5. desember: Reven rasker over isen

Mens vi satt og stoppa strømpene våre i gårkveld, Hanna og je, da kom sannelig Mikkel Rev tuslende i nysnøen. Og da kom vi jo på den sangen om reven som rasker over isen. Det er den hvor du ska herme etter gutter og jenter og damer og herrer og sånt.

Og reven rasker over isen,                     Og ser du damene hvor de går, 

og reven rasker over isen.                      og ser du damene hvor de går, 

 Så får vi lov, så får vi lov,                      og hvor de sitter og hvor de står, 

å synge damenes vise.                            og hvor de svinger seg i valsen. 

Det blei mye synging og herming og dansing oppi Eineåsen og bukking og neiing og vrikking og snubling og subbing og tramping og marsjering og agering og dikkedering!

Så sang vi Räven raskar över isen og herma etter flickorna og gossarna og gubborna og gummorna og bakern og snekkern og skreddern og skomakern og Grin-Olle som gråter og Skratt-Olle som ler, sånn som de gjør i Sverige. Og så sang vi Nu Ræven rask over Isen fór og herma etter kongen og dronninga

sånn som de gjør Danmark. Og så kom vi på 1814 og da herma vi lisså godt etter både Karl Johan som marsjerte og Christian Frederik som dansa og presten Neumann borti Askerkjærka og sorenskriver Heltzen på Skriver-Stabæk og og Grev Wedel og den fine frøken Karen på Bæromsverket og kølabrennere og skolelærere og je veit itte hva. Og je ska love det blei liv i stua!

I 1814 var det itte mange her tel lands som hadde sett et juletre, så da dansa folk i ring. Men sangen er mye eldre enn ifra 1814. Første gangen den blei skrivi ner var visst i Olof Rudbecks "Atlantica" fra 1689. Der står det om julefeiring med honnningboller og honningkaker og mjød med påfølgende ringdans tel sangen Hå,hå, Räfwen han låckar på isen, och jag will dig siunga en Skrifware visa. Og så forklarer'n at ”då wijsar han med åthärfworna i dantzen huru en Skrifware bär sig åt”  og så ska'n fortsette å herme åssen en spelman, en vävare, en skomakare, en svarvare og til slutt en som gör runstavar bär sig åt.

Her er første verset på svensk:
Räfven raskar över isen,
räfven raskar öfver isen.
Får jag lof, ja får jag lof
att sjunga flickornas visa?
Så här gör flickorna, hvar de gå,
e hvar de sitta och var de stå.
Får jag lof, och får jag lof
att sjunga flickornas visa?

Og her på dansk:
Og Ræven rask over Isen fór,
og Ræven rask over Isen fór, –
saa faar vi Lov, saa faar vi Lov
at synge Kongernes Vise.
Her ser vi Kongerne, som de gaar,
og som de sidder, og som de staar
og som de drejer sig i Dansen.

Bilder: Harald Wibergs illustrasjon til Reven og Nissen, av Astrid Lindgren, etter et dikt av Karl-Erik Forsslund. Noten til Räfven raskar öfver isen er fra Prosjekt Runeberg. 

4. desember: Barbrodøgret

I dag har å Hanna og je tatt fram alle de hølete sokkene våre, for Barbrodøgret er den dagen på primstavkalenderen da en må byne å reparere og stoppe og lappe og ordne med vinterklærne og med alt som må lages nytt tel jul. Det er litt av hvert en må passe på - for eksempel må du ikke sy på noe som du har på deg, for da syr du løkka fra deg. Og itte må du sy eller stoppe på noen andre heller, og særlig itte på småonger, for da lærer de aldri å lese.

Barbrodøgeret, Barbromess, er tel minne om den hellige Barbara. I Norges land og folk, fra Bratsberg amt, står det å lese: Den hellige Barbara var datter af en fornem mand i Nicomedia, ved navn Dioscorus, der levede paa keiser Maximians tid, ca. 290; hun blev omvendt til kristendommen efter en brevveksling med Origines, og led martyrdøden. Hendes dag kaldes hos os Barbraa-døgri’, d. e. Barbaras halvdøgn; om den heder det: «Barbraadagen gjenge soli burt, Lussinotti (13de december) kjeme ho atte». Derfor betegnedes den især med en sol; man betegnede den ogsaa med et taarn, fordi St. Barbaras fader lod sin datter bo i et saadant, eller med en lænke, fordi han lod hende binde med lænker, da hun fornægtede de hedenske guder.

Merket på primstaven kan være et tårn, og det er itte så rart, for Barbro er skytshelgen for både tårn og festninger, og for mye anna: For arkitekter, murere, tømrere, bygningsarbeidere, taktekkere, klokkestøpere, kokker, smeder, steinhoggere, gruvearbeidere, gravere, ringere, hattemakere, skreddere, bønder, sigøynere, fanger, brannvesenet og artillerister, skyttere og fyrverkerimakere. Hu verner mot lyn og ild og pest og feber, imot plutselig død, særlig av kanonkuler, ved nedstigning i gruver og imot lynnedslag. Vi får tru at a Barbro passer på oss nå som sola skal bli borte helt tel den trettende desember og Lussinatta.

Bilde: Den hellige Barbara, tegning fra det 15 århundre, wikipedia.

3. desember: Enebærbusken i julestria

Julestria - den er akkurat som den sangen om enebærbusken, der hvor du går rundt juletreet og gjør husarbeid for hver dag i uka, bortsett fra på søndan da du går tel kjærka, og så løper du hematt og byner på'n igjen. Det er mye å henge finga i før jul, men det var værre før, om det kan være tel noen trøst.

Sangen om enebærbusken er nok itte to hundre år gammal, for i 1814 var det itte mye rulling og stryking. Men hundre år er'n ihvertfall og fins både i England og Danmark. Og i Sverige hvor de danser rundt ett enerrissnår både om sommer'n og i jula. Der heter sangen "De små tvätterskorna".

På fredag synger de sånn: "Så göra vi, när vi mangla våra kläder, tidigt en fredagsmorgon." Og da kan en jo lure på om svenskene er nakne på freda'n. Men sånn er det itte. Å mangle klær med mangletre og rullestokk var noe som folk gjorde for å få klærne glatte og fine før i tia, da de itte hadde strykejern og klesrulle. Akkurat sånn som de to smånissene under her.

 Sånn mangler du klær:
"Man vikler Tøiet om en Manglestok, lægger denne paa et Bord og ruller frem og tilbage med en Manglefjæl, som lægges ovenpaa og trykkes med; et eget Haandtag paa Manglefjælen viser hvorledes, Arbeidet udføres, nemlig med Haanden og Armen. Det er dette, som kalles at mangle. Ordet lyder paa Svensk mangla, på Tydsk mangeln, paa Engelsk mangle, saa vi skjønne, at det har en udbredt brug"  skrev 'n Eilert Sundt I 1896.

Her og her kan du lese mer om åssen du bruker mangletre og rullestokk. Og under her er Så går vi rundt om en enebærbusk, i tilfelle du hadde glømt den. Visstnok er den gjendiktet til norsk av Gustava Kielland.

Så går vi rundt om en enebærbusk
Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk
tidlig en mandags morgen.

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy,
vasker vårt tøy, vasker vårt tøy.
Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy
tidlig en mandags morgen.

Så går vi rundt om en enerbærbusk
enerbærbusk, enerbærbusk
Så går vi rundt om en enerbærbusk
tidlig en tirsdags morgen.

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy
tidlig en tirsdags morgen

Så gjør vi så når vi henger opp vårt tøy
tidlig en onsdags morgen

Så gjør vi så når vi ruller opp vårt tøy
tidlig en torsdags morgen

Så gjør vi så når vi stryker vårt tøy
tidlig en fredags morgen

Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv
tidlig en lørdags morgen

Så gjør vi så når til kirken vi går
tidlig en søndags morgen

Så gjør vi så når vi hjemmatt vi går
tidlig en søndags morgen.

Bilde: Julekortet er tegnet av Trygve M. Davidsen

2. desember: Sotmånten

Huser du, sier a Hanna, før sa vi Sotmånten om desember. Evig lang var'n og full ta mørke og redsel og kulde og skitt og sult og styggedom.

Svarte var klea dine og svart var'u sjøl, full ta skurv og utøy og verst var'e nattestier oppi loppekassa.
Mørkt var'e  for talglysa sku du spare tel høytia, og kaldt, for peisvarmen for lukt opp tel kråka. Men aller verst var sulten som gnog i tarmene på deg, for etter Klemetsmess sku'n knipe på maten for rekti å skjønne på jula. Åsså detta at du gikk rundt og var redd hele tia, for allslags troll og trollkjerringer og spøkelser og styggedom og fanteri som huserte i vinternatta.

Men så, når jula endelig kom, da var det å sette seg tel bords, varm og såpeskurt med reine kleer i reinskrapa stue med lys i hver en krok og bordet stuvende fullt ta herligheter på kvit duk! Ete tel du sprakk og drekke tel du tumla og velte seg overende i ny fresk sengehalm uta lus og lopper! Så var'e å sitte med henda i fanget, og du trengte itte væra redd, for sola hadde snudd og det var korstegn over døra og julefred!

Bilde: Th. Kittelsen

1. desember: Pass på!

Da byner vi adventskalendern vår, vi Søstrene på Værket, og det er lisså greit å byne med en advarsel, for på denne tia ta året er det mye som en må både passe på og passe seg for. Og 1. desember, da ska'n passe seg, for i dag er regna for å være en av de farligste dagene i året. Alt slags arbeid som du byner på i dag, det må du bli ferdig med i løpet av dagen, og du må itte gjøre feil med noe, for det kan bringe uløkke.

For eksempel ska Sodoma og Gomorra ha gått under på 1. desember. Og Lots hustru blei tel en saltstøtte bare fordi hu itte greide å styre nysgjerrigheta og snudde seg for å titte på de to byene som raste sammen bak a - mere ska det itte tel før det går gæli - bare at du snur deg på feil tidspunkt. Så det beste er å sitte helt stille med henda i fanget. Eller bli i senga. Og værre ska det bli, så mye styggedom og trollpakk som er ute og reker i vinternatta nå føre jul!

Bilde: Sodoma og Gomorra illustrert i Hartmann Schedels Nürnbergkrøniken fra 1493. Lots hustru har alt blitt til en saltstøtte. Fra Wikipedia. 

Om Klemmetsmess og vintersia og fundering om julekalender

Å trur du, Hanna, nå som 2014-jubelåret lakker mot slutten og primstaven er snudd tel vintersia med vått på, og Klemmetsmess har vært og oppi Eineåsen ligger det et ørende lite tynt hvitt snølag og ligner på jul - vi sku itte tenke på å lage en julekalender da?


Vi kunne skrive om åssen jula var før i tia - i 1814 og deromkring, og om de viktige dagene på primstaven nå i adventstia, og om alt en må huse på og passe seg for, og om slikt vi Søstrene driver på med oppi stua vår, vi som fortsatt har advent og jul på gamlemåten.

For det er stor forskjell fra før i tia. For eksempel det med Klemetsmesse, 23. november, minnedagen til den hellige pave Klemens den første, biskop i Roma. Klemmet kirkebygger blir'n kalt og er skytshelgen for steinhoggere og sjøfarere, marmorarbeidere, hattemakere og for unger.

Etter Klemmetsmess, da sku'n klemme og knipe og klype og spare på maten, for at unga riktig sku kjenne forskjell når endelig jula kom. Sånn står det å lese ifra Bratsberg amt i Norges Land og Folk, fra 1885: "Navnet «Klemet» satte man i forbindelse med «at klemme», «klype» og kaldte ham derfor Klemet klyp i fu; thi nu, sagde man, maatte man begynde at knibe paa maden for børnene, paa det at de skulde skjønne desmere paa julekosten." 

Vi har det sånn enda, vi Søstrene, for a Hanna er så streng atte. Så det blir itte no prøvesmaking ta julemat og julekaker og julegodter oppi Eineåsen før jula ringes inn klokka fem på julaften. Men å trur du Hanna, når vi itte får julegodter, en slags Søstrene på Værket 1814-julekalender kunne vi vel ihvertfall lage?

November, for to hundre år siden

November 1814 - i løpet av tre uker bygges det nye Norge, leser vi i en fin artikkel i Aftenposten i dag 18. november - på dagen 200 år siden den nye regjeringen ble formelt utnevnt med Peder Anker som Norges første statsminister og svigersønnen hans grev Herman Wedel-Jarslberg som finansminister. Det var travle uker, leser vi, med møter, mottagelser og middager, salutter og gudstjenester, ball hos Peder Anker på Bogstad, og ball i Paleet med 500 gjester. Jeg tenker nok Karl Johan og sønnen hans Oscar var temmelig slitne da de dro hjem til Stockholm 29. november.

"4.11: Stortinget vedtar en ny, unionstilpasset grunnlov og velger Sveriges kong Karl XIII til ny konge.

7.11: Grev Herman Wedel Jarlsberg leder Stortingets delegasjon til Frederikshald og meddeler kronprins Karl Johan utfallet av kongevalget.

9.11: Den svenske kronprinsen og hans sønn, arveprins Oscar, gjør inntog i Christiana i fakkellys, hylles med 27 skudd fra Akershus festning og mottas av stortingspresident Koren Christie og regjeringsrådet.

10.11: Kronprinsen taler forsonende til Stortinget, leverer kongens skriftlig ed mens tingmennene avlegger troskapsed til kongen og konstitusjonen. Kronprinsen holder mottagelse, i kongeboligen Paleet, for hovedstadens elite.

11.11: Svenske grev Hans Henrik von Essen utnevnes til stattholder (visekonge) i Norge.

13.11: Festgudstjeneste for unionen i landets kirker

14.11: Middag for kronprinsen på Bogstad.

17.11: Kronprinsen holder ball i Paleet med 500 gjester.

18.11: Formell utnevning av den nye, norske regjeringen.

26.11: Det ekstraordinære Stortinget, som trådte sammen 7.10, oppløses.

27.11: Den nye regjeringen trer sammen.

28.11: Stort ball på Bogstad gård for kronprinsen og hans hoff.

29.11: Det kongelige følge reiser tilbake til Stockholm."

I 1814 var det nok snø i slutten av november og gjestene fra Christiania kom med hest og slede, godt innpakket i tykke ulveskinnspelser med fakler og dombjeller gjennom vintermørk skog til ball på eventyrgullslott Bogstad. Åh, der skulle jeg gjerne vært for 200 år siden!

Bilde: Bogstad fra skjerioslo

18. november 1814 - Regjeringen er klar

I 1814 var det Kongen som bestemte hvem som skulle sitte i regjeringen. Tenk om det hadde vært Kong Harald og Dronning Sonja som hadde bestemt det samme i dag ... ! Å nei, nå er det blitt andre tider. Nå er det partiet/partiene som får flest stemmer i Stortinget som avgjør hvem som skal lage regjering. Men i 1814 var dette Kongens egen oppgave. Selv om Carl Johan bare var Kronprins, var det han som bestemte hvem som skulle få plass i den første norske regjeringen.

De to viktigste ministrene hadde begge sterk tilknytning til Bærum. Først var det greve og godseier Herman Wedel Jarlsberg. Han ble finansmniser og fikk dermed den vanskelige oppgaven å få orden på økonomien i den skakkjørte, nye nasjonen. Wedel Jarlsberg hadde stor politisk oversikt og ble en ledende skikkelse i Christiania. Det ble sagt om Wedel Jarlsberg at han ikke bar nag til folk. Det betyr at han fort tilga folk det de hadde vurdert eller gjort feil. Derfor var det mange ulike mennesker som stolte på ham. Selv hadde han vært ganske ensom og utskjelt på Eidsvoll fordi han tilhørte Unionspartiet. Men etterpå jobbet han  mye sammen med tidligere motstandere fra Selvstendighetspartiet. Carl Johan lyttet også heldigvis til rådene hans. Herman Wedel Jarlsberg ble så sentral som finansminister at regjeringen ble kalt det første Wedel-minsteriet.

Og selveste statsministeren? Det var ble Peder Anker, svigerfaren til grev Herman Wedel Jarlsberg. Det er kanskje mange som husker at Peder Anker i 1814 ikke bare eide Bærus Jernverk, men bl.a. også strandstedet Sandvigen, Haslom- og Tønnum kirker. Det sies at han ble statsminister noe motvillig, han syntes kanskje at han begynte å bli gammel? Men statsminister ble han og dermed sjef for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm.
Mange i Bærum vet at Peder Anker pleide å bo på det staselige Bogstad gods, på Christiania-siden av Bogstadvannet. Det ble sagt at Peder Anker talte Norges sak i Stockholm såpass intenst at Carl Johan en gang ga ham en ørefik.

Nå hadde Norge ikke bare en Grunnlov og et Storting. Vi hadde også fått en egen splitter ny regjering. En ny tid kunne begynne.

Kilde: Alnæs, K. 1814 Miraklenes år 
Bilde: Kopi av Peder Anker, Wikipedia

9. november: Kronprinsen rir inn i Christiania

Søstera mi, hu Karine Mosedotten og je hadde vandra hele veien inn tel Chrestiania denne dagen da sjølveste kronprins Karl Johan skulle komme ridendes inn i byen. Mye folk var samla i gatene, militære, håndverkere, mest fintfolk, men også noen slike som oss. Men det var lisså kaldt og mørkt og vått som det kan værra på akkurat denna tida av året.  Utrulig nok fant Karine og je oss en liten plass ganske nære Paleet nederst i Kvadraturen, der Kronprinsen skulle bo. Han hadde vært mye nedi Fredrikshald - altså Halden - mens Stortinget gjorde seg ferdi´ med denna 4.-november-grunnloven og valgte ny konge. Men flere folk var visstnok sendt avsted for å fortelle at nå var Norge klart til å bli sammen med Sverige. Det var greven sjøl - han Herman Wedel Jarlsberg som hadde gitt Karl Johan den gode meldinga.
Kronprinsen hadde itte vært sein om å komme seg avsted. Allerede neste dag hadde følget hans kommet tel Moss - og der hadde dem stelt i stand en durabelig fest til ære for´n. Kronprinsen hadde lært seg to setninger på norsk. Det gjorde stor løkke da han gikk rundt og spurte unge og gamle: "Er De gift"? Har De barn"?
Men itte før om kvelden onsdag den 9. november kom følget hans med hester og vogner nedover Ekebergåsen med lysende fakler i regnværet. Og da kanonene fra Akershus festning dundra utover Chrestiania med ni grufulle drønn, sto vi og grein i regnværet. Karine og je var altfor stivfrosne tel å vente på at dem svingte inn i Paleet. Da var vi allerede på vei mot Bærom og hytta vår på Eineåsen. Men vi trudde at vi aldri, aldri skulle værra med på noe liknende igjen.

Den endrede Grunnloven, 4. november 1814

Den 4. november 1814 hadde det nye norske Stortinget sammen med svenske utsendinger diskutert seg fram til hvordan den nye Grunnloven skulle se ut. Hvorfor måtte Norge endre på den Grunnloven som var ferdig 17. mai 1814? Det var fordi vi nå måtte tilpasse oss Sverige. Men Stortinget fikk viljen sin på mange punkter. Et eksempel var at Carl Johan ønsket å ha adelige i Norge. Men nordmennene fikk beholde viljen sin om at det ikke skulle finnes adelige i Norge. Å være adelig betyr at du er utpekt av kongen til å tilhøre en krets rundt de kongelige, som regel med mye innflytelse og makt. Dette syntes de fleste nordmenn ikke var rettferdig.
Mange i Sverige syntes at Carl Johan skulle vært mye strengere mot nordmennene. Mange svensker mente at kronprinsen var for svak, noen mente til og med at Sverige burde ha fortsatt krigen for virkelig å vise hvem som var sterkest!
Hvorfor ville ikke Carl Johan dette? Mange tror at Carl Johan ønsket å bli en konge som kunne bli elsket av folket. Derfor ville han ikke fortsette den blodige krigen. Tilslutt ble da også svenskekongen valgt til norsk konge.
Snart skulle kronprins Carl Johan ri seiersbevisst inn i både Moss og selveste Christiania.

En helt ny tid var begynt. Fra å være et uselvstendig land under Danmark til et fritt og uavhengig land med egen konge, var vi nå i union med Sverige - med felles konge. Men Grunnlovens med sine demokratiske tanker? Den fikk vi beholde.

Unionen med Sverige varte til 1905. Men se det er en annen historie!

Bilde: Faksimilie av §1, i sin ordlyd fra november 1814 til 1905. «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk» Fra et trykk fra den 10. november 1814. Fra Wikipedia.