Har du itte sopelime?

Har du itte sopelime, sier du?
Ja, da syns je jammen du skal skynte deg ut og lage deg en, mens det enda er lyst. Så tar du limen og hiver 'n uttafor døra mens det ennå er igjen litt av Gregormess, og sånn får du lus og lopper til å holde seg unna til sommer'n. Fin å feie og sope med er 'n også.

Å LAGE SEG SOPELIME

Til sopelime trenger du et bjørkeris - en bunt med tynne bjørkekvister med mange småkvister, kanskje en meter lange. Omtrentelig sånne som vi bruker til fastelavensris og som umulige unger fikk ris på rumpa med i 1814 og deromkring. Du trenger også en passelig lang kjepp til skaft. Så danderer du kvistene rundt skaftet som en pen bukett og surrer hele sulamitten sammen, så hardt du bare greier. Skaftet er forresten itte nødvendig. Før brukte vi vidjespenning til å feste med. Det er en slags reim som du lager av en tynn og bøyelig kvist. Nå for tia bruker folk flest ståltråd, for den er så lett å få stram. Til slutt kan du kutte av litt i enden, så sopelimen din blir rett og fin. Og så er det bare å feie i vei. 

Gregormess 12. mars - kråkedagen

I dag er det kråke på primstaven. For på Gregormesse - eller Gregoius eller Gregusmess eller Greggamøss som folk sa før - da kommer alle kråkene fra kysten og fra Danmark og hvor de nå har vært, og flyr innover i landet for å holde kråketing, sånn som mennene på Eidsvoll i 1814.

Nå er natta og dagen like lange, så nå kan vi både stå opp og legge oss oppi Eineåsen uten å tenne tranlampa. "Gregori tid - natt og dag like  vid" - som en bruker si. Klart vær varsler godt år.

Det er et vers om kråka, så en skal huske på når hu kommer, og få ut sopelimen. Verset blei skrivi ned i presten Wille sin "Beskrivelse over Sillejord Præstegjæld i Øvre Tellemarken i Norge tilegnet Hans Kongelige Høyhet Kronprins Friderich" i 1786:

"Gregors Mes maae de vente mig,

Maremes kommer jeg vist,

kommer jeg ikke førend Saamaarsdag,

da skal jeg komme om det var på en stav."

Hanna og je har hivd sopelimen uttafor døra. Det holder lus og lopper unna til sommer'n. Så slepper du den plagen. Lusa, den er itte godt for noe. Je trur itte det er sant, sånn som de sa på Hedemarken - at det er godt at onga får lus, for det viser at de er friske. Forresten, nå kom je på ei regle om kråka:

"Kråka satt på gardstaur,

skreik etter bryne.

Hva skal du med bryne?

Slå gras.

Hva skal du med gras?

Gi ku.

Hva skal du med ku?

Mjølke mjølk.

Hva skal du med mjølk?

Yste ost.

Hva skal du med osten?

Gi prosten, for han synger så vakkert uti kjærka."

9. mars og 40 riddere på primstaven

Slik været blir i dag skal det bli i 40 dager, sa folk før. Her i Bærom har vi brukt å si det sånn: "Fryser det natt til de 40 riddere, skal det fryse 40 netter fremover." I Danmark sa folk sånn: "Hvis solen denne dag blot vil skinne så længe, som en fummelfingret kælling er om at sadle en hest, vil alt gå godt”.
Oppi Eineåsen var det frostfritt i natt og i dag har sola skint i mange timer. Så hvis danske kjerringer ikke er enda mer fomlete med hest enn Hanna og meg, da lover det usedvanlig godt for våren og året.

Merket på primstaven er en halv sol. Dagen er til minne om De 40 ridderne - romerske hestesoldater - i byen Sebaste i Armenia i året 320. På den tida var det flere keisere i det store Romerriket og mye krangling og slossing og uenighet. Den kristne keiseren Konstantin den store hadde innført religionsfrihet samtidig som keiser Lucinius bestemte at folk skulle ofre til de gamle gudene.

Hele 12. legionen på mellom 4500 og 6000 mann hadde fått ordre om å ofre til gudene. Det var vel helst til krigsguden Mars, tenker jeg, han som mars måned har fått navn etter, og kanskje litt til keiser Lucinius også. De 40 ridderne nektet fordi de var kristne. Det var ikke lurt, for Lucinius hadde bestemt at de som ikke ville ofre, skulle straffes med døden. Så måtte De 40 ridderne ligge nakne på isen på en frossen innsjø en lang og iskald natt. Noen sier at de frøs ihjel. Noen sier at de overlevde, men ble brent på bål like etterpå. Minnedag fikk de uansett. Her kan du lese hele historien.

Bilde: De førti martyrene fra Sebaste, wikipedia. Primstavmerket har jeg lagd.

Ei kjerring fra Bærom og 8. mars

I anledning dagen kom je på ei vise om ei vond kjerring. Visa er skrivi ner av J. Taasen, udatert og etter ukjent sanger, men den er ifra Bærom. Hu ligner på kjerringa mot strømmen og andre kjerringer som tørte å stå på sitt. Takk tel vonde kjerringer, sier nå jeg, for det er slike som har forandra historiens gang!

For hvis det er noe som er forandra på 200 år, så er det åssen det er å være kvinnfolk her til lands. I 1814 var det mannfolk som bestemte. Jenter og damer og kjerringer, de var umyndige.


Først var det far din som bestemte over deg. Så var det ektemannen din, om du blei gift da. Om mannen døde og du blei enke, da blei du myndig. Men du måtte likevel ha en mann til verge, en som gjorde avtaler og styrte med arven og penga og eiendommen din. Så mye for den myndigheta. Og om du arva noe etter far, så var det bare halvparten av det bror din arva. Ikke fikk du studere eller være med å bestemme. Men ofte tok du tyngste børa.

Urimelig, spør du meg. Norges første feminist, Ludvig Holberg, han skjønte hvor urimelig det var allerede i 1720, da han skreiv Peder Paars:

"Skal A, skiønt hun er viis, fordi hun er Qvinde,

Fordi hun gaar med Skiørt, fordømmes til at spinde?

Skal B, som er en Nar, en Drukkenbolt, et Faar,

Strax Mester være, just for han med Buxer gaaer?"

Ikke rart kjerringer blei vonde. Karene var ikke alltid greie de heller. Den som tror kjerring kommer av kjær tar feil. Det kommer fra kar! Visa er gammal og fins mange steder i landet. Den første som skreiv den ned var Jørgen Moe på Ringerike. Det fins en dansk versjon fra 1600-tallet. Der drukner også den stakkars kjerringa. Men så kommer hun tilbake som sur sild og hevner seg på ektemannen med å gi'n dårlig ånde. Her kan du lese mer om Kjerringa på havsens bunn og her er Bæroms-visa.

Den vonde kjærringa

De hendte sig en Lördagskvæl, je skulle ut aa fria,

mötte mei ei gammal kjærring, je trudde, de var en piga.

-Aldri fekk je dagen go for den slemme kjærringa

aa aldri fekk je nattero for den slemme kjærringa -

Den fyste natt, vi laag ihop, vi kystes aa vi klappas;

den andre natt, vi laag ihop, vi luggas aa vi nappas.

Den trea natt, vi laag ihop, saa beit 'a mei i næsa,

de var naa vist en tre vekers ti, je netop kunne læsa.

Den fjære natt, vi laag ihop, saa beit 'a mei i öre,

de var no vist en tre vekers ti, je netop kunne höre.

Saa tok je mei min lille hest, skulle te presten ria.

kjærringa tok sin saubokk fat, rei jamte ve mi sie.

Presten tok si store (lille) bok, aa sette sei tel aa læsa,

kjærringa tok sin krokete kjepp, slo presten over næsa.

Tok je mei min lille baat aa seilte over sunne,

kjærringa tok sitt knatrau fat aa seilte sammelunde.

Saa tok je mei mit lille skib aa seilte over have,

kjærringa tok sitt grynsaal fat aa seilte sei te graven.

Saa tok je mei min lille kniv, aa den var laus i skjefte,

saa sette je den i kjerringas ræv aa seisten syler derefter.

Saa fekk je dagen go for den slemme kjærringa, 
aa sea fekk je nattero for den slemme kjærringa.

Bildene er tegnet av Th. Kittelsen, kjerringa som spinner er fra De sju folene og ektefolkene som drar fingerkrok er fra Dumme menn og troll til kjerringer. 

Visa er fra Dokumentasjonsprosjektet, her. En annen versjon av visa finner du her. Noter på pdf er her.

Å lage kong Frederik - 1

Frederik var en engstelig og puslete liten konge med hvitt hår og kinnskjegg, hvite øyenbryn, blå lyse øyne og stor underleppe. Han kunne ikke kunne skrive skikkelig dansk og hadde dårlig med utdannelse, men han var en populær konge. I 1814 var han 46 år og ikke særlig glad.

Det hadde vært ulykke på ulykke i tvillingrikene. Først brant København i 1795. Under Napoleonskrigen hadde Frederik kommet på kant med engelskmennene, så de tok alle krigsskipene hans og bombet København i 1807.

Dermed havnet Danmark på Frankrikes side i krigen og Frederik måtte hjelpe Napoleon med penger istedenfor å sende korn til Norge. Og så var det jo handelsblokeden og engelskmennene som stengte sjøen mellom Danmark og Norge for all ferdsel og transport. De stakkars nordmennene sultet og led! Og i 1813 gikk staten bankerott og svenske tropper rykket inn i Jylland og værst av alt - i 1814 mistet han Norge. Stakkars, stakkars Frederik.

Vi skal ha med Frederik til alle Bærums barneskoler etter påske. Kan vi lage ham med saueskinnkinnskjegg?

Bilder: Kong Frederik 6. malt av F. C. Grøger, 1808, wikimedia commons. De andre har jeg lagd.

Den digre grisen fra Bærom

Hva er'e du tenker mest på når du itte har matsmulen i huset og det romler og piper i magan så du kunne ete gråstein? Det er mat. Det er skinker og pølser og fett og flesk. Du tenker på det hele tia, du prater om mat og drømmer om mat og synger viser om mat og finner på skrøner og stubber og eventyr om mat.

Her i Bærom er det ei vise om en diger gris, Løragrisen. En mil var'n over magan og med en rompekrøll som rakk fra Bærom tel Amsterdam! Det med rompa er kanskje itte helt sant. Men svær var'n, sikkert stor nok tel at alle de nesten 3000 som bodde i Bærom rundt 1814 fikk metta si. Ska' forresten tru om itte den grisen levde på 1600-talet, på den tia da hollenderen Gabriel Marcelis hadde fått Bæromsverket av Kristian Kvart, og styrte det ifra Amsterdam?

Je trur den Løragrisen hadde et godt liv! Han fikk nok hvete og erter og ligge i silkeseng, sånn som Peder Anker og Kongen av Danmark, itte skuler og rask og ligge i boss, som en annen husmann. Eller som han på bildet. Men det er en annen stubb. Vil du lese den, så finner du den her. Under her står alle versene om Løragrisen. Og klikker du her finner du noter.



Det var'n Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling ifra Bærom. Han skreiv ned noen vers i 1852 og noen flere i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som veit. Andre plasser i landet kalles grisen Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris. Her finner du flere oppskrifter av Den store grisen-visa.

LØRAGRISEN fra 1882

Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken

Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.

-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan

Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang

Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort

Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet

Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

FLERE VERS FRA 1882

Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,

Som største Prestens Stue, ja Stue

-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,

Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,

Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter

Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster

Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegningene har Th. Kittelsen laga, han som eter gråstein er fra Askeladden og de gode hjelperne, grisen er fra Grisen og levemåten hans, begge fra wikimedia.

Mer om å lese: M sier M...

Vi har fått kommentar! Det var hyggelig! Vår venn Arne skriver: " Å lære seg å lese var hardt arbeid, for en skulle gå skrittvis fram. Tenk å stave Mesopotamia 

M sier M - e sier e, sier Me - s sier s, sier Mes... Kan du fortsette?"

Det tar sin tid, ja. Og bibelhistorien og katekismen var full av lange og vanskelige navn - Nebukanesar, Babylon, Hammurabi, Belsasar, Methusalem... Ugreit språk også, som i ABCen under: "For Jesum hav nu Lampen tændt, Med Jomfrue-Skaren hannem vent." Likevel var nordmenn rundt 1814 mer opplyst og bedre til å lese enn bønder ellers i Europa. Takket være almueskolen! 

Bildet er fra en dansk ABC fra 1748, fra boken Dansk skolehistorie I, lånt fra folkeskolen.dk, fagblad for undervisere, herfra.  

På skolen i Bærum i 1814 - del 3

Fra du var 10 til du var 14 år gikk du i tredje klasse. På skoleplanen i Bærum står det at da skulle du lære "læsning, skrivning, regning, særlig hoderegning, bibelsk historie og katekismus". Fra du var 12 ble det ekstra mye bibelhistorie, katekismus og salmesang, for da nærmet det seg konfirmasjon.

Til konfirmasjonen måtte du kunne Luthers lille katekismus.
Du måtte også kunne de 759 spørsmålene og svarene i Pontoppidans forklaring til katekismen - Sandhed til Gudfrygtighed. Og du måtte kunne synge mange salmetoner og kunne mange salmer med mange vers. Alt helst utenat og på dansk.

I 1814 sang ungene på skolen i Bærum kanskje salmen "Dagen viker og går bort" av salmedikteren Dorote Englebretsdatter fra 1678 - ja, endelig en dame, det er ikke mange damer vi hører om i 1814! Salmen hadde 20 vers. Her kan du lese dem. Nå står det 11 vers i salmeboken. Første vers var sånn:

"Dagen viker og går bort, 

luften bliver tykk og sort, 

solen alt har dalet platt, 

det går ad den mørke natt."

I 1736 hadde nemlig kongen bestemte at alle måtte konfirmeres. Etter konfirmasjonen var du voksen og kunne få deg arbeid, bli soldat og gifte deg. For at alle skulle lære å lese bibel, katekisme og salmebok, måtte det lages skoler. I 1739 fikk vi almueskolen for almuen - "Småfolk, især på landet - Bønder og meenig Almue, Huusmænd, Inderster" - altså også for fattigungene fra husmannsplassene i Bærum. 

Før var det bare sønner av bedrestilte eller sønner av kondisjonerte borgere fra Christiania som kunne ha huslærer eller gå på Latinskolen eller på internatskole hos Kristian Kølle som drev skole på Snarøen Hovedgård til 1803. Sogneprest Neumann hadde gått der. Og Eidsvollsmannen Hans Haslum hadde huslærer hjemme på Haslum gård da han var gutt.   

Barna på allmueskolen lærte ikke mye latin og gresk og tysk tysk og fransk, ikke historie, geografi og matematikk. Men de lærte å lese og skrive. I 1814 var mange av bøndene i Bærum lese- og skrivekyndige og eide flere bøker og skrifter enn Bibel og salmebok.

Ja, det var mange flere "småfolk" som kunne lese og skrive i Norge enn ellers i Europa, takket være konfirmasjonen og almueskolen!

Bilder: Forsiden på Pontoppidans forklaring til Luthers lille Kathekismus, fra Nasjonens hukommelse, herfra. Kingos salmebok er fra wikimedia.

Er du tullerusk Hanna - Sante Peter oppå Bæromsverket?

Nå tuller du fælt Hanna! Det er mye følk som har rekt forbi på Verket opp igjennom åra - leg og lærd og fut og fant, grever og baroner, kølharkere, oppgivere, kleinsmeder, hammersmeder, bildskjærere, oppsettere, hytteknekter, masovnsmestre, sogneprester, skoleholdere, vektere, værtshusholdere, fedrivere fra Valdres og Hallingdalen, tourister, kongelig, kølabrennere og Karl 12. soldater - men 'n Sante Peter med den digre nøkkel'n tel himmelens port - han har je aldri sett oppå Bæromsverket!

Bildet: St. Peter med nøkkelen, kalkmaleri fra 1562 i Auning kirke i Danmark.

Vårherre og Sante Peter på Bæromsverket

Å ja. Tenk at folk sulta, også her i Bærom. Godt vi hadde almentreet med barken som ga alle noe å ete. Je er glad for at du har fortalt om det, Karine! Men nå ska` je fortelle om noe enda merkeligere, det skal handle om hu Britta - huser`u henne, Karine?

Det hadde seg slik en kveld oppe på Bæromsverket at ei ung mor som hette Britta satt og gråt så sårt. Hu bodde sammen med onga sine inne i ett av de små husa du kan se oppe i Værksgata. Barna skreik og jamra seg fordi de var sultne.

Britta hengte ei gryte over ilden i grua, la noen småstein oppi den og helte over vann. Så sendte hu onga sultne tel sengs og lovet dem at hu nok skulle vekke dem så snart suppa var ferdig.

Akkurat da kom Sante Peter og sjølveste Vårherre gående nedover bakken i Værksgata. Da de kom ned på flata hørte de gråten i et av husa og gikk inn.
Britta fortalte som sant var at hu hadde lovet onga kveldsmat, men sendt dem sultne til sengs fordi hu itte hadde noe å gi dem.

"Du får gå å røre i ertene i gryta", sa han som var Vårherre.
"Å nei og nei, det er da noen underlige erter, det er bare noen småstein som je fant nede ved elva som je brukte for å roe ned onga", svarte Britta.

"Du får røre i dem likevel", sa Vårherre.

Britta svarte på nytt at det itte kunne hjelpe, men tredje gang hu skulle tel å røre i gryta, kunne hu ite tro sine egne øyne. Nede i gryta var det den guleste, feiteste ertesuppa du kunne tenke deg - med kjøttbiter!

Av hjertens glede takket hun Gud. Hu vekka ongene sine og så fekk dem metta si den dagen au.

Fortalt av Hanna i Haugen etter Asbjørnsen og Moe. St. Peter fra Fåberg kirke. Bildet av kerringa ved grua fra digitalt.museum.