Til tjeneste. Barn i arbeid

I den store bygdeboka Asker og Bærum til 1840 kan vi lese at man faktisk ikke vet så veldig mye om barns liv på 16- og 1700-tallet. Dette stemmer nok for de som var barn i Bærum i 1814 også. Hvorfor var det slik? Det kan være mange svar på et slikt spørsmål. Kanskje var det slik at man bare tok vare på historie fra dem som man syntes var viktige i samfunnet - som regel menn med mye makt? Kanskje var det slik at barndommen bare var et "venteværelse" til man ble voksen? Men noe vet vi: I kirkebøkene skrev presten inn navnene på alle nyfødten når de de ble døpt. Senere kan man finne igjen de samme navnene til konfirmasjon, bryllup og begravelse. Av slike tall kan vi jo få vite endel. Dessuten vet man en god del i fra hva som ellers er skrevet ned og også fortalt fra generasjon til generasjon.
Ved siden av å gjete dyr i skogen har den vanligste måten å finne seg et arbeid på, vært å søke tjeneste. Nesten alle barn i Bærum hadde vært med i arbeidet hjemme fra de var i stand til å gjøre de enkleste ting. Å gi mat til hønene og grisen, hjelpe far med vinterveden eller passe på en smårolling har sikkert vært oppgaver som ganske små barn har hatt ansvaret for. En svært gammel dame fortalte meg en gang at da hun var liten hendte det at hun hadde så veldig vondt i magen. Da spurte storesøsteren hennes om hun hadde spist frokost. Det hadde hun ikke gjort, for det var så veldig mange som skulle ha mat der hjemme hos henne. Da fant storesøsteren fram litt gryn og potet - og vips hadde ikke lillesøster vondt i magen lenger. Vi kan tenke oss at de fleste som fikk tjeneste på en gård gjorde omtrent det samme arbeidet der som de var vant med hjemmefra. I 1801 var hver tiende tjenestejente og hver sjuende tjenestedreng i Asker og Bærum 14 år eller yngre. Tilsammen var dette ca 70 barn. Men enda en veldig viktig ting kan Bygdeboka fortelle oss: Det var mange flere barn fra husmannsplasser som måtte flytte tidlig hjemmefra enn det var barn fra bondegårdene. Fra folketellingen i 1801vet vi at det var dobbelt så vanlig at en 15-åring fra en bondefamilie bodde hjemme enn det var i en husmannsfamilie. På bondegårdene hadde de råd til å la en 15-åring bo hjemme. På en husmannsplass måtte 15-åringen ut i verden og skaffe seg mat og klær på egenhånd.
Vi vet at ungdom "festet seg" til en bestemt bonde til neste "faredag". Den som hadde "festet seg bort" kunne ikke slutte i det arbeidet selv om en annen bonde kanskje kunne by på bedre mat, lettere arbeid eller bedre lønn. En sogneprest - herr Jørgen - måtte en gang bøte med 2 riksdaler til kongens kasse fordi han hadde leid inn en gutt som hadde rømt fra sin "rette husbond".

Kilde: Askers og Bærums historie Asker og Bærum til 1840 av Liv Marthinsen og Harald Winge
Universitetsforlaget 1983