruck zog aus zum Kriege, i England sang de Malbrouck has gone to battle, i Spania Mambru se fue ala guerra. I Sverige sang de om Mellbom og Kaptein Brack og på Færøene ble den danset. Napoleon nynnet den, kong Christian VII spilte den og gråt, Beethoven la den inn i Wellington's Victor - han med støvlene - spilt med ekte kanoner, haubitser og musketter, Henrik Wergeland skrev Ny vise om Ole Pedersen Høilands sidste mærkelige undvigelser fra Agershuus Fæstning natten til den 17. september 1839, til Melodi: Malebrok er død i Krigen, og melodien ble til For he's a jolly good fellow. Blant mye annet.

I Norge ble den både sunget og spilt som soldatermarsj. Christian Frederik sang den på dansk, Karl Johan og unge Oscar sang den helt sikkert på fransk og kong Karl XIII på svensk, om Major Brack. 

Major Brack
Major Brack skull till kriget sig fara
-militamtamtam militerna-
Major Brack skull till kriget sig fara
Han for från sin gemål
/Han for från sin gemål
Han for från sin gemål/
Major Brack skull till kriget sig fara
Han for från sin gemål

Jag kommer igen till påska
Eller midsommardan förvisst

När som påska var förliden
Major Brack kom ej igen

Frun gångar sig ut till att titta
På högan berg hon står

Då fick hon se ungersven komma
I sorgse var han klädd

Ta bort eder gyllneskärlakan
Major Brack uti kriget är död

Han blev till graven buren
Av fyra höga män

Den ene bar hans vapen
De två bar honom själv

Svenskene sang også om När Mellbom i krig skulle draga, etter Måns Hultin, Östgöta nation i Uppsala, från 1851 eller några år efter det, i en studentikos utgave hvor det var både dialog på slutten og pantomime og den fjerde soldaten opptrådte splitter naken. Her kan du høre litt av den.

När Mellbom i krig skulle draga
När Mellbom i krig skulle draga
mi-li-tam tam ta mi-li-ta-li-a-lej
när Mellbom i krig skulle draga
han lovade komma igen.
Han lovade komma igen.
LOVA HAN KOMMA IGEN?
Ja, han lovade komma igen.

Och kommer jag inte till påska
så till trefaldighetsdag.

Trefaldighetsdag var inne,
men Mellbom kom inte hem.

Och fru Mellbom i tornet kliver,
så högt hon kunde komma opp.

Och när hon inte kom högre,
så stannade hon och bleg ut.

Då kommer där fram en pascha,
så svarter och så ful.

Goddag, min käraste pascha,
vad budskap medför du?

Det budskap jag er bringar,
skall pressa tårar fram.

Den store Mellbom är döder,
och lagder uppå bår.

Och när Mellbom skulle begravas,
gick det fyra passagerare förut.

Den förste bar prestaven,
den andre bar hans hatt.

Den tredje bar hans värja,
men den fjärde bar alls ingenting.

Fru Mellbom vid graven gråter,
och planterar en rosmarin.

Och nu emellan träden,
där svävar Mellboms själ.

Barn synger fortsatt om Mallebrok. I Frankrike er den sånn. I Spania sånn. Jeg lærte en nokså uhøytidlig utgave av min danske farmor. Den må ha kommet etter kampene ved Dybbøl i 1864 og var omtrent sånn:

Mallebrok er død i krigen i 1864
Mallebrok er død i krigen
fili-ong-gong-gong og tinge-linge-ling.
Mallebrok er død i krigen i attenfireogtres.
I attenfireogtres,
i attenfireogtres.
Mallebrok er død i krigen i attenfireogtres.

Han blev til graven båren 
fili-ong-gong-gong og tinge-linge-ling.
Han blev til graven båren 
af fire hædersmænd...

Den ene bar hans sabel
den anden hans gevær.

Den tredje bar hans skjorte
den fjerde ingenting.

Og da de kom til graven
så var der ingen hul.

Og præsten holdt en tale
han sagde ingenting.

Nu ligger han graven
og tygger på en skrå.

Og når den så bli´r gammel

så ta´r han sig en ny.

Eller sånn:
Og da de kom til graven
filiongonggong og tingelingling
der var der ingen hul.

Så tog de hver en teske
og gravede et hul.

Nu ligger han i graven
og tygger på en skrå.

Og når den så bliver gammel
så spytter han den ud.

Og præsten holdt en tale
men sagde ingenting.


Stakkars Mallebrok!
Her og her og her kan du lese mer.

Bilder: Noten er fra "Blandinger for Sang og Claveer - Som et Anhang til det første Bind", Kiøbenhavn 1787, herfra. John Churchill, den første hertugen av Marlborough kledd som ridder av hosebåndsorden malt Gottfried Kneller, 1705. Tegningen er fra Chansons et rondes enfantines 1879, herfra.