Fare, fare krigsmann

Huskser du Bro bro brille? Gå under armene på to som holdt hverandre i hendene over hodet på oss, i en lang rad til en blir fanget i den sorte gryte, og så må du velge, appelsin eller banan, og så kom du til den ene eller den andre siden og når alle i rekka var tatt til fange og hadde valgt side, så var det drakamp, kanskje om en stokk, og skrik og skrål og hurlumhei helt til den ene rekka mister taket og faller overende og de andre har vunnet.

Bro, bro brille.
Klokka ringer ell've.
Keiseren står på sitt høyeste slott,
så hvit som en mann,
så sort som en brann.
Fare, fare krigsmann.
Døden skal du lide.
Den som kommer aller sist
skal i den sorte gryte.

Helt siden middelalderen har folk lekt bro-leken, og ikke bare barn. Noen mener leken er helt fra 1014, da Olav Digre som enda ikke hadde blitt hellig, enda rev London Bridge, eller kanskje fra da den visstnok ble brent av Olav Tryggvason i 980-årene, eller ødelagt av en tornado i 1091, eller brent i 1136. Ihvertfall ligner leken temmelig mye på London Bridge Is Falling Down. 
Noen mener at det heller  må være den broa som skiller de levende og de døde, Gjallarbrui i norrøn mytologi. Noen mener leken har røtter som går 2000 år tilbake, til eldgamle riter og dansk bronsealder: For å få alle krigere til å møte raskt til kamp ble den som kom sist som kom ofret til guderne - i Danmarks bronsealder var det til Sol og Måne - Ring og Manno - samme skikk som Gallerne også hadde.


Bro-leken fins over hele Europa i mange varianter, den danske presten og folkloristen H. F . Feilberg samlet over 50 ulike nordiske. I Norge sang folk Bru bru breie og i Valdres het leken Mann i grytun. Melodien ligner på en italiensk dansemelodi fra 1400-tallet som heter Bergamasca, og en ringdans fra Tyskland fra tidlig 1700-tall.

Før sto ikke kampen mellom appelsiner og bananer - det forresten minner om sangleken Oranges and lemons, Say the bells of St. Clement's - og hva kirkeklokkene i England sier. På slutten er det sånn:

Here comes a candle to light you to bed, 
Here comes a chopper to chop off your head.
Chop chop chop chop, 
The last man's dead! 

I Hedmark, Telemark, Rogaland og Oppland valgte du stolpa og nagla. I Danmark og Sverige valgte du gjerne gull eller sølv. Men fra gammelt av sto det mellom sol og måne - den evige kampen mellom lys og mørke, dag og natt, det ond og det gode, liv og død. Noen ganger og noen steder var er det samtale mellom fangen og brokterne. I Valdres: "Kostan mann æ du?" - "E e kongens Fiskemann." I Tyskland: "Was wollet ihr?" - "Über die goldene Brücke fahren."  I Sverige: "Vil du til Gu’far eller til Fan?” Klokka ringer elleve. I den tolvte timen, før klokken er slagen og du skal dø.

Og i juli 1814, hva synger folk da? Med Napoleon vel forvart på Elba synger danskene kanskje sånn: "Brow brow brölle, klokken den er ölle, kejserens datter, den långbjænned mær og ære være krigsmand, døden skal du lide ..." mens de slikker sine sår etter krigen og tapet av Norge. Eller sånn: 

Sol og måne går verden omkring.
kejserens datter, den lange kvind,
går på gaden og svanser. 
Bro, bro, brille!

Klokken ringer el've,

kejseren står på sit høje hvide slot,

så hvidt som et kridt,

så sort som et kul.

Fare, fare, krigsmand,

døden skal du lide,

den, som kommer allersidst,

skal i den sorte gryde.

Første gang så la'r vi ham gå,

anden gang så lige så,

tredie gang så ta'r vi ham
og putter ham i gryden!

I Sverige synger kanskje noen "Bor bro brea ... frid vill jag hålla, frid vill jag tigga ... ikke släpper jag dig fram, förn du säger din kjärastes namn." Hva velger du, Gu'fader eller Fan? Eller sånn: 

Bro bro bränna

klockan ringer elva
kejsaren står i sitt höga majestät
så vit som snö
så svart som sot
Faller faller krigsman
vem ska döden vinna?
det skall han som faller i den stora svarta grytan!

Har du tagit prästens sko
prästens sko, prästens sko
har du tagit prästens sko
guld eller silver?

På grensen mellom Norge og Sverige synger de nok ikke. Der er det soldater, stadig flere som samles i kaserner, leirer og forlegninger, ved skanser, fort og festninger. Soldatene leker ikke, de synger ikke og danser. Soldatene sliper bajonetter og sabler, de pusser kanonene, geværene, riflene, muskettene, støvlene og de blanke knappene på uniformen, mens de tenker på krigen, på kongen, på dem hjemme. Sinte. Redde. Venter. Klokken slagen. Fare fare krigsmand, Døden skal du lide. Den, der kommer aller sidst, skal i den sorte Gryde! 

Og Bernadotte, hva synger han, tro? En farandole kanskje - en gammel fransk dansemelodi som lekes på samme måte som Bro bro brille og London Bridge - om en liten svale som har stjålet tre byggkorn og skal straffes korn og får tre stokkeslag som straff, små slag riktignok, men likevel! 

Passe, passe, passera

La dernière, la dernière

Passe, passe, passera,

La dernière restera.

Qu'est-ce qu'elle a donc fait

La petite hirondelle ?

Elle nous a volé

Trois petits grains de blé.

Nous la rattraperons

La petite hirondelle,

Et nous lui donnerons

Trois petits coups de bâton.

Forresten - han synger og danser nok ikke, den langbente franskfyrrige snyggingen. Siden han kom tilbake til Sverige har han han grublet og gremmet seg og forbannet "le diable prince danois" - den pokkers danskeprinsen som på skammeligste vis har tilranet seg Norge - og han har planleagt krig. Kanskje han plystrer litt - Passe, passe, passera? For nå er han klar. Den drakampen, tenker han kanskje, den skal vi vinne, vi velger kniver og de kan ta gafler, vi er mange flere, 45 000 godt trente soldater med massevis av kamptrening og med mye bedre utrustning. Skip har vi, og kanoner også. 

Og de, tenker han, hvor mange er de? 25 000? For det meste bondetamper, unggutter som ikke har vært i krigen før, med dårlige skytevåpen og lite krutt, få kanoner og enda færre skip, og nesten uten mat. Ha, tenker han sikkert. Nous les rattrapperons!  

Bilder og sånt: Detalj fra Phillippe Pigouchet's Heures a lusaige de Paris, 1497 hvor folk leker brolek. London Bridge - fra from an 1815 edition of Tommy Thumb's Pretty Song Book 1815, wikipedia. Oranges and Lemons-tegningen er Walter Cranes, lånt herfra hvor det står mer om leken i England. Bro bro brille-noten er herfra hvor det også står interessante ting om Bro bro brilleleken i Danmark. Tegningen nederst er herfra fra Storkebogen, Børnenes Musik. Sange, Lege og Dandse for en Børnekreds, samlede af en Moder, utgitt i 1889. Her er Fejlbergs forord. Og Valdresversjonen og andre norske kommer hvis de dukker opp. 

Vassausa

Om Vassausa 20. juli - Margitmesse, dagen tel den hellige Margareta - kommer med regn, blir det regn framover. Primstavtegnet er gjerne en en ause, eller en drage.  Her er'e så fint, men en kan aldri vite. Fekk ho Marit Vassausa noe i vassausa si, vart det vondt å få høyet tørt den sommeren, brukte folk å si. I Norsk Folkekalender sto det slik: Da maa man ikke røre Aager og Eng, thi sker det faar man intet godt deraf. Forresten er'e vel itte så farlig, for det er itte mange som henger høy på hesje nå tel dags.

Den hellige Margareta av Antiokia var ei kristen jomfru som sku bli gifta bort tel en fæl hedning men nekta og blei hu torturetr med kokende olje og jernkammer og ild og isvann og tel og med slukt av en drage. Men Magrete var like hel og vakker. Tel slutt høgde de a hue. Så blei hu helgen for bønder, hushjelper, fødende og ammende kvinner, og blei en ta de 14 nødhjælperne. 

Bilde: Foto Kjartan Hauglid, fra baldakinen over alteret i Torpo stavkirke som viser scener fra Margretes liv, her har hun akkurat kommet ut av dragen. Flere bilder her.

Terje Vigen - Norges nasjonalepos

Ingen ringere enn Henrik Ibsen (1832-1906) har skrevet det kjente diktet om Terje Vigen. Mange mener at nettopp dette diktet er Norges nasjonalepos. Det betyr at mange mener at dette er det viktigste diktet som er skrevet i hele Norge. Slike ting kan man alltid diskutere. Men sikkert er det at diktet forteller en historie som treffer oss rett i hjertet - den dag i dag. Diktet forteller nettopp om tiden i Norge (1809) da sulten og hungeren var som verst. Terje Vigen rodde fra Norge til Danmark for å hente korn til kone og barn. Men på grunn av Napoleonskrigene ute i Europa voktet engelske skip kysten utenfor Norge. De engelske sjøfolkene stoppet skip, tok lasten til England og arresterte dem de kunne få tak i. Slik gikk det til at Terje Vigen ble fange i England. I diktet står det at han var fange i den engelske "prisonen" i fem år. Men etter fem år kom Terje Vigen tilbake til Norge i 1814. Nå skal jeg ikke røpe hele historien. For handlingen finner du ved å lese diktet. Du kan gå inn på denne lenken: http://www.saltis.net/terjevigen.html

Det er den kjente norske tegneren, maleren og forfatteren Christian Krogh (1852 - 1925) som har tegnet de uforglemmelige tegningene til diktet om Terje Vigen. Dersom du synes diktet er for langt eller vanskelig til å klare alene, kan du spørre en voksen om å lese det sammen med deg. Man trenger ikke lese alt på en gang heller. Kanskje går det an å dele det opp over noen dager? Jeg håper at hvis du spør en voksen om å lese dette diktet med deg, blir den voksne veldig stolt og glad. Da kan dere snakke om diktet og hva det handler om.

Bildet av Henrik Ibsen er hentet fra: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5a/Ibsen_photography.jpg

I gjeterskauen, Bærom 1814

Gode dager, lange, lyse, varme. Korte netter, lyse og trygge. Nå er setertia i Bærom. I Vestmarka og Leuchsalmenninga, Avtjenna ved Hole, i Bjøromskauen, oppved Vensåsseter og langt innpå Krokskauen ryker det fra størhus og rauter ifra fjøs og skrangler ifra mjølkestell og lurlåten går imellom setrene, om bamsen sku komma.

Gjeteronga flyr berrføtt etter flokken, vasse i myrer, hoppe fra tue tel tue, fra stein tel stein og over bekken, tråkke og tråkke og trø gjennom kjerr og kratt og mellom høge graner, over grønne sletter, opp på hauger og åser og ned att, med påk i handa og gjeterhønn i ei snor, ifall gråbein sku finne det for godt å dukke opp, eller bamse brakar. Komma da, kyra, komma da Rausi, Gullsi, Gullros, Mairos, Blomros, Gorosa, Gulldokka! Og Sommerbonden, eneste karen på setra han, oksen. Og blir det kaldt i myra, så trør du bare oppi ei nylagd ruke, så får du fort nok varmen i tea. Eller holder foten under når det er ei som tisser. Eller krøker deg sammen tett innatt magan på ei stor varm kyr når flokken har lagt seg og hjorter. Med kinnet mot den varme halsen. Snuse inn lukta av ku. Lyden når hu gomler og tygger, pruster, trygg og rolig. Den store, varme, våte tunga om du har salt.

Ensomt? I sommerskauen? Der hvor det spirer og vokser og gror og flakser og flyger og rusler og tusler og kreler og kryper og knaker og knekker og sildrer og renner og suser og bruser og kvitrer og krakser og piper og skriker og surrer og summer og brummer? Ensomt i skauen hvor det yngler og yrer og tyter og eser og nesten renner over av liv? Av fuggel og orm, mygg og humle, rev, hare og den store æljen!

Og noen ganger tusler det av småfolk, tasler det av tusser, rusler av det andre følket, de som bor under beina på deg. Noen ganger kan en skimte huldra, i en tåkedott, i et solstreif, bakom ei rot, en stamme. Så vakker at det svir i aua. Eller nøkken, plutselig sørgmodig i vasskorpa på et tjern så blankt som et øye som speiler himmeltaket. En ska vite å passe seg, korse og be, itte gå etter, itte miste hue, itte la seg lokke, itte la seg lure, så går det bra. Om sommeren går allting bra. Og snart blir det bær på tuene, blått i blått, trala!

Om baggar, blomster og botanisering

Juli 1814 - da var nok Karl Johan opptatt med å planlegge hvordan han skulle tvinge sine nyervervede landsmenn nordmennene til å etterkomme Kieltraktaten. Skal tro hva han kalte oss? Det var nok noe fransk, Les Norvegiéns kanskje, for Karl Johan, eller Jean Baptiste Bernadotte som han egentlig het, kunne ikke mye svensk, og ikke et kløyva ord norsk. 

Svenskene ellers kalte oss nok for norrbaggar. Det hadde de kalt oss i mange hundre år, ihvertfall siden den påsken i 1257, da Birger Jarl - under Håkon Håkonsson Unges besøk - påla sine menn å ikke kalle de norske gjestene for baggar. Noen mener bagge kan komme fra det latinske ordet for nordmann, Norvagus, som noen ganger ble skrevet Norbagus. Noen mener det kan være en humoristisk forsvenskning av bagler, fra norrønt bagall - bispestav - som var navnet på de som lå i strid med kong Sverre og birkebeinerne  på 1200-tallet. 

Noen mener det kommer fra norrønt bágr, som betyr vanskelig, som byr på hindringer, og bágr, substantivet hindring, om det vanskelige farvannet rundt Bágaholmr festning på Bagarholmen i Nordre älv i Göta-älven -Bohus festning - Danmark-Norges sterkeste festning på 1400-tallet. Her var grensen mellom Norge og Sverige helt til 1658, og de som bodde på nordre bredd var altså norrbaggar. Siste gang festningen ble beleiret av dansker og norrbaggar var i 1678.  Bagge kan visst også bety gosse, yngling og nogot tjockt eller klumpigt, som kloss ock knöl. Bagge er visst ihvertfall helt sikkert fåretestikkel - det styggeste man kunne kalle en nordmann i middelalderen. 

Det fins en blomst som svenskene kaller baggsöta - det er den som vi norrbaggar kaller søterot og som på latin heter gentiana purpurea. Helt fra middelalderen har søterot, sammen med kvann, vært eksportert i store mengder til både Danmark og Sverige hvor den ikke vokser. Den fikk visst navnet baggsøte i Sverige fordi den kom fra norrbagge-land. Men ligner ikke blomsten kanskje bitte litt på fåretestikler?

Søterot var en viktig medisinplante til langt utpå 1800-tallet, særlig god mot alle slags mageplager, mot fordøyelsesbesvær, løs mage, brekninger, dårlig matlyst og innvollsorm. Den ble også anbefalt mot sykdommer i lever, milt og hjerte, hoste og halsesyke, brystverk og vatersott, tuberkulose og til og med mot pest!

Søtrot smaker fryktelig bittert og beskt, men kalte du den beskrot - eller bitterrod som den kalles i Danmark - så ville den hjelpe dårligere mot sykdomsvetter og styggedom: "Vil du kalle meg søte, skal eg skaden bøte; men vil du kalle meg beiskrot, so gjer eg inga bot”. Karl Johan kalte den nok gentiane pourprée og inntok den i form av urtelikør, eau-de-vie de gentiane. 

Skal tro hvem som registrerte og tegnet den vakre søteroten fra Flora Danica, utgitt mellom 1761 og 1883 i sann folkeopplysningsånd. Det var kanskje på en av Jens Wilken Hornemanns botaniseringsreiser, for eksempel reisen i Norge i 1807, eller kanskje på den dansk-norske ekspedisjon i Telemarksfjellene i 1812. Noe av hensikten med botaniseringsreisene var å kartlegge floraen i det store danske riket, samt å undersøke om bøndene kunne sanke medisinplanter som flekkmarihånd, søterot og kvann, siden medisinplanter var mangelvare på grunn av krigen og handelsblokaden.

Veldig morsom og interessant lesning - både Hornemanns Fragmentariske Bemærkninger paa en Reise i Norge i Sommeren 1807, især med Hensyn til Planternes Geographie og fra reisen i 1812 - En fjeldtour ... med mange vanskeligheder - på side 17. Der var blant annet overlærer Martin Richard Flor med. Flor fikk tilnavnet Mosepresten da han i 1808 reiste rundt sammen med kappellan Mathias Wendelboe Münster fra Drøbak og lærte folk å spise brødmose - islandslav - i tillegg til barkebrødet.

Bilder: Svenske soldater - Ljunggren, C. J. (1855). Minnes-anteckningar unde 1813 ogc 1814 årens kampagner uti Tyskland och Norge, herfra. Den norske beleiringen av Bohus festning 1678, tegnet av Erik Dahlberg/wikipedia. Søtrot fra Flora Danica, herfra. Islandslav fra Flora Danica/wikipedia. 

Kari og Knut, Kjell Fut, allemann ut!

Sku nesten tru de er kjærestepar, Knut med ljåen og Kari med riva. De kommer ihvertfall i hæla å¨hverandre på primstaven.
10. juli er dagen til Knut slåttekar med ljåen.
12. juli er dagen tel a Kari, rakstejenta som kom etter med riva for å brie utover høyet om det skulle tørkes på bakken eller rake det sammen om det sku hesjes.
"Kield Fuut og Sanct Knud driffuer Bonden med Ljaaen ud" sa folk før - for nå er tia for å b'yne slåttonna og skaffe vinterfor tel kua og sauen og geita.

I slåttonna måtte alle ut på jordet for å slå og rake og hesje og bære og kjøre. Og når alt høyet var vel i hus vanket det slåttegraut, fin feit rømmegraut med mye smør, og spekemat attåt. Hvis jenter og gutter jobba om kapp om å få høyet først i hus, så varsla det hva slags kalver kyra kom tel å få: Om jentene vant blei det kvigekalver. Var det gutta blei det oksekalver. Primstavmerket tel Knut og Kari er gjerne en ljå, eller ei rive. Eller ei krone, krona tel kong Knut, Danmarks nasjonalhelgen, Sanctus Canutus Rex Danorum.

Knut med ljåen er itte den samme som Mannen med ljåen, han som høster liv og sjeler som bonden høster høy. Knut med ljåen, Knutsok, var vaka før minnedagen tel kong Knut den Hellige som ble drept i 1086. Kari med riva veit ingen hvem var, så var hu nok kjæresten tel n' Knut. Og Kjell Fut, som kom innimellom på 11. juli eller på før 8. juli beilet kanskje også tel a Kari. Dagen er tel minne om en irsk misjonær, St. Kilian, biskop i Würzburg og drept der i 689. Eller kanskje tel Den hellige Kjeld av Viborg som ble drept i 1150? Slåttonn er det, åkke som.

Bilder: Johann Senn, øverst fra Hedemark, nederst fra Høland i Akershus, mellom 1812 og 1815, fra Digitalt Museum.

Jubelår-halvår

Tenke seg tel - at det allerede har gått et halvår av dette annus mirabilis, dette 200-årsjubileet for Grunnloven, dette jubelåret 2014. Og for et jubelår-halvår det har vært for oss to Søstrene oppi Eineåsen, fra vi starta med blanke ark tidlig i januar og tel nå!

Alt vi har fått oppleve! Alt vi har lagd og lært og gjort! En hel "Grunnlovshurra!"-festforestilling, med keiser og konge og kronprinser og Eidsvollsbygning og barkebrød og tilhørende undervisningsopplegg, og spilt og spilt, både her og der, og blant anna på alle Bæroms 30 barneskoler for alle Bæroms over 11 000 staselige skoleonger fra 1. til 7.-klasse og alle de trivelige lærerne deres!

Ekstra moro var det forresten med de 112 barnehageonga på biblioteket i Sandvika, da vi alle samma avslutta med prosesjon og Napoleon med sin hær i Kommunegården. Huser du det, Hanna? Og den flotte Grunnlovsjubileums-feiringa på Jernværket på Næs. Alle de flinke og hyggelige kulturvertene! Og alle gymsalene fulle av unger som roper "Egen konge! Egen konge!" og holder hender og sier "Enig og tro til Dovre faller!"

Nå er vi aldeles proppfulle av gode minner her oppi Eineåsen, og frøktelig stolte og fornøyde med oss sjøl. Litt slitne er vi jo, gamle kjerringer som vi er, så det ska bli godt med en pust i bakken. Vi skriver nok her litt på 1814-bloggen vår, men itte hver dag. Kanskje vi får rydda litt i arkiv og etiketter også, så det blir lettere å finne fram i dette "Bærum i 1814-lageret" vårt, for oss med litt skrøpelige husk. Den som lever får se.

Men først ska vi i gang med å lage "1814-Leksjon" med teater og undervisning som skal ut tel alle 5. klassingene i Bærom i oktober og november, med nye moderne læremidler og undervisningsopplegg og je veit itte hva. Men først så blir det "Grunnlovshurra!" på byfesten i Sandvika og Seterdagen på Glomdalsmuseet på Elverum, med majesteter og barkebrød og hele sulamitten. Hu hei, for et annus mirabilis for to gamle skinn!

Bilde: Fra "Grunnlovs-hurra!" på Evje og på Sandvika bibliotek.

Om Syftesok, Fruedagen og løvetann

Da er det har Syftesok 2. juli kommet og gått. Syftesok er vaka - våkenatta - før dagen til Sankt Svithun, biskopen av Winchester. Her til lands har det mest betydd at en må "syfte" - rense åkern for ugress. Primstavmerket var gjerne et tre, en kvist eller en ugressplante. Eller en ljå, for nå er det tid for slåttånn. Eller en krone, siden det også er Fruedagen, Maria Besøkelsesdag. Og i Stavanger en bispestav siden domkirken der ble viet til Sankt Svithun.
Været på Syftesok skal vare til Olsok - sol og regn: Syftesok setter skyen i lag, det varer fram til olsokdag.

Det er nå vel forresten ikke så farlig med litt ugress? Noen ugress er da riktig pene, og sunne også, som for eksempel løvetann. Navnet dens kommer fra gammelfransk dent-de-lion, tann-av-løve. Det var nok det navnet Napoleon og Karl Johan brukte i 1814. Nå for tiden kaller franskmennene den pissenlit som betyr tiss-i-seng, fordi den virker vanndrivende. Den hjelper igrunnen mot det meste og kan brukes til både vin og salat. Carl von inné skrev om å spise løvetannsalat at "hvorfor Hollenderne ey gierne giver sine Børn den om Aftenen, paa det de ey maae pisse i sengen." Christian Frederik kalte nok løvertann for Fandens mælkebøtte som den heter i Danmark. Før kalte svenskene den for lejontand eller kopiss eller munkhuvud. Nå for tiden sier de maskros. 

Bilde: Fra Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen 1897.

Krigssommer i Norge i 1814

Det er et gammelt ordtak som sier at vi forstår baklengs, men lever forlengs.
Kanskje det stemmer for situasjonen mange nordmenn kjente på i månedene etter Riksforsamlingen på Eidsvoll? Mange tenkte at nå var Norge blitt et fritt og uavhengig land med splitter ny Grunnlov og egen valgt konge - Christian Frederik fra Danmark som vi husker.

Vi som lever i dag - 200 år seinere - vet jo hvordan det gikk! Vi sitter med en slags "historisk fasit" i hånden og vet at slik gikk det ikke. Norge ble ikke et helt fritt og uavhengig land i 1814. Og Christian Frederik var Norges konge bare noen måneder før han skuffet måtte reise tilbake til Danmark. Og da var det en ganske annen som ville ha tronen i Norge ...

Om 200 år vil kanskje våre tipptipptipptipptipp-oldebarn tenke noe av det samme om oss? At vi ikke helt skjønte hva vi var en del av og hvordan samfunnet utviklet seg? Har du noen gang lurt på hva skolebarn kommer til å lære om oss i år 2214?

På tross av alt som hadde skjedd på Eidsvoll, ville ikke England, Russland, Sverige og andre stormakter i Europa gi seg. Husker du helt tilbake til januar 1814? Til Kieltraktaten? Det var da stormaktene bestemte at Sverige skulle få Norge som belønning for at de hadde vært med på å nedkjempe Napoleon. Dette hadde stormaktene ikke glemt! Utover i mai og juni 1814 kom det utsendinger fra stormaktene for å minne Norge på at vi MÅTTE gå i en union med Sverige! Men -

Men hva? Skulle vi liksom bare "bli svenske"nå da - rett etter over 400 år i union med Danmark? Og hadde vi ikke nettopp valgt vår egen konge kanskje? Det ladet opp til krigsstemning i landet vårt og den 9. juni 1814 ble det sendt ut en oppfordring om alminnelig bevæpning. Det betydde at alle som kunne, måtte ut å slåss i krig for Norges selvstendighet. Alle soldater måtte avlegge en ed: "Heller dø først som sist med sverd i hånd enn å dø langsomt som slaver for svenskene".

Vi vet at det var mange menn ifra Bærum som dro ut i krigen. Det fortelles om at folk hørte hestehover som galloperte og kanondrønn inne i hodet sitt. Det var tegn på krig. Den 26. juli angrep den svenske hæren og marsjerte inn i Norge med 45 000 soldater. Kan du se det for deg? 45 000 er mange! Særlig mot en dårlig utrustet norsk hær på 33 000 mann. Allerede 4. august overga festningsbyen Fredrikstad seg. Fem dager senere sto et nytt slag mellom svenske og norske styrker på Langnes i Østfold. Mange ble drept og såret. Christian Frederik skal ha utbrutt: "For meget blod for min skyld".Samtidig kom det tilbud om våpenhvile og forhandlinger fra den svenske kronprinsen Carl Johan. Han ønsket å å bli enig med nordmennene fort. Derfor samlet nordmenn og svensker seg i Moss og ble enige om "Mossekonvensjonen" den 14. august 1814.
Krigen var slutt. Noen var rasende og mente at Norge burde ha kjempet mer. I ettertid tenker de fleste at det var bra at vi ga oss. Krigen kostet dyrt med mange sårede og døde.

Og hva nordmenn og svensker ble enige om i august 1814 skal vi skrive mer om i denne bloggen etter noen lange sommeruker. Hele 1814 er som en lang fortelling som hele tiden kommer med overraskelser. Det beste med å lære historie er at det er underholdenede og overraskende som i den mest spennende filmen vi kan se. Og så kanskje vi lærer å ikke bare forstå baklengs, men også litt forlengs? Det kan vi håpe på!

Bisp under Birkerod - om orm

Hoggormen har legedomskraft. Det er nok fordi den skifter ham, skreller ta seg hele skinnet og blir som ny. Det hadde vel vært no, Hanna, å skrelle ta seg det gamle skrukke- skinnet og komme ut glatt og rosa som en speunge!
Ormen kan spå om været. Hvis han ligger i sola blir det regn. Drømmer om orm betyr løkke. Har du et ormeskinn kan det og bringe løkke. Og har du en orm i pengepungen blir du rik.

Mot bitt tar du salmeboka og stryker over. Eller legger på groblad, hegg, einerbark og lauk. Om du lar unga spiser den første hvitveisen som åpner seg om våren er de verna imot bitt.

Og så er det jo theriak, den frøktelig gode medisinen med nesten 70 virksomme ingredienser som hjælper imot alt. Oppi theriaken er det gullstøv og perlestøv, rosenblader, honning, myrra, knuste maur, edderkoppspinn, paddeslim, bevergjel ifra rompa til beveren, urter og krydderier - lakris, safran, kardemomme, valeriana, gentiana, angelica, rabarbra, aloe, enerbær - og mye sterke, gode dråper - vin ifra Malaga er spesielt bra - og rikelig med hoggormkjøtt. Ondt ska ondt fordrive, som en sier.

Og så er det vers mot hoggormen som en kan lesa på, tre ganger, som detta er ifra Ullensaker:
Der sad en Bisp under en Birkerod,
stak han Jesus i sin Fod.
"Jeg stak Manden den skjønne,
jeg stak ham, saa han røne,
jeg stak ham, saa han daaned."
"Ja, stak du Manden den skjønne,
saa kommer en Mand fra Bammerdal
og knuser Galdere og Eterne dine."
I Navnet Thor, Odin og Frigga.

Buormen ska du itte slå hjæl, itte hoggormen heller, forresten, for han er freda. Og han er mer redd for deg enn du er for han. Dreper du en buorm, da kan krøtterløkka gå tapt. I Sverige blir'n  kalt for lykkeorm - "lyckoorm". Buormen skal få drikke mjælk ifra ku og sau, leike med onga og passe på minsten i vogga. I 1762 skreiv Sunnmørepresten Hans Strøm skreiv at "Den saa kaldte Bue-Orm ... opholder sig gemeenlig i Fæe-Husene, hvor den gierne taales i den overtroiske Tanke, at den fører god Lykke til Qvægavling med sig ...".

Du må forresten itte kalle hoggormen for orm. Det er bedre å si Jo Kingmann eller Jo Kingle, Krok, Bøyg, Bjug eller Bisp eller no' - for itte å lokke'n fram. Noanavn heter det på fint. Langtrøll kan du og si, i slekt med trollpakk og sjøormer som'n er. Takk og lov for at'n bare er en liten slektning og itte stor som for eksempel den i Mjøsa og andre sværinger!

Bilder: Apotekeren som m ikser theriak: Hortus Sanitatis, 1491 herfra. Hoggormen på steringjerdet: Egen. Sjøormen: Olaus Magnus, Historia de Gentibus Septentrionalibus 1555, wikimedia.