23. desember: Vaskarnotti, Tollesmess - Þorláksmessu á vetri

Lille julaften! Da'n føre da'n! Nå tenker je nok at vaskinga snart er unnagjort rundtom, så enkelt som det er nå tel dags. Itte som i 1814, da det fortsatt var mange som bodde i røyktue med ljore i taket. Bodde du i ei slik ei, da måtte du spa og skrape og sope fram stua og alt inni, tak og vegger og bord og benker og kråskap og framskap og kister og krakker med kost og skrape. Og da blei ofte kvelden sein før du hadde fått vaska og kritta og krota ferdig.

Det er itte vanskelig å tenke seg at det blei sotete og svart inni ei sånn stue med grue - skorstein kalt - i kroken som slapp all røyken rett opp i taket før den forsvant ut gjennom ljoren. I 1776 ble det forbudt å bygge stuer og hus uten pipe, men forbudet blei oppheva i 1806, og utover på 1800-tallet fortsatte folk å mure opp røykovner. Sånn skreiv præsten Wilse om røykovn i Spydeberg i Smaalenene i 1779:

"Skorstenen er nedentil åben til de to sider, og muren over dette åbne hjørne, som zires med en karnis af træ, opholdes af en jern-stang eller træstøtte. Tilforn var skorstenen det eneste sted i huset til både lys, varme og kogning, med en bagerovn bag; nu haves hos de fornemmere bønder en jern-kakkelovn i stuen og resten i kjøkkenet; dog have mange begge dele i stuen for at spare veden iblandt."
I "Om bygnings-skikken på landet i Norge" fra 1862 skrivi av 'n Eilert Sundt står det mye interessant om gamle stuer, blant anna om den typiske akershusiske stueform og med eksempler fra både Bogstad og Jarlsberg.

Lille julaften er minnedag for biskop Þorlákur helgi Þórhallsson (1133-1193) fra Skålholt på Island. Der heter dagen Þorláksmessu á vetri - Torlaksmesss om vinteren. Her sa folk Tallaksmess og Tollesmess.
Den hellige biskop Thorlak gjorde mange undere, både mens han levde og etter at han var dau. En gang han var på vei mellom Thykkvibær og Skalholt møtte han ei kjerring som satt og gråt så sårt fordi hu var enke og eneste kua hu eide, den som sku fø' onga hennes, lå dau på båsen, så hu måtte gå "stafkarls stig" - ut med tiggerstaven. "Gakk du hjem,» sier'n Þorlákur da, "og se om itte kua lever." Og sånn var det, kua hu sto lys levende i fjøset hu.

I Jærtegnsboken - Jarteinabok - som ble lest opp på Thingvellir i 1199 står det om Thorláks mirakler, for eksempel en dette, fra katolsk.no: 
"Han ble populær blant de fattige fordi han kunne løse akutte økonomiske kriser eller praktiske problemer: en blind sau blir seende, en døende ku blir frisk, en olm okse stanger en jente, men blir plutselig from og snill, en ørn tar fugl og egg, men folk klarer å drepe den etter at de har bedt til Thorlákr om hjelp. En mistet øks blir funnet igjen, en fattig kone får hjelp til å slå i hjel en sel til seg og de sultne ungene sine, en kvinne som forbrenner føttene sine i en varm kilde, blir leget på rekordtid. Rekende båter seiler mot vinden og blir reddet, flomutsatt tørrhøy blir reddet takket være biskopens forbønn hos Vårherre. Jærtegnsboken gir oss god informasjon om folks store og små problemer i hverdagens slit på 1100-tallet. Men også om gleder: En gang de på en gård fikk dårlig gjær i ølstampen, tok de den gamle bispestaven til Thorlákr og satte oppi brygget, og straks ble det god gjæring, og få hadde smakt så godt et øl som dette."

I Trøndelag kalte de dagen for Sjursmess, visstnok fordi sjura - eller skjæra som vi sier på disse kanter - skal ha forsovet seg fordi hu itte merka forskjell på dag og natt. Men det er fort gjort at dagen drar seg langt inn i natta nå, så mye som det er å henge finga i.

Kakukvelden blir'n og kalt denne kvelden. Tel glede for de som fortsatt står i med bakinga kommer her vers to og tre av n' Hans Allum sin oppskrift på Fattigmands-Bakkelse ifra kokeboka med oppskrifter på vers tel kjente melodier - Den norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer, eller Norsk Huusholdningsbog i alphabetisk Orden paa Vers, fra 1833. Mel. Om jeg paa min Samvittighed (som je itte kan).  

Til Rigmands-Fattig-Bakkelse
Sex Æg, en Pot sød Fløde
Man tage maa og Sukkrelse,
Saavidt det kan forsøde;
Eet Glas fransk Brændeviin, Kaneel,
som stødes - og godt Hvedemeel,
Samt nogen Cardemomme
Man i Deigmassen komme.

Lag heraf Deig, som bages ud
Og i Figurer skjæres,
Saa meget som til Juleknud
Man vil der skal fortæres.
Kog Bakkelset i Svinesmult,
indtil det bliver bruunlig guult
med et Par Næpeskiver,
Som rette Smag det giver. 

Bilder: Tidemand, Adolph Røykstue fra Vikøy, Kvam i Hardanger, 1867. Tidemand, Adolph, En krotet røykstue, Vikøy, 1873. Den hellige Thorlak på del av Altarisklæði fra Hóladómkirkju.

21. desember: Tomas Fulltønne

Fra gammalt bynte julefreden på Thomasmesse, eller Tomas Brygger eller Tomas med Byttin som dagen også blei kalt. Tegnet på primstaven kunne vætre ei tønne. I dag sku alt arbeid være ferdig, både inne og ute, skredder'n og skomakern sku skysses ut av huset. Lefse sku være bakt med det påfølgende lefsetøværet - lefsetøyra eller kakelinna. Juleveden sku være i hus, ellers kom Tomas og skeit på høggestabben. For Thomas kinn jager jula inn, het det. 

Tomasmesse-dagen, Bryggjardøgri, var dagen for "oppskoka". Da blei ølet som du satte Anna pissihose tappa fra bryggekaret og over på tønner, og så dro karene rundt og prøvesmakte på hverandres øl.

I Bratsberg var det sånn: St. Thomas apostels dag betegnes med en tønde, fordi juleøllet da heldtes paa tønderne; man kaldte den derfor ogsaa Thomas Brygger, eller Thomas med byttin,‘ og satte dette igjen i forbindelse med et tøveir, som paa den tid oftere indtraf, kaldet Lefse-Tøjren. 
Mellem Lucianat og Thomasmesse indtraf den 4de tamperdag (onsdag efter Lucia), eller imbredag, som tamperdagene i Norge kaldes; hele ugen fra den onsdag til den følgende kaldtes derfor Imber-Vika og 4de adventsøndag Imbresøndag. St. Thomasdag, som faldt i denne uge, reiste man om til venner og naboer for at smage paa juleøllet. Ruset, som de tog sig, kaldtes efter Wille skokebollen. Skokebolle er en første bolle af nybrygget øl. Upskoka er nybrygget øl, som øses op af gjæringskarret. Var det klart og godt veir paa denne dag, ventedes et godt aar, og som veiret var paa denne dag, vilde veiret hele vinteren blive.

Var du uheldig med brygginga så ølet blei svakt, var det stor skam og kanhende tegn på at n' Vårherre hadde ei høne å plukke med deg. Ølet skulle være så sterkt at når den tredje drakk, skulle den første kvede, het det. Som ølet tel Ola, brukte bestefar min si:

 Han brygger sterkt øl, han Ola i garden.

Det romler i magen som toreslått,

det braker i broki som børseskått.

Det kunne gå livat for seg, kan en skjønne, med drekking og skåling og reking mellom gårda. Og hadde du uroa ølet kunne det bli slåssing. Ølbollen blei sendt rundt så alle drakk av samma bollen. Ofte gikk det som fra denne innskrifta i en ølbolle fra Rauland i 1779:

Ud af min gule krop

en Bonde før har drukket,

og med en enskiels kop

 sin Tonges Brans udslukket.

Et veldigt rus han fik,

saa knapt han kunde staa,

men som det gik med ham,

saa kan det flere gaa. 

Du kunne og drekke einskils med enskielskop eller einskilskål, beregna på en person. Om å drikke einskils skreiv Landstad på 1800-talet: 

"Naar maden er taget av bordet, bæres der frem ølboller af indtil en skjæppes rum, hvoraf 2 eller 3 sættes på det langs stuen løbende bord. Gjæsterne sætter sig da omkring dette, især de gamle, medens ungdommen danser, kvinderne ved den nederste og mænderne ved den øverste ende. I enhver av de store med inskripsjoner og brogede farver malede ølboller svømmer en and, der er uthulet og dannet til en slags øsekopp. Skjænkesvenden øser nå opp det sterke skummende øl i smaa skaaler, af størrelse med en kontorkopp,"einskjelskoppar"; disse skal enhver drikke ud. Dette kaldes at drikke "einskjels" (en for en) og nu går det løs med drikkestev".

Over her er einskilsbolle - skjelsing, skål eller einskilskopp - med innskrift Olle Omundsen Øde-Gaard 1777 fra Hægebostad. Så kjenge med to hestehuer og innskrifta Drik din lost tak Gud for sine gawer 1792, fra Voss

Så var ølfuggel, gjøytil, gås, høne, høneskål, kane, kani, kjenge, koks, mjokk-høne, orre, pelikan, skafse, øland, ølgås, ølhane, ølhøne, ølkjenge, ølkopp, ølbolle, trøys, øreskål, ølause, ølskål, ølstaup, vangar, vengeskål, øltankar, kanne, krus, beger, bekar, drikkehorn. Kjært barn har mange navn, som a Hanna bruker si.  

Ølfugl fra Rauland: Skaalen er liden hastig gaar Tiden drik lystig min Ven Mor Tapper Igen Anno 1744/BV. 

Ølbolle, fra ukjent sted: Jeg eeneste Søster Brøderne fem mei Løster saa Gierne at Skiænke for dem og alle min Vænner ....... Anno 1779 / Ud af min hule Krop en Bonde før har Druket ......  

Ølbolle fra Åseral: En Bonde Drak af Mig i Nat Han tapte Bort baade Hansker og Hat ...... Tilhørende Ole Olsen Espelien, 1851. 

Trøys fra Ørsta: En trøys med øl Paa Bondens Bord er Bedre en mange søde ord. 1796 / I*H*O*S AOD 

Thomasmessedagen var i gammal tid helgemesse for den vantro Thomas, apostelen, tvileren som måtte legge handa i sårene tel Jesus fordi han ikke trudde på oppstandelsen, som dro på misjonsreise tel Persia og India og fikk massevis av gull som han ga bort og som blei stukket med en lanse og led martyrdøden rundt år 70. Thomas er skytshelgen for arkitekter, bygningsarbeidere, landmålere, tømmermenn, murere, steinhoggere og teologer, mot blindhet og vondt i ryggen og for et godt ekteskap. Men øl har'n itte noe med. Nå er minnedagen hans 3. juli.

Bilder: Glædelig jul , 1887 Nils Bergslien julekort. Alle det fantastiske drikkestellet er fra digitalt.museum. Sankt Thomas er fra Ilesia Parroquial de Blesa, Teruel, Museu de Zaragoza, av Bernat Jiménez (1483-1487), wikimedia commons.

17. desember: Om lysonna, trollkatter og Kari med rokken

Det blir itte jul uten a Kari. Når a Kari med rokken kommer, er det tid for å spinne lysveker og dyppe talglys tel jul.

Du ser det på primstaven, 25. november, der er tegnet et rokkehjul. Vekene må'n spinne av lin og de må være akkurat passe tjukke, for ellers blir lysa dårlige. Og dårlige lys varsler brann og død og uløkker og styggedom.
Når vekene er ferdige kommer lysonna. Da ska'n dyppe alt en trengte ta lys, både tel jula og resten av året.

I Seljord sa de at Kari spinder Lyseveger (Liose-Rakir) til Juul. Er det den Dag klart Veir, bliver der smukke Julelys. Best er det en godværsdag midt i uka ved nymåne. Lysa lager du av talg fra slaktinga, talg fra sauen og gjerne blanda med litt fra oksen er bra, for det drypper itte så mye. Talgen må sorteres, renses, hakkes og smeltes i vannbad. Så dypper du vekesnorene i talgen. Det er et langsommelig arbeid, og har du først begynt, så må du gjøre det ferdig samma dagen.

De første lysa må bli lange og rette, for de ska brenne hele julenatta, ellers varsler det dårlig. Så må'n lage lys med tre armer tel helligtrekongers-aften 5. januar. I Danmark brukte folk å støpe krutt inn der hvor arma møtes, og når det smalt, var jula slutt. Om det er att talg, blir det lys tel hverdagsbruk. Forresten så kan en lissågodt greie seg med tyristikker tel hverdags, spør du meg. For det er så varmt og kjeisamt at, med den lysonna. Og når'n er ferdig, må'n passe på å brenne teinene, de pinnene som vekene henger i, så itte en trollkatt bruker dem tel bein og flyr i fjøset for å stjæle mjølk.

Det er mye å passe på når'n ska dyppe lys. For eksempel må'n itte gå ut og tisse mens en driver på, for da kommer lysa tel å dryppe og renne. Og du må være blid og fornøyd og itte surmule eller krangle, for det gir dårlige lys som brenner dårlig og spraker og spruter. Og ingen må gå i døra, for om det blir trekk, da kan lysa bli skakke og skjeive. Så du kan vel skjønne at vi strever litt, Hanna og je, med den lysonna.

Hanna sier at det itte er et rokkehjul hu Kari har, for 25. november er Karimesse, minnedagen tel den hellige Katharina av Alexandria. Hu blei piska og murt inne uten mat og radbrekt på hjul og steile - det er det som er hjulet på primstaven sier Hanna - på grunn av sin tro. Men ingenting beit på a. Tel slutt blei hu halshøgd i det herrens år 310.
Så blei hu vernehelgen for jenter, koner, jomfruer, vitenskapsmenn, lærere, studenter, skoleelever, prester, teologer, apologeter, filosofer, predikanter, talere, jurister, advokater og dommere, for vognmakere, hjulmakere, potte-makere, møllere, spinnere, seilere, skippere, garvere, frisører, tøyhandlere, motehandlere, syersker, boktrykkere for alle yrker som har med hjul og kniv å gjøre, for sykehus, universiteter og biblioteker, imot vondter i halsen og tunga og hodet, for å finne druknede og for markens grøde.
Je syns forresten det er triveligere med en rokk enn med hjul og steile. Det er vel itte så farlig heller, bare vi får lys tel jul.

Trollkatten kan ha mange navn, både smørkatt, smørhare, skratt, tusse eller pukhare. Den kan se ut som en helt vanlig katt eller som et svart eller grått garnnøste. Den kan være ei omskapt trollkjerring eller en katt som ei trollkjerring har lagd for å stjæle mjølk og smør fra folk. Ofte er'n lagd av en tull med hår og negler og filler og med lysteiner tel bein. Så får trollkjerringa liv i den med tre dråper blod ifra venstre lillefingeren sin og med noen fæle ord: Nå har je gitt deg legeme og blod, Fanden gi deg liv! Så springer den avgårde på lyseteinebeina sine, suger i seg smør og rømme og mjølk og springer hjem tel trollkjerringa og spyr opp alt samma.  

Om en trollkatt ifra Fron i Oppland, herfra

Så ein 70-80 år sia var det ei trollkjering på Holon i Søre Lia. Ho heitte Marte, og var ei av dei verste trollkjeringom på Sør-Fron den tia. Ho hadde både svartbok og trollkatt. Trollkatten er grå og rund som eit garnnysta, og han trillar bortetter marka. Han syg kyrne, og han er inne i husom åt folk og tek rumme og dreg dit han høyrer heime.

Så var det ein gong det vart så ille med kyrne på Tofte. Mjølka vart borte, og kyrne var urolege om natta. Utafor fjoset låg det jamnan trollkattspy, så det var greitt å skjøne korleis det hekk i hop. Og da meinte han Hans Tofte på at detta skulle det bli ei råd med, han ville brenne spyet. Så tok han og sanka i hop noko av det og stappa det i ei børsepipe og tetta att. Så fekk han med seg ein kar og gjekk åt smia klokka fire om morgon' og gjorde opp på avlen og la børsepipa borti og drog belgen så det bles godt. Og da var det ikkje lenge før det vart uroleg inni pipun. Det smala og kvein og peip, så det var reint utyleg for dei som sto der. Og best det var, kom ho Marte Holon med stakken på ei oksel. Ho hadde nok ikkje havt stunder til å få han på seg likare. Og det var berre så sveitten rann av ho, da ho kom inn i smia og bad om drikke. Dei hadde late av sitt eige vatn på eit horn, og det flidde dei henne. Så tok Hans svint av seg vinstre skoen og slo til henne over munnen så to tenner datt utur, og blodet rann.

Anten det var ho Marte sjøl, detta, eller det var dubbeltgangaren hennar, er ikkje godt å veta. Men da ho strauk att, skulle ho fara luftvegen over Toftdalen, og da rei ho på ein soplime, og det sto ein gloande fræs etter soplimkvosten. Det må nok vera sant au, dette, for ho bestemor møtte henne Marte ein gong, og da såg ho det vanta to tenner framatil i munnen hennar.

Bilder: Spinnersken, Nicolaes Maes 1655, Rijksmuseum Amsterdam. Helligtrekongerslys fra digitalt museum. Den hellige Katarina av Alexandria, engelsk statue av alabast fra 1400-tallet som sto i Ibestad gamle kirke før 1881, nå i Tromsø museum, Arnstein Rønning, wikimedia commons. Kjetta som var så fæl til å ete, Th. Kittelsen, wikimedia commons.

15. desember: Sotmånten, Christmaanet og Adventus Domini

I almanakken for 1644,  En Ny Allmanach paa det Aar efter Jesu Christi Fødsel 1644, trykt i Christiania av Tyge Nielssøn i 1643 sto det Christmaanet på desember.

Sotmåned blei'n også kalt, og Slitegammalt, for da kledde du deg i skitne filler og vaska deg itte før lillejulaften. Og ifra Klemmetsmess 23. november når'n Klemmet klyp i fu da sku du knipe inn på maten. Frøktelig travel var desember også, med alt som måtte være ferdig tel 13 dagers julefred hvor du sku gjøre så lite som mulig.

Jula var den største og flotteste og mest høytidlige tida på hele året, med Jesusbarnet i stallen og all den gode julematen og julelys i hver en krok. Og julebadet og reine klær og reint hus og rein sengehalm uten lus. Åsså få sitte med henda i fanget og gjøre ingen ting mange dager i strekk! Og få presang! Himmerik på jord! Itte rart folk venta på jula før i tia. 

Nå betyr jo itte Advent å vente, som en sku tru. Det betyr å komme, fra adventus Domini, Herrens komme. Advent som vi har nå, med adventstjerner og advents-kalender og adventslys og adventskrans og adventsgodt, det kom ifra Tyskland, men itte før langt utpå 1800-talet. Den første norske adventskalenderen kom i 1947. I 1814 telte folk streker og tegn på primstaven, gjorde faste ting på faste dager og passa seg på de farlige dagene og for julereia. Noen telte dager og kruseduller i almanakken. Og alle gleda seg!

Bilde: "En Ny Allmanach paa det Aar efter Jesu Christi Fødsel 1644 trykt i Christiania 1643 av Tyge Nielssøn, fra wikipedia. Så de første dagene i Christmaanet desember, herfra. Så en miniatyr fra Dits de Watriquet de Couvin, fra 1300-tallet, Bibliothèque de l’Arsenal, herfra. 

14. desember: Om fisk og faste

Detta med at Klemmet klyp i fu etter Klemetsmess 23. november går nok telbake tel katolsk tid. I tida før jul sku det være bot og forsakelse og faste, itte orgel i kjærka, itte bryllupsfeiring og bråk og tøys. Ellers kunne du uroe mørkemaktene og kanskje vekke opp bamsen.

I fasten sku du itte ete kjøttmat og godsaker men bare fisk, helt fram tel 1. juledagen. Det blei mye sild når'n Klemmet kløyp, lenge etter reformasjonen i 1536. Så det er itte tel å undres over at prosten som blei vekt klokka tre på Lussinatta av ei vakker ungjente og fikk seg servert seg feit mat og sterkt drikk på sengekanten i 1764 trudde han var død og kommet tel himmerik.

Julefisken sku du gjerne ha fiska før Andersmess, Andreas fisker 30. november. Fisk, både fersk torsk og kveite og lutefisk og rakfisk og røyka fisk og persetorsk - det er god gammal julaftenskost, både for høy og lav. Om Lutefisken skreiv Olaus Magnus allerede i 1555: "Den tørre stokkfisken får ligge i sterk lut i to døgn, så skylles den i ferskvann i ett døgn før den kokes og spises. Den serveres med saltet smør og er høyt verdsatt, selv av konger!” Og sild eter vi fortsatt, både før, i og etter jul, Hanna og je.

Bilde: Sildefiske i Skandinavia, fra av Olaus Magnus "Historia de gentibus septentrionalibus", 1555.

13. desember: Lussimess, Luciadagen

Lussinatta og Luciadagen i Sverige - det var der vi skulle vært for to hundre år sia. Je tenker nok Karl Johan koste seg! For i Sverige blei du servert "lussebete" nattestid, og det var godsaker - flesk, kjøtt, ost og brød, øl og brennevin. Etter det fikk man "Lussefrukost", også den med sterkt drikke til - servert av en vakker ungpike, dattera i huset kunne det være, eller ei tjenestejente, kvitkledd, ofte i bare serken, med lys i hendene og tyttebærkrans i håret, nesten som en engel.

Den første som skreiv om Lussefrokosten var prosten  C. F. Nyman, i en reisebeskrivelse fra Västergötland i 1764, herfra: "Rätt som jag låg i min bästa sömn, hördes en Vocalmuisque utan för min dörr, hvaraf jag väcktes. Strax derpå inträdde först ett hvit-klädt fruntimmer med gördel om lifvet, liksom en vinge på hvardera axeln, stora itända ljus i hwar sin stora silfversljusstake, som sattes på bordet, och strax derpå kom en annan med ett litet dukadt bord, försedt med allehanda kräseliga, äteliga och våtvaror, som nedsattes mitt för sängarna... det är Lussebete.”

Fra Värmland skriver E. Fernow dette i 1773: ”Man skall den dagen wara uppe at äta bittida om ottan, hos somlige tör ock et litet rus slinka med på köpet. Sedan lägger man sig at sofwa, och därpå ätes ny frukost. Hos Bönderne kallas detta ‘äta Lussebete’, men hos de förnämare ‘fira Luciäottan’."

Og sånn var det i Småland midt på 1800-tallet: "På lussidagen skulle man äta sju frukostar i rad. Lussifirandet gick till så att ett fruntimmer kläddes svartklädd med hvita stjärnor eller hvitklädd med svarta stjärnor samt på huvudet en krona av myrten eller dylikt och i kronan tre ljus som skulle brinna under det hon dansade med dem alla öfver lag. Efter dansen klädde de övriga ut sig på ett sätt som skulle göra dem oigenkännliga och sedan någon lek". Tegningen er fra Luciafeiring på Koberg i Västergötland i 1848, tegnet av Fritz von Dardel.

Her og her og her og her står det mer om svensk Lucia, om Lussekattene som blei kalt dövelskatter eller dyvelskatter, altså djevlekatter, om Staffan Stalledräng og Lussegossar og Lussekossan, ei ku med lys mellom horna, og Lussegubben og Lussebruder og Lussebrudgommer og jeg veit itte hva.  

I Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede skrev Troels Frederik Troels-Lund i 1879: I Danmark benyttedes Lucienatten til at lette en Flig af Fremtidens Slør. Ønskede en Pige at se sin tilkommende Mand,skulde hun paa denne Nat blot tage et Lys i hver Haand og alene i Kamret, stirrende mod et Spejl eller Ruden sige som følger:
         Lucie! Du blide
         Skal fly mig at vide.
         Hvis Dug jeg skal brede,
         Hvis Seng jeg skal rede.
         Hvis Kærest jeg skal være,
         Hvis Barn jeg skal bære.
         Hvis Arm jeg skal sove i,
saa viste den paagældendes Ansigt sig for hende. Dog hæftede der altid noget uhyggeligt ved "Lussinat"; dette som andet mere burde helst opsættes til den virkelige Jul.
Renest har den gamle svenske Skik holdt sig i Vestergötland lige ned til vore Dage. Her stod indtil for kort Tid siden hver Lucienat alle Husets Kvinder op ved Midnat og lavede Festmad. I rigere Gaarde udklædtes ofte en ung Pige som Stjerneengel: i hvid Dragt med en Krone fuld af Lys paa Hovedet. 
Klokken tre Morgen vaktes alle Mændene, der trakteredes paa Sengen med Festretterne, den saakaldte "Lussebiten". Denne gode Behandling udstraktes til Dyrene med. Katten fik Fløde, Hunden Kødben, Hestene Havre, Køerne Hø, Faarene Løv. Stjernen lyste jo over alle. Ingen maatte savne sin "Lussebiten".

Luciadagen 13. desember, Lucimesse, er minnedagen for Sankta Lucia. den hellige Lucia, fra Syrakus på Sicilia. Navnet betyr den lysende. Hun sku giftes bort tel en ung hedensk mann, men fordi hu sjøl var blitt kristen, ville hu heller leve som ugift og jomfru og gi medgifta si tel de fattige.
Som straff skulle hu føres tel et bordell. Men hu var itte tel å rikke, 1000 mann og mange okser greide å få fløtta på a. Så prøvde de å brenne og helle kokende olje over a, men ingenting virka. Til slutt blei hu drept med sverd, natt tel 13. desember, år 304. Og så blei hu vernehelgen for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere, dørvoktere, forfattere, advokater, tjenerinner, dørselgere, for alt med synet og for sjuke unger.

På Luciadagen kan du spå om gifting med et eple: Du skreller eplet forsiktig sånn at alt skallet henger isammen i ei lang remse. Så hiver du remsa bakom ryggen og når'n faller ner da blir'n forbokstaven tel den som du ska gifte deg med. Er det fint vær på Lussimesse, da blir det en fin vinter. Og de tolv dagene som er igjen fram tel jul, de varsler været for de tolv måntene i det nye året. Men nå får det være nok skriving, hvis vi ska få i oss alle de sju Lussefrokostene, Hanna og je.

Bilder: Adèle Söderberg, før 1916. "Luciafirande på Koberg i Västergötland 1848", Fritz von Dardel. Sankta Lucia malt av Cosimo Rosselli, Firenze ca 1470.

12. desember: Lussinotte lange, intet være bange

I kveld ska vi itte ut av huset, Hanna og je, for nå er det Lussi langnatt, natta før Lussimess, den mørkeste og lengste og farligste natta i hele året. Ihvertfall var'n det fram tel år 1700 da Danmark-Norge gikk over fra den julianske kalenderen tel den gregorianske kalenderen og vintersolverv og solsnudagen blei fløtta tel den 21. desember. Men det er itte store forskjellen på dagene, bare et hanefjed eller så.

Det sies at Lussinatta er så lang at lusa kryper sju sengelengder. Og at dyra snakker i fjøset. "Lussinatta er lang", sier kua og biter tre ganger i bandet. "Lang som to," sa saubukken. "Fan' fare at ho e." sier geita. 

I natt er Lussi ute med hele reia av trollkjerringer og skrømt og daudinger og alle slags mørkemakter. De farer gjennom lufta med støy og larm og skrål og skrammel og kan røske med seg både folk og dyr. Og om en absolutt må ut, så må'n gjøre det kort og fort og ha øra åpne. Reia kommer alltid ifra nord, og om du hører'n komme, da ska du skrike ”Dra nord og ned”, så tar'n kanskje ei anna lei. Men om reia kommer likkavæl, da ska'n legge seg ned med arma ut og lage seg tel et kors på bakken. Kors liker'n itte. Så det er lurt å korse både her og der og over døra tel både hus og fjøs og stall med tjære og gi dyra noe godt å ete og sjøl ha med deg både salmebok og noe ta stål under fellen, og håpe det beste.

Før i tia gikk gjerne eldstedattera eller ei av husets unge jomfruer ”lusseferd” for å jage bort mørkemaktene. Kvitkledd og med lys i henda stoppa hu ved alle hushjørner og sang "Lussinotte lange, intet være bange”. Vi søstrene oppi Eineåsen er jo itte akkurat unge jomfruer, men Hanna som er den yngste ta oss har vært en sving rundt husa med lys og et kvitt håndkle over hue. Vi får tru det hjælper. Under her er sangen. Og her er noter. Og et sagn. God Lussi-natt!

Lussi-natti lange - fra Hordaland herfra
Lussi-natti lange, intet være bange.
Gud beskytte gård og grund,
fisk i vand og fugl i lund.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Ku og hest og svin og geit
blive karske trinn og feit.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Hellige Moder gode Christ,
fri fra død og djevels list.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussiferda - Folkeminne frå Sigdal og Eggedal, herfra
Med det samma et menneskje blir fødd, er det sett hå lang tid det skal leva. Kjem det tor verda føre den tida er gått, må det gå att på jorda til tida er til ende.
Lussiferda er ei ferd tå slike døde som går att. Ho Guri Russerompa er med i denna ferda, men håss ho Guri ser ut, veit je ikkje.
Lussiferda for i lufta, og skulde reise med levande følk om døm ikkje passa sei. Når ho kom i lufta, skulde ein legge sei ned på marka og rette armane frå sei så ein vart som ein kørs. Da skulde ho ikkje anse ein.

Det hendte med han bestefar tente på Fossum. Ein kveld kom mannen der og bad han bestefar å gå med et brev til ein gard på den andre sida tå kjørka.
«Men møter du noko, skal du ikkje snakke, men gå tre steg attende og snu dei på høgre sida,» sa mann til'n.
Detta var kvelden, og det tok til å bli litt skrumlint (skumt). Klokka var mellom elleve og tolv da han kom nedi dalen like før ein kjem fram til Heggenkjørka. (Modum.) Der møtte han ei likferd. Ho kom frå kjørka, og var på heimattveigen. Han bestefar stana, og gav sei til å lure på om nokon vart gravlagt slik midt på natta. Det var et langt følgje. Fyst kom ein mann som kjørte likhesten. Han hadde vogn. Men alle dei andre rei. Alle, som kom framom'n, sputta på'n. Den siste i ferda, var ei gjente. Hennar kjente'n bestefar med ein gong. Ho var fostringssyster hans. Ho hadde druknast i ein foss nokon år før. Da han bestefar såg hennar, vart han redd, men han gjorde som mannen på Fossum hadde sagt. Han steig tre steg attende og snudde sei på høgre sida.
Døm gjorde han ikkje noko.

Denna ferda var Lussiferda. At gjenta var med, kom av det, at ho var kømmi for tidleg tor verda. Ho laut gå att så lenge til hennas tid kom.

Bilder: Eget. Og "Åsgårdsreien" av Peter Nicolai Arbo, 1872.

11. desember: Like før Lussi langnatt

Nå nærmer'e seg Lussi langnatt, den fæle, mørke, lange natta da hele Lussireia kommer farende gjennom lufta. Fullt opp ta trollkjerringer i flokk er det, Lisle-Ståli, Store-Ståli, Ståli Knapen, Tromli Harabakke, Sissil og Surril og Hekletryne og Botill og je veit itte hva. Og først i flokken er'a Lussi, den verste ta alle trollkjerringene.

Ska tru om hu itte har navn etter Styggen sjøl, etter'n Lucifer. Best å bli ferdig med grovarbeiet i en fart, med slaktinga og brygginga og flatbrøbakinga og treskinga og spinninga, for er du itte ferdig, da kommer Lussi farende og titter gjennom glaset med det fæle fjeset sitt, og er'u for eksempel midt i bakinga da, så skriker a stygt tel deg nerigjennom skorsteinspipa: Inkje brygga, inkje baga, inkje store elden hava! Og slutter du itte da, da kan hu bli så rasende at hu river ner pipa og slår hu leiven i tu, hella i sju og bakstetrauet i femten beter! Værre saker kan skje også: Reia kan ta folk med seg og sette dem ned langt av lei, snu hele huset rundt og sette igjen trillebårlass med lus som du aldri blir kvitt.  Så kjerringer, nå er'e best å hive seg rundt, sette karfolk og unger i sving og få grovarbeidet unnagjort.

Om Løssi, fra Gauldal i Sør-Trøndelag 
Ho Løssi va føst kjerringa hass Adam, men ho va itte tektig slik som ho skull ha vørre den tøtta, nei. Ja, ho gjømt unna ungan sin for Vår-Herre da'n villa sjå døm. Da vart'n gælin på ho, og han forvist både ho sjøl og avkomet henna pund jorda. Det som æ gjømt kan vårrå skjult, sa'n. Ifrå døm stamma tussan og anna trolltyskap. Men ei natt i året fæ døm kommå oppå jorda. Det æ lengst natta i året, og da æ det best å vårå inne, minders kan en kommå ilt ut. 
På Løssi langnatt e all ondskapen ute å herja. Dei hadde lov av Vår-Herre sjøl. Ellers skulle dei pent halda seg under jorda. 

Bilder: Trollkjerringer på sopelimer, fra "The Famous History of Lancashire Witches", 1780. Engelsk tresnitt fra forsiden på en pamflett om hekser - A Most Certain, Strange, and True Discovery of a Witch, printed by John Hammond, 1643.

10. desember: Mer om juleøl

Hanna har fått krimsjuka. Hu ligger under fellen oppi stua vår i Eineåsen og sturer. Hoster og nyser og snyter snott og snørr ut av nesa si og er itte brukandes tel stort. Men like greit er det kanskje. For i går på Annadagen brygga vi juleølet. Og nå tidlig i bryggjardøgra, når ølet nettopp er satt tel gjæring, da må'n liste seg på sokkelest og prate lavmælt, så'n itte å uroer ølet. Og itte spinne eller gre håret eller koste gølvet, for da kan det bli slåssing og bråk når'n ølet ska drikkes. Åsså kan det være lurt å slå en kniv i kanten på bryggekaret, så itte tusser og trollpakk forsyner seg. Men når det nærmer seg Tomas fulltønnedag 21. desember og tia for prøvesmaking, da ska'n skrike og skråle og kauke og synge og trampe i gølvet så mye en orker, for det gjør ølet ekstra sterkt.

Det var gammal skikk å brygge øl tel jul. De gamle vikingene drakk folk jól og skålte for Odin og Njård og Frøy og de andre gudene, og for hauglagte frender og slektninger. Ølet skulle være sterkt, for å vise gudene ære. Og om du ser på primstaven da skjønner du at juleølet var viktig i kristen tid også, for på selveste juledagen 25. desember er primstavtegnet et drikkehorn. Og på trettendagen, når jula er over, da er det gjerne et drikkehorn på primstaven, men det er oppned for da ska juleølet drikkes opp. I Gulatingsloven fra før år 900 het det at bønder som eide seks kyr eller mer hadde plikt tel å brygge øl tel jul. Var det noen som itte ville, så måtte de betale bot, og nekta de tre år på rad, da kunne de miste både gård og grunn og bli sendt fra landet. Det skulle også holdes drikkegilde og skåles for Jomfrua og Sønnen og til árs ok friðar - for godt år og fred. Etterhvert blei det også skålt for den Hellige Treenighet, til helgeners minne og spesielt for Hellig Olav, og for kongen og biskopens velferd. Det blei mye skåling i jula! Og her står det mer interessant om øl og jólefeiring, her om ølkrydder og her om skåling.

Om ølbrygging i Gulatingsloven 
Enno ei ølgjerd har me lov å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signe det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um so ikkje vert gjort, skal det bøtast tre merker til biskopen. Men um nokon sit soleis tre vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår, og han vert sannskyldig i det, då har han forbrote kvar penning av godset sitt. Det eig kongen vår halvt, men halvt biskopen. Um han ikkje vil det skal han fara ut or riket åt kongen vår. 

Bilder: Drikkehorn fra Bogstad gård, antagelig 1600-tallet og de tre gamle norske drikkehorn, tegna av Adolph Tidemand, 11. juni 1843 er fra digitalt.museum. Primstaven med drikkehorn har je lags sjøl.

9. desember: Annadagen - Anna med kanna pissihose røytrauv

Hanna liker itte at je kaller denne dagen for pissihose og røytrauv, sånn som folk sa før. Annadagen heter det, sier a Hanna. Men je sier nå hva je vil. For ofte er det vått vær på denne dagen, og det passer så bra atte, for i dag er dagen for å ta kvitvasken og brygge juleøl. Og tel alt det trenger'n mye vann. I Sverige bløyter de lutefisken også. Der kaller de dagen for Anna med kanna. Primstavmerket er gjerne ei kanne, for om juleølet ska være klart tel Tomas med tønna 21. desember, da må'n byne i dag.

Kvitvasken var forresten itte noen spøk før i tia, så det er itte å undres over at den bare blei tatt et par ganger om året. Sku du ha storvask var det å hugge og kløyve og stable og tørke og bære ved og tenne opp i grua og bære og varme vann og slakte sau og koke lut og enerlåg og såpe og koke og banke og gnukke og gni og skrubbe og vaske klærne i glovarmt vann og så skylle dem i iskaldt vann før de ble hengt tel tørk. Her kan du lese mer om klesvask: Eilert Sundt Om Renlighedsstellet i Norge fra 1869, blant annet Om Klæderne og deres Renholdelse. Og her er klesvaskens kulturhistorie fra sifo. Her er om klesvask fra byarkivet i Oslo. Og her kan du høre Maisen Pedersen fra Ramstad gård i Bærum fortelle om storvask og såpe. 

Det var erkebiskop Aslak Bolt i Trondheim som i 1436 bestemte at den 9. desember skulle være minnedag for Anna - Anna matris Mariae - jomfru Marias mor og mormora tel selveste Jesusbarnet. Anna er skytshelgen for gravide, mødre, enker, søstre, husmødre, kvinnelige arbeidere, hushjelper, gullsmeder, bergverksarbeidere, vevere, dreiere, kunstsnekkere, møllere, kremmere, seilere, skreddere, for ekteskap og lykkelig giftemål, god fødsel og fruktbarhet, for regn og for å finne att ting du har mista. Aslak Bolt eide forresten en bibel, en Vulgata - en folkebibel - med fine små tegninger. Den er det eneste liturgiske middelalderhåndskrift vi har i Norge, kanskje skrevet i Paris rundt år 1250.Her kan lese mer om Aslak Bolts bibel.

Bilder: Sankt Anna, Jomfru Maria og Jesusbarnet ble malt av Albrecht Dürer i 1523. Vaskedamen ble malt av Jean-Baptiste Siméon Chardin rundt 1735. 

8. desember: Maria Ventedør

8de december kaldes vor frues ventedør, fordi, som det hed, jomfru Maria da ventede at føde Christus, men regnede feil og fødte ham først halvfjerde uge senere. Dette er dog en misforstaaelse af dagens rette navn «Mariæ undfangelse», fordi den var nøiagtig 9 maaneder før 8de september, Mariæ fødselsdag. Den betegnes med en kande, fordi juleøllet da skulde brygges, eller og fordi klæderne da skulde vaskes, at de kunde blive ret hvide til jul. 
Sånn var det ihvertfall i Bratsberg. Men denne dagen kunne du også be jomfrua om hjælp. For eksempel om du skulle føde, da kunne du be denne bønna, fra Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter Af Dr. A. Chr. Bang.

 Barselkvinders Ve at stille 

Fra Fron i Gudbrandsdalen 1750.
Læs disse Ord i Øl eller The eller i Vand eller i Salt og hende at æde eller drikke.
Der Jesus Kristus til Verden skulde komme, 
stillede Jordemoderen Veerne paa Jomfru Maria, hende til fromme, 
med disse Ord: 
    »Ve og Smerte stille dig, 
    ei skade dig mere end mig. 
    Du skal føde Verdens Frelser, 
    dig jeg med det Budskab hilser.« 
    Alle Barsels-Koners (Ve) og Smerte 
    skal gaa dig, Jesu, og Jomfru Maria til Hjerte. 
    Jesus med din snille Moder, 
    som er og bliver til alle gode(r), 
    bed din Moder sig indfinde til at løse denne Kvinde 
    af sine Veer og Barsels-Nød 
    i Jesu Navn. 

       I 3 N. Fader vor.

Mange plasser brukte folk å bake såkaka på denne dagen. Såkaka var et stort fint rundt brød, pynta med kors og tegn og krims og krumelurer. Det blei gjerne bakt av de aller siste kornaksa som lå igjen på åkern i skurånna. Aksene blei samla inn, hvert eneste ett, tørka og treska og malt tel mel og bakt i ei gryte i grua og så sku det ligge tel stas midt på julebordet hele jula igjennom, helt tel trettendagen, for å suge tel seg den magiske julekrafta. Etter jula ble såkake gjemt unna og spart tel våronna. Da blei den knust og blanda i fóret tel husdyra og kanskje litt tel folk også, hesten fikk en god bete og såmannen. Såkaka sku sikre god grøde, fine feite griser, mange lam og kalver, mye ull og kjøtt og mjølk og overflod. Kornet, det var gudslånet, og alt med såkornet var høytidelig og hellig, for å sikre god vekst.

Det med såkaka, det trur je er gammalt som haugene, det at folk ofra noe ta den gamle grøden for å hjælpe det kornet tel å vokse og gro. Og for å holde vintermørke og styggedom unna, og hjælpe sola å snu. Kanskje de lagde såkake på den tia da de feira jól og Ýlir og midtvintersblot og Odin, eller Jólnir som han også blei kalt, for over himmelen med den hvite hesten sin, itte så ulikt julenissen. Eller enda før det også, kanskje såkaka er et eldgammalt fruktbarhetsritual ifra arilds tid, som en sier?

Forresten - nå kom je på et eventyr, det om hanen og høna i nøtteskogen. Det passer fint i kveld, for der er det med både en treskemann og ei bakstekjerring og Jomfru Maria. Det ska je jammen ta for a Hanna når vi eter kveldsgrauten.

Bilder: Italo-Bysantinsk Madonna fra 13. århundre. To karfolk som tresker korn med sliul. Odin - Jólnir - på Sleipner på en norrøn billedstein fra Gotland.    

7. desember: Litt mer om nisser

Før var det nisser over alt. Det var husnisser og gårdsnisser, fjøsnisser og låvenisser og kjærkenisser og skipsnisser og skogsnisser, tel og med på Bæromsverket var det også nisse, det blei sagt at Peder Anker hadde sett'n  en kveld uttafor Værtshuset en vinterkveld. Og på Jarlsberg var det nisse, en skikkelig bortskjemt en. Ska tru om det var hos selve grev Wedel han var?

Nissen som havde faaet nye Bukser, fra Vestfold 
Paa en Gaard etsteds, jeg tror det var i Jarlsberg, havde de en Nisse, som var svært snild og hjælpsom. Men det kunde hænde, at han blev sindt ogsaa, og da var han ikke god at staa i Baas med. Da kunde han finde paa at putte de nyfødte Kalvene ned i Emberet, helde ud Melken for Budeien og mangfoldige andre Spik. Derfor totte baade Manden og Budeien hans at det var bedst at gjøre Nissen til lags i alt som rimeligt var, og det angrede de nok ikke paa heller. Budeien hun passede saa vel paa at sætte rigtig fin Rømmegrøt ud paa Laaven hver Høitid, og Julekvelden la hun endda et stort Stykke Smør opi, saa Grøten kunde b1i fet og god. Og Manden glemte ikke til Julehelgen at lægge ud nye Klær til Nissen, saa han slap at fryse i Vinterkulden.

Det var da let at se, at Nissen skjønte paa alt det gode han fik, for ingensteder trivdes Kuene saa godt som paa den Gaarden, og Hestene vil jeg naa ikke snakke om, for dem hadde Nissen lagt mest Elsk paa. Naar Manden kom hjem, slap han for at sætte Hestene ind; han spændte bare fra, saa greidde Nissen Resten, satte dem ind i Stalden, strøg dem saa vel over med Halmvisken, tog Høi oppe paa Trevet og fyldte Vand i Bøtten. Det vidste Manden og derfor lod han Nissen stelle med Hestene som han vilde. Og da han var saa vel tilfreds med Nissen i et og alt, la han en Dag en ny, fin, hvit Skindbukse op til ham. 

Dagen efter hadde Manden og Gutten været ute og kjøre, og da det regnet ned, som om Himmelen havde været aapen, lot de Hestene staa og skyndte sig ind. De tænkte Nissen vilde sætte dem ind som han pleiet. Men den som ikke kom, det var Nissen. De var gaaet bort til Vinduet for at se hvordan det gik med Hestene, og da stod Nissen saa fornøiet i Stalddøren med Hænderne stukket dybt ned i Lommen paa de nye Skindbukserne. Og det lot ikke til, at han tænkte paa at sætte Hestene ind mere end aldrig det var. Manden blev ærgerlig, kan en nok vite, og saa gikk han ut i Døren og ropte: 

"Men kjære dig da, hvad skal det bety? Ser du ikke Hestene i dag da?"
Men da slog Nissen sig paa Laaret med begge Hænder og lo saa han holdt paa at trille omkuld. Da han endelig fik Pusten igjen, gjorde han sig stram, satte ene Benet frem, puttet Hænderne i Bukselommen igjen og sa; "Du vil da vel ikke jeg skal gaa ut i dette fæle Veiret med de nye, hvite Skindbukserne mine vel?"

Og så kom vi på en sang, Hanna og je, og den er så sørgelig at a Hanna må felle en tåre hver gang vi synger den: Nissens julekveld tel melodien I østen stiger solen opp, skrivi av Margrethe Munthe:

Den gamle nissen satt så trist på låven julekveld.
"De glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv.

Hvor ble hun gamle Guri av, hun var så snild og blid.
Hun alltid julegrøt meg ga, men nå er det forbi.

Jeg passet både fjøs og stall i mange mange år.
Nå er jeg gammel, klein og skrall, det er visst best jeg går."

Og nissen satt på låven gjemt og gråt så tåren rant.
Han skjønte nok at han var glemt da ingen grøt han fant.

Men månens ansikt tittet mildt igjennom ruten inn,
og mus og rotter danset vilt omkring i måneskinn.

De pep og spratt og var så glad at nissen måtte le,
han lo og tørket tåren a' - til slutt han danset med.

Du kan lese mer om nisser på internett i Nisseboka og i Julenisseboka. 

Bilder: Elgen og nissen er lagd av Kjell E. Midthun. Nissen i stallen har danske Johan Thomas Lundbye, utgitt i Flinchs Almanak 1842. Musene har je laga sjøl.

6. desember: Nikolausdagen Nilsmess

I dag er det Nilsmess, og da må'n huse på graut tel nissen ellers kan han finne på streker og fanteri eller til og med dra sin vei. God graut med stort smørøye må'n få, både i dag og på julaften, og det smørøyet må du legge oppå grauten og itte neri bånn, sånn som hu tjenestejenta ifra Bærom.

Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua. 

Nissen, det er han vesle karen som holder tel i fjøs og stall og passer på gården og dyra og er i slekt med han forfaren i haugen som rydda gården i eldgammal tid. Haugebonden blir'n også kalt, eller tunkallen eller rudkallen. Du ser'n nesten aldri, men du veit at han er der. Best liker'n hesten.

Men hvis han blir gretten, da skjer det uløkker - om du itte får fyrt opp og røyken slår ner i pipa, om det er aske i melet og brødet brenner seg, om juleølet itte gjærer og det er is på trammen og kyra er snudd bakfram på båsen og saker og ting forsvinner eller ligger på feil plass eller faller ne fra hylla eller knaggen sin helt av seg sjøl - da er det nisse-Nils som har vært på ferde med strekene sine. Jeg huser en gang vi fant nøkkeln tel stabburet oppi smørkinna og det var nissen som la'n der fordi vi itte hadde smør den dagen, det er je sikker på.

Dagen het Nils Skinngnikar også, for nå kom skomaker'n for å lappe sko og lage nye sko tel jul. Det var vanlig det, at både gårdsfolk og tjenestefolk skulle få en ting hver tel jul, og det kunne gjerne være et par sko. Efter den Dag maatte intet Skib fare af Havn, het det seg også. Det var godt at'n Christian Frederik kom seg avgårde, ellers hadde'n kanskje måttet overvintre i det nye svenske Chrestiania.

Men denna dagen er også minnedagen for Sankt Nikolaus, han biskopen i Myra i Lilleasia på 300-tallet som bygde kirker og redda jomfruer fra uløkka og studenter fra å bli spekemat og mange fra drukning og skipbrudd og hungersnød. Han var så frøktelig snill og frøktelig gavmild, Sankt Nikolas.

Så blei han da også skytshelgen for mange! For onga, fattige, ugifte jenter, bruder, nygifte og gamle jomfruer, korgutter og ministranter, pilegrimer, reisende og sigøynere, poeter, advokater, dommere, notarer, uskyldig dømte, tyver, kjøpmenn, apotekere, verter, vinhandlere, parfymefabrikanter og parfymehandlere, skopussere, skippere, fiskere, fiskehandlere, matroser, bryggearbeidere, sjauere, fløtere, møllere, bakere, kornhandlere, slaktere, ølbryggere, spritbrennere, bøkkere, bønder, vevere, spinnere, tøyhandlere, steinhoggere, tønnebindere, knappestøpere, lysestøpere, brannvesenet, fanger og pantelånere. Han kan hjælpe for et godt ekteskap, for å få tilbake stjålne ting, for trygge reiser, mot havsnød, tyveri og ran og fengsling og falske anklager. Nesten alle kan han hjælpe, Sankt Niklasen!

Og når'n smaker på navnet så skjønner'n at han Sankt Nikolaus med den røde bisbekåpa og den høye bispehatten er i slekt med alle julenisser og Sinteklaaser og Santa Clauser som kommer med gaver tel onga. I Nederland er det gavedag i dag. Da kommer'n Sinterklaas på en hvit hest. I Amerika kommer'n gjennom lufta med reinsdyr foran sleden og kalles Santa Claus og i England Father Christmas. I Russland kommer'n tel nyttår med blå klær og heter Fader Frost. Noen mener forresten at julenissen er i slekt med Odin også. Itte godt å vite. Vi setter ihvertfall ut graut tel nissen oppi Eineåsen, med mye smør oppå!

Bilder: Nissen øverst har je laga. Nissen er et julekort fra 1914 som fins på Folkemuseet. Bildet av Sankt Nikolaus er en freske malt av Dionisius i Ferapontovklosteret i Russland på 1400-tallet. Så er det en tegning av Sank Nikolas og tjeneren hans Svarte Piet, fra boka St. Nikolaas en zijn knecht av Jan Schenkman, 1850 Og nederst Jenny Nystrøms Tomte med katt. Herfra og derfra ...

4. desember: Barbrodøgret

I dag har å Hanna og je tatt fram alle de hølete sokkene våre, for Barbrodøgret er den dagen på primstavkalenderen da en må byne å reparere og stoppe og lappe og ordne med vinterklærne og med alt som må lages nytt tel jul. Det er litt av hvert en må passe på - for eksempel må du ikke sy på noe som du har på deg, for da syr du løkka fra deg. Og itte må du sy eller stoppe på noen andre heller, og særlig itte på småonger, for da lærer de aldri å lese.

Barbrodøgeret, Barbromess, er tel minne om den hellige Barbara. I Norges land og folk, fra Bratsberg amt, står det å lese: Den hellige Barbara var datter af en fornem mand i Nicomedia, ved navn Dioscorus, der levede paa keiser Maximians tid, ca. 290; hun blev omvendt til kristendommen efter en brevveksling med Origines, og led martyrdøden. Hendes dag kaldes hos os Barbraa-døgri’, d. e. Barbaras halvdøgn; om den heder det: «Barbraadagen gjenge soli burt, Lussinotti (13de december) kjeme ho atte». Derfor betegnedes den især med en sol; man betegnede den ogsaa med et taarn, fordi St. Barbaras fader lod sin datter bo i et saadant, eller med en lænke, fordi han lod hende binde med lænker, da hun fornægtede de hedenske guder.

Merket på primstaven kan være et tårn, og det er itte så rart, for Barbro er skytshelgen for både tårn og festninger, og for mye anna: For arkitekter, murere, tømrere, bygningsarbeidere, taktekkere, klokkestøpere, kokker, smeder, steinhoggere, gruvearbeidere, gravere, ringere, hattemakere, skreddere, bønder, sigøynere, fanger, brannvesenet og artillerister, skyttere og fyrverkerimakere. Hu verner mot lyn og ild og pest og feber, imot plutselig død, særlig av kanonkuler, ved nedstigning i gruver og imot lynnedslag. Vi får tru at a Barbro passer på oss nå som sola skal bli borte helt tel den trettende desember og Lussinatta.

Bilde: Den hellige Barbara, tegning fra det 15 århundre, wikipedia.