Man brente fra et lite kammer inne i selve kalkovnen. Kalksteinen ble fylt på fra et hull på toppen av ovnen. Man stengte gjerne dette hullet mens kalken brant for lettere å regulere trekken inne i ovnen. Smelteovnen ble ofte bygget rett nedenfor en kalkåre i fjellet. Her laget man et brudd i fjellet for å bryte ut den verdifulle kalksteinen og bære eller rulle den rett ned til ovnen.
På den måten sparte man mye tung transport. Man trengte naturligvis masse slik kalkstein til smeltingen. Dette var heller ikke et stort problem for de fleste: Hadde du ikke kalkstein på gården din, kunne du få fatt i den på annet vis, Bærumsbøndene var flinke til å samarbeide. Den aller beste kalksteinen kunne inneholde over 90% med kalk!
Men den tredje tingen var den verste: Man måtte naturligvis ha mengdevis av ved til brenningen. Særlig når man tenker på at kalken krevde 700 - 800 graders varme for å smelte. Se om du kan forstå det som bonden på Bjørnegård skrev i 1661: "Haver en kalkovn til gards, samt berg. Haver allene skoug til gjerde og brende". Forstod du det? Det betyr at Bjørnegårdbonden hadde både kalkovn og kalkstein på gården. Men bare trær nok til å lage gjerde og å holde varmen i huset. Mon tro om noen kunne hjelpe ham med å få fatt i ved? Det spørs, for det ble mangel på trær i Bærum allerede på 1600-tallet. Man trengte jo ved både til å holde ilden gående i grua, til å bygge gjerder og hus. Dessuten gikk det med en mengde trær til saltkoking, kull(køl)brenning til Bærums Verk og nettopp kalkbrenning rundt om på gårdene. Derfor ble det ofte konflikt om trær i Bærum fram mot 1814.
Bilder: Kalkovnen på Ringi, Bærum kommune. Kalkbrudd fra kalkstien på Gjettum - eget. Kalkstein på Asker museum - eget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar