Takk for i år!

Jubelåret er nesten slutt. Det har vært litt av et år! Nå gjenstår bare å si godt nytt år og takke for det gamle: Takk til Bærum for oppdraget! Takk til alle Bærums barneskolebarn og lærere som har ledd og lært og feiret og undret sammen med oss! Takk til dere som har fulgt oss her på bloggen! Takk til Historien og 1814! Takk for oss! Godt nytt år!
Og med det setter vi punktum.

Ved årets slutt

Året 2014 er over om noen timer.  Det har vært et år med markeringer og feiringer for Grunnloven i hele landet vårt. Her i Bærum har det vært forestillinger, utstillinger, foredrag og ikke minst mange gøyale og lærerike prosjekter rundt om på skolene. Ragnhild og jeg har vært så heldige at vi fikk jobbe med alt som skjedde i 1814 med utgangspunkt i vår egen kommune, Bærum. Det har vært som en eventyrlig reise!

Ikke minst har det vært overveldende å komme rundt til skolene i Bærum og treffe nysgjerrige og entusiastiske elever og lærere. Vi har fått masse energi på skolene, enten det var forestillinger eller samtaler i gymsal, auditorium eller klasserom. Jeg takker for all latter, ivrige spørsmål og det å finne ut av noe sammen.

Noe av det mest spennende var 5. klassingers utsagn om hva de kunne savne nå i 2014, som elever  hadde mere av i 1814. Mange elever ønsket mere kontakt med dyr, mer natur, flere gårder, lære praktisk arbeid, å arbeide mere sammen med voksne og å være mere sammen med familien. Mange syntes det var blitt litt for mange elektroniske "dupeditter" og ville gjerne gjøre mer med hendene sine. Vi snakket om framtida. At om noen år er det elevene selv som skal styre samfunnet. Da kan det være viktig å kjenne til hvordan folk hat levd i ulike perioder. For hvordan ønsker man at verden skal bli? Bærum er annerledes i 2014 enn slik det var her i 1814 med sine 3000 innbyggere. Hvordan vil Bærum se ut for dem som skal leve her om 200 år, i 2214?

Takk til venner vi har møtt i bakgård, på byfest og på bibliotek i Sandvika, på Henie-Onstad midtsommers, på Bærums Verk,  på turer til Nes jernverk, Glomdalsmuseet og Eidvollsbygningen. Vi takker for samtaler om fortid og framtid, for alvor og humør, for lek og konsentrasjon.

Når jeg tenker tilbake, kommer dette året til å lyse som et av de morsomste i livet mitt. Ragnhild og jeg har virkelig vært heldige som har lært så mye om Bærum og møtt så mange barn og voksne som ville gi av seg selv. Tusen, tusen takk.

I romjulen 1814

Romjulen er tiden mellom de stille og høytidelige juledagene da man går til kirke og ellers er innen døre, og et nytt år. Romjulen er tid for fest, for lettsindig fjas og munterhet, for julebukker, juleleker, musikk, dans, utflukter og mat og drikke i mengder, for både høy og lav, i patrisierhjem, på herregårder og i små husmannsplasser.

Men i Christiania i 1814 er romjulen stille. Ingen festligheter som tideligere år, ingen ball og spillopper, ingen unge damer med dyp utringning og bare ermer som den foregående jul, da man svingte seg over alt i allemander, kontradanser og engelske menuetter, polskdans og hoppdans, til prins - og senere enstemmig valgt konge - Christian Frederiks velbehag.

Denne romjulen er ikke som året før, da det var ball over alt. Se bare hva den iherdige slottsprest på Akershus, Claus Pavels skriver i dagboken sin 23. desember 1813: "I Morgen skal Julen kjøres ind gjennem Byens Gader ved Fakkelskin, hvorpaa Touren gaar til Carlsen, hvor Stadens fiffige Ungdom skal tilbringe den hellige Julenat i Sværm og Leeg. Paa Løverdag er Aftenselskab hos Tullin, paa Søndag Middagsselskab og Bal paa Ellingsrud, og saa gaaer det forthen hos Capt. Schjøtt, hos Thulstrup, hos Morten Anker og vor Herre veed hvem flere, der ere eller blive henhvirvlede i den fordærvelige Strøm, som desværre ogsaa henriver Prindsen og nedsætter ham i Folkets Agtelse." 

I 1814 er romjulen stille, skriver slottspresten 27. desember: "Stille for os, og stille, saavidt jeg erfarer, over den hele By henrinder denne Jul. Den Collettske Cirkel er paa Fladeby, og andetsteds hører man ikke om Baller eller andre Lystigheder. Politimesteren har indskjærpet Forbu-det mod at gaa maskeret paa Gaderne. Saaledes maa da ogsaa Spektakkelmagerne holde sig i Skindet, og nøies med at gjøre Løier inden fire Vægge..." 

Ja - på Fladebye hos Colletts - der er det fortsatt festlig, men ikke som årene mellom 1800 og 1808 - vel dokumentert i Fladebye Journalerne, da det hvert år ved juletider ble holdt store selskapeligheter med både tredve og femti gjester, med dramatiske opptog, komediespill og maskerader, juleleker - kysseleken, hviskeleken, panteleken, blindebukk og "min fisk". Man ble vekket til frokost av klarinettspill, om formiddagen forlystet seg med kjøreturer, sang og musisering, håndarbeid og kortspill. Og om aftenen var det sen middag etter engelsk mønster med sanger, skåling og megen munterhet, med et nytt vertspar valgt hver kveld og og en traktering på tallerkener og i glass som var kongelige verdig. Og deretter kveldens høydepunkt - det dramatiske opptog, som beskrevet i Julejournalen 1808.  Eller fra 1801 som frøken Conradine Dunker så livlig om enn noe omstendelig beskriver det i Gamle dager.

I 1814 har landet fått en ny stattholder, grev Hans Henric von Essen, den stive, tarvelige Essen, ser Pavels nokså uerbødig. Fruen, friherrinne Hedvig Eleonora Charlotte von Krassow er av det dydige og huslige slaget, de synes å ville føre et stille og uselskapelig liv, og absolutt ikke som i Christian Frederiks dager. Den 21. desember har slottspresten observert dem i teateret og skriver: "Hun er en vakker, temmelig ung Kone, klædt med Tarvelighed og Decents, ligesom overalt hendes Huslighed roses meget. Min Kone anmærkede, at de fiffige Damer, der ellers, Prindsen til Behag, fremstillede sig i deres Nøgened, iaften sad meget tugtigen indhyllede i deres Schavl. Kan Fru Essen gjøre Sædelighed til Modetone blandt vore Damer, da velsignet være Dagen, hun kom her."

På Bogstad er det mørkt og stille i julen 1814. De de ankerske stuer og saler er tomme, der er ingen festligheter og ball, ingen overdådige måltider med viner, punsj, terter, bakkelser, salte, syltede og kandiserte herligheter, friske frukter midtvinters. Ingen sledefart. Ingen dans og musisering, ingen lek og moro. Herr Peder er dratt til Stockholm. Allerede 29. november tok han og følget hans avsted og er meldt vel ankommet.

Grev Wedel og fru Karen har flyttet hjem til Bærums Verk. Der er det også stille. Ingen sleder i rad langs Ankerveien fra Bogstad eller fra byen med fakler og dombjeller og muntre mennesker, festkledte og i ulveskinns pelser, på vei til Hovedbygningen på Jernverket til traktement og juleløyer.
Fru Karen skal snart føde sitt fjerde barn. Og Greven selv, den nye finansminister - stadig angrepet i Intelligensseddelen - er tynget av arbeidet med landets katastrofale økonomi, utarmet og bankerott som vi er. Den stakkars Greven - 28. desember skriver Pavels: "Intelligentsseddelen indeholdt et nyt Angreb paa Grev Wedel. Den anonyme Indsender paastaar, at de fleste Tilhørere og Storthingsmænd følte Uvillie, hver Gang han oplod sin Mund. Det kan jeg dog neppe tro, thi det meste, han sagde, var meget fornuftigt og godt."

Det er liksom kommet et nytt alvor og en tyngde, både i ballsalene og i de små stuene, over høy og lav, ja over landet, i dette året som Pavels kalte Annus Mirabilis. I de tusen hjem greier folk seg som best de kan og slikker sine sår efter flere tunge år, og nå dette siste med så store omkalfatringer - tre konger, ny konstitusjon, ny Grunnlov, i tillegg til krig og nød og sult og sott - på ett lite år. Et bemerkelsesverdig år! Pavels sier det så treffende i dagboken sin nyttårsaften 1814: "Det kaldtes et Aar, og bestod ligesom dets Forgjængere af 365 Dage, men Aarhundreder ere henrullede, og have været langt mindre mærkværdige end dette Aar. Uden afgjørende Feltslag, uden blodige og voldsomme Revolutioner tror jeg ikke nogen Nations Historie kan fremvise Magen til saadant Aar." 

Bilder: George Heriot: Dance in the Château St. Louis-Quebec, 1801. At nippe strå, postkort tegnet af Benjamin Dahlerup (1898-1959) efter anvisning af M. Kramer Petersen, tegnet av B. Dahlerup, efter original i Dansk Folkemindesamling.

1814 - Vår, sommer, høst og vinter

Det var vel nesten itte tel å unngå at det måtte komma tel krig en gang på sommeren 1814? Nordmenna hadde lagd sin egen grunnlov, valgt sin egen konge og ønsket å værra et fritt kongerike. Stemninga i landet har vel knapt vært mer begeistra enn etter dagene på Eidsvold? Sjøl Karine og je fikk med oss at store ting var på gang, men at vi skulle klare oss uten han far i København, hadde vi vanskelig for å tru. Men han Hermann – Wedel altså – var jo stadig vekk på Værket sitt her i Bærom, og av ham fikk vi høre de underligste beskjeder: Dom store landa ute i Europa hadde allerede beslutta at landet vårt var svensk! Vi skulle nå inn i ny union – med Sverige denne gangen. Ja det er jammen itte godt for oss vanlige folk å begripe seg på hva dom fine holder på med, ei heller hva dom tenker på der ute i Europa, at vi ska´bli, eller enda verre allerede er svensker, ja det rister både je og a Karine på hue av. 
Utover sommer´n blei det forberedt til krig. Det verste var å se sønnene fra husmannsplassene rundt omkring bli sendt avsted tel neri Smålenene – med skralt utstyr – for å kjempe mot svensken. Det reiste sønner i fra Røkkinn og Bekkestua, Veimyr og Muren, fra Tveter, Garlaus, Eikeli og mange andre plasser her i Bærom. Mødrene sto i døra mens tårene rann, fedrene ble tause og fomla fælt med henda,småsøsken løp etter brødrene sine med lefse, flatbrød og litt spekepølse som nok kunne komma godt med i krigen. Det var visst han svenske kronprinsen - som viste seg å værra han Carljohan - som var så aldeles forhippen på å rane tel seg landet, akkurat nå da alt skulle værra så bra. Sett slikt! Men han Wedel trøsta oss og sa at slik måtte det bare gå – det var lisså greit å bli venn med svensken jo før jo heller – for det var itte mening i å stritte i mot. Forstå det den som kan ... Itte tel å undres over – svensken var sterkest, men ved flere slag lærte de norske soldatene dom svenske ei hard lekse. 
Men Wedel sa at svensken var int´ressert i fredelig naboskap, og det tok itte lange tida før vi hørte at det var kommen tel enighet og våpenhvile nerri Moss. Gudskjelov og takk, det sa både a Karine og je. Det får greie seg med alle dom som stryker med av sult og sott og svekk, av feber, hoste og blodstyrtning om vi itte skal gjørra slutt på hverandre med høygafler og muskedunder.

Han Neumann – sognepresten vår borti Asker – fikk det travelt. Ja, travel hadde denna mannen vært all sin dag, med ku- og mennesketellinger, skoleplaner for onga og vaksinering mot disse fæle koppene som ga deg sår og arr i ansiktet og kanskje gjorde deg blind, om du i det hele tatt overlevde da. 

Joda! Itte lenge etter at krigen var slutt, skulle det bli en folkeforsamling i landet vårt. Den skulle  samles i Chrestiania – itte en dagsreise ifra Bæromsverket engang. Denne folkeforsamlinga skulle hete Storting – det samme som tinga het i fordums tid. Og dit skulle han Jacob Neumann, som hadde en finger med i det meste.Folkeforsamling og Storting, det hørtes storarta ut, men mon tro hva kongen – enten han Christian Frederik eller svenskekongen ville si til det... Var det itte slik at konger var vant med å skulle bestemme alt? Men før 1814 var forbi hadde nordmenna alt, både svenskekonge, storting og regjering. Rare greier, for ett år sia hadde vi bare en konge - og han var dansk. Nå kunne vinter og mørketid sette inn. For fra nå av sa dom at det var folket som var viktigst. Og det ga lys langt inn i sjela midtvinters.

God jul!

24. desember: Julaften i Eineåsen

Nå er det mest småtterier igjen å gjøre oppi Eineåsen. Vi ska ha inn einerkvister i stua. Nå er'n nyskrapa og vaska og fin. Så er det å bære inn juleved, ha julehalm på gølvet, legge kvit duk på på bordet og sette lange kvite julelys i stake.

Så ska vi i stampen og ta det store julebadet. Det har vi gleda oss tel, både Hanna og je. Reint ska det være sa kjerringa, hu snudde stakken - bruker'n jo å si, men tel jul ska det være skikkelig reint. Og nye reine  fine kleer ska vi ha også. Før var det far i huset som var først oppi stampen, så mor og unger i tur og orden, og tel slutt tjenestefolk, i samma vannet. Hos oss er det je som er først oppi, eldst som je er. Minst også, så jeg legger att minst møkk i vannet. Vi bruker å skritte over ei øks når vi ska oppi stampen, for det sikrer deg god helse resten ta året. Og badevannet ska'n la stå ihvertfall tel førstedagen, for det er mye god kraft i det julebadevannet.

Så ska vi ha opp kornband tel småfuglene. Det er gammal skikk og siste utearbe en gjør, rundt middagstid og ihvertfall før det skumrer. Juleneket brukte være siste kornbandet du lagde i skuronna og det  varsla neste års grøde. Var bandet kraftig og fint med mye på aksa blei året godt. Kom spurven først i neket varsla det også godt år. Om det kom mye mye dompap varsla det også godt, men skjæra var dårlig varsel.  Før brukte folk heromkring å skyte en salutt når neket v ar oppe, og om de itte hadde noe å skyte med så smalt de ei svineblære mellom to vedskier.

Så er det å sørge for litt ekstra tel husdyr og graut tel nissen. Så er det å setta fram maten, såkaka midt på bordet såkaka og smøret - en svær klomp med rosemønster, og så alt en har i huset av søtt og salt og fett og fersk, og så og juleøl og juledram. Det er skikk fra gammalt det, her på Bæromskanten, at alle som kan stå på egne bein julaften - liten og stor, gammal og ung, høy og lav - alle ska ha en juledram for hell og helse. Så er det bare å holde seg innendørs og la julefreden senke seg, for i natt er julereia lei,

Men nå ska je hive meg rundt, så itte julekvelden kommer på meg som på kjerringa som en sier - og ihvertfall itte som på han romerikingen i stubben under her:

Mannen som hadde så mange uhell på julefta, fra Romerike, herfra 
Før i tida var folk så tidlig oppe store juleftasmorgen, for at dom kunne bli ferdig med alt arbeidet til høgtida skulle innringes. Slik var det med denne mannen au. Klokka fire juleftasmorgen var han oppe, og det fyrste han gjorde var å gå på låven og treske.
I fyrstninga gikk alt bare bra, men så begynte uhellet. Det fyrste som hendte, var at han slo i hjel katta si med sliulen.
Da klokka var seks, skreik kjerringa på han og ba han komma og hogge opp brønnen så hu kunne få vatten til vellinga. Itte før hadde han fått hol på brønnisen, så slapp han øksa si nedi brønnen. Han måtte da finne noe annet så han kunne få såpass hol at kjerringa fekk vellingvatten.
Da han hadde eti, gikk han til husbonden sin for å hogge juleved. Da han kom dit, var det enda så mørkt at han itte kunne se foruta lys, derfor fekk han varme i noen tyristikker som han sette i vedskålveggen. Han hogg og hogg og glømde bort tyristikkene, og før han visste ordet ta, stod heile vedskålen i lys loge, det var så vidt han kom seg ut sjøl. Både skålen og juleveden brente opp.
Mannen vart aldeles utav seg sjøl, men husbonden hans, som var en snill kar, sa at han itte måtte ta det slik. Dom fekk vera glad at itte fleire hus strauk med, og ved var det nok ta i skauen. Nå fekk han komma inn og få både mat og dram, det var jo jul, og kjerringa hadde noe sul ferdig som han skulle få med him.
Da han kom inn på kjøkkenet, sat kjerringa til husbonden og kinne smør. Hu reiste seg da han kom inn, og fant fram mat åt han og bau han bort åt bordet.
I det samme han gikk over golvet, velte han kinna så rømmen flaut utover, men da vart kjerringa sint og sa det var best han såg til og kom himatt. Han kunne visst itte gjøre anna enn spetakkel og ugagn den dagen.
Mannen tok det han hadde fått og strauk himover, men itte før var han kommen ned på vegen, så vart han omringa av en flokk kråker som holdt på og åt opp både han og sulet. Men endelig kom han da himatt, og da han fortalte det som hadde hendt til kjerringa si, sa hu:
- Gud bære deg! Du må vera feig, for den som har mange uhell på juleftan, er enten feig eller får han bare ulykker heile året rundt.
Hu hadde han bortåt bordet å få mat og sia bytte klær til helgja. Så lukka kjerringa opp begge dørene til det stor matskapet og ba han se å mye godt dom hadde til jul. Og i skapet låg både julekake og annen kake, lefse og flatbrød, smør og ost, sylte, kjøt og flesk, men oppi det øvste rommet sto ei flaske julebrennevin.
Så kom mannen til å tenke på at han ville ta seg en dram etter all den leiheta han hadde hatt. Men skapet var så høgt at han itte kunne nå a frå golvet, derfor kleiv han opp i det neste rommet og holdt seg i det øvste med han tok flaska. Men i det samme valt skapet over ende så han vart liggendes under det, og smør og ost, lefse, flatbrød og kaker, brennevinsflaska og alt som var i skapet dansa bortetter golvet.
Men da vart kjerringa flygende sint. Da hu var så lita ta vekst at hu itte kunne få rå med han på annen måte, tok a en stol og kleiv oppå og gav han ei grepa øreteve på hår side.

Bilder: Adolph Tidemand - Norsk juleskik 1846, fra Norske Folkelivsbilleder utgitt av Chr. Tønsberg (Christiania, 1854). Dompapen på frossen kvist: Th. Kittelsen 1906. Nissen og katt ved grøtbollen, julekort: Kjell E. Midthun.

23. desember: Vaskarnotti, Tollesmess - Þorláksmessu á vetri

Lille julaften! Da'n føre da'n! Nå tenker je nok at vaskinga snart er unnagjort rundtom, så enkelt som det er nå tel dags. Itte som i 1814, da det fortsatt var mange som bodde i røyktue med ljore i taket. Bodde du i ei slik ei, da måtte du spa og skrape og sope fram stua og alt inni, tak og vegger og bord og benker og kråskap og framskap og kister og krakker med kost og skrape. Og da blei ofte kvelden sein før du hadde fått vaska og kritta og krota ferdig.

Det er itte vanskelig å tenke seg at det blei sotete og svart inni ei sånn stue med grue - skorstein kalt - i kroken som slapp all røyken rett opp i taket før den forsvant ut gjennom ljoren. I 1776 ble det forbudt å bygge stuer og hus uten pipe, men forbudet blei oppheva i 1806, og utover på 1800-tallet fortsatte folk å mure opp røykovner. Sånn skreiv præsten Wilse om røykovn i Spydeberg i Smaalenene i 1779:

"Skorstenen er nedentil åben til de to sider, og muren over dette åbne hjørne, som zires med en karnis af træ, opholdes af en jern-stang eller træstøtte. Tilforn var skorstenen det eneste sted i huset til både lys, varme og kogning, med en bagerovn bag; nu haves hos de fornemmere bønder en jern-kakkelovn i stuen og resten i kjøkkenet; dog have mange begge dele i stuen for at spare veden iblandt."
I "Om bygnings-skikken på landet i Norge" fra 1862 skrivi av 'n Eilert Sundt står det mye interessant om gamle stuer, blant anna om den typiske akershusiske stueform og med eksempler fra både Bogstad og Jarlsberg.

Lille julaften er minnedag for biskop Þorlákur helgi Þórhallsson (1133-1193) fra Skålholt på Island. Der heter dagen Þorláksmessu á vetri - Torlaksmesss om vinteren. Her sa folk Tallaksmess og Tollesmess.
Den hellige biskop Thorlak gjorde mange undere, både mens han levde og etter at han var dau. En gang han var på vei mellom Thykkvibær og Skalholt møtte han ei kjerring som satt og gråt så sårt fordi hu var enke og eneste kua hu eide, den som sku fø' onga hennes, lå dau på båsen, så hu måtte gå "stafkarls stig" - ut med tiggerstaven. "Gakk du hjem,» sier'n Þorlákur da, "og se om itte kua lever." Og sånn var det, kua hu sto lys levende i fjøset hu.

I Jærtegnsboken - Jarteinabok - som ble lest opp på Thingvellir i 1199 står det om Thorláks mirakler, for eksempel en dette, fra katolsk.no: 
"Han ble populær blant de fattige fordi han kunne løse akutte økonomiske kriser eller praktiske problemer: en blind sau blir seende, en døende ku blir frisk, en olm okse stanger en jente, men blir plutselig from og snill, en ørn tar fugl og egg, men folk klarer å drepe den etter at de har bedt til Thorlákr om hjelp. En mistet øks blir funnet igjen, en fattig kone får hjelp til å slå i hjel en sel til seg og de sultne ungene sine, en kvinne som forbrenner føttene sine i en varm kilde, blir leget på rekordtid. Rekende båter seiler mot vinden og blir reddet, flomutsatt tørrhøy blir reddet takket være biskopens forbønn hos Vårherre. Jærtegnsboken gir oss god informasjon om folks store og små problemer i hverdagens slit på 1100-tallet. Men også om gleder: En gang de på en gård fikk dårlig gjær i ølstampen, tok de den gamle bispestaven til Thorlákr og satte oppi brygget, og straks ble det god gjæring, og få hadde smakt så godt et øl som dette."

I Trøndelag kalte de dagen for Sjursmess, visstnok fordi sjura - eller skjæra som vi sier på disse kanter - skal ha forsovet seg fordi hu itte merka forskjell på dag og natt. Men det er fort gjort at dagen drar seg langt inn i natta nå, så mye som det er å henge finga i.

Kakukvelden blir'n og kalt denne kvelden. Tel glede for de som fortsatt står i med bakinga kommer her vers to og tre av n' Hans Allum sin oppskrift på Fattigmands-Bakkelse ifra kokeboka med oppskrifter på vers tel kjente melodier - Den norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer, eller Norsk Huusholdningsbog i alphabetisk Orden paa Vers, fra 1833. Mel. Om jeg paa min Samvittighed (som je itte kan).  

Til Rigmands-Fattig-Bakkelse
Sex Æg, en Pot sød Fløde
Man tage maa og Sukkrelse,
Saavidt det kan forsøde;
Eet Glas fransk Brændeviin, Kaneel,
som stødes - og godt Hvedemeel,
Samt nogen Cardemomme
Man i Deigmassen komme.

Lag heraf Deig, som bages ud
Og i Figurer skjæres,
Saa meget som til Juleknud
Man vil der skal fortæres.
Kog Bakkelset i Svinesmult,
indtil det bliver bruunlig guult
med et Par Næpeskiver,
Som rette Smag det giver. 

Bilder: Tidemand, Adolph Røykstue fra Vikøy, Kvam i Hardanger, 1867. Tidemand, Adolph, En krotet røykstue, Vikøy, 1873. Den hellige Thorlak på del av Altarisklæði fra Hóladómkirkju.

22. desember: Solsnu

Je hører de sier sola har snudd. At vitersolverv var i går, klokka, 23:03, at den korteste dagen og lengste natta har vært og fra nå blir dagene et hanefjed lengre for hver døgn. Men je veit nå itte helt. Je har itte merka no ihvertfall.

For etter gammal skikk står sola helt stille nå mellom Bryggjardøgri og Juledagen. Og i den tia må du itte gjøre no kringgang, slikt som er rundt, men holde deg unna garnnøster og slipestein, kvernstein og spinnerokk, for ellers vil kanskje itte sola snu. Og det kan skje fæle ting: Om du spinner, så kan du miste tommeln. Om du baker, så snur baksten seg i ommen og du får'n kanskje itte ut. Og i kvernhuset sitter kvernknurren og knuger på kvernsteinen så den itte går rundt, tre dager tel ende.

Du merker når sola snur, for da snurrer horna rundt på på kyra. Ting som er fast blir løst. Og alt vann blir først tel vin, så tel eiter og så tel vann att. Det skjer en gang mellom solsnu og juledagen, men når veit ingen.
Og hvis du itte har satt tjærekors over døra, så gjør det fort, for det er nå hu er spesielt lei, Åskereia.


Om Aaske-Reia, fra Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre Tellemarken i Norge, presten Hans Jacob Wille, 1786: 
"Aaske-Reia (ɔ: Asernes Færd) reiser adskillige gange i Julen, og især, naar store Drikkelav er i Nærheden. De ere Aander, som ei have giort saa meget Godt, at de kan fortiene Himmelen, og ikke saa meget Ondt, at de kan tildømmes Helvede, da de bestaae af Drukkenbolte, Slagskiemper, Vise-qvædere og fine Bedragere, derfor bliver deres Straf at ride om indtil Verdens Ende. Forrideren er den Matrone Guro-RysseRova, saa kaldet af sin lange Hale, hvorpaa man skiller hende fra de øvrige i Rittet. Efter hende følge adskillige af begge Kiøn. Seer man dem foran, da ere de store og deilige, saa vel Rytteren, som Hesten; men bag til seer man in-tet, uden Guros Hale. De ride med gloende Stænger og Vægte, og denne deres Riden foraar-sager en saadan græsselig Allarm af Jern-Bislernes Ringlen, Jernstængernes Sammenstød, og Rytternes Skrigen, at man kan høre dem langt borte. De ride saa vel over Vand, som over Land, og seer man neppe Hestehoven røre ved Vandskopen. Hvor de kaste Sadlen paa Taget, der maae et Menneske døe paa Øieblikket, og hvor de fornemme, at et Mord skal skee i et Drikkelav, der komme de ind ... Levende Menne-sker ride og med; de blive opsnappede af Færen, og igien satte paa samme Sted, de ere tagne " 

Presten Wille skreiv forresten om juletrær også, han. Itte om julegran men om julerogn. For i Telemark brukte folk å ta rognetre med rot og alt inn i huset i god ti føre jul, så rogna sku få blad og blomst tel høytia. Rogna var fra gammalt Tor med hammern sitt tre, hu beskytta imot hekser og skrømt og lynnedslag og styggedom, og ga helsebot for mangt.
Bilder: Tresnitt fra Nürnbergkrøniken, en inkunabel eller vuggetrykk, skrevet av Hartmann Schedel i 1493, tegninga er muligvis laget av Albrecht Dürer som var i lære hos Schedel. Rogn fra Carl Axel Magnus Lindman - Bilder ur Nordens Flora, wikipedia.

21. desember: Tomas Fulltønne

Fra gammalt bynte julefreden på Thomasmesse, eller Tomas Brygger eller Tomas med Byttin som dagen også blei kalt. Tegnet på primstaven kunne vætre ei tønne. I dag sku alt arbeid være ferdig, både inne og ute, skredder'n og skomakern sku skysses ut av huset. Lefse sku være bakt med det påfølgende lefsetøværet - lefsetøyra eller kakelinna. Juleveden sku være i hus, ellers kom Tomas og skeit på høggestabben. For Thomas kinn jager jula inn, het det. 

Tomasmesse-dagen, Bryggjardøgri, var dagen for "oppskoka". Da blei ølet som du satte Anna pissihose tappa fra bryggekaret og over på tønner, og så dro karene rundt og prøvesmakte på hverandres øl.

I Bratsberg var det sånn: St. Thomas apostels dag betegnes med en tønde, fordi juleøllet da heldtes paa tønderne; man kaldte den derfor ogsaa Thomas Brygger, eller Thomas med byttin,‘ og satte dette igjen i forbindelse med et tøveir, som paa den tid oftere indtraf, kaldet Lefse-Tøjren. 
Mellem Lucianat og Thomasmesse indtraf den 4de tamperdag (onsdag efter Lucia), eller imbredag, som tamperdagene i Norge kaldes; hele ugen fra den onsdag til den følgende kaldtes derfor Imber-Vika og 4de adventsøndag Imbresøndag. St. Thomasdag, som faldt i denne uge, reiste man om til venner og naboer for at smage paa juleøllet. Ruset, som de tog sig, kaldtes efter Wille skokebollen. Skokebolle er en første bolle af nybrygget øl. Upskoka er nybrygget øl, som øses op af gjæringskarret. Var det klart og godt veir paa denne dag, ventedes et godt aar, og som veiret var paa denne dag, vilde veiret hele vinteren blive.

Var du uheldig med brygginga så ølet blei svakt, var det stor skam og kanhende tegn på at n' Vårherre hadde ei høne å plukke med deg. Ølet skulle være så sterkt at når den tredje drakk, skulle den første kvede, het det. Som ølet tel Ola, brukte bestefar min si:

 Han brygger sterkt øl, han Ola i garden.

Det romler i magen som toreslått,

det braker i broki som børseskått.

Det kunne gå livat for seg, kan en skjønne, med drekking og skåling og reking mellom gårda. Og hadde du uroa ølet kunne det bli slåssing. Ølbollen blei sendt rundt så alle drakk av samma bollen. Ofte gikk det som fra denne innskrifta i en ølbolle fra Rauland i 1779:

Ud af min gule krop

en Bonde før har drukket,

og med en enskiels kop

 sin Tonges Brans udslukket.

Et veldigt rus han fik,

saa knapt han kunde staa,

men som det gik med ham,

saa kan det flere gaa. 

Du kunne og drekke einskils med enskielskop eller einskilskål, beregna på en person. Om å drikke einskils skreiv Landstad på 1800-talet: 

"Naar maden er taget av bordet, bæres der frem ølboller af indtil en skjæppes rum, hvoraf 2 eller 3 sættes på det langs stuen løbende bord. Gjæsterne sætter sig da omkring dette, især de gamle, medens ungdommen danser, kvinderne ved den nederste og mænderne ved den øverste ende. I enhver av de store med inskripsjoner og brogede farver malede ølboller svømmer en and, der er uthulet og dannet til en slags øsekopp. Skjænkesvenden øser nå opp det sterke skummende øl i smaa skaaler, af størrelse med en kontorkopp,"einskjelskoppar"; disse skal enhver drikke ud. Dette kaldes at drikke "einskjels" (en for en) og nu går det løs med drikkestev".

Over her er einskilsbolle - skjelsing, skål eller einskilskopp - med innskrift Olle Omundsen Øde-Gaard 1777 fra Hægebostad. Så kjenge med to hestehuer og innskrifta Drik din lost tak Gud for sine gawer 1792, fra Voss

Så var ølfuggel, gjøytil, gås, høne, høneskål, kane, kani, kjenge, koks, mjokk-høne, orre, pelikan, skafse, øland, ølgås, ølhane, ølhøne, ølkjenge, ølkopp, ølbolle, trøys, øreskål, ølause, ølskål, ølstaup, vangar, vengeskål, øltankar, kanne, krus, beger, bekar, drikkehorn. Kjært barn har mange navn, som a Hanna bruker si.  

Ølfugl fra Rauland: Skaalen er liden hastig gaar Tiden drik lystig min Ven Mor Tapper Igen Anno 1744/BV. 

Ølbolle, fra ukjent sted: Jeg eeneste Søster Brøderne fem mei Løster saa Gierne at Skiænke for dem og alle min Vænner ....... Anno 1779 / Ud af min hule Krop en Bonde før har Druket ......  

Ølbolle fra Åseral: En Bonde Drak af Mig i Nat Han tapte Bort baade Hansker og Hat ...... Tilhørende Ole Olsen Espelien, 1851. 

Trøys fra Ørsta: En trøys med øl Paa Bondens Bord er Bedre en mange søde ord. 1796 / I*H*O*S AOD 

Thomasmessedagen var i gammal tid helgemesse for den vantro Thomas, apostelen, tvileren som måtte legge handa i sårene tel Jesus fordi han ikke trudde på oppstandelsen, som dro på misjonsreise tel Persia og India og fikk massevis av gull som han ga bort og som blei stukket med en lanse og led martyrdøden rundt år 70. Thomas er skytshelgen for arkitekter, bygningsarbeidere, landmålere, tømmermenn, murere, steinhoggere og teologer, mot blindhet og vondt i ryggen og for et godt ekteskap. Men øl har'n itte noe med. Nå er minnedagen hans 3. juli.

Bilder: Glædelig jul , 1887 Nils Bergslien julekort. Alle det fantastiske drikkestellet er fra digitalt.museum. Sankt Thomas er fra Ilesia Parroquial de Blesa, Teruel, Museu de Zaragoza, av Bernat Jiménez (1483-1487), wikimedia commons.

20. desember: Om bakkelser i lefsetøyren og kakelinna

Merkelig med detta været, det sku vært mildvær nå, kakelinne og lefsetøyr, på grunn ta all varmen fra bakeinga før ju, men det er itte mye lefsetøyr her.

I 1814 var det travelt med baking på denne tia. Da sto kjerringene ved takka i eldhuset og bakte lefser. Mye lefser. Jernkaker og smultbakst blei gjerne bakt tel fest og høytid. Men bakerovnskaker var det itte mye ta. Itte mange hadde hadde en bakerovn i 1814. Jernkomfuret med bakerovn inni blei itte vanlig før et godt støkke utpå 1800-talet. Og da a Hanna Winsnes kom med Lærebog i de forskellige grene af husholdningen i 1845 blei det fart i bakinga av spesielle julekaker og søt bakst av finmjøl og sukker og fine krydderier, særlig i by'n. 7 oppskrifter på krumkaker har fru Winsnes i boka si. Her er ei oppskrift på Fattigmands-Bakkelser med blant annet 24 Æg, 24 Skeer tyk sød Fløde og 8 Skeer fransk Brændeviin. Resten av oppskrifta kan du lese her.

Hos husmannsfolk og småfolk var det mest lefse i 1814 og itte julekaker som  nå. Lefsa er kjært barn med mange navn som en sier, kling, klining, klenning, lems, finlefse, tynnlefse, tykklefse, møsbrømlefse, krinalefse, rylefse, gnikkalefse, mørlefse. I jula kom lefsa med no godt inni - smurt med gomme, mæssmør, prim, brunost, søvvel, rømme, smør, sukker og kanel og je veit itte hva det er alt sammen. Men godt er det.

Jernkakene er eldgamle. Kanskje så mye som i 1000 år har folk steikt bakkels i jern her tel lands. Det kunne være abelater - altså avletter - ifra oblat.

Så var det skrivarbrød og krumkaker. Og vafler steikt i firkanta jern. Og goro - gode raad. I Danmark heter de fortsatt gode raad. I Sverige heter de gorån. 

Kakejerna hadde langt skaft og var tel å ha i grua. Sånne blei det laga på Bæromsverket eller hos smeden i bygda. Åsså blei det så fint mønste på kakene. Det aller fineste jernet var aposteljernet som trøkte bilde av de tolv apostlene i ovale rammer rundt kanten av kaka.

Smultbaksten kunne være hjortetakk, bordstabelbakkels, smultringer og rosettbakkels. Og fattigmann. Den er også en gammal bakkelse, visstnok kom den ifra Venedig i Italia på 1400-tallet. I Danmark kaller de fattigmann for klejner, ifra klein som betyr liten på tysk, eller Norske klejner, og i Sverige kalles den klenät. En klenät er et lite klenodium, et klenot - "et litet, dyrbart och fint arbetat föremål". Gustav Vasa var visstnok frøktelig glad i klenäter.

Og hos de fine - hos Peder Anker på Bogstad for eksempel - der var det flust med godssaker å ha oppi kakene som andre bare kunne drømme om: Det var krydderier ifra fremmede land, kanel, nellik, ingefær, muskat og pepper. Peppernøtter og pepperkaker har det forresten vært lenge - i 1444 blei det skrivi om pepparkakor i Sverige og i 1534-36 importerte Gustav Vasa små pepperkaker.  På den tia var de gjerne bakt av rugmel og tilsatt honning eller malurt og krydderier og var voldsomt populære. Tel jul i 1580 bestilte kong Frederik II av Danmark og Norge to tønner pepperkaker tel Adense gård og fem tønner pepperkaker som skulle spises tel nyttår på Koldinghus. Mer om pepperkaker her.  Og mer om julebakst her. Og under her er det oppskrifter:

Små pepparkakor fra Kajsa Vargs ”Hjelpreda i hushållningen för unga fruentimber” utgiven 1755:
Utaf 5 skålpund socker och litet vatten kokas en sirap, som slås i ett tråg, hwarefter 5 skålpund godt hwetemiöl deruti straxt blandas, med et och et halft lod cardemummor, et halft lod muskotblomma, et och et halft lod canel, et halft lod näglickor, 3 lod sönderskurne pommerantsskal, 3 lod sönderskurne citronskal, et och et halft lod Paradiskorn, et och et halft
lod Sal Tartari, hwilken sistnämnde först uppblandas med rosenvatten, rör sedan alltsammans i sirapen, medan han är varm, en hel timma om med en trästöt och låt det få giäsa et halft dygn, kafla derpå ut degen tunn som en dubbel slant och skär honom sedan i rutor, eller på annat sätt,
efter eget behag; strö litet mjöl på koppar-bottnar eller bläckfat, hwaruppå de uti ugnen gräddas. Den som behagar, kan lägga sönderskuren mandel eller succat i degen när han utkaflas.
Skålpund = 425 g
Lod = ca 13 g
Paradiskorn = krydda av kardemummatyp
Sal Tartari = pottaska, användes som hävningsmedel

Familien Ankers Sokker Plæsker - pleskner - fra slutten av 1700-tallet, herfra:
Sokker Plæsker (original anno sent 1700-tall)
Et pd. Meel og 1 pd Socker 21 Egge Blommer for sig selv som Slaaes til det h[e]ver, hav Socker i og slaae det til det Smeltes, slaaee viden til den er Stiv og kom den i og Rør sagte, Rørt varlig til det er jevnt og læg net paa Papiret, strøe Sigted Socker paa og lad Steeges.

I Danmark åt de Æble Skiver tel jul: 
Tag sød fløde stødt Caneel og Sukker 4 Ægge Hviider rør det vel om, kom saa Hveede-Meel deri at det bliver som en Pande-Kage-Røre. Tag saa skrælte Æbler, skiær i Skiver, tag Æble-Huset ud med en spids Kniv at dog Huset bliver helt dypp det i Røren og kom det i afklaret Smør som koger ligesom til Sprut-Bakkels.

Æbleskiver 1782:
Tag store æbler, skræl dem og hul kernehuset ud, skær dem siden i skiver, der dertil en dej mådelig tynd med mel og hvidtøl eller lidt vand og lidt salt, lidt sukker. Tag så æblerne og vend dem om i dejen, og kom det i hedt afklaret smør, og lad dem bage, så er de færdige.

Hÿpin at tillave, brukes på abelater, fra rundt 1814, herfra: 
Mand tager 1 pd. Mandeler og skiær dem effter Længden i Strimler,
saa og Socat og Pomerans Skal som og maae skiæres i Strimler,
dernest et Pund Socker som maae stødes vel Smaat,
og have det saa iblandt Mandlerne og Socaten og Pomerans Skallerne,
og heller derpaa lidet Rossenvand saa meget at det bliver fugtig,
og lade det saa staae een halv Times Tiid at Træcke sig,
saa maae mand tage Abelater og lægge 2 eller Fire paa hver Abelat;
De maae Steeges med hastig Varme i Tærte Pande,
og naar de ere Stegt, Klipper mand dem af og vel jevne omkring.

Bilder: Fra Hanna Winsnes Lærebog i de forskellige grene af husholdningen 1845. Avtegning av detaljer på aposteljern, Storli, Oppdal, Sør-Trøndelag, herfra. Avlettjern med Christian VI's monogram, begge fra digitalt museum. Bakstekjerring 1904, wikipedia.