November, for to hundre år siden

November 1814 - i løpet av tre uker bygges det nye Norge, leser vi i en fin artikkel i Aftenposten i dag 18. november - på dagen 200 år siden den nye regjeringen ble formelt utnevnt med Peder Anker som Norges første statsminister og svigersønnen hans grev Herman Wedel-Jarslberg som finansminister. Det var travle uker, leser vi, med møter, mottagelser og middager, salutter og gudstjenester, ball hos Peder Anker på Bogstad, og ball i Paleet med 500 gjester. Jeg tenker nok Karl Johan og sønnen hans Oscar var temmelig slitne da de dro hjem til Stockholm 29. november.

"4.11: Stortinget vedtar en ny, unionstilpasset grunnlov og velger Sveriges kong Karl XIII til ny konge.

7.11: Grev Herman Wedel Jarlsberg leder Stortingets delegasjon til Frederikshald og meddeler kronprins Karl Johan utfallet av kongevalget.

9.11: Den svenske kronprinsen og hans sønn, arveprins Oscar, gjør inntog i Christiana i fakkellys, hylles med 27 skudd fra Akershus festning og mottas av stortingspresident Koren Christie og regjeringsrådet.

10.11: Kronprinsen taler forsonende til Stortinget, leverer kongens skriftlig ed mens tingmennene avlegger troskapsed til kongen og konstitusjonen. Kronprinsen holder mottagelse, i kongeboligen Paleet, for hovedstadens elite.

11.11: Svenske grev Hans Henrik von Essen utnevnes til stattholder (visekonge) i Norge.

13.11: Festgudstjeneste for unionen i landets kirker

14.11: Middag for kronprinsen på Bogstad.

17.11: Kronprinsen holder ball i Paleet med 500 gjester.

18.11: Formell utnevning av den nye, norske regjeringen.

26.11: Det ekstraordinære Stortinget, som trådte sammen 7.10, oppløses.

27.11: Den nye regjeringen trer sammen.

28.11: Stort ball på Bogstad gård for kronprinsen og hans hoff.

29.11: Det kongelige følge reiser tilbake til Stockholm."

I 1814 var det nok snø i slutten av november og gjestene fra Christiania kom med hest og slede, godt innpakket i tykke ulveskinnspelser med fakler og dombjeller gjennom vintermørk skog til ball på eventyrgullslott Bogstad. Åh, der skulle jeg gjerne vært for 200 år siden!

Bilde: Bogstad fra skjerioslo

18. november 1814 - Regjeringen er klar

I 1814 var det Kongen som bestemte hvem som skulle sitte i regjeringen. Tenk om det hadde vært Kong Harald og Dronning Sonja som hadde bestemt det samme i dag ... ! Å nei, nå er det blitt andre tider. Nå er det partiet/partiene som får flest stemmer i Stortinget som avgjør hvem som skal lage regjering. Men i 1814 var dette Kongens egen oppgave. Selv om Carl Johan bare var Kronprins, var det han som bestemte hvem som skulle få plass i den første norske regjeringen.

De to viktigste ministrene hadde begge sterk tilknytning til Bærum. Først var det greve og godseier Herman Wedel Jarlsberg. Han ble finansmniser og fikk dermed den vanskelige oppgaven å få orden på økonomien i den skakkjørte, nye nasjonen. Wedel Jarlsberg hadde stor politisk oversikt og ble en ledende skikkelse i Christiania. Det ble sagt om Wedel Jarlsberg at han ikke bar nag til folk. Det betyr at han fort tilga folk det de hadde vurdert eller gjort feil. Derfor var det mange ulike mennesker som stolte på ham. Selv hadde han vært ganske ensom og utskjelt på Eidsvoll fordi han tilhørte Unionspartiet. Men etterpå jobbet han  mye sammen med tidligere motstandere fra Selvstendighetspartiet. Carl Johan lyttet også heldigvis til rådene hans. Herman Wedel Jarlsberg ble så sentral som finansminister at regjeringen ble kalt det første Wedel-minsteriet.

Og selveste statsministeren? Det var ble Peder Anker, svigerfaren til grev Herman Wedel Jarlsberg. Det er kanskje mange som husker at Peder Anker i 1814 ikke bare eide Bærus Jernverk, men bl.a. også strandstedet Sandvigen, Haslom- og Tønnum kirker. Det sies at han ble statsminister noe motvillig, han syntes kanskje at han begynte å bli gammel? Men statsminister ble han og dermed sjef for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm.
Mange i Bærum vet at Peder Anker pleide å bo på det staselige Bogstad gods, på Christiania-siden av Bogstadvannet. Det ble sagt at Peder Anker talte Norges sak i Stockholm såpass intenst at Carl Johan en gang ga ham en ørefik.

Nå hadde Norge ikke bare en Grunnlov og et Storting. Vi hadde også fått en egen splitter ny regjering. En ny tid kunne begynne.

Kilde: Alnæs, K. 1814 Miraklenes år 
Bilde: Kopi av Peder Anker, Wikipedia

9. november: Kronprinsen rir inn i Christiania

Søstera mi, hu Karine Mosedotten og je hadde vandra hele veien inn tel Chrestiania denne dagen da sjølveste kronprins Karl Johan skulle komme ridendes inn i byen. Mye folk var samla i gatene, militære, håndverkere, mest fintfolk, men også noen slike som oss. Men det var lisså kaldt og mørkt og vått som det kan værra på akkurat denna tida av året.  Utrulig nok fant Karine og je oss en liten plass ganske nære Paleet nederst i Kvadraturen, der Kronprinsen skulle bo. Han hadde vært mye nedi Fredrikshald - altså Halden - mens Stortinget gjorde seg ferdi´ med denna 4.-november-grunnloven og valgte ny konge. Men flere folk var visstnok sendt avsted for å fortelle at nå var Norge klart til å bli sammen med Sverige. Det var greven sjøl - han Herman Wedel Jarlsberg som hadde gitt Karl Johan den gode meldinga.
Kronprinsen hadde itte vært sein om å komme seg avsted. Allerede neste dag hadde følget hans kommet tel Moss - og der hadde dem stelt i stand en durabelig fest til ære for´n. Kronprinsen hadde lært seg to setninger på norsk. Det gjorde stor løkke da han gikk rundt og spurte unge og gamle: "Er De gift"? Har De barn"?
Men itte før om kvelden onsdag den 9. november kom følget hans med hester og vogner nedover Ekebergåsen med lysende fakler i regnværet. Og da kanonene fra Akershus festning dundra utover Chrestiania med ni grufulle drønn, sto vi og grein i regnværet. Karine og je var altfor stivfrosne tel å vente på at dem svingte inn i Paleet. Da var vi allerede på vei mot Bærom og hytta vår på Eineåsen. Men vi trudde at vi aldri, aldri skulle værra med på noe liknende igjen.

Den endrede Grunnloven, 4. november 1814

Den 4. november 1814 hadde det nye norske Stortinget sammen med svenske utsendinger diskutert seg fram til hvordan den nye Grunnloven skulle se ut. Hvorfor måtte Norge endre på den Grunnloven som var ferdig 17. mai 1814? Det var fordi vi nå måtte tilpasse oss Sverige. Men Stortinget fikk viljen sin på mange punkter. Et eksempel var at Carl Johan ønsket å ha adelige i Norge. Men nordmennene fikk beholde viljen sin om at det ikke skulle finnes adelige i Norge. Å være adelig betyr at du er utpekt av kongen til å tilhøre en krets rundt de kongelige, som regel med mye innflytelse og makt. Dette syntes de fleste nordmenn ikke var rettferdig.
Mange i Sverige syntes at Carl Johan skulle vært mye strengere mot nordmennene. Mange svensker mente at kronprinsen var for svak, noen mente til og med at Sverige burde ha fortsatt krigen for virkelig å vise hvem som var sterkest!
Hvorfor ville ikke Carl Johan dette? Mange tror at Carl Johan ønsket å bli en konge som kunne bli elsket av folket. Derfor ville han ikke fortsette den blodige krigen. Tilslutt ble da også svenskekongen valgt til norsk konge.
Snart skulle kronprins Carl Johan ri seiersbevisst inn i både Moss og selveste Christiania.

En helt ny tid var begynt. Fra å være et uselvstendig land under Danmark til et fritt og uavhengig land med egen konge, var vi nå i union med Sverige - med felles konge. Men Grunnlovens med sine demokratiske tanker? Den fikk vi beholde.

Unionen med Sverige varte til 1905. Men se det er en annen historie!

Bilde: Faksimilie av §1, i sin ordlyd fra november 1814 til 1905. «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk» Fra et trykk fra den 10. november 1814. Fra Wikipedia.

Sandvika 1814

Tegningen under er fra Sandvika, ikke så lenge etter 1814! Det er ganske stor forskjell fra nå, vil jeg si. I 1814 het Sandvika Ladestedet Sandvigen. Da var det 100 mennesker som bodde der, det var rundt 20 hus og en liten havn. Nå bor det 10 000 mennesker i Sandvika. Et ladested er egentlig en lasteplass, et lite tettsted med havn hvor beboerne hadde lov - privilegium - til å lade, altså drive med utførsel, og losse varer, altså drive med innførsel av varer, og drive handel. Ladestedene handlet mest med trelast, men i Ladestedet Sandvigen var det jern og jernmalm til og fra Bærums Jernverk som ble ladet og losset.

Til havnen i Ladestedet Sandvigen kom det seilskuter, jakter eller jægter som den under, lastet med jernmalm fra Sørlandet. Jernmalmen ble dratt med hest til jernverket Bærums Verk. Fra Verket kom det fsvarte jernovner og andre ting av jern som ble sendt med båter fra Sandvigen og ut i verden, for eksempel til Danmark og England. Om vinteren var det is på fjorden. Da var havna stengt og alle båtene lå på land. Da ble det brøytet vei for hester og sleder over isen til Christiania. Og vinterhavnen til Christiania var helt ute ved Drøbak.

I Ladestedet Sandvigen bodde det seks sjømenn og tre jægteskippere. En av sjømennene, Søren Hansen, var bare 15 år.  En av skipperene hadde en sønn som het Andreas Christensen Ramstad. Han var 11 år og hadde nok vært med faren sin i båten mange ganger. En av sjømennene het Andres Christensen. Han var ikke konfirmert enda han var 25 år. Kanskje han ikke hadde lært seg å lese. Da fikk man jo ikke bli konfirmert.

Det viktigste huset i Ladestedet Sandvigen i 1814 var Malmskrivergården. Huset ligger der enda. Der bodde malmskriver Peder Ellingsen Westbye sammen med sin kone, sønnene Peder Christian på 22 og Jens William på 15 og tjenestejenta Karen på 22. Jobben til malmskriveren var å holde oversikt over malmen som skulle til Bærums Jernverk og jern og ovner som kom fra verket og skulle sendes med skip ut i verden. Malmskriver Westbye jobbet for den rike godseier Peder Anker på Bogstad. Han eide mye av Bærum, blant annet Bærums Verk, Sandvika, Haslum kirke og Tanum kirke. Det var han som fikk laget Ankerveien og som ble Norges første statsminister.

Gjennom Sandvigen gikk Den drammenske kongevei mot Asker og Drammen. Nå heter den veien E18. I 1814 var veien smal og svingete og humpete og sølete. I Sandvigen gikk den over to broer. Begge var av tre. Den ene var Rønne bro over Rønne elv - den vesle elva som renner ut fra Engervannet. Den andre var Løkke bro over Sandvikselva. Før het elva Løxa. Det betyr Lakseelva. Fra Sandvigen gikk også Malmveien opp Evjebakkene og videre til Bærums Verk. Det var den veien hestene dro de tunge lassene med malm og jern.

I Sandvigen bodde det også noen strandsittere og fiskere og en smed med familiene sine. Det var ikke en eneste butikk der i 1814, men det tre skomakere.

I et av skomakerhusene bodde Marie Tøgesdatter på 10 år sammen med faren som var skomaker Tøge Nilssøn 47 år, moren Kari Christophersdatter 49 år og læredrengen Christopher Mathierssønn på 19 år. Skal tro om de bodde der hvor skomakeren i Sandvika holder til nå? Det huset var der ihvertfall i 1814.

Kartet over er litt av et større kart som ble tegnet av en prest i 1790. Han tegnet det etter hukommelsen, men han fikk med både det lille tettstedet Sandvig som altså er Sandvika, veien mot Asker som krysser de to elvene og vegen til Bærums Verk.

Bilder: Sandvika sett fra Kalvøya: litografi av Johan Fredrik Eckersberg. Den kan kanskje ha blitt laget mellom 1848 og 1870, for da holdt Eckersberg til i Sandvika om sommeren. Han døde i Sandvika i 1870.
Båten: "En til Staden Bergen fra Fogderiet Senjen, i Norlands Amt, indlöbende Jagt." Johann Senn, fra "Norske Nationale Klædesdragter", utgitt i København 1812-1815. Fra Digitalt Museum.
Malmskrivergården i Sandvika: Fra Digitalt Museum.
Kart: Utsnitt av "Plan af egnen omkring Christiania", tegnet av presten I. N. Wilse i 1790, fra wikimedia commons. Hele kartet er her.  

20. oktober - En mellomløsning kan være en god utvei.

Det var viktig for alle på Stortinget i hvilken rekkefølge tingene skjedde. Som vi husker fra Eidsvoll ble Grunnloven laget først, og etter det ble kongen valgt. Dette er en rekkefølge som gjør at også kongen må følge Grunnloven i landet.

Det var annerledes i Christiania i oktober 1814. Svenskene krevde at det norske Stortinget skulle akseptere svenskekongen som norsk konge. Bare slik kunne arbeidet med å forandre Grunnloven fortsette, mente de. Situasjonen var så presset at svenskene erklærte at de var villige til å fortsette den krigen som vi nå hadde våpenhvile fra. De fleste på Stortinget tenkte derfor at det ikke var noen annen løsning enn å akseptere svenskekongen straks. De var klare til å "bite i det sure eplet". Inntil en smart kar i fra Moss, kjøpmann Iver Holter, kom på en lur løsning: Han foreslo at Stortinget skulle bestemme at Norge ville gå i union med Sverige, men utsette å velge kongen. Denne mellomløsningen ble en god løsning. Svenske utsendinger kom inn i Stortingssalen og takket høytidelig for avgjørelsen. Dermed hadde Stortinget, under press, bestemt at vi skulle gå i union med Sverige. Men Stortinget beholdt mye av sin makt over hvordan Grunnloven skulle bli - inntil svenskekongen ble valgt.

Kilder: Alnæs, K. 1814 Miraklenes år

Farvel, Christian Frederik! 10. oktober 1814

Seint om kvelden den 10. oktober 1814 kunne man se et lite følge av mennesker som beveget seg ned mot stranden på Bygdøy, eller Ladegårdsøen som den het i 1814. Det var mørkt, regn og ruskevær og det lille følget av mennesker ble bare opplyst av fakkelskinn i det tette mørket.

Hvis vi gikk litt nærmere – hvem ville vi se? Jo, vi ville se flere regjeringsmedlemmer. Og vi ville se en sliten, opprørt konge som ikke er konge lenger. Stortinget inne i Christiania hadde godtatt at han trakk seg tilbake. Dette var akkurat hva Christian Frederik tidligere hadde lovet i et brev til Carl Johan: ”Jeg forlater landet straks Stortinget har godkjent at jeg fraskriver meg kronen”. Christian Frederik hadde vært nøye med at man ikke skulle velge den nye kongen med en gang, men at Stortinget måtte sikres myndighet. Christian Frederik støttet seg ned mot armen til Christian Magnus Falsen – ”Grunnlovens far”. Litt tidligere på kvelden skulle Niels Treschow holde avskjedstale for Christian Frederik, men han fikk ikke fram et eneste ord sies det. En som het biskop Bech måtte derfor fullføre talen. Christian Frederik prøvde å svare på talen, men gråt nesten hele tiden.

Det tok tid før Christian Frederik kom seg ut av landet. Båten lå værfast både ved Jeløya, ved Larkollen og i Stavern – som den gang het Frederiksvern. Han rakk også å få med seg nyheten fra Christiania om at Unionen med Sverige var godtatt. Nå var alle slag tapt. Den 26. oktober seilte han med orlogsskipet ”Bornholm” hjem til Danmark. Men det ble skutt med salutt både fra Frederiksvern og fra selve skipet Bornholm. En eventyrlig og viktig historie var nå slutt. 

Kilde: Alnæs, K: 1814 Miraklenes år.
MiraBilde: Johann Senn,  "Norske Nationale Klædesdragter", utgitt i København 1812-1815. "En til Staden Bergen fra Fogderiet Senjen, i Norlands Amt, indlöbende Jagt." Fra Digitalt Museum.

5.klasse-turné i Bærum: Leselekse fra 1814. Greier dere å lese gotisk skrift?

Hei 5.-klassinger! Her får dere en leselekse fra 1814. Bokstavene ser dere her. Husk at liten s ble skrevet på to forskjellige måter og at å og Å ble skrevet med to a-er. I 1814 var lesebøkene på dansk. Det var ganske annerledes enn sånn som barna snakket i Bærum.
Under de to sidene fra leseboka står teksten med vanlige bokstaver, så kan dere sjekke hvis dere lurer. Og hvis dere vil lese mer gotisk skrift så klikker dere her. Da finner dere hele leseboka. Og hvis dere lurer på hva dusin og tylft og snes er, da kan dere klikke her. 

20

Ti. Tyve. Tretti. Fyrti. Femti.

Sexti. Sytti. Aatti. Nitti. Hundrede.

Par. Dusin. Tølvt. Snees.

_____________

     Naar Korn males paa Qværnen,

saa faaer man Meel. Man kan ogsaa

male Gryn af Korn. Af Meel og

Vand kan man bage Brød. Af Meel

kan ogsaa koges Grød. Af Gryn lige-

saa. Af Byg gjøres Malt. Af

Malt, Humle og Vand brygges

Øl. Af Mælk faaes Fløde, Smør,

Ost og Mysse. Af Myssen kan

ogsaa koges Ost.

___________

    Naar man saaer Liinfrø i Jorden,

 21

saa voxer der Liin. Af den spindes

Garn. Af det væves Lærret. Deraf

gjøres Skjorter, Lagener, Tørklæder

og mere.

     Naar Linnet er udslidt, kan man

sælge Kludene til Papirmageren, som

gjør Papir af dem. Paa Papir kan

man skrive Breve. I en Bog ere

der mange Blade, og de ere af Papir.

Paa Bladene staae Bogstaver, Sta-

velser og Ord.

_________

Sneens Farve er hvid. Kul og

Sod have en sort Farve. Græsset

er grønt. Klokkeblomsterne ere blaae.

Bildene er fra ABC af H. J. Grøgaard, Sogneprest til Vestremoland. trykket i Christiansand, 1815. Den og flere andre gamle lesebøker står her på De umistelige bøger, Høyskolen i Vestfold.

Det første Storting 7. oktober 1814

I fredsbetingelsene fra Mossekonvensjonen fra 14. august ble det slått fast at Norge skulle få i stand sitt første Storting. Dette var en stor begivenhet, et tegn på det nye demokratiet som skulle se dagens lys. 79 representanter utgjorde det nye Stortinget og gjennomsnittsalderen var litt mindre enn den var på Eidsvoll, ca 40 år. Pussig nok var det bare en mann der som hadde tilhørt Unionspartiet på Eidsvoll. Det var grev Hermann Wedel Jarlsberg.

Alle de andre på Stortinget hadde tilhørt Selvstendighetspartiet på Eidsvoll og tatt store ord i sin munn om ikke "gjøre svenske av seg". Vi kan også merke oss at to menn fra Bærum ble valgt til dette første Stortinget, den første var sorenskriveren på Øvre Stabekk Paul Frederik Michael Heltzen. Det var den samme Heltzen som ble stemt inn som valgmann på Kirkelvalget i Asker kirke 25. februar 1814. Heltzen kom altså ikke til Eidsvoll selv, men det må ha vært en god trøst å bli valgt til det første "overordentlige" Storting! Den andre var sogneprest Neumann. Riktignok var Neumann fra Asker, men Asker og Bærum var ett prestegjeld i 1814 - så han representerte begge bygdene.

Det var vanskelig å finne ut hvor Stortingsrepresentantene skulle holde møtene sine. Dette var jo over  40 år før Stortinget skulle få sin egen bygning i hovedstaden. Hvor kunne de finne et passende sted å være? Løsningen ble aulaen til Katedralskolen i Dronningensgate. Den ble gjort i stand så den ble riktig ærverdig og elegant. Men dette første Stortingslokalet finnes ikke lenger i Dronningensgate. I stedet har salen fått fast plass på Folkemuseet på Bygdøy.

Oppgaven for de 79 representantene var å videreføre Grunnloven for å få den til å passe inn i unionen med Sverige. For å få til dette mente de svenske forhandlerne at kong Christian Frederik måtte reise fra Norge og hjem til Danmark så fort som mulig. Men Kong Christian Frederik ville ikke svikte det landet som hadde valgt ham til konge. Derfor ville han ikke dra før han hadde abdisert - altså gitt fra seg tronen med folkets velsignelse.

Den 8. oktober skulle Christian Frederik holde trontale i det første Stortinget, men han møtte ikke opp. Derfor ble det en statsråd Rosenkrantz som leste opp trontalen på vegne av Christian Frederik. I trontalen hadde Christian Frederik skrevet om alt han hadde håpet på og kjempet for, men forgjeves fordi stormaktene ikke ville godta Norges selvstendighet. Akkurat som på Eidsvoll ble det ikke skrevet referat av det som skjedde. Men mange representanter skrev talene sine på forhånd og leverte dem inn til en sekretær, mange førte dagbok eller skrev brev hjem. På den måten kan vi vite nokså mye om hva som skjedde i denne snaue måneden mellom 7. oktober og 4. august. Det sies i alle fall at det var så høytidelig i salen under trontalen at det var helt lydløst. Alle mennene som sto og hørte på talen forsto at de var vitne til et historisk øyeblikk.
Den kongen som ble enstemmig valgt for mindre enn fem måneder siden, sa nå med stor sorg opp sin stilling.

Bilde: Den gamle stortingssalen. Foto: Norsk folkemuseum/Anne-Lise Reinsfeldt fra Stortinget

Enda mer om setring i Bærum

Det er høst i Bærums skoger. Gult løv, nakne greiner, vissent gress. Kaldt og vått. Det er lett å skjønne at folk dro hjem fra setra i september. På denne tiden i 1814 sto alle seterhus - størhus - tomme og huldra - ulera - hadde flyttet inn. Nå skulle hun få ha setra for seg selv helt til begynnelsen av juni når bølingen og seterkjerringa og gjeterungen kom tilbake. Fra nå var alle grinder og porter og le åpne og ku og sau og geit, gris og hest sto i fjøs og stall og skulle ha full innefôring, som det het. Nå gjaldt det å ha nok høy og småkvist og blader i låven så ikke dyrene sultet ihjel i løpet av vinteren.

Før var det setre i alle Bærum skoger, i Vestmarka og Bjørumskauen, Kjaglidalen og Bærumsmarka, ved Avtjerna og Holmevannsalmennigen og på Krokskogen. I Vestmarka har det vært seterdrift i flere tusen år, kanskje helt fra bronsealderen, skriver Kjell Kittelsens Vestmarka: Seterliv og kølabrenning. 
Den siste Bærumssetra som var i drift var Vensåsseter. Der var det kuer helt til 1962. Vensåsseter var en av de aller siste setrene i hele Oslomarka som la ned. Kjell Kirkeby skriver fint om Vensås-seter og seterdrift i Lommedalen. Du kan også høre ham fortelle om setring i Lommedalen. 
Trygve Christensen har skrevet om Bærumsmarka i Seterliv - også i Bærum, og her på bloggen har Bjørn Kåre Salvesen skrevet om Bærumsmarka i Til seters - i Bærum. Ragnar Holtvedt har skrevet om  setring i Historier fra Krokskauen. Du finner kanskje boka på biblioteket.
I Arne Mohus' hefter om husmannsplasser i Bærum kan du også finne litt om setring: Husmannsplasser i Bærum og Vestre Bærum og Lommedalen og Østre Bærum. I AB-leksikon står det også litt.

Men det er jammen ikke lett å få oversikt over hvem som setret når og hvor. Noen setre har navn etter gården. På noen setre var det flere gårder sammen. Noen gårder byttet seter, noen setre byttet navn og noen setre ble til husmannsplasser og småbruk, sånn som Sæteren gård. Her er de Bærums-setrene vi har funnet:
Vensåsseter: Vensås-gårdene, Muserud, Tasserud, Kirkeby,11 gårder har setret der
Jonsrudkampen: Øvre Jonsrud
Barlinddalen: Muserud, Skollerud
Langebru: Haug i Lommedalen, ble også kalt Haugsvollen
Knappnæring: Berger, Frogner, kaltes også Frognerseter
Kvernhusdalen i Kjaglidalen: Bryn
Avtjerna: Belset, Berger, Kolsberg, Levre, Løken, Bryn
Ståvisetervollen: Ståvi, Kveise, Butterud, Skui
Grønland: Hamang, Dønski, Søndre Tanum, Søndre Ståvi
Tanumvollen: Tanumgårdene, Billingstad
Haugsvollen i Vestmarka: Haug under Tanumåsen, Ås, Jong, Tokerud, Grini,      
   Kirkerud, Ringi, 9 gårder setret der
Ringivollen: Ringi
Økriseter: Økri
Hornivollen: Horni
Isivollen: Isi
Haslumsetervollen: Haslum, Ramstad, Nordby
Løkebergseter: Løkeberg, Ramstad
Østernseter: Østern
Gravsvollen: Grav
Sæteren: Haug, Nord-Haug
Eikssetra: Eik

Skal tro om det er flere? Det hadde vært morsomt å prøve å finne dem alle sammen, se hva som er igjen, og lete etter steder på kartet som forteller om setrdrift - sånn som Setervann, Setervannsbekken, Setervassberget, Seterdalen, Seterkollen, Setertjernet, Setermyra, Seterleet, Løkebergseterhøgda ...

Men en skal ikke la seg lure av seternavn heller: Vestmarksetra har aldri vært seter. Og så er det navn som Geita og Kjeholmen - har det gått dyr på beite der om sommeren? Og Capralhaugen - Geitehaugen på Grav - er det sant at munkene fra klosteret på Hovedøya hadde geiter på beite der? Var det kalver fra Kjørbo gård som ble rodd over til Kalvøya for å beite der? Kuene fra Stabekkgårdene, gikk de på skogsbeite i Stabekk skog? Hvor var Bærums allmenninger? Og den heimåsen som var "2 hanegal eller hundeglam fra gården" som Kjell Kirkeby forteller om, hva var det?

Det er mye å lure på! Men sånn er det jo når du begynner å lure på noe fra gamle dager. Da finner du ofte flere spørsmål enn svar. Tenk om det hadde vært en ordentlig seter i Bærum, et sted hvor unger kunne få komme og se ekte kuer og sauer, smake ekte melk og smør og mysost, og kanskje hesje og kinne og yste og sepre og melke, få oppleve seterlukter og lyder og smaker og stemninger og høre om huldra og gamle dager, sånn som jeg fikk oppleve på setra da jeg var liten. Det hadde vært noe!