Skoler i Bærum: Grav skole på Graffgården og setra på Gravsvollen

Grav skole har navnet sitt etter Grav gård, ble ryddet en gang i jernalderen og tidligere skrevet Graff. Navnet kan komme av at gården lå i en fordypning i landskapet. Gården ligger der nå også, med hovedbygning og drengestue fra 1805 og stabbur fra 1661. Nå er det Steinerskolen som holder til på tunet.

I 1801 bodde det i alt 30 mennesker på Grav. I drengerstuen bodde nok tjenestedrengen Jørgen på 14 år og Anne, tjenestepige på 13 år.
Til gården hørte fire husmannsplasser uten jord. En av dem var Malerstua. Der bodde Hans Erichsen, krøbling og mahler. 
En annen husmannsplass var Eikeli hvor Eikeli skole ligger. Og så var det skredder Peder Andresen som forpaktet en plass med jord. Der bodde spinnersken Giertrud Finbosdatter til huse. Gravgården var dragonkvarter og hadde kalkovn innunder Liomåsen. Den het egentlig Limovnåsen som betyr kalkovnåsen. I Hagabråten er det rester etter kalkbrudd.

I 1826 var det 4 hester, 17 kuer og 20 sauer på Grav. Akkurat nå for for 200 år siden hadde de nok dratt til setra på Gravsvollen, for i Bærum dro folk til seters i begynnelsen av juni, etter Skoklefallsdagen 3. juni på primstaven. På setra ble de til slutten av september. Men etter Mikkelsmess 29. september var det ikke trygt for folk på setra, for da flyttet huldrefolket inn i størhuset. Da var det blitt så kaldt å springe barbeint i skauen at gjeterungene måtte tråkke oppi nylagde kuruker eller stikke beina innunder når kua tissa for å få litt varme i tærne sine.

Når seterkjerringa kom til setrers om sommeren måtte hun banke pent på døra og spørre om å få flytte inn igjen, i tilfelle "det andre folket" ikke hadde fått flyttet ut enda. Det var viktig å ta hensyn til naboen under jorda. Når det skulle kastes ut vaskevann måtte en varsku, så de underjordiske ikke fikk hele vassbøtta rett i hodet. Og om kvelden måtte det være ro og kveldsvart for folk og fe, og for huldra og tussefolket, de som kommer fram i tussmørket.

For 200 år siden var mye å passe seg for i gjeterskauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, hulder, tusser og troll å passe seg for. Til vern for flokken kunne du si fram klumsebønner mot ulv og bjønn. "Jomfru Maria reste te skogjen mæ ni hengde nyklar aa læste inn alle klodyri i skogjen, ulvetonn, bjønn aa gram, bar ikkje buboden den goe" sa folk i Seljord når kyra skulle roe seg for kvelden. Du kunne også korse både kuer, melkestell og redskap, sånn som folk gjorde i Bærum.

"Aa korse",  fra Bærum, Tryggve T. Johnsrud
Naar buskapen blev sluppet ut om vaaren, maatt alle dyr korses, helst bruktes tjærekors. "Haugfolket" hadde da ingen magt over dem.  Naar sopelimene blev laget til jul, skulde der skjæres tre snitt tvers over et ris oppe ved skaftet; dette skulde tyde kors, og var for at hindre trollkjærringerne at bruke dem til reisen julekvelden. Ved høitiderne korsede også stald-, fjøs-, grisehus-, sauehus- og stabbursdøren, ja også spiltaug og baasen. Slike kors er synbare ennu, da skikken var i fuld bruk ned i 1860-70-aarene. 

Du kunne røyke kyra med trolldomsvekster. Fant du marihånd og turt var både du og buskapen trygge for "ulera" som bæringene kalte huldra, tussekallen og underjordiske. Marihånd var god mot det meste: tuberkulose og sår, utslett og tannverk, hoste og vondt i halsen, dårlig fordøyelse og øyensykdommer. Særlig var den god for fruktbarhet og om du ville finne deg en kjærest. La du roten i senga mellom ektefeller som kranglet, ble de raskt venner igjen. Om "Berhe Tuppenhaugs undersalve" skriver P. Chr. Asbjørnsen: "Det var et Dekokt paa Vievang, Marihand, Tysbast og Flaurogn ... og saa en Blomst som bær Blømme og er synlig en Dag ved St. Hans Tid."

Turt var mat for både folk og fe. Kuene måtte ikke spise for mye av den, for da ble det usmak på  melka. Men som grisefor var den fin, og for bamsefar. Han eter turt om våren når han kommer ut av hiet. Både stilken og bladene var mat for folk. Den kunne kokes og brukes istedenfor potet. Gjeterungene spiste turt som godteri. Vill rabarbra blir den også kalt.

Viervand og mariahand, folketone fra Telemark
Viervand og Mariahand og Turte oppunde lio, 
det ska du røykje kyri di med, fe vonde vette å fri ho.
Viervand og mariahand og ommund-Lauvet det goe
Det ska du du gje te kyri di, Så ska ho mokke froe

Viervand og Mariahand og Turte uponde'lio 
Det sko du røykje kyri di mæ fe vonde vette og fri ho 
Viervand og Mariahand og ommund-Lauvet det gode
Det sko du røykje kyri di mæ so sko ho mokke fro'e

Du kan høre den her. Ommund-lauv eller amonlauv kalles også firblad, halsbyllbær, vegglusbær, ormebær, vargbær, grisebær og giftbær. Den var en kraftig trolldomsurt som kunne brukes til mye: somsom vaskemiddel, til plantefarging, mot veggelus og utøy, sykdom, verk og pest, til ulvejakt og for kjærligheta. Giftbær er kanskje det beste navnet, for lille blå bæret i midten av bladene er fryktelig giftig. Den ble også kalt trollbær, trollurt, trollgras og tussegras og beskyttet mot tusser og trollpakk, underjordiske og allslags styggedom. Vierbark ble brukt mot hodepine og andre vondter. Barken inneholder salicylsyre - oppkalt etter det latinske navnet på vieren - salix.

 

"Esle att et le'"  fra Bærum etter Nils Sætheren
De' var mye fisk i Østernvannet engong, men han ville itte "bite", og det skulle komma a’ at huldra fiska der. En mann tok da engong ei kørj me' vigd jol fra kjørrrgaar’n på Haslom og ville strø rundt vanne' saa Huldra itte skulle komma ne’ te’. Best som’n gikk slik aa strødde, aa nesten var kommen rundt vanne', saa sto’ med ett huldra frammefør’n aa saa sa a’: ”esle att et le’, saa ska’ vi faa fisk baade du og je’.” Mannen gjole som a’ sa, han lot vera igjen ett støkke a’ stranna som’n itte strødde jol’ på. Aa fra den da’n fekk’n saa m ye fisk i Østernvannet som han hadde bruk for. 

"Lik framme og lik bak", fra Bærum etter Nils Sæteren
For omkring hundre aar se'a gikk det ei lita jente og ei eldre kone framom "Huldreberget" oppe ve Østernvannet. Der møtte dom ei hulder som bar paa et fange med høi. Med det samma hu gikk forbi dom sa'a "lik framme og lik bak." Jenta og kona snudde sei for å se etter'a, men da var'a søkk borte.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814:  Tunet på Grav gård, Ankerveien mellom Bogstad og Bærums Verk, Liomåsen hvor kalkovnen lå og kalkbruddene i Hagabråten, og seterveien til Gravsvollen, Østernvannet og Huldrebrget.

Bilder: Hovedbygningen og drengestuen på Grav - egne. Huldra forsvant - Th. Kittelsen, wikipedia. Melkesil fra Hordaland, digitalt.museum. Marihånd - C. A. M. Lindemann, Bilder ur nordens Flora. Huldra - Th. Kittelsen 1892.