24. desember: Julaften i Eineåsen

Nå er det mest småtterier igjen å gjøre oppi Eineåsen. Vi ska ha inn einerkvister i stua. Nå er'n nyskrapa og vaska og fin. Så er det å bære inn juleved, ha julehalm på gølvet, legge kvit duk på på bordet og sette lange kvite julelys i stake.

Så ska vi i stampen og ta det store julebadet. Det har vi gleda oss tel, både Hanna og je. Reint ska det være sa kjerringa, hu snudde stakken - bruker'n jo å si, men tel jul ska det være skikkelig reint. Og nye reine  fine kleer ska vi ha også. Før var det far i huset som var først oppi stampen, så mor og unger i tur og orden, og tel slutt tjenestefolk, i samma vannet. Hos oss er det je som er først oppi, eldst som je er. Minst også, så jeg legger att minst møkk i vannet. Vi bruker å skritte over ei øks når vi ska oppi stampen, for det sikrer deg god helse resten ta året. Og badevannet ska'n la stå ihvertfall tel førstedagen, for det er mye god kraft i det julebadevannet.

Så ska vi ha opp kornband tel småfuglene. Det er gammal skikk og siste utearbe en gjør, rundt middagstid og ihvertfall før det skumrer. Juleneket brukte være siste kornbandet du lagde i skuronna og det  varsla neste års grøde. Var bandet kraftig og fint med mye på aksa blei året godt. Kom spurven først i neket varsla det også godt år. Om det kom mye mye dompap varsla det også godt, men skjæra var dårlig varsel.  Før brukte folk heromkring å skyte en salutt når neket v ar oppe, og om de itte hadde noe å skyte med så smalt de ei svineblære mellom to vedskier.

Så er det å sørge for litt ekstra tel husdyr og graut tel nissen. Så er det å setta fram maten, såkaka midt på bordet såkaka og smøret - en svær klomp med rosemønster, og så alt en har i huset av søtt og salt og fett og fersk, og så og juleøl og juledram. Det er skikk fra gammalt det, her på Bæromskanten, at alle som kan stå på egne bein julaften - liten og stor, gammal og ung, høy og lav - alle ska ha en juledram for hell og helse. Så er det bare å holde seg innendørs og la julefreden senke seg, for i natt er julereia lei,

Men nå ska je hive meg rundt, så itte julekvelden kommer på meg som på kjerringa som en sier - og ihvertfall itte som på han romerikingen i stubben under her:

Mannen som hadde så mange uhell på julefta, fra Romerike, herfra 
Før i tida var folk så tidlig oppe store juleftasmorgen, for at dom kunne bli ferdig med alt arbeidet til høgtida skulle innringes. Slik var det med denne mannen au. Klokka fire juleftasmorgen var han oppe, og det fyrste han gjorde var å gå på låven og treske.
I fyrstninga gikk alt bare bra, men så begynte uhellet. Det fyrste som hendte, var at han slo i hjel katta si med sliulen.
Da klokka var seks, skreik kjerringa på han og ba han komma og hogge opp brønnen så hu kunne få vatten til vellinga. Itte før hadde han fått hol på brønnisen, så slapp han øksa si nedi brønnen. Han måtte da finne noe annet så han kunne få såpass hol at kjerringa fekk vellingvatten.
Da han hadde eti, gikk han til husbonden sin for å hogge juleved. Da han kom dit, var det enda så mørkt at han itte kunne se foruta lys, derfor fekk han varme i noen tyristikker som han sette i vedskålveggen. Han hogg og hogg og glømde bort tyristikkene, og før han visste ordet ta, stod heile vedskålen i lys loge, det var så vidt han kom seg ut sjøl. Både skålen og juleveden brente opp.
Mannen vart aldeles utav seg sjøl, men husbonden hans, som var en snill kar, sa at han itte måtte ta det slik. Dom fekk vera glad at itte fleire hus strauk med, og ved var det nok ta i skauen. Nå fekk han komma inn og få både mat og dram, det var jo jul, og kjerringa hadde noe sul ferdig som han skulle få med him.
Da han kom inn på kjøkkenet, sat kjerringa til husbonden og kinne smør. Hu reiste seg da han kom inn, og fant fram mat åt han og bau han bort åt bordet.
I det samme han gikk over golvet, velte han kinna så rømmen flaut utover, men da vart kjerringa sint og sa det var best han såg til og kom himatt. Han kunne visst itte gjøre anna enn spetakkel og ugagn den dagen.
Mannen tok det han hadde fått og strauk himover, men itte før var han kommen ned på vegen, så vart han omringa av en flokk kråker som holdt på og åt opp både han og sulet. Men endelig kom han da himatt, og da han fortalte det som hadde hendt til kjerringa si, sa hu:
- Gud bære deg! Du må vera feig, for den som har mange uhell på juleftan, er enten feig eller får han bare ulykker heile året rundt.
Hu hadde han bortåt bordet å få mat og sia bytte klær til helgja. Så lukka kjerringa opp begge dørene til det stor matskapet og ba han se å mye godt dom hadde til jul. Og i skapet låg både julekake og annen kake, lefse og flatbrød, smør og ost, sylte, kjøt og flesk, men oppi det øvste rommet sto ei flaske julebrennevin.
Så kom mannen til å tenke på at han ville ta seg en dram etter all den leiheta han hadde hatt. Men skapet var så høgt at han itte kunne nå a frå golvet, derfor kleiv han opp i det neste rommet og holdt seg i det øvste med han tok flaska. Men i det samme valt skapet over ende så han vart liggendes under det, og smør og ost, lefse, flatbrød og kaker, brennevinsflaska og alt som var i skapet dansa bortetter golvet.
Men da vart kjerringa flygende sint. Da hu var så lita ta vekst at hu itte kunne få rå med han på annen måte, tok a en stol og kleiv oppå og gav han ei grepa øreteve på hår side.

Bilder: Adolph Tidemand - Norsk juleskik 1846, fra Norske Folkelivsbilleder utgitt av Chr. Tønsberg (Christiania, 1854). Dompapen på frossen kvist: Th. Kittelsen 1906. Nissen og katt ved grøtbollen, julekort: Kjell E. Midthun.

22. desember: Solsnu

Je hører de sier sola har snudd. At vitersolverv var i går, klokka, 23:03, at den korteste dagen og lengste natta har vært og fra nå blir dagene et hanefjed lengre for hver døgn. Men je veit nå itte helt. Je har itte merka no ihvertfall.

For etter gammal skikk står sola helt stille nå mellom Bryggjardøgri og Juledagen. Og i den tia må du itte gjøre no kringgang, slikt som er rundt, men holde deg unna garnnøster og slipestein, kvernstein og spinnerokk, for ellers vil kanskje itte sola snu. Og det kan skje fæle ting: Om du spinner, så kan du miste tommeln. Om du baker, så snur baksten seg i ommen og du får'n kanskje itte ut. Og i kvernhuset sitter kvernknurren og knuger på kvernsteinen så den itte går rundt, tre dager tel ende.

Du merker når sola snur, for da snurrer horna rundt på på kyra. Ting som er fast blir løst. Og alt vann blir først tel vin, så tel eiter og så tel vann att. Det skjer en gang mellom solsnu og juledagen, men når veit ingen.
Og hvis du itte har satt tjærekors over døra, så gjør det fort, for det er nå hu er spesielt lei, Åskereia.


Om Aaske-Reia, fra Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre Tellemarken i Norge, presten Hans Jacob Wille, 1786: 
"Aaske-Reia (ɔ: Asernes Færd) reiser adskillige gange i Julen, og især, naar store Drikkelav er i Nærheden. De ere Aander, som ei have giort saa meget Godt, at de kan fortiene Himmelen, og ikke saa meget Ondt, at de kan tildømmes Helvede, da de bestaae af Drukkenbolte, Slagskiemper, Vise-qvædere og fine Bedragere, derfor bliver deres Straf at ride om indtil Verdens Ende. Forrideren er den Matrone Guro-RysseRova, saa kaldet af sin lange Hale, hvorpaa man skiller hende fra de øvrige i Rittet. Efter hende følge adskillige af begge Kiøn. Seer man dem foran, da ere de store og deilige, saa vel Rytteren, som Hesten; men bag til seer man in-tet, uden Guros Hale. De ride med gloende Stænger og Vægte, og denne deres Riden foraar-sager en saadan græsselig Allarm af Jern-Bislernes Ringlen, Jernstængernes Sammenstød, og Rytternes Skrigen, at man kan høre dem langt borte. De ride saa vel over Vand, som over Land, og seer man neppe Hestehoven røre ved Vandskopen. Hvor de kaste Sadlen paa Taget, der maae et Menneske døe paa Øieblikket, og hvor de fornemme, at et Mord skal skee i et Drikkelav, der komme de ind ... Levende Menne-sker ride og med; de blive opsnappede af Færen, og igien satte paa samme Sted, de ere tagne " 

Presten Wille skreiv forresten om juletrær også, han. Itte om julegran men om julerogn. For i Telemark brukte folk å ta rognetre med rot og alt inn i huset i god ti føre jul, så rogna sku få blad og blomst tel høytia. Rogna var fra gammalt Tor med hammern sitt tre, hu beskytta imot hekser og skrømt og lynnedslag og styggedom, og ga helsebot for mangt.
Bilder: Tresnitt fra Nürnbergkrøniken, en inkunabel eller vuggetrykk, skrevet av Hartmann Schedel i 1493, tegninga er muligvis laget av Albrecht Dürer som var i lære hos Schedel. Rogn fra Carl Axel Magnus Lindman - Bilder ur Nordens Flora, wikipedia.

18. desember: Se opp!

Det er på denne tia på året og særlig på julenatta at den er ute og herjer, Julereia - eller Oskoreia, om du vil, eller Åsgårdsreia, Jolereia, Juleskreia eller Imberkulludn. Uansett er reia et fælt følge av underjordiske, vetter, trollkjerringer, drukkenbolter, drapsmenn, fredløse, daudinger og annet pakk som huserer gardimellom nå i juletia.

I Sogn er'n sånn: ”Nøkken rider i spissen på sin sorte hest. Dernæst kommer gamle lensmand på Dalsøren, det var en stor fæl mand med bjørneskindshue paa, og ham følger en række av kjente namngivne, liderlige kvinder og barnemordersker, ildgjærningsmænd og skjelflyttere, og alle disse stæder til ferden paa bestemte steder. Trettendagen, farer skreia nordefter og tar med sig folk der er utenfor husene og på veiene”. 

Jolreia på Nedre Kvamme, Borgund, Sogn og Fjordane hendte dette:
"Jolereia kom kvar vetle jolaftan. Dei for rundt om i dalen og herja her. Men så var det ein som ville bli kvitt dei, han la seg på taket i huset på Nedre Kvamme, og venta. Då han var der oppe kom jolereia inn. Då dei dekka på bordet, skaut han. Jolereia rømte ut døra og sa det var ståk til jol i år, og kom aldri att på garden."

Åsgårdsreia, M.B. Landstad, Mytiske sagn fra Telemarken
"Det var en kone på Dalen som het Signe. Hun hørte en gang Åsgardsreia komme farende i luften med rammel og skammel. Hun gikk da ut for å se hvor de tok hen, og oppdaget da at hele ferden styrte rett mot hennes gård, Guro Rysserova foran og alle de andre etter i en lang rekke. Hun sprang da ut på tunet så fort hun kunne og gjorde et kors i alle hjørnene på gårdsrummet. Dermed var Åsgardsreia forhindret fra å komme inn. Hvordan det gikk til eller ikke, skal vi la være usagt, men da hun også gjorde kors i luften mot dem, ble de forvandlet til trekubber som rullet bortover marken. Slik så det ihvertfall ut for Signe, og hun så det ganske tydelig."

Så pass på juleølet og maten, mal tjærekors over alle dører, da stål og sølv i sengehalmen, hold deg inne om kvelden. Og sku du treffe på reia må du slå korstegn, slå ut med arma  eller kaste seg ned med arma utstrakt som et kors. Ellers er'e itte godt å si åssen det kan gå.

Bilde: Juleriea, Nils Bergslien, 1922.

17. desember: Om lysonna, trollkatter og Kari med rokken

Det blir itte jul uten a Kari. Når a Kari med rokken kommer, er det tid for å spinne lysveker og dyppe talglys tel jul.

Du ser det på primstaven, 25. november, der er tegnet et rokkehjul. Vekene må'n spinne av lin og de må være akkurat passe tjukke, for ellers blir lysa dårlige. Og dårlige lys varsler brann og død og uløkker og styggedom.
Når vekene er ferdige kommer lysonna. Da ska'n dyppe alt en trengte ta lys, både tel jula og resten av året.

I Seljord sa de at Kari spinder Lyseveger (Liose-Rakir) til Juul. Er det den Dag klart Veir, bliver der smukke Julelys. Best er det en godværsdag midt i uka ved nymåne. Lysa lager du av talg fra slaktinga, talg fra sauen og gjerne blanda med litt fra oksen er bra, for det drypper itte så mye. Talgen må sorteres, renses, hakkes og smeltes i vannbad. Så dypper du vekesnorene i talgen. Det er et langsommelig arbeid, og har du først begynt, så må du gjøre det ferdig samma dagen.

De første lysa må bli lange og rette, for de ska brenne hele julenatta, ellers varsler det dårlig. Så må'n lage lys med tre armer tel helligtrekongers-aften 5. januar. I Danmark brukte folk å støpe krutt inn der hvor arma møtes, og når det smalt, var jula slutt. Om det er att talg, blir det lys tel hverdagsbruk. Forresten så kan en lissågodt greie seg med tyristikker tel hverdags, spør du meg. For det er så varmt og kjeisamt at, med den lysonna. Og når'n er ferdig, må'n passe på å brenne teinene, de pinnene som vekene henger i, så itte en trollkatt bruker dem tel bein og flyr i fjøset for å stjæle mjølk.

Det er mye å passe på når'n ska dyppe lys. For eksempel må'n itte gå ut og tisse mens en driver på, for da kommer lysa tel å dryppe og renne. Og du må være blid og fornøyd og itte surmule eller krangle, for det gir dårlige lys som brenner dårlig og spraker og spruter. Og ingen må gå i døra, for om det blir trekk, da kan lysa bli skakke og skjeive. Så du kan vel skjønne at vi strever litt, Hanna og je, med den lysonna.

Hanna sier at det itte er et rokkehjul hu Kari har, for 25. november er Karimesse, minnedagen tel den hellige Katharina av Alexandria. Hu blei piska og murt inne uten mat og radbrekt på hjul og steile - det er det som er hjulet på primstaven sier Hanna - på grunn av sin tro. Men ingenting beit på a. Tel slutt blei hu halshøgd i det herrens år 310.
Så blei hu vernehelgen for jenter, koner, jomfruer, vitenskapsmenn, lærere, studenter, skoleelever, prester, teologer, apologeter, filosofer, predikanter, talere, jurister, advokater og dommere, for vognmakere, hjulmakere, potte-makere, møllere, spinnere, seilere, skippere, garvere, frisører, tøyhandlere, motehandlere, syersker, boktrykkere for alle yrker som har med hjul og kniv å gjøre, for sykehus, universiteter og biblioteker, imot vondter i halsen og tunga og hodet, for å finne druknede og for markens grøde.
Je syns forresten det er triveligere med en rokk enn med hjul og steile. Det er vel itte så farlig heller, bare vi får lys tel jul.

Trollkatten kan ha mange navn, både smørkatt, smørhare, skratt, tusse eller pukhare. Den kan se ut som en helt vanlig katt eller som et svart eller grått garnnøste. Den kan være ei omskapt trollkjerring eller en katt som ei trollkjerring har lagd for å stjæle mjølk og smør fra folk. Ofte er'n lagd av en tull med hår og negler og filler og med lysteiner tel bein. Så får trollkjerringa liv i den med tre dråper blod ifra venstre lillefingeren sin og med noen fæle ord: Nå har je gitt deg legeme og blod, Fanden gi deg liv! Så springer den avgårde på lyseteinebeina sine, suger i seg smør og rømme og mjølk og springer hjem tel trollkjerringa og spyr opp alt samma.  

Om en trollkatt ifra Fron i Oppland, herfra

Så ein 70-80 år sia var det ei trollkjering på Holon i Søre Lia. Ho heitte Marte, og var ei av dei verste trollkjeringom på Sør-Fron den tia. Ho hadde både svartbok og trollkatt. Trollkatten er grå og rund som eit garnnysta, og han trillar bortetter marka. Han syg kyrne, og han er inne i husom åt folk og tek rumme og dreg dit han høyrer heime.

Så var det ein gong det vart så ille med kyrne på Tofte. Mjølka vart borte, og kyrne var urolege om natta. Utafor fjoset låg det jamnan trollkattspy, så det var greitt å skjøne korleis det hekk i hop. Og da meinte han Hans Tofte på at detta skulle det bli ei råd med, han ville brenne spyet. Så tok han og sanka i hop noko av det og stappa det i ei børsepipe og tetta att. Så fekk han med seg ein kar og gjekk åt smia klokka fire om morgon' og gjorde opp på avlen og la børsepipa borti og drog belgen så det bles godt. Og da var det ikkje lenge før det vart uroleg inni pipun. Det smala og kvein og peip, så det var reint utyleg for dei som sto der. Og best det var, kom ho Marte Holon med stakken på ei oksel. Ho hadde nok ikkje havt stunder til å få han på seg likare. Og det var berre så sveitten rann av ho, da ho kom inn i smia og bad om drikke. Dei hadde late av sitt eige vatn på eit horn, og det flidde dei henne. Så tok Hans svint av seg vinstre skoen og slo til henne over munnen så to tenner datt utur, og blodet rann.

Anten det var ho Marte sjøl, detta, eller det var dubbeltgangaren hennar, er ikkje godt å veta. Men da ho strauk att, skulle ho fara luftvegen over Toftdalen, og da rei ho på ein soplime, og det sto ein gloande fræs etter soplimkvosten. Det må nok vera sant au, dette, for ho bestemor møtte henne Marte ein gong, og da såg ho det vanta to tenner framatil i munnen hennar.

Bilder: Spinnersken, Nicolaes Maes 1655, Rijksmuseum Amsterdam. Helligtrekongerslys fra digitalt museum. Den hellige Katarina av Alexandria, engelsk statue av alabast fra 1400-tallet som sto i Ibestad gamle kirke før 1881, nå i Tromsø museum, Arnstein Rønning, wikimedia commons. Kjetta som var så fæl til å ete, Th. Kittelsen, wikimedia commons.

16. desember: Om Grýla og Leppalúði, Jólaköttur og Jólasveinnar

På Island har de ei trollkjerring som kommer i jula og er verre enn Lussi. Grýla heter hu, er svær og diger og fanger unger i en sekk for å koke og ete dem. Mannen hennes heter Leppalúði. Han er mer lat enn slem. Men så har de Jólakötturinn, den svære fæle julekatta.


Før jul ommer også tretten Jólasveinnar, en hver dag fra 12. desember fram til julaften. De er sønnene til Grýla. Først kommer Stekkjastaur. Han er fæl tel å å plage sauer. I dag kommer Pottaskefill som sleiker i seg rester fra grytene. Hurðaskellir for eksempel - han slamrer med dørene så folk itte får sove om natta. Ketkrókur haler skinker og kjøttmat opp gjennom pipa med en krok. Og tel slutt, på julaften, kommer Kertasníkir og stæler julelys. Uten julelys blir det itte jul! Så du kjønner at de steller tel mye ugreie. Her og her kan du se alle tretten. 

Heldigvis drar de igjen etter jul. Stekkjastaur drar første juledag. Den siste som drar er Kertasníkir. Trettende dag jul - 6. janua er alle borte. Julesveinene er nesten som en kalender som hjelper folk til å holde rede på tia, både når jula kommer og når'n går.

Om Gryla er det skrivi allerede fra 1100-tallet. Men tel jul bynte hu itte å komme før på 1600-tallet, sammen med Julesveinene. På den tia spiste de tjenestefolk som itte hadde gjort jobben sin skikkelig og som derfor itte fikk noe nytt tel jul. Nå tel dags skremmer Gryla unger mens Julesveinene kommer med gaver. Hver kveld fra 12. desember setter unga på Island ei sko i vinduskarmen og om morran finner de snille unga kanskje noe godt oppi skoa. Rampunga får itteno, eller kanskje en gammal rynkete pottit.

Bilder: Brian Pilkington

13. desember: Lussimess, Luciadagen

Lussinatta og Luciadagen i Sverige - det var der vi skulle vært for to hundre år sia. Je tenker nok Karl Johan koste seg! For i Sverige blei du servert "lussebete" nattestid, og det var godsaker - flesk, kjøtt, ost og brød, øl og brennevin. Etter det fikk man "Lussefrukost", også den med sterkt drikke til - servert av en vakker ungpike, dattera i huset kunne det være, eller ei tjenestejente, kvitkledd, ofte i bare serken, med lys i hendene og tyttebærkrans i håret, nesten som en engel.

Den første som skreiv om Lussefrokosten var prosten  C. F. Nyman, i en reisebeskrivelse fra Västergötland i 1764, herfra: "Rätt som jag låg i min bästa sömn, hördes en Vocalmuisque utan för min dörr, hvaraf jag väcktes. Strax derpå inträdde först ett hvit-klädt fruntimmer med gördel om lifvet, liksom en vinge på hvardera axeln, stora itända ljus i hwar sin stora silfversljusstake, som sattes på bordet, och strax derpå kom en annan med ett litet dukadt bord, försedt med allehanda kräseliga, äteliga och våtvaror, som nedsattes mitt för sängarna... det är Lussebete.”

Fra Värmland skriver E. Fernow dette i 1773: ”Man skall den dagen wara uppe at äta bittida om ottan, hos somlige tör ock et litet rus slinka med på köpet. Sedan lägger man sig at sofwa, och därpå ätes ny frukost. Hos Bönderne kallas detta ‘äta Lussebete’, men hos de förnämare ‘fira Luciäottan’."

Og sånn var det i Småland midt på 1800-tallet: "På lussidagen skulle man äta sju frukostar i rad. Lussifirandet gick till så att ett fruntimmer kläddes svartklädd med hvita stjärnor eller hvitklädd med svarta stjärnor samt på huvudet en krona av myrten eller dylikt och i kronan tre ljus som skulle brinna under det hon dansade med dem alla öfver lag. Efter dansen klädde de övriga ut sig på ett sätt som skulle göra dem oigenkännliga och sedan någon lek". Tegningen er fra Luciafeiring på Koberg i Västergötland i 1848, tegnet av Fritz von Dardel.

Her og her og her og her står det mer om svensk Lucia, om Lussekattene som blei kalt dövelskatter eller dyvelskatter, altså djevlekatter, om Staffan Stalledräng og Lussegossar og Lussekossan, ei ku med lys mellom horna, og Lussegubben og Lussebruder og Lussebrudgommer og jeg veit itte hva.  

I Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede skrev Troels Frederik Troels-Lund i 1879: I Danmark benyttedes Lucienatten til at lette en Flig af Fremtidens Slør. Ønskede en Pige at se sin tilkommende Mand,skulde hun paa denne Nat blot tage et Lys i hver Haand og alene i Kamret, stirrende mod et Spejl eller Ruden sige som følger:
         Lucie! Du blide
         Skal fly mig at vide.
         Hvis Dug jeg skal brede,
         Hvis Seng jeg skal rede.
         Hvis Kærest jeg skal være,
         Hvis Barn jeg skal bære.
         Hvis Arm jeg skal sove i,
saa viste den paagældendes Ansigt sig for hende. Dog hæftede der altid noget uhyggeligt ved "Lussinat"; dette som andet mere burde helst opsættes til den virkelige Jul.
Renest har den gamle svenske Skik holdt sig i Vestergötland lige ned til vore Dage. Her stod indtil for kort Tid siden hver Lucienat alle Husets Kvinder op ved Midnat og lavede Festmad. I rigere Gaarde udklædtes ofte en ung Pige som Stjerneengel: i hvid Dragt med en Krone fuld af Lys paa Hovedet. 
Klokken tre Morgen vaktes alle Mændene, der trakteredes paa Sengen med Festretterne, den saakaldte "Lussebiten". Denne gode Behandling udstraktes til Dyrene med. Katten fik Fløde, Hunden Kødben, Hestene Havre, Køerne Hø, Faarene Løv. Stjernen lyste jo over alle. Ingen maatte savne sin "Lussebiten".

Luciadagen 13. desember, Lucimesse, er minnedagen for Sankta Lucia. den hellige Lucia, fra Syrakus på Sicilia. Navnet betyr den lysende. Hun sku giftes bort tel en ung hedensk mann, men fordi hu sjøl var blitt kristen, ville hu heller leve som ugift og jomfru og gi medgifta si tel de fattige.
Som straff skulle hu føres tel et bordell. Men hu var itte tel å rikke, 1000 mann og mange okser greide å få fløtta på a. Så prøvde de å brenne og helle kokende olje over a, men ingenting virka. Til slutt blei hu drept med sverd, natt tel 13. desember, år 304. Og så blei hu vernehelgen for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere, dørvoktere, forfattere, advokater, tjenerinner, dørselgere, for alt med synet og for sjuke unger.

På Luciadagen kan du spå om gifting med et eple: Du skreller eplet forsiktig sånn at alt skallet henger isammen i ei lang remse. Så hiver du remsa bakom ryggen og når'n faller ner da blir'n forbokstaven tel den som du ska gifte deg med. Er det fint vær på Lussimesse, da blir det en fin vinter. Og de tolv dagene som er igjen fram tel jul, de varsler været for de tolv måntene i det nye året. Men nå får det være nok skriving, hvis vi ska få i oss alle de sju Lussefrokostene, Hanna og je.

Bilder: Adèle Söderberg, før 1916. "Luciafirande på Koberg i Västergötland 1848", Fritz von Dardel. Sankta Lucia malt av Cosimo Rosselli, Firenze ca 1470.

12. desember: Lussinotte lange, intet være bange

I kveld ska vi itte ut av huset, Hanna og je, for nå er det Lussi langnatt, natta før Lussimess, den mørkeste og lengste og farligste natta i hele året. Ihvertfall var'n det fram tel år 1700 da Danmark-Norge gikk over fra den julianske kalenderen tel den gregorianske kalenderen og vintersolverv og solsnudagen blei fløtta tel den 21. desember. Men det er itte store forskjellen på dagene, bare et hanefjed eller så.

Det sies at Lussinatta er så lang at lusa kryper sju sengelengder. Og at dyra snakker i fjøset. "Lussinatta er lang", sier kua og biter tre ganger i bandet. "Lang som to," sa saubukken. "Fan' fare at ho e." sier geita. 

I natt er Lussi ute med hele reia av trollkjerringer og skrømt og daudinger og alle slags mørkemakter. De farer gjennom lufta med støy og larm og skrål og skrammel og kan røske med seg både folk og dyr. Og om en absolutt må ut, så må'n gjøre det kort og fort og ha øra åpne. Reia kommer alltid ifra nord, og om du hører'n komme, da ska du skrike ”Dra nord og ned”, så tar'n kanskje ei anna lei. Men om reia kommer likkavæl, da ska'n legge seg ned med arma ut og lage seg tel et kors på bakken. Kors liker'n itte. Så det er lurt å korse både her og der og over døra tel både hus og fjøs og stall med tjære og gi dyra noe godt å ete og sjøl ha med deg både salmebok og noe ta stål under fellen, og håpe det beste.

Før i tia gikk gjerne eldstedattera eller ei av husets unge jomfruer ”lusseferd” for å jage bort mørkemaktene. Kvitkledd og med lys i henda stoppa hu ved alle hushjørner og sang "Lussinotte lange, intet være bange”. Vi søstrene oppi Eineåsen er jo itte akkurat unge jomfruer, men Hanna som er den yngste ta oss har vært en sving rundt husa med lys og et kvitt håndkle over hue. Vi får tru det hjælper. Under her er sangen. Og her er noter. Og et sagn. God Lussi-natt!

Lussi-natti lange - fra Hordaland herfra
Lussi-natti lange, intet være bange.
Gud beskytte gård og grund,
fisk i vand og fugl i lund.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Ku og hest og svin og geit
blive karske trinn og feit.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Hellige Moder gode Christ,
fri fra død og djevels list.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussiferda - Folkeminne frå Sigdal og Eggedal, herfra
Med det samma et menneskje blir fødd, er det sett hå lang tid det skal leva. Kjem det tor verda føre den tida er gått, må det gå att på jorda til tida er til ende.
Lussiferda er ei ferd tå slike døde som går att. Ho Guri Russerompa er med i denna ferda, men håss ho Guri ser ut, veit je ikkje.
Lussiferda for i lufta, og skulde reise med levande følk om døm ikkje passa sei. Når ho kom i lufta, skulde ein legge sei ned på marka og rette armane frå sei så ein vart som ein kørs. Da skulde ho ikkje anse ein.

Det hendte med han bestefar tente på Fossum. Ein kveld kom mannen der og bad han bestefar å gå med et brev til ein gard på den andre sida tå kjørka.
«Men møter du noko, skal du ikkje snakke, men gå tre steg attende og snu dei på høgre sida,» sa mann til'n.
Detta var kvelden, og det tok til å bli litt skrumlint (skumt). Klokka var mellom elleve og tolv da han kom nedi dalen like før ein kjem fram til Heggenkjørka. (Modum.) Der møtte han ei likferd. Ho kom frå kjørka, og var på heimattveigen. Han bestefar stana, og gav sei til å lure på om nokon vart gravlagt slik midt på natta. Det var et langt følgje. Fyst kom ein mann som kjørte likhesten. Han hadde vogn. Men alle dei andre rei. Alle, som kom framom'n, sputta på'n. Den siste i ferda, var ei gjente. Hennar kjente'n bestefar med ein gong. Ho var fostringssyster hans. Ho hadde druknast i ein foss nokon år før. Da han bestefar såg hennar, vart han redd, men han gjorde som mannen på Fossum hadde sagt. Han steig tre steg attende og snudde sei på høgre sida.
Døm gjorde han ikkje noko.

Denna ferda var Lussiferda. At gjenta var med, kom av det, at ho var kømmi for tidleg tor verda. Ho laut gå att så lenge til hennas tid kom.

Bilder: Eget. Og "Åsgårdsreien" av Peter Nicolai Arbo, 1872.

11. desember: Like før Lussi langnatt

Nå nærmer'e seg Lussi langnatt, den fæle, mørke, lange natta da hele Lussireia kommer farende gjennom lufta. Fullt opp ta trollkjerringer i flokk er det, Lisle-Ståli, Store-Ståli, Ståli Knapen, Tromli Harabakke, Sissil og Surril og Hekletryne og Botill og je veit itte hva. Og først i flokken er'a Lussi, den verste ta alle trollkjerringene.

Ska tru om hu itte har navn etter Styggen sjøl, etter'n Lucifer. Best å bli ferdig med grovarbeiet i en fart, med slaktinga og brygginga og flatbrøbakinga og treskinga og spinninga, for er du itte ferdig, da kommer Lussi farende og titter gjennom glaset med det fæle fjeset sitt, og er'u for eksempel midt i bakinga da, så skriker a stygt tel deg nerigjennom skorsteinspipa: Inkje brygga, inkje baga, inkje store elden hava! Og slutter du itte da, da kan hu bli så rasende at hu river ner pipa og slår hu leiven i tu, hella i sju og bakstetrauet i femten beter! Værre saker kan skje også: Reia kan ta folk med seg og sette dem ned langt av lei, snu hele huset rundt og sette igjen trillebårlass med lus som du aldri blir kvitt.  Så kjerringer, nå er'e best å hive seg rundt, sette karfolk og unger i sving og få grovarbeidet unnagjort.

Om Løssi, fra Gauldal i Sør-Trøndelag 
Ho Løssi va føst kjerringa hass Adam, men ho va itte tektig slik som ho skull ha vørre den tøtta, nei. Ja, ho gjømt unna ungan sin for Vår-Herre da'n villa sjå døm. Da vart'n gælin på ho, og han forvist både ho sjøl og avkomet henna pund jorda. Det som æ gjømt kan vårrå skjult, sa'n. Ifrå døm stamma tussan og anna trolltyskap. Men ei natt i året fæ døm kommå oppå jorda. Det æ lengst natta i året, og da æ det best å vårå inne, minders kan en kommå ilt ut. 
På Løssi langnatt e all ondskapen ute å herja. Dei hadde lov av Vår-Herre sjøl. Ellers skulle dei pent halda seg under jorda. 

Bilder: Trollkjerringer på sopelimer, fra "The Famous History of Lancashire Witches", 1780. Engelsk tresnitt fra forsiden på en pamflett om hekser - A Most Certain, Strange, and True Discovery of a Witch, printed by John Hammond, 1643.

8. desember: Maria Ventedør

8de december kaldes vor frues ventedør, fordi, som det hed, jomfru Maria da ventede at føde Christus, men regnede feil og fødte ham først halvfjerde uge senere. Dette er dog en misforstaaelse af dagens rette navn «Mariæ undfangelse», fordi den var nøiagtig 9 maaneder før 8de september, Mariæ fødselsdag. Den betegnes med en kande, fordi juleøllet da skulde brygges, eller og fordi klæderne da skulde vaskes, at de kunde blive ret hvide til jul. 
Sånn var det ihvertfall i Bratsberg. Men denne dagen kunne du også be jomfrua om hjælp. For eksempel om du skulle føde, da kunne du be denne bønna, fra Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter Af Dr. A. Chr. Bang.

 Barselkvinders Ve at stille 

Fra Fron i Gudbrandsdalen 1750.
Læs disse Ord i Øl eller The eller i Vand eller i Salt og hende at æde eller drikke.
Der Jesus Kristus til Verden skulde komme, 
stillede Jordemoderen Veerne paa Jomfru Maria, hende til fromme, 
med disse Ord: 
    »Ve og Smerte stille dig, 
    ei skade dig mere end mig. 
    Du skal føde Verdens Frelser, 
    dig jeg med det Budskab hilser.« 
    Alle Barsels-Koners (Ve) og Smerte 
    skal gaa dig, Jesu, og Jomfru Maria til Hjerte. 
    Jesus med din snille Moder, 
    som er og bliver til alle gode(r), 
    bed din Moder sig indfinde til at løse denne Kvinde 
    af sine Veer og Barsels-Nød 
    i Jesu Navn. 

       I 3 N. Fader vor.

Mange plasser brukte folk å bake såkaka på denne dagen. Såkaka var et stort fint rundt brød, pynta med kors og tegn og krims og krumelurer. Det blei gjerne bakt av de aller siste kornaksa som lå igjen på åkern i skurånna. Aksene blei samla inn, hvert eneste ett, tørka og treska og malt tel mel og bakt i ei gryte i grua og så sku det ligge tel stas midt på julebordet hele jula igjennom, helt tel trettendagen, for å suge tel seg den magiske julekrafta. Etter jula ble såkake gjemt unna og spart tel våronna. Da blei den knust og blanda i fóret tel husdyra og kanskje litt tel folk også, hesten fikk en god bete og såmannen. Såkaka sku sikre god grøde, fine feite griser, mange lam og kalver, mye ull og kjøtt og mjølk og overflod. Kornet, det var gudslånet, og alt med såkornet var høytidelig og hellig, for å sikre god vekst.

Det med såkaka, det trur je er gammalt som haugene, det at folk ofra noe ta den gamle grøden for å hjælpe det kornet tel å vokse og gro. Og for å holde vintermørke og styggedom unna, og hjælpe sola å snu. Kanskje de lagde såkake på den tia da de feira jól og Ýlir og midtvintersblot og Odin, eller Jólnir som han også blei kalt, for over himmelen med den hvite hesten sin, itte så ulikt julenissen. Eller enda før det også, kanskje såkaka er et eldgammalt fruktbarhetsritual ifra arilds tid, som en sier?

Forresten - nå kom je på et eventyr, det om hanen og høna i nøtteskogen. Det passer fint i kveld, for der er det med både en treskemann og ei bakstekjerring og Jomfru Maria. Det ska je jammen ta for a Hanna når vi eter kveldsgrauten.

Bilder: Italo-Bysantinsk Madonna fra 13. århundre. To karfolk som tresker korn med sliul. Odin - Jólnir - på Sleipner på en norrøn billedstein fra Gotland.    

7. desember: Litt mer om nisser

Før var det nisser over alt. Det var husnisser og gårdsnisser, fjøsnisser og låvenisser og kjærkenisser og skipsnisser og skogsnisser, tel og med på Bæromsverket var det også nisse, det blei sagt at Peder Anker hadde sett'n  en kveld uttafor Værtshuset en vinterkveld. Og på Jarlsberg var det nisse, en skikkelig bortskjemt en. Ska tru om det var hos selve grev Wedel han var?

Nissen som havde faaet nye Bukser, fra Vestfold 
Paa en Gaard etsteds, jeg tror det var i Jarlsberg, havde de en Nisse, som var svært snild og hjælpsom. Men det kunde hænde, at han blev sindt ogsaa, og da var han ikke god at staa i Baas med. Da kunde han finde paa at putte de nyfødte Kalvene ned i Emberet, helde ud Melken for Budeien og mangfoldige andre Spik. Derfor totte baade Manden og Budeien hans at det var bedst at gjøre Nissen til lags i alt som rimeligt var, og det angrede de nok ikke paa heller. Budeien hun passede saa vel paa at sætte rigtig fin Rømmegrøt ud paa Laaven hver Høitid, og Julekvelden la hun endda et stort Stykke Smør opi, saa Grøten kunde b1i fet og god. Og Manden glemte ikke til Julehelgen at lægge ud nye Klær til Nissen, saa han slap at fryse i Vinterkulden.

Det var da let at se, at Nissen skjønte paa alt det gode han fik, for ingensteder trivdes Kuene saa godt som paa den Gaarden, og Hestene vil jeg naa ikke snakke om, for dem hadde Nissen lagt mest Elsk paa. Naar Manden kom hjem, slap han for at sætte Hestene ind; han spændte bare fra, saa greidde Nissen Resten, satte dem ind i Stalden, strøg dem saa vel over med Halmvisken, tog Høi oppe paa Trevet og fyldte Vand i Bøtten. Det vidste Manden og derfor lod han Nissen stelle med Hestene som han vilde. Og da han var saa vel tilfreds med Nissen i et og alt, la han en Dag en ny, fin, hvit Skindbukse op til ham. 

Dagen efter hadde Manden og Gutten været ute og kjøre, og da det regnet ned, som om Himmelen havde været aapen, lot de Hestene staa og skyndte sig ind. De tænkte Nissen vilde sætte dem ind som han pleiet. Men den som ikke kom, det var Nissen. De var gaaet bort til Vinduet for at se hvordan det gik med Hestene, og da stod Nissen saa fornøiet i Stalddøren med Hænderne stukket dybt ned i Lommen paa de nye Skindbukserne. Og det lot ikke til, at han tænkte paa at sætte Hestene ind mere end aldrig det var. Manden blev ærgerlig, kan en nok vite, og saa gikk han ut i Døren og ropte: 

"Men kjære dig da, hvad skal det bety? Ser du ikke Hestene i dag da?"
Men da slog Nissen sig paa Laaret med begge Hænder og lo saa han holdt paa at trille omkuld. Da han endelig fik Pusten igjen, gjorde han sig stram, satte ene Benet frem, puttet Hænderne i Bukselommen igjen og sa; "Du vil da vel ikke jeg skal gaa ut i dette fæle Veiret med de nye, hvite Skindbukserne mine vel?"

Og så kom vi på en sang, Hanna og je, og den er så sørgelig at a Hanna må felle en tåre hver gang vi synger den: Nissens julekveld tel melodien I østen stiger solen opp, skrivi av Margrethe Munthe:

Den gamle nissen satt så trist på låven julekveld.
"De glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv.

Hvor ble hun gamle Guri av, hun var så snild og blid.
Hun alltid julegrøt meg ga, men nå er det forbi.

Jeg passet både fjøs og stall i mange mange år.
Nå er jeg gammel, klein og skrall, det er visst best jeg går."

Og nissen satt på låven gjemt og gråt så tåren rant.
Han skjønte nok at han var glemt da ingen grøt han fant.

Men månens ansikt tittet mildt igjennom ruten inn,
og mus og rotter danset vilt omkring i måneskinn.

De pep og spratt og var så glad at nissen måtte le,
han lo og tørket tåren a' - til slutt han danset med.

Du kan lese mer om nisser på internett i Nisseboka og i Julenisseboka. 

Bilder: Elgen og nissen er lagd av Kjell E. Midthun. Nissen i stallen har danske Johan Thomas Lundbye, utgitt i Flinchs Almanak 1842. Musene har je laga sjøl.

6. desember: Nikolausdagen Nilsmess

I dag er det Nilsmess, og da må'n huse på graut tel nissen ellers kan han finne på streker og fanteri eller til og med dra sin vei. God graut med stort smørøye må'n få, både i dag og på julaften, og det smørøyet må du legge oppå grauten og itte neri bånn, sånn som hu tjenestejenta ifra Bærom.

Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua. 

Nissen, det er han vesle karen som holder tel i fjøs og stall og passer på gården og dyra og er i slekt med han forfaren i haugen som rydda gården i eldgammal tid. Haugebonden blir'n også kalt, eller tunkallen eller rudkallen. Du ser'n nesten aldri, men du veit at han er der. Best liker'n hesten.

Men hvis han blir gretten, da skjer det uløkker - om du itte får fyrt opp og røyken slår ner i pipa, om det er aske i melet og brødet brenner seg, om juleølet itte gjærer og det er is på trammen og kyra er snudd bakfram på båsen og saker og ting forsvinner eller ligger på feil plass eller faller ne fra hylla eller knaggen sin helt av seg sjøl - da er det nisse-Nils som har vært på ferde med strekene sine. Jeg huser en gang vi fant nøkkeln tel stabburet oppi smørkinna og det var nissen som la'n der fordi vi itte hadde smør den dagen, det er je sikker på.

Dagen het Nils Skinngnikar også, for nå kom skomaker'n for å lappe sko og lage nye sko tel jul. Det var vanlig det, at både gårdsfolk og tjenestefolk skulle få en ting hver tel jul, og det kunne gjerne være et par sko. Efter den Dag maatte intet Skib fare af Havn, het det seg også. Det var godt at'n Christian Frederik kom seg avgårde, ellers hadde'n kanskje måttet overvintre i det nye svenske Chrestiania.

Men denna dagen er også minnedagen for Sankt Nikolaus, han biskopen i Myra i Lilleasia på 300-tallet som bygde kirker og redda jomfruer fra uløkka og studenter fra å bli spekemat og mange fra drukning og skipbrudd og hungersnød. Han var så frøktelig snill og frøktelig gavmild, Sankt Nikolas.

Så blei han da også skytshelgen for mange! For onga, fattige, ugifte jenter, bruder, nygifte og gamle jomfruer, korgutter og ministranter, pilegrimer, reisende og sigøynere, poeter, advokater, dommere, notarer, uskyldig dømte, tyver, kjøpmenn, apotekere, verter, vinhandlere, parfymefabrikanter og parfymehandlere, skopussere, skippere, fiskere, fiskehandlere, matroser, bryggearbeidere, sjauere, fløtere, møllere, bakere, kornhandlere, slaktere, ølbryggere, spritbrennere, bøkkere, bønder, vevere, spinnere, tøyhandlere, steinhoggere, tønnebindere, knappestøpere, lysestøpere, brannvesenet, fanger og pantelånere. Han kan hjælpe for et godt ekteskap, for å få tilbake stjålne ting, for trygge reiser, mot havsnød, tyveri og ran og fengsling og falske anklager. Nesten alle kan han hjælpe, Sankt Niklasen!

Og når'n smaker på navnet så skjønner'n at han Sankt Nikolaus med den røde bisbekåpa og den høye bispehatten er i slekt med alle julenisser og Sinteklaaser og Santa Clauser som kommer med gaver tel onga. I Nederland er det gavedag i dag. Da kommer'n Sinterklaas på en hvit hest. I Amerika kommer'n gjennom lufta med reinsdyr foran sleden og kalles Santa Claus og i England Father Christmas. I Russland kommer'n tel nyttår med blå klær og heter Fader Frost. Noen mener forresten at julenissen er i slekt med Odin også. Itte godt å vite. Vi setter ihvertfall ut graut tel nissen oppi Eineåsen, med mye smør oppå!

Bilder: Nissen øverst har je laga. Nissen er et julekort fra 1914 som fins på Folkemuseet. Bildet av Sankt Nikolaus er en freske malt av Dionisius i Ferapontovklosteret i Russland på 1400-tallet. Så er det en tegning av Sank Nikolas og tjeneren hans Svarte Piet, fra boka St. Nikolaas en zijn knecht av Jan Schenkman, 1850 Og nederst Jenny Nystrøms Tomte med katt. Herfra og derfra ...

4. desember: Barbrodøgret

I dag har å Hanna og je tatt fram alle de hølete sokkene våre, for Barbrodøgret er den dagen på primstavkalenderen da en må byne å reparere og stoppe og lappe og ordne med vinterklærne og med alt som må lages nytt tel jul. Det er litt av hvert en må passe på - for eksempel må du ikke sy på noe som du har på deg, for da syr du løkka fra deg. Og itte må du sy eller stoppe på noen andre heller, og særlig itte på småonger, for da lærer de aldri å lese.

Barbrodøgeret, Barbromess, er tel minne om den hellige Barbara. I Norges land og folk, fra Bratsberg amt, står det å lese: Den hellige Barbara var datter af en fornem mand i Nicomedia, ved navn Dioscorus, der levede paa keiser Maximians tid, ca. 290; hun blev omvendt til kristendommen efter en brevveksling med Origines, og led martyrdøden. Hendes dag kaldes hos os Barbraa-døgri’, d. e. Barbaras halvdøgn; om den heder det: «Barbraadagen gjenge soli burt, Lussinotti (13de december) kjeme ho atte». Derfor betegnedes den især med en sol; man betegnede den ogsaa med et taarn, fordi St. Barbaras fader lod sin datter bo i et saadant, eller med en lænke, fordi han lod hende binde med lænker, da hun fornægtede de hedenske guder.

Merket på primstaven kan være et tårn, og det er itte så rart, for Barbro er skytshelgen for både tårn og festninger, og for mye anna: For arkitekter, murere, tømrere, bygningsarbeidere, taktekkere, klokkestøpere, kokker, smeder, steinhoggere, gruvearbeidere, gravere, ringere, hattemakere, skreddere, bønder, sigøynere, fanger, brannvesenet og artillerister, skyttere og fyrverkerimakere. Hu verner mot lyn og ild og pest og feber, imot plutselig død, særlig av kanonkuler, ved nedstigning i gruver og imot lynnedslag. Vi får tru at a Barbro passer på oss nå som sola skal bli borte helt tel den trettende desember og Lussinatta.

Bilde: Den hellige Barbara, tegning fra det 15 århundre, wikipedia.

29. september: Mikkelsmess, Sankte Såle-Mikkjel og Draumkvedet

I dag er dagen tel Sante Såle-Mikkjel - Mikkelsmess, eller Mikkelsdagen eller bare Mikeli som'n også kalles. Sante Såle-Mikkjel, det er erkeengelen Mikael, St Mikael, han som skal sloss med Grutte Gråskjegg på dommens dag og føre de døde sjelene over Gjallarbrui og veie dem på vekta si. Det er derfor primstavmerket er en vekt. Primstavmerket kan også være en lur, sånn som Jørn Gjeter blåser i, for med den skal Sankte Såle-Mikkjel vekke opp alle syndesjelene. Det trodde ihvertfall folk før.

 

Her til lands blei Mikkelsmess avskaffa som helligdag i 1770, men den fortsatte å være halv-hellig festdag og merkedag til innpå 1900-tallet. På Mikkelsmess var setertia over og buskapen skulle i hus. Hvis hester og griser var ute nå, så kunne luseplagen bli rekti ille utover vinter'n. 

Dagen blei gjerne feira med et takkemåltid, for nå var grøden i hus - korn og pottitter og løk og kål og høy og lauv og bær og alt. Måltidet var gjerne noe med sau, for det skulle gi krøtterløkke. For eksempel kunne det være Mikkelsmessegraut. Det var graut kokt på byggmjøl, mjølk og sauekjøtt, med mysost oppå og godt med sauefett ved sia ta. 

Ved Mikkelsmesstider b'ynte høstjakta. Vekta på primstaven minnet også på at Mikkelsmess var markedstid. Flyttedag for tjenestefolk var det, og oppgjørsdag - nå skulle du få igjen penger som folk skylte deg, betale gjelda di og gjøre alle slags avtaler. Det var en travel tid for sorenskriver Heltzen på Skriver-Stabæk. 

Mikkelsmess bruker å være en god dag for værvarsler. Fint vær varsler fint høstvær. Men sitter det mye lauv på trea til over Mikkelsmess, da blir våren hard. Så her i Bærom blir det fin høst i år og hard vår tel neste år. Og om du er ung og ugift og drømte om en kar eller ei jente i i natt, da er det den du blir gift deg med! Men om du itte vil ha'n eller hu, ja må du skynte deg å fortelle noen om drømmen for da går'n itte i oppfyllelse.  

Det er forresten en eldgammal folkvise - en middelalderballade - om'n Sankte Såle-Mikkjel. Draumkvedet heter'n og handler om Olav Åstason som sovna på juleaften og sov helt til trettendag jul, den 6. januar. Da rei han til kirke, satte seg i kirkedøra og fortalte hele kyrkelyden om det han hadde drømt, og det var itte småtteri - det var om verdener på andre sida av grava, om Skjærsilden, Himmeriket og Helvete, om Jomfru Maria og Dommens dag og Sankte Såle-Mikkjel som skal vinne over'n Grutte Gråskjegg og så ska'n veie alle syndesjelene på vekta si, og da skal de gråte for syndene sine.

Draumkvedet blei skrivi ner fra 1840, i mange ulike versjoner. Her står den mest kjente på 52 vers satt sammen av Moltke Moe i 1890-åra og modernisert av Knut Liestøl. Her er en annen med 74 vers fra Telemark som Sophus Bugge skreiv ned i 1857, og enda flere på Dokumentasjonsprosjektet.

Her kan du høre Draumkvedet sunget av Agnes Buen Garnås, og her kan du bla i boka med Gerhard Munthes tegninger. 

Og forresten, hos Telenor på Fornebu henger det et 70 meter langt  brodert billedteppe - kanskje det lengste i verden - som viser hele det lange Draumkvedet! Det var Torvald Moseid som sydde det, med middelaldersk leggsøm. 10 år tok det å brodere! Hvis en spør pent går det nok an å få se det. Her kan du lese om Moseid og se bilder av teppet.

Her på Store Norske og her på wikipedia kan du lese mer om Draumkvedet.

Bilder:  Erkeenglen Mikael som veier sjeler, kalkmaleri fra Højby Kirke, Odsherred. Grutte Gråskjegg på den svarte hesten sin, tegnet av Gerhard Munthe. Begge fra wikimedia commons.

Abracadabra og surving i Eineåsen

Hanna i Haugen sitter oppi Eineåsen og surver og syter og klager, det går imot vinter, hustrig og fælt er'e, hu kjenner det på gikta, og værre ska det bli.
Det var nå vi sku hatt den Svarteboka, mener Karine Måsadotten. Den som je putta inni muren på Tønnomkjerka ogn itte er kar om å finne att. For i den står det formularer imot både gikta og alleslags andre plager og sjukdommer. Åsså alt det andre Svarteboka kan brukes tel, imot orm og kvaks, trollkjerringer og villdyr, uler og dverger og allslags trollpakk, tel å skaffe oss smør, en kjærest kan en få seg, eller en ektemann, en kan binde tjuvpakk og vinne både i terning og kortspell og rettsaker, og være beskytta mot kuler og sverd, og bli usynlig, det hadde vel vært no! Hanna, det er itte den ting du itte finner råd for i svarteboka!
Altfor farlig, sier a Hanna. For om Svarteboka kommer i ukyndige hender, da kan du slumpa tel å mane fram Styggen sjøl, og med deg i huset ville je aldri vært trygg! Plutselig så hadde vi kanskje Fanden sjøl sittandes her i stua! Nei, da er det bedre med gikta.
Karine er itte redd for n' Gamle-Erik. Om n' sku komma, sier hu, da hiver je bare en sekk erter utover gølve her og setter'n i arbe me å pelle opp, så ska je nok få bønni han tel boka att. Men så kommer hu på no, Karine: Du sku itte ta og prøve den derre Abracadabran da, du kunne skrive'n på en lapp og legge'n på gikta, og så legge katteskinn oppå der igjen?
Abracadabran er imot tannpine og feber og tel å legge under tunga. Itte mot gikta. Og dessforuten så har vi itte no katteskinn, heller klager Hanna. Jammen da tar du vel hele katta da, og legge på, mener Karine. Småfolk som oss får hjælpe seg som best en kan. Eller så får du ha det så godt og sitta der med gikta di og surve!

Bilde: Eget

Rundt Korsmesse om høsten, Bærom 1814

Rundt Korsmesse 14. september skal kornet i hus, for nå vokser det itte mere. Og når kornet er i hus, kan alle grinder og le stå åpne. Nå må'n tenke på å dra tel bygds med krøttera og stenge setra for høsten. Luavet rødmer og gulner i liene, rogna står tung ta bær og bamsefar feiter seg opp før han skal i hi, tar alt han kommer over, småfuglene er tause, mange har reist alt, villgjessene gakker over hue på deg, øver seg på å fly i stor V.

Det kan væra hustrig i skauen nå om års, kaldt og rått for en liten tynnkledd gjeteronge uten sko på beina som må vasse i silregn, over tåkemyrer, gjennom mårravåt lyng og pistregras. Du fryser nesten tærne ta deg og må trø i kurukene rett som det er for å få varmen, eller holde føttene innunder når kua tisser - for det er varmt, alt som kommer ut av kua, både mjølk og tiss og ruker - og når flokken legger seg ner for å jorte - tygge drøv - sånn som kyr bruker, da må du krøke deg sammen tett inntel ei stor varm kukropp for itte å fryse deg blå.

De sier hu har fire mager, kua: vomma, nettmagan, bladmagan og løpen. Hu gulper opp mat fra en mage, tygger det omigjen og svelger det ned igjen i en annen mage. Halve dagen og mye ta natta driver hu på med drøvtygging. Men så blir det god mjælk også, og særlig setermjælka. Beste i verden, det er ei stor varm kyr som ligger sånn og puster og tygger og gulper og gomler.

Heldigvis er itte dagene i gjeterskauen så lange nå, det skumrer tidlig. Det pusler og tusler det rundt husa i skumringen og kyra er urolige, det er tussefolket, småfolket, de kommer i kveldinga, i tussmørket. Og huldrefolket, det andre folket, de som bor under jorda, tusler kanskje også, for nå venter de på å få fløtte inn i seterbua for vinter'n. Så nå er det å rydde og vaske fint etter seg og kanskje legge att noe til dem og ønske dem vælkommen inn. Det er itte godt å bo under jord og i berg når det er tæle og frost. Så det er bare å pakke oster og smørtiner og dra tel bygds med bølingen. Og håpe at folk og fe overlever vinterkulde og sulteforing og armod og nød, så alle får komme tel seters neste sommer.

Huldrefolket er på en måte i slekt med folk. Det er fra den gangen da Vårherre kasta Adam og Eva ut ta Edens hage. Men Adam og Eva levde nokså godt likevel, for de var glade i hverandre og fikk en bråte med unger. En gang da Vårherre kom forbi, så hadde itte Eva fått tid tel å vaske og stelle mer enn halvparten av unga. De reine fine unga viste hu fram for'n Vårherre, men de skitne unga gjømte hu unna så'n itte skulle se dem. Var det itte fler unger? undra sa'n Vårherre. Neida, neida, sa Eva, det var alle unga han så. Da sa Vårherre: "De som er dulde, skal vorde hulde." Det som er bortgjømt skal fortsette å være bortgjømt. Og etter den dagen blei de hulde, huldrefolket, bortgjømte og usynlige, og må bo i berg og under jord.

Du skal forresten itte bli igjen for lenge på setra om høsten, og ihvertfall itte etter Mikkelsmess sist i september, for da kan det gå gæli, og ihvertfall om en er ung setertaus, for da kan tussekallen komma. Tussekallen er en liten innful gammal mannsling med nese nesten ned tel bakken. Men han kan gjøre seg om tel den vakreste kar eller så du tror han er kjæresten din. Og så kommer'n med et helt brudefølje og steller istand tel bryllup, med bryllupsmat og brurestas så flott som du aldri har sett før. Og om du da gir han ja-ord og setter ring på fingern og han får rispa deg i øyet - ja, da blir du forgjort og kommer aldri telbake tel det jordiske.

Det er mange sagn om slikt, som det under her ifra Finnskogen. Klevarsagnet kalles sagntypen, eller Huldrebryllup på setera, hentet fra skattekista Eventyr og sagn fra UiO. 

 

Huldrebryllup på sæteren, Finnskogen på Hedemarken
Nu er det ikke nogen gård i Brusæteren, men tre sætrer og den gang denne sætren var ny, var det en jente som var der alene med buskapen en sommer. Andre budeier brugte at have jenter med sig, men far hendes syntes det blev for kostbart at have to mennesker liggende der til at passe disse få krøtter.

Jenten havde av og til hørt og set mer end hun syntes var rigtig, men hun var en modig en, som ikke skvatt stort om det tusled lidt her og der i krogene.

Hun var forlovet og skulde gifte sig til jul, og kjæresten likte ikke rigtig, at hun skulde være her alene, hvor det kunde komme både tater og andet pak. Men jenten bare lo av denne frygten hans, og sa at ingen vilde stjæle hende, og så vidt voksen var hun også, at hun ikke blev borte i sengeforet.

Alt gik godt og vel til mikkelsmes. Det kom hjemfolk som skulde fragte hjem sætermaden og bølingen. Kløven blev lagt på hesten og krøtterne løst, men jenten kunde ikke bli med hjem, for det var blit borte en ku dagen før og hun måtte være igjen og lede efter den. Hun havde naut-hunden med sig til hjælp.

De andre reiste hjem og vidste intet vondt av. Men da det led på kvelden, kom hunden efter dem og gjødde som det stod om bare livet. Den havde tørklædet til budeien knyttet om halsen; dette syntes de var rart og begyndte at bli rædde for, at det var noget galt påfærde med hende. Kjæresten la da til sprangs østover med børsen i næven, og han holdt nok ikke længe på med at kute den milen. Da han kom til sæteren, fik han se det lyste av et stort eldsmål på skorstenen, og han hørte folkemål der inde også. "Kan undres hvem Anne har til fremmede ikveld, mon det kan være skyttere eller hesteleitere?" tænkte han.

Men da han kom frem til ildhuset, blev han endda mer forundret, for udenfor døren stod det to hester så fede og blanke, at det ordentlig sken av dem og med så fine sælegreier, at gutten aldrig havde set magen. Det blinked og laved av spænder, remmer og dingeldangel. Den ene hest havde kvindesal og den anden mandssal, men den første var finest. Gutten blev stående som fjetret. I det samme hørte han en rope på sig, og da døren idet samme gik op, mødte det ham et uventet syn: På en krak sidder Anne pyntet til brud, i fine fremmede klær og med guldkrone på hodet. Ved hendes side sidder en fæl styg kall med klumpnæse, bred tandløs mund, langt tafsehår, stor mave og lægger smale som på en gjed. Men fine klær havde han, og i disse var en hel mængde sølvknapper og spænder.

Rundt krakken yrte det med store og små troll, det ene styggere end det andet. Men det fæleste var, at de alle sammen havde lange kuromper som hang og slang og hugg dem på hælene. Spillemand havde de med, og de dansed og skreg så det var en støi værre end ved kvernen.

Gutten var ikke sen, han drar op børsen og skyder over taget. Men da blev det skyds på trollene. De rulled bortover som digre grå garnnøster ud gjennem døren med uling og tut. Et par av de modigste begyndte at rive brudestasen av Anne for at få den med sig, men kronen fik de ikke, for den holdt Anne på med begge hænder. Den bar hun da hun i julen stod brud ved siden av den rette brudgom, og den skal endnu findes på en av Sorknes-gårdene.

Da gutten kom ind, sad Anne alene, og det var mørkt i peisen. Ræd og rar var hun, og det var ikke før dagen efter at hun kunde fortælle hvordan det var gåt:

I skumringen da jenten sad i ildhuset, kom det ind et digert kvindfolk med ett øie midt i panden, hun gik bort til Anne og siger: "I kveld skal du stå brud med sønnen min!" Siden kom hele trollherkjet og satte til at pynte hende til brud, og da var det hun havde sendt hunden til bygds. Da gutten kom var de fiks og færdige til at reise til Knartkirken med hende, og havde hun kommet dit og var blit viet til trollet, så havde det været tusen slut at komme fra dem igjen.

Trollene var ikke langfærdendes; de bodde ved siden av sætervolden. Den som jenten skulde havt var kongen deres. Styg var han, og det var ikke rigtigt noget årslam heller, for han havde lævd over syv granefald, men sølv og guld havde han i skjæppevis.

Bilde: Tussebryllup, Kittelsen.