12. desember: Lussinotte lange, intet være bange

I kveld ska vi itte ut av huset, Hanna og je, for nå er det Lussi langnatt, natta før Lussimess, den mørkeste og lengste og farligste natta i hele året. Ihvertfall var'n det fram tel år 1700 da Danmark-Norge gikk over fra den julianske kalenderen tel den gregorianske kalenderen og vintersolverv og solsnudagen blei fløtta tel den 21. desember. Men det er itte store forskjellen på dagene, bare et hanefjed eller så.

Det sies at Lussinatta er så lang at lusa kryper sju sengelengder. Og at dyra snakker i fjøset. "Lussinatta er lang", sier kua og biter tre ganger i bandet. "Lang som to," sa saubukken. "Fan' fare at ho e." sier geita. 

I natt er Lussi ute med hele reia av trollkjerringer og skrømt og daudinger og alle slags mørkemakter. De farer gjennom lufta med støy og larm og skrål og skrammel og kan røske med seg både folk og dyr. Og om en absolutt må ut, så må'n gjøre det kort og fort og ha øra åpne. Reia kommer alltid ifra nord, og om du hører'n komme, da ska du skrike ”Dra nord og ned”, så tar'n kanskje ei anna lei. Men om reia kommer likkavæl, da ska'n legge seg ned med arma ut og lage seg tel et kors på bakken. Kors liker'n itte. Så det er lurt å korse både her og der og over døra tel både hus og fjøs og stall med tjære og gi dyra noe godt å ete og sjøl ha med deg både salmebok og noe ta stål under fellen, og håpe det beste.

Før i tia gikk gjerne eldstedattera eller ei av husets unge jomfruer ”lusseferd” for å jage bort mørkemaktene. Kvitkledd og med lys i henda stoppa hu ved alle hushjørner og sang "Lussinotte lange, intet være bange”. Vi søstrene oppi Eineåsen er jo itte akkurat unge jomfruer, men Hanna som er den yngste ta oss har vært en sving rundt husa med lys og et kvitt håndkle over hue. Vi får tru det hjælper. Under her er sangen. Og her er noter. Og et sagn. God Lussi-natt!

Lussi-natti lange - fra Hordaland herfra
Lussi-natti lange, intet være bange.
Gud beskytte gård og grund,
fisk i vand og fugl i lund.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Ku og hest og svin og geit
blive karske trinn og feit.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Hellige Moder gode Christ,
fri fra død og djevels list.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussiferda - Folkeminne frå Sigdal og Eggedal, herfra
Med det samma et menneskje blir fødd, er det sett hå lang tid det skal leva. Kjem det tor verda føre den tida er gått, må det gå att på jorda til tida er til ende.
Lussiferda er ei ferd tå slike døde som går att. Ho Guri Russerompa er med i denna ferda, men håss ho Guri ser ut, veit je ikkje.
Lussiferda for i lufta, og skulde reise med levande følk om døm ikkje passa sei. Når ho kom i lufta, skulde ein legge sei ned på marka og rette armane frå sei så ein vart som ein kørs. Da skulde ho ikkje anse ein.

Det hendte med han bestefar tente på Fossum. Ein kveld kom mannen der og bad han bestefar å gå med et brev til ein gard på den andre sida tå kjørka.
«Men møter du noko, skal du ikkje snakke, men gå tre steg attende og snu dei på høgre sida,» sa mann til'n.
Detta var kvelden, og det tok til å bli litt skrumlint (skumt). Klokka var mellom elleve og tolv da han kom nedi dalen like før ein kjem fram til Heggenkjørka. (Modum.) Der møtte han ei likferd. Ho kom frå kjørka, og var på heimattveigen. Han bestefar stana, og gav sei til å lure på om nokon vart gravlagt slik midt på natta. Det var et langt følgje. Fyst kom ein mann som kjørte likhesten. Han hadde vogn. Men alle dei andre rei. Alle, som kom framom'n, sputta på'n. Den siste i ferda, var ei gjente. Hennar kjente'n bestefar med ein gong. Ho var fostringssyster hans. Ho hadde druknast i ein foss nokon år før. Da han bestefar såg hennar, vart han redd, men han gjorde som mannen på Fossum hadde sagt. Han steig tre steg attende og snudde sei på høgre sida.
Døm gjorde han ikkje noko.

Denna ferda var Lussiferda. At gjenta var med, kom av det, at ho var kømmi for tidleg tor verda. Ho laut gå att så lenge til hennas tid kom.

Bilder: Eget. Og "Åsgårdsreien" av Peter Nicolai Arbo, 1872.