22. september: midt imellom Mattis Lauvriver og høstjevngøgn

I går, den 21. september, var det Mattismess, minnedagen til apostelen Matteus, festum Mathei apostoli evangeliste. 
Matteus var han som skrev Matteusevangeliet, det første av evangeliene i Bibelen. På bilder er han ofte malt med englevinger. Før Matteus ble apostel og evangelist var han toller. Det var noe av det mest syndige noen kunne være på den tia. Det er nok derfor han ble vernehelgen for tollere og for folk som handterer penger - bankfolk, pengevekslere,
skattefuter, bokholdere, regnskapsførere og sikkerhetsvakter. Og for alkoholikere.

Primstavmerket denne dagen kan være en hest eller en støvel, for på denne tia kan høstbløyta være så ille at en ikke kan ta seg fram tørrskodd. Men ofte er merket ei øks, for Matteus ble drept for sin tro med ei øks. Øksa minner deg på lauvinga eller lauvonna, at du må hogge vinterfôr til ku og sau og geit. Rundt 1814 var det mange som drev med lauving. Å lauve vil si å hogge tynne kvister med grønne blader. Til det brukte du en spesiell krum kniv, en lauvkniv. Så buntet du kvistene sammen og tørka dem og bruke dem i tillegg til høy. Å sanke dyrefôr på den måten har folk drevet på med fra jernalderen, i mer enn tusen år!

Lauving var arbeid som unga måtte være med på. Var du så heldig å ha et styvingstre på gården - et kort tjukt tre med masse tynne greiner i toppen - da kunne du lett klatre opp i det og hogge av masse fint vinterfôr. Styvingstrærne ble høstet med noen års mellomrom. Mange gårder og plasser i Bærom hadde almestyvinger. I Asker var det mer askestyvinger, askekaller som de heter. Du kan styve både lind og rogn og bjørk, men ask og alm er best for de har så digre blader, og særlig alm for den gjør melka så god.

Men du skal skynte deg med styvinga, for på Mattis Lauvriverdagen kan det blåse så fælt at alt lauvet fyker av trærne og da kan det bli svelteforing til vinter'n. Her står det om styving og lauving. Og her har vi skrevet litt om almerstyvinger og askekaller.

I morra er det høstjevndøgn. Det betyr at natta og dagen er akkurat like lange. Fra nå og til sola snur på vintersolverv 21. desember blir natta bare lengre og lengre, så blir'n kortere og kortere, og på vårjevndøgn 20. mars er natt og dag like lange igjen.

Nå vokser ikke kornet mer. Og nå er bamsen tjukk og god og klar tel å legge seg i vinterhiet sitt. Særlig fru bamse er flink til å samle gress og mose så hiet skal bli mykt og godt, og særlig liker hun bjørnemose. Du skal ikke si bjørn, for da kan det hende han kommer og er arg. Det er bedre å bruke et noa-navn. Bamse Brakar er fint, eller Bamsefar, Go'far eller Breifot. Bjørn betyr forresten brun. Og vil du bli likeså sterk som en bjønn da skal du ta maur i brennevin og drikke. Det er mauren som gjør bamsen så sterk, for mauren kan løfte 50 ganger sin egen vekt, og bamsen er fryktelig glad i maur.

Bilder: Matteus fra Codex Aureus of Lorsch, år 778-820, wikimedia commons. Lauvkniv fra Digitalt miseum. Bjørnemose fra Flora Batava 1844 og Bamsen har Kittelsen malt, begge wikimedia commons.

Om gamle kæller

Gamle kæller! Det er mange slike rundt om, både i Asker og Bærom. Mest er det askekæller i Asker. I Bærom er det mer almestyvinger. Tjukke korte knudrete gamle trekæller med kvisthår i toppen. Mattrær. Har du alm, har du mat tel både folk og dyr.

En sånn gammal styvingskæll kunne fortalt mye han, om 1814 og deromkring, om nød og armod og sulteforing og kuer som døde i vårknipa og fôrhøsting og matauk om høsten og barkebrødstider på harde vinter'n. Og om onger. Om åssen han blei sagd av i passelig arbeidshøyde så det danna seg ei styvingsknute i toppen, reine matpakka for ku og sau og gris, for der vokste det ut tynne kvister som blei høsta med noen års mellomrom. Ofte var det onga som gjorde den jobben.

Jeg tenker kællene savner onga når de klatra opp i verste fôrknipa om våren og risa - høsta kvister fulle av sevje og vårkraft og bar hjem med bark og skudd og knopper og alt og ga tel kua så hu itte sku segne om på båsen og stryke med.

Og når de klatra opp på ettersommeren etter slåtten og lauva - kutta kvist med grønne blaer med lauvkniv, bunta kvisten sammen til kjerver og stabla eller hesja eller hengte kjervene tel tørk for å ha tel ku og sau utover vinteren.

Og på seinsommaren eller tidlig på høsten når onga kløyv opp og rispa - reiv ta blad med henda sine. Bladene blei samla i en sekk og tørka på låven. Både ask og alm har store fine blader, og aller størst er de nå i slutten av august og begynnelsen ta september, rundt jernnettene og før første frosten.

Jeg tenker nok de savner onga som kløyv rundt oppi styvingsknuta så det kilte i barken. Jeg tenker kællene lo for seg sjøl, i de gamle almehjertene sine, og ofra kvist og knopp og bark og blad med glede. Det er ensomt å være styvingskæll nå for tia. Du bare står der, tel inga nytte. Bedre i 1814.

For på den tia var det mye god mat i trær. Da var kællene tel nytte og blei de passa på og holdt i ære. Du sku itte røre annenmanns styving! Det blei sagt det, at kyrne ga mer mjølk og at mjølka blei bedre og at smøret ble både gulere og feitere og bedre når kyrne blei fôra med almebark og almekvist enn når de bare fikk høy, for det er mer næring i alm enn i høy. Grisen har skjønt det, han er glad i almeblad.

Frøene, almenøttene, var godteri for onga. Og almebarken, den var beste barken å bruke tel barkebrød. Du skava bare av innerbarken, malte'n opp tel barkemjøl og blanda med vanlig mjøl - så mye du syntes du hadde råd tel å avse - og knødde ihop med vann tel en passelig deig. Så sku deigen hvile ei stønn før du kjevla'n ut tel passelige leiver som du steikte på begge sier på ei takke. Så var det å ete, og spesielt godt var det når leivene var nysteikte og varme og du hadde en aldri så liten smørklatt å ha på!

Om alm og kalk og barkebrød

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi er jammen heldige her i Bærum som har så mye alm! Det er på grunn av kalken i jorda, almen trives så godt i kalkjord. Det går et helt belte av kalk gjennom bygda. Tidlig på 1800-tallet var det kalkbrenning på Dønski, Levre, Gjettum, Valler, Solberg, Løkeberg, Ostøya, Løkke og Blommenholm - eller Oksehoved som Blommenholmgården het da.

I de fæle sultårene mellom 1807 og 1814 da kornet frøs, og vi ikke fikk noe korn sendt fra Danmark på grunn av krigen og handelsblokaden, og folk i Norge sultet i hjel, da var sannelig almen god å ha. I Bærum var det spesielt ille i 1810. Men almen gir mat til folk og dyr, både vinterfór og i vårknipa så du slipper å sultefore kua. Bladene er spesielt gode til grisen. Har du ku og gris får du smør og flesk. Og almenøttene, frøene, er godteri for unger.

Det viktigste med almen er at den er det aller beste treet å bruke til barkebrød. Har du alm trenger du ikke å sulte.

Egentlig bruker du ikke barken men basten, den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles det også. Undertøyet, så og si.

Almemel har mer næring enn mel fra andre trær og er bedre å bake med. Slimet gjør at deigen henger bedre sammen og er lettere å kna og kjevle. Det er lettere å fordøye også, og smaker bedre enn bark fra både furu, gran bjørk og andre trær.

Best er bark fra tynne greiner som er to-tre år gamle. Innerbarken må tørkes, hakkes opp og males til mel sammen med korn. Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig deig, klapper deigen til flate kaker og steker, omtrent som tykt flatbrød. Du kan bruke det i graut og velling også, gjerne blandet med mose.

Spesielt godt er det ikke, selv om almebrød er søtere enn furubrød. Men du blir ihvertfall mett. Til og med storbønder og embedsmenn hadde bark i brødet rundt 1814. Det var temmelig grovt, som en ser under her.



Bilder: Alm fra Flora Danica, barkebrød fra digitalt.museum.