Abracadabra og surving i Eineåsen

Hanna i Haugen sitter oppi Eineåsen og surver og syter og klager, det går imot vinter, hustrig og fælt er'e, hu kjenner det på gikta, og værre ska det bli.
Det var nå vi sku hatt den Svarteboka, mener Karine Måsadotten. Den som je putta inni muren på Tønnomkjerka ogn itte er kar om å finne att. For i den står det formularer imot både gikta og alleslags andre plager og sjukdommer. Åsså alt det andre Svarteboka kan brukes tel, imot orm og kvaks, trollkjerringer og villdyr, uler og dverger og allslags trollpakk, tel å skaffe oss smør, en kjærest kan en få seg, eller en ektemann, en kan binde tjuvpakk og vinne både i terning og kortspell og rettsaker, og være beskytta mot kuler og sverd, og bli usynlig, det hadde vel vært no! Hanna, det er itte den ting du itte finner råd for i svarteboka!
Altfor farlig, sier a Hanna. For om Svarteboka kommer i ukyndige hender, da kan du slumpa tel å mane fram Styggen sjøl, og med deg i huset ville je aldri vært trygg! Plutselig så hadde vi kanskje Fanden sjøl sittandes her i stua! Nei, da er det bedre med gikta.
Karine er itte redd for n' Gamle-Erik. Om n' sku komma, sier hu, da hiver je bare en sekk erter utover gølve her og setter'n i arbe me å pelle opp, så ska je nok få bønni han tel boka att. Men så kommer hu på no, Karine: Du sku itte ta og prøve den derre Abracadabran da, du kunne skrive'n på en lapp og legge'n på gikta, og så legge katteskinn oppå der igjen?
Abracadabran er imot tannpine og feber og tel å legge under tunga. Itte mot gikta. Og dessforuten så har vi itte no katteskinn, heller klager Hanna. Jammen da tar du vel hele katta da, og legge på, mener Karine. Småfolk som oss får hjælpe seg som best en kan. Eller så får du ha det så godt og sitta der med gikta di og surve!

Bilde: Eget

Om baggar, blomster og botanisering

Juli 1814 - da var nok Karl Johan opptatt med å planlegge hvordan han skulle tvinge sine nyervervede landsmenn nordmennene til å etterkomme Kieltraktaten. Skal tro hva han kalte oss? Det var nok noe fransk, Les Norvegiéns kanskje, for Karl Johan, eller Jean Baptiste Bernadotte som han egentlig het, kunne ikke mye svensk, og ikke et kløyva ord norsk. 

Svenskene ellers kalte oss nok for norrbaggar. Det hadde de kalt oss i mange hundre år, ihvertfall siden den påsken i 1257, da Birger Jarl - under Håkon Håkonsson Unges besøk - påla sine menn å ikke kalle de norske gjestene for baggar. Noen mener bagge kan komme fra det latinske ordet for nordmann, Norvagus, som noen ganger ble skrevet Norbagus. Noen mener det kan være en humoristisk forsvenskning av bagler, fra norrønt bagall - bispestav - som var navnet på de som lå i strid med kong Sverre og birkebeinerne  på 1200-tallet. 

Noen mener det kommer fra norrønt bágr, som betyr vanskelig, som byr på hindringer, og bágr, substantivet hindring, om det vanskelige farvannet rundt Bágaholmr festning på Bagarholmen i Nordre älv i Göta-älven -Bohus festning - Danmark-Norges sterkeste festning på 1400-tallet. Her var grensen mellom Norge og Sverige helt til 1658, og de som bodde på nordre bredd var altså norrbaggar. Siste gang festningen ble beleiret av dansker og norrbaggar var i 1678.  Bagge kan visst også bety gosse, yngling og nogot tjockt eller klumpigt, som kloss ock knöl. Bagge er visst ihvertfall helt sikkert fåretestikkel - det styggeste man kunne kalle en nordmann i middelalderen. 

Det fins en blomst som svenskene kaller baggsöta - det er den som vi norrbaggar kaller søterot og som på latin heter gentiana purpurea. Helt fra middelalderen har søterot, sammen med kvann, vært eksportert i store mengder til både Danmark og Sverige hvor den ikke vokser. Den fikk visst navnet baggsøte i Sverige fordi den kom fra norrbagge-land. Men ligner ikke blomsten kanskje bitte litt på fåretestikler?

Søterot var en viktig medisinplante til langt utpå 1800-tallet, særlig god mot alle slags mageplager, mot fordøyelsesbesvær, løs mage, brekninger, dårlig matlyst og innvollsorm. Den ble også anbefalt mot sykdommer i lever, milt og hjerte, hoste og halsesyke, brystverk og vatersott, tuberkulose og til og med mot pest!

Søtrot smaker fryktelig bittert og beskt, men kalte du den beskrot - eller bitterrod som den kalles i Danmark - så ville den hjelpe dårligere mot sykdomsvetter og styggedom: "Vil du kalle meg søte, skal eg skaden bøte; men vil du kalle meg beiskrot, so gjer eg inga bot”. Karl Johan kalte den nok gentiane pourprée og inntok den i form av urtelikør, eau-de-vie de gentiane. 

Skal tro hvem som registrerte og tegnet den vakre søteroten fra Flora Danica, utgitt mellom 1761 og 1883 i sann folkeopplysningsånd. Det var kanskje på en av Jens Wilken Hornemanns botaniseringsreiser, for eksempel reisen i Norge i 1807, eller kanskje på den dansk-norske ekspedisjon i Telemarksfjellene i 1812. Noe av hensikten med botaniseringsreisene var å kartlegge floraen i det store danske riket, samt å undersøke om bøndene kunne sanke medisinplanter som flekkmarihånd, søterot og kvann, siden medisinplanter var mangelvare på grunn av krigen og handelsblokaden.

Veldig morsom og interessant lesning - både Hornemanns Fragmentariske Bemærkninger paa en Reise i Norge i Sommeren 1807, især med Hensyn til Planternes Geographie og fra reisen i 1812 - En fjeldtour ... med mange vanskeligheder - på side 17. Der var blant annet overlærer Martin Richard Flor med. Flor fikk tilnavnet Mosepresten da han i 1808 reiste rundt sammen med kappellan Mathias Wendelboe Münster fra Drøbak og lærte folk å spise brødmose - islandslav - i tillegg til barkebrødet.

Bilder: Svenske soldater - Ljunggren, C. J. (1855). Minnes-anteckningar unde 1813 ogc 1814 årens kampagner uti Tyskland och Norge, herfra. Den norske beleiringen av Bohus festning 1678, tegnet av Erik Dahlberg/wikipedia. Søtrot fra Flora Danica, herfra. Islandslav fra Flora Danica/wikipedia. 

Groblad, bak og fram

Om du sku være så uheldig å komma ut for noe, nå sommersti, som verker og svir og brenner og klør og blør, da er groblad god å ty tel. Den vokser nesten over alt hvor det er folk og fe. Så tar du bare et stort fint grønt friskt blad og legger på uhumskheta, og vips så er du go. Framsia leger og baksia trekker. Det kan være lurt å huske. Så det er framsia du legger på sår for å stanse blod. Men først kan du legge på baksia, for den drar ut verk, renser sår, lindrer kløe og svie fra stikk og brennesle og manet og til og med fra hoggormbitt.

Je har hørt tales om en hoggorm som var blitt slått fordervet og som tulla seg inn i groblad og ble god igjen på timen. Ormen, han har legedomskraft, og slike blader som han har ligget på er ekstra sterke. Du kan koke groblad og bruke mot øreverk, sår hals og vondt i magan, mot eksem, skurv og brannsår. Eller ha groblad i ei snor rundt halsen  mot lopper og lus. Spiselig er'n og.

Til vanlig har groblad sju nerver, men det hender du finner blad med både tre og fem og ni. Plukker du et blad og ganger nervene med ti, så får du vite hvor gammal du blir.

Bilde: Groblad - plantago major, Flora Batavia, wikipedia.

"Lusa er latmanns plage"

Lusa, bruker Hanna å si, den er latmanns plage. Det er fra den gangen Vårherre og Sankt Peter vandret på jorden og traff på en mann som lå og dro seg i sola og ikke vill vise dem veien dit de skulle. Vårherre ble sur, kan en vel skjønne, og kasta en neve sand på mannen. Straks ble sanda til lus, og siden den dag har det vært lus i verden. 

Jeg tror ikke det var her i Bærom det skjedde. Her var det arbeidsomme folk og ikke mye latskap, og det har vi svart på hvitt fra presten Neumann:

"Bøndene er flittige og arbeidsomme" skreiv sogneprest Neumann om sine sognebarn i Asker og Bærum i 1817: "De legger seg tidlig, særlig om vinterkveldene. De som klager over at bonden driver med så lite nyttig arbeid på slike kvelder, bør være klar over hvor tidlig han faktisk går til sengs. Men til gjengjeld står bøndene ofte opp alt klokken to om natten vinterstid. Så gjør de seg klare til å dra på arbeid i skogen, eller de tresker kornet på låven i lyset fra en tyristikke."

Ellers kunne det være så som så med rensligheta for 200 år sia - ikke som nå, nei. Da var det klesvask en gang eller to i året og ikke mye bading. Det var ikke uvanlig at folk bare badet en eneste gang i livet og det var den dagen de gifta seg. Det var nesten uråd å holde seg fri for utøy. Verst var det om natta, i sengevarmen i "loppekassa".

Vegglusa var fæl. Den gjemmer seg om dagen og kommer fram og biter ille om natta. Spesielt mye vegglus var det på husmannsplassene hvor folk hadde høy og halm i senga. Men ellers så ikke lopper og lus forskjell på om du var fattig eller rik. Loppene var ikke så ille. De måtte folk leve med, både høy og lav. Men lusa, den var skammelig. Og lusa var vanskelig å bli kvitt. Folk gredde seg med lusekam, de hengte groblad i ei snor rundt halsen og lysket - plukket lus - både av seg sjøl og hverandre om kvelden før de krøyp i senga - i loppekassa. Det er akkurat det prinsessa driver med når hun lysker trollet i eventyrene - hun plukker lusa ut av håret hans!

Bilder: Loppe og lus, tegnet av Robert Hook i Micrographia i 1667. Prinsessen som lysker trollet i Soria Moria, postkort, tegnet av Th. Kittelsen i 1910.

Takk heller kua, Hanna!

Det er riktig at det var en doktor i England i 1796 - Edward Jenner - som fant ut at en kunne ta smitte fra ku og vaksinere folk med.


Jenner hadde sett at budeiene som melka kuer, de fikk itte småpokker. Han var så glad i å titte på damer, Jenner. Så satte han igang med å sprøyte smitte ifra kuer med kukopper inn i folk. Inokulasjon, hette det. Og det hjalp jo. Men je skal si det gikk treigt i starten - i Bærom også, for koekoppe-inokulasjonen fikk skylda for alle slags uløkker som dårlig fiske, uår, kornmangel og til og med svenskeinvasjon!

Sant er det altså at det var en doktor som fant opp vaksinen. Men det hadde itte blitt no' uten kua. Til og med ordet vaksine kommer fra kua - vacca betyr ku på latin. Takk tel Dagros, sier nå jeg!

Tegning: Kittelsen, fra Gudbrand i Lia, fra Asbjørnsen og Moes som Jørgen Moe skrev ned på Ringerike, fra Norske Folkeeventyr 1843. Eventyret står her.

Itte maur mot kopper, Karine!

Jeg ser du mener at maur er god medisin, Karine! Men legene, skjønner du, de kan gjøre deg enda friskere enn maurene kan!  De har lært seg på saker og ting på universitetene veit du.

Bare tenk på at det var en doktor som fant ut åssen det blei slutt på kopper. Koppene, det var verdens værste sjukdom! Du fikk noen frøktelig smittsomme byller over hele deg, og hvis du i det hele tatt overlevde fikk du fæle arr og ble kanskje blind. Småpokkerne, kalt folk dem. Det er fra koppene det kommer, uttrykket "pokker ta deg".

Du husker vel at vi måtte vaksinere oss mot kopper i 1810? Det var første gang vi ble vaksinert. Du klaga fælt, enda det var sjølveste sogneprest Jacob Neumann uti Asker som vaksinerte oss og alle andre i prestegjeldet. Også fikk vi bevis, "Koe-koppe-inpodningsattest". Je har min enda, nederst på kistebånn.

Nei, Karine, vi har mer å takke legene for enn vi har å takke mauren for!

Koekoppe-Indpodnings-Attest fra 1884, fra Bornholm Museum, 

Maurmedisin mot det meste

Om du itte hadde råd til theriak eller itte kom deg fra Bærom til apoteket i by'n, da var det mye annet du kunne bruke.

For eksempel maur. Mauren er god mot det meste: krimsjuke, gikt, skabb, sott, sår, verk, lopper i sengetøyet, hemoroider og om håret faller av. Spå været kan han og, mauren.


Mot krimen - altså snørr og snått - kan du bruke kokt maurtue. Da tar du tre spatak fra ei tue oppi et kar, slår på kokende vann og puster inn dampen, så løsner det. Når maurgrauten har kjølna litt så kan du legge'n på gikt og verk.

I Sverige har jeg hørt at folk bruker å putte henda tre ganger i ei maurtue og la mauren tisse godt og grundig på seg og snuse inn lukta. Det skal beskytte imot hueverk resten av året. Om du har mot på å sette deg naken i ei tue og la mauren krype rundt og bite deg både her og der, da skal det ta bort allslags gikt.  
Aller best er det å kaste trøya over venstre skuldra og si tre ganger "Tag den du her og giv mig min helse igjen." Om du altså har ei trøye å avse. Du kan også svelge de tre første maurene du finner om våren og kaster de tre neste over ryggen med venstre hånd. Da holder du deg frisk resten av året. Noen sier du skal svelge ni støkker og de må være levende. Jeg bruker å gjøre det, sånn i alle tilfelle. Og best er det på en torsdag. 

For maur - det sa ihvertfall folk før i tia - de er omskapte alver og tusser som arbeider under jorda og har helbredende evner. Maurtua skal du la i fred og itte forstyrre i utrengsmål. For gjør du det så setter de kanskje sjukdom på deg!

Det er mye maur i Bærom. De er glad i blåveis. De sutter i seg den vesle fettklumpen på frøet, slenger fra seg resten og sånn sprer de frøene vidt omkring. Blåveisen liker jord med mye kalk, og i Bærom er det så mye kalk i jorda at vi har fått en kalkovn i kommunevåpenet. Den kan minne litt om en mamelukk, eller kanskje en pantalett - en sånn underbukse som småjenter og smågutter i fine familier hadde under kjolen rundt 1814. Joda, gutta hadde også kjole til de slutta å tisse på seg.   

Bilder: Mauren har jeg lagd sjøl. Bærums kommunevåpen er fra wikipedia. 

Theriak fra Apotheket

Å - dere veit itte hva theriak er? Theriak er en frøktelig virksom eliksir med mer enn seksti virksomme ingredienser, brukt ifra like etter Jesu fødsel og til langt utpå 1800-tallet!

Theriaken kunne du bruke imot allslags plager og sjukdommer. Imot svekk og sott, skabb og skjørbuk, krimsjuke og ormebitt, brannsår og barnefødsler, amputasjon, kjærlighetssorg, pest og kolera.


Oppi theriaken kunne det være gullstøv, perlestøv, rosenblader,  honning, myrra, knuste maur, edderkoppspinn, paddeslim, bevergjel - ifra rompa til beveren, rikelig med hoggormkjøtt, urter og krydderier - det kunne være lakris, safran, kardemomme, valerianarot, gentianarot og angelicarot, rabarbra, aloe, enerbær, - og mye utav slike sterke, gode dråper - vin ifra Malaga sku være spesielt bra.

I 1814 kunne folk i Bærom få kjøpet seg theriak på det fine Svaneapotheket i Christiania, og på de 23 andre apotekene som var i Norge på den tia. For eksempel Løveapotheket i Bergen som en ser på bildet under. På apotekene hadde de den store Farmacopéen for Danmark-Norge ifra 1772 og der sto alt en trengte å vite for å blande theriak. Så om du hadde penger og bein som bar deg til by'n, da var det hjælp å få!

Bilder: Krukke til theriak fra Frankrike, 1789. Løveapoteket i Bergen på 1700-tallet, tegnet av Johan Fredrik Leonard Dreyer.

Kjerringråd mot krimsjuke

Det er farang oppi Eineåsen. Søstera mi, hu Hanna i Haugen, har fått krimsjuka. Snørra renner i strie strømmer, som Lomma i vårløsninga. Og så hoster a slik tørrhoste, gnyltrehost. Syter og klager gjør a og. Lønn som fortjent, sier jeg. Sånn går'e når'n har hølete sokker! 

Beste rådet mot krimfarang, det er å smøre føttene med bjørnefett. Men sliktno er det itte rå å få tak i, så lite bamse som det reker omkring nå til dags. Talg ifra lys som har brent julenatta igjennom går og an å bruke, men det er nesten like umulig å få tak i det, som i bjørnefett. 

Jeg får nok heller få a under fellen med ei sur strømpe om halsen. Det må være ei ifra venstrefoten. Åsså får jeg helle i a en glovarm kruttsterk kaffiskvett med fåretalg oppi, samt en durabelig kamferdram. Da blir a fort go att, ska du se.

Kanskje jeg kan få a til å kikke tre ganger opp igjennom skorsteinspipa og spøtte tre ganger, så får vi trøllskapen ut ta huset. Jeg klarer meg åkke som - jeg som alltid går med strømpe rundt halsen.

Men Hanna setter nok heller sin lit til doktor'n. Eller Vårherre, sånn som folk måtte i 1814. Da var det itte mange leger å ty til, enda kongen i København allernådigst hadde innvilget oss "Det Kongelige Norske Sundhedscollegium i Christiania" i 1809, på grunn ta krigen.

I 1816 var det blitt hele 100 medicuser, physicuser og feltskjærer her tel lands. 27 ta dem gjelds itte helt, for de var "uexaminerede". Men atskillig bedre enn i 1800, for da var det bare 17. Og heldigvis var det theriak å få på apothek i Christiania. Nei - i 1814 fikk vi Bæromsfølk greie oss med theriaken, Svarteboka og bønner til Vårherre. Og ei klok kone, sånn som meg.