10. desember: Mer om juleøl

Hanna har fått krimsjuka. Hu ligger under fellen oppi stua vår i Eineåsen og sturer. Hoster og nyser og snyter snott og snørr ut av nesa si og er itte brukandes tel stort. Men like greit er det kanskje. For i går på Annadagen brygga vi juleølet. Og nå tidlig i bryggjardøgra, når ølet nettopp er satt tel gjæring, da må'n liste seg på sokkelest og prate lavmælt, så'n itte å uroer ølet. Og itte spinne eller gre håret eller koste gølvet, for da kan det bli slåssing og bråk når'n ølet ska drikkes. Åsså kan det være lurt å slå en kniv i kanten på bryggekaret, så itte tusser og trollpakk forsyner seg. Men når det nærmer seg Tomas fulltønnedag 21. desember og tia for prøvesmaking, da ska'n skrike og skråle og kauke og synge og trampe i gølvet så mye en orker, for det gjør ølet ekstra sterkt.

Det var gammal skikk å brygge øl tel jul. De gamle vikingene drakk folk jól og skålte for Odin og Njård og Frøy og de andre gudene, og for hauglagte frender og slektninger. Ølet skulle være sterkt, for å vise gudene ære. Og om du ser på primstaven da skjønner du at juleølet var viktig i kristen tid også, for på selveste juledagen 25. desember er primstavtegnet et drikkehorn. Og på trettendagen, når jula er over, da er det gjerne et drikkehorn på primstaven, men det er oppned for da ska juleølet drikkes opp. I Gulatingsloven fra før år 900 het det at bønder som eide seks kyr eller mer hadde plikt tel å brygge øl tel jul. Var det noen som itte ville, så måtte de betale bot, og nekta de tre år på rad, da kunne de miste både gård og grunn og bli sendt fra landet. Det skulle også holdes drikkegilde og skåles for Jomfrua og Sønnen og til árs ok friðar - for godt år og fred. Etterhvert blei det også skålt for den Hellige Treenighet, til helgeners minne og spesielt for Hellig Olav, og for kongen og biskopens velferd. Det blei mye skåling i jula! Og her står det mer interessant om øl og jólefeiring, her om ølkrydder og her om skåling.

Om ølbrygging i Gulatingsloven 
Enno ei ølgjerd har me lov å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signe det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um so ikkje vert gjort, skal det bøtast tre merker til biskopen. Men um nokon sit soleis tre vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår, og han vert sannskyldig i det, då har han forbrote kvar penning av godset sitt. Det eig kongen vår halvt, men halvt biskopen. Um han ikkje vil det skal han fara ut or riket åt kongen vår. 

Bilder: Drikkehorn fra Bogstad gård, antagelig 1600-tallet og de tre gamle norske drikkehorn, tegna av Adolph Tidemand, 11. juni 1843 er fra digitalt.museum. Primstaven med drikkehorn har je lags sjøl.

9. desember: Annadagen - Anna med kanna pissihose røytrauv

Hanna liker itte at je kaller denne dagen for pissihose og røytrauv, sånn som folk sa før. Annadagen heter det, sier a Hanna. Men je sier nå hva je vil. For ofte er det vått vær på denne dagen, og det passer så bra atte, for i dag er dagen for å ta kvitvasken og brygge juleøl. Og tel alt det trenger'n mye vann. I Sverige bløyter de lutefisken også. Der kaller de dagen for Anna med kanna. Primstavmerket er gjerne ei kanne, for om juleølet ska være klart tel Tomas med tønna 21. desember, da må'n byne i dag.

Kvitvasken var forresten itte noen spøk før i tia, så det er itte å undres over at den bare blei tatt et par ganger om året. Sku du ha storvask var det å hugge og kløyve og stable og tørke og bære ved og tenne opp i grua og bære og varme vann og slakte sau og koke lut og enerlåg og såpe og koke og banke og gnukke og gni og skrubbe og vaske klærne i glovarmt vann og så skylle dem i iskaldt vann før de ble hengt tel tørk. Her kan du lese mer om klesvask: Eilert Sundt Om Renlighedsstellet i Norge fra 1869, blant annet Om Klæderne og deres Renholdelse. Og her er klesvaskens kulturhistorie fra sifo. Her er om klesvask fra byarkivet i Oslo. Og her kan du høre Maisen Pedersen fra Ramstad gård i Bærum fortelle om storvask og såpe. 

Det var erkebiskop Aslak Bolt i Trondheim som i 1436 bestemte at den 9. desember skulle være minnedag for Anna - Anna matris Mariae - jomfru Marias mor og mormora tel selveste Jesusbarnet. Anna er skytshelgen for gravide, mødre, enker, søstre, husmødre, kvinnelige arbeidere, hushjelper, gullsmeder, bergverksarbeidere, vevere, dreiere, kunstsnekkere, møllere, kremmere, seilere, skreddere, for ekteskap og lykkelig giftemål, god fødsel og fruktbarhet, for regn og for å finne att ting du har mista. Aslak Bolt eide forresten en bibel, en Vulgata - en folkebibel - med fine små tegninger. Den er det eneste liturgiske middelalderhåndskrift vi har i Norge, kanskje skrevet i Paris rundt år 1250.Her kan lese mer om Aslak Bolts bibel.

Bilder: Sankt Anna, Jomfru Maria og Jesusbarnet ble malt av Albrecht Dürer i 1523. Vaskedamen ble malt av Jean-Baptiste Siméon Chardin rundt 1735. 

8. desember: Maria Ventedør

8de december kaldes vor frues ventedør, fordi, som det hed, jomfru Maria da ventede at føde Christus, men regnede feil og fødte ham først halvfjerde uge senere. Dette er dog en misforstaaelse af dagens rette navn «Mariæ undfangelse», fordi den var nøiagtig 9 maaneder før 8de september, Mariæ fødselsdag. Den betegnes med en kande, fordi juleøllet da skulde brygges, eller og fordi klæderne da skulde vaskes, at de kunde blive ret hvide til jul. 
Sånn var det ihvertfall i Bratsberg. Men denne dagen kunne du også be jomfrua om hjælp. For eksempel om du skulle føde, da kunne du be denne bønna, fra Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter Af Dr. A. Chr. Bang.

 Barselkvinders Ve at stille 

Fra Fron i Gudbrandsdalen 1750.
Læs disse Ord i Øl eller The eller i Vand eller i Salt og hende at æde eller drikke.
Der Jesus Kristus til Verden skulde komme, 
stillede Jordemoderen Veerne paa Jomfru Maria, hende til fromme, 
med disse Ord: 
    »Ve og Smerte stille dig, 
    ei skade dig mere end mig. 
    Du skal føde Verdens Frelser, 
    dig jeg med det Budskab hilser.« 
    Alle Barsels-Koners (Ve) og Smerte 
    skal gaa dig, Jesu, og Jomfru Maria til Hjerte. 
    Jesus med din snille Moder, 
    som er og bliver til alle gode(r), 
    bed din Moder sig indfinde til at løse denne Kvinde 
    af sine Veer og Barsels-Nød 
    i Jesu Navn. 

       I 3 N. Fader vor.

Mange plasser brukte folk å bake såkaka på denne dagen. Såkaka var et stort fint rundt brød, pynta med kors og tegn og krims og krumelurer. Det blei gjerne bakt av de aller siste kornaksa som lå igjen på åkern i skurånna. Aksene blei samla inn, hvert eneste ett, tørka og treska og malt tel mel og bakt i ei gryte i grua og så sku det ligge tel stas midt på julebordet hele jula igjennom, helt tel trettendagen, for å suge tel seg den magiske julekrafta. Etter jula ble såkake gjemt unna og spart tel våronna. Da blei den knust og blanda i fóret tel husdyra og kanskje litt tel folk også, hesten fikk en god bete og såmannen. Såkaka sku sikre god grøde, fine feite griser, mange lam og kalver, mye ull og kjøtt og mjølk og overflod. Kornet, det var gudslånet, og alt med såkornet var høytidelig og hellig, for å sikre god vekst.

Det med såkaka, det trur je er gammalt som haugene, det at folk ofra noe ta den gamle grøden for å hjælpe det kornet tel å vokse og gro. Og for å holde vintermørke og styggedom unna, og hjælpe sola å snu. Kanskje de lagde såkake på den tia da de feira jól og Ýlir og midtvintersblot og Odin, eller Jólnir som han også blei kalt, for over himmelen med den hvite hesten sin, itte så ulikt julenissen. Eller enda før det også, kanskje såkaka er et eldgammalt fruktbarhetsritual ifra arilds tid, som en sier?

Forresten - nå kom je på et eventyr, det om hanen og høna i nøtteskogen. Det passer fint i kveld, for der er det med både en treskemann og ei bakstekjerring og Jomfru Maria. Det ska je jammen ta for a Hanna når vi eter kveldsgrauten.

Bilder: Italo-Bysantinsk Madonna fra 13. århundre. To karfolk som tresker korn med sliul. Odin - Jólnir - på Sleipner på en norrøn billedstein fra Gotland.    

7. desember: Litt mer om nisser

Før var det nisser over alt. Det var husnisser og gårdsnisser, fjøsnisser og låvenisser og kjærkenisser og skipsnisser og skogsnisser, tel og med på Bæromsverket var det også nisse, det blei sagt at Peder Anker hadde sett'n  en kveld uttafor Værtshuset en vinterkveld. Og på Jarlsberg var det nisse, en skikkelig bortskjemt en. Ska tru om det var hos selve grev Wedel han var?

Nissen som havde faaet nye Bukser, fra Vestfold 
Paa en Gaard etsteds, jeg tror det var i Jarlsberg, havde de en Nisse, som var svært snild og hjælpsom. Men det kunde hænde, at han blev sindt ogsaa, og da var han ikke god at staa i Baas med. Da kunde han finde paa at putte de nyfødte Kalvene ned i Emberet, helde ud Melken for Budeien og mangfoldige andre Spik. Derfor totte baade Manden og Budeien hans at det var bedst at gjøre Nissen til lags i alt som rimeligt var, og det angrede de nok ikke paa heller. Budeien hun passede saa vel paa at sætte rigtig fin Rømmegrøt ud paa Laaven hver Høitid, og Julekvelden la hun endda et stort Stykke Smør opi, saa Grøten kunde b1i fet og god. Og Manden glemte ikke til Julehelgen at lægge ud nye Klær til Nissen, saa han slap at fryse i Vinterkulden.

Det var da let at se, at Nissen skjønte paa alt det gode han fik, for ingensteder trivdes Kuene saa godt som paa den Gaarden, og Hestene vil jeg naa ikke snakke om, for dem hadde Nissen lagt mest Elsk paa. Naar Manden kom hjem, slap han for at sætte Hestene ind; han spændte bare fra, saa greidde Nissen Resten, satte dem ind i Stalden, strøg dem saa vel over med Halmvisken, tog Høi oppe paa Trevet og fyldte Vand i Bøtten. Det vidste Manden og derfor lod han Nissen stelle med Hestene som han vilde. Og da han var saa vel tilfreds med Nissen i et og alt, la han en Dag en ny, fin, hvit Skindbukse op til ham. 

Dagen efter hadde Manden og Gutten været ute og kjøre, og da det regnet ned, som om Himmelen havde været aapen, lot de Hestene staa og skyndte sig ind. De tænkte Nissen vilde sætte dem ind som han pleiet. Men den som ikke kom, det var Nissen. De var gaaet bort til Vinduet for at se hvordan det gik med Hestene, og da stod Nissen saa fornøiet i Stalddøren med Hænderne stukket dybt ned i Lommen paa de nye Skindbukserne. Og det lot ikke til, at han tænkte paa at sætte Hestene ind mere end aldrig det var. Manden blev ærgerlig, kan en nok vite, og saa gikk han ut i Døren og ropte: 

"Men kjære dig da, hvad skal det bety? Ser du ikke Hestene i dag da?"
Men da slog Nissen sig paa Laaret med begge Hænder og lo saa han holdt paa at trille omkuld. Da han endelig fik Pusten igjen, gjorde han sig stram, satte ene Benet frem, puttet Hænderne i Bukselommen igjen og sa; "Du vil da vel ikke jeg skal gaa ut i dette fæle Veiret med de nye, hvite Skindbukserne mine vel?"

Og så kom vi på en sang, Hanna og je, og den er så sørgelig at a Hanna må felle en tåre hver gang vi synger den: Nissens julekveld tel melodien I østen stiger solen opp, skrivi av Margrethe Munthe:

Den gamle nissen satt så trist på låven julekveld.
"De glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv.

Hvor ble hun gamle Guri av, hun var så snild og blid.
Hun alltid julegrøt meg ga, men nå er det forbi.

Jeg passet både fjøs og stall i mange mange år.
Nå er jeg gammel, klein og skrall, det er visst best jeg går."

Og nissen satt på låven gjemt og gråt så tåren rant.
Han skjønte nok at han var glemt da ingen grøt han fant.

Men månens ansikt tittet mildt igjennom ruten inn,
og mus og rotter danset vilt omkring i måneskinn.

De pep og spratt og var så glad at nissen måtte le,
han lo og tørket tåren a' - til slutt han danset med.

Du kan lese mer om nisser på internett i Nisseboka og i Julenisseboka. 

Bilder: Elgen og nissen er lagd av Kjell E. Midthun. Nissen i stallen har danske Johan Thomas Lundbye, utgitt i Flinchs Almanak 1842. Musene har je laga sjøl.

6. desember: Nikolausdagen Nilsmess

I dag er det Nilsmess, og da må'n huse på graut tel nissen ellers kan han finne på streker og fanteri eller til og med dra sin vei. God graut med stort smørøye må'n få, både i dag og på julaften, og det smørøyet må du legge oppå grauten og itte neri bånn, sånn som hu tjenestejenta ifra Bærom.

Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua. 

Nissen, det er han vesle karen som holder tel i fjøs og stall og passer på gården og dyra og er i slekt med han forfaren i haugen som rydda gården i eldgammal tid. Haugebonden blir'n også kalt, eller tunkallen eller rudkallen. Du ser'n nesten aldri, men du veit at han er der. Best liker'n hesten.

Men hvis han blir gretten, da skjer det uløkker - om du itte får fyrt opp og røyken slår ner i pipa, om det er aske i melet og brødet brenner seg, om juleølet itte gjærer og det er is på trammen og kyra er snudd bakfram på båsen og saker og ting forsvinner eller ligger på feil plass eller faller ne fra hylla eller knaggen sin helt av seg sjøl - da er det nisse-Nils som har vært på ferde med strekene sine. Jeg huser en gang vi fant nøkkeln tel stabburet oppi smørkinna og det var nissen som la'n der fordi vi itte hadde smør den dagen, det er je sikker på.

Dagen het Nils Skinngnikar også, for nå kom skomaker'n for å lappe sko og lage nye sko tel jul. Det var vanlig det, at både gårdsfolk og tjenestefolk skulle få en ting hver tel jul, og det kunne gjerne være et par sko. Efter den Dag maatte intet Skib fare af Havn, het det seg også. Det var godt at'n Christian Frederik kom seg avgårde, ellers hadde'n kanskje måttet overvintre i det nye svenske Chrestiania.

Men denna dagen er også minnedagen for Sankt Nikolaus, han biskopen i Myra i Lilleasia på 300-tallet som bygde kirker og redda jomfruer fra uløkka og studenter fra å bli spekemat og mange fra drukning og skipbrudd og hungersnød. Han var så frøktelig snill og frøktelig gavmild, Sankt Nikolas.

Så blei han da også skytshelgen for mange! For onga, fattige, ugifte jenter, bruder, nygifte og gamle jomfruer, korgutter og ministranter, pilegrimer, reisende og sigøynere, poeter, advokater, dommere, notarer, uskyldig dømte, tyver, kjøpmenn, apotekere, verter, vinhandlere, parfymefabrikanter og parfymehandlere, skopussere, skippere, fiskere, fiskehandlere, matroser, bryggearbeidere, sjauere, fløtere, møllere, bakere, kornhandlere, slaktere, ølbryggere, spritbrennere, bøkkere, bønder, vevere, spinnere, tøyhandlere, steinhoggere, tønnebindere, knappestøpere, lysestøpere, brannvesenet, fanger og pantelånere. Han kan hjælpe for et godt ekteskap, for å få tilbake stjålne ting, for trygge reiser, mot havsnød, tyveri og ran og fengsling og falske anklager. Nesten alle kan han hjælpe, Sankt Niklasen!

Og når'n smaker på navnet så skjønner'n at han Sankt Nikolaus med den røde bisbekåpa og den høye bispehatten er i slekt med alle julenisser og Sinteklaaser og Santa Clauser som kommer med gaver tel onga. I Nederland er det gavedag i dag. Da kommer'n Sinterklaas på en hvit hest. I Amerika kommer'n gjennom lufta med reinsdyr foran sleden og kalles Santa Claus og i England Father Christmas. I Russland kommer'n tel nyttår med blå klær og heter Fader Frost. Noen mener forresten at julenissen er i slekt med Odin også. Itte godt å vite. Vi setter ihvertfall ut graut tel nissen oppi Eineåsen, med mye smør oppå!

Bilder: Nissen øverst har je laga. Nissen er et julekort fra 1914 som fins på Folkemuseet. Bildet av Sankt Nikolaus er en freske malt av Dionisius i Ferapontovklosteret i Russland på 1400-tallet. Så er det en tegning av Sank Nikolas og tjeneren hans Svarte Piet, fra boka St. Nikolaas en zijn knecht av Jan Schenkman, 1850 Og nederst Jenny Nystrøms Tomte med katt. Herfra og derfra ...

5. desember: Reven rasker over isen

Mens vi satt og stoppa strømpene våre i gårkveld, Hanna og je, da kom sannelig Mikkel Rev tuslende i nysnøen. Og da kom vi jo på den sangen om reven som rasker over isen. Det er den hvor du ska herme etter gutter og jenter og damer og herrer og sånt.

Og reven rasker over isen,                     Og ser du damene hvor de går, 

og reven rasker over isen.                      og ser du damene hvor de går, 

 Så får vi lov, så får vi lov,                      og hvor de sitter og hvor de står, 

å synge damenes vise.                            og hvor de svinger seg i valsen. 

Det blei mye synging og herming og dansing oppi Eineåsen og bukking og neiing og vrikking og snubling og subbing og tramping og marsjering og agering og dikkedering!

Så sang vi Räven raskar över isen og herma etter flickorna og gossarna og gubborna og gummorna og bakern og snekkern og skreddern og skomakern og Grin-Olle som gråter og Skratt-Olle som ler, sånn som de gjør i Sverige. Og så sang vi Nu Ræven rask over Isen fór og herma etter kongen og dronninga

sånn som de gjør Danmark. Og så kom vi på 1814 og da herma vi lisså godt etter både Karl Johan som marsjerte og Christian Frederik som dansa og presten Neumann borti Askerkjærka og sorenskriver Heltzen på Skriver-Stabæk og og Grev Wedel og den fine frøken Karen på Bæromsverket og kølabrennere og skolelærere og je veit itte hva. Og je ska love det blei liv i stua!

I 1814 var det itte mange her tel lands som hadde sett et juletre, så da dansa folk i ring. Men sangen er mye eldre enn ifra 1814. Første gangen den blei skrivi ner var visst i Olof Rudbecks "Atlantica" fra 1689. Der står det om julefeiring med honnningboller og honningkaker og mjød med påfølgende ringdans tel sangen Hå,hå, Räfwen han låckar på isen, och jag will dig siunga en Skrifware visa. Og så forklarer'n at ”då wijsar han med åthärfworna i dantzen huru en Skrifware bär sig åt”  og så ska'n fortsette å herme åssen en spelman, en vävare, en skomakare, en svarvare og til slutt en som gör runstavar bär sig åt.

Her er første verset på svensk:
Räfven raskar över isen,
räfven raskar öfver isen.
Får jag lof, ja får jag lof
att sjunga flickornas visa?
Så här gör flickorna, hvar de gå,
e hvar de sitta och var de stå.
Får jag lof, och får jag lof
att sjunga flickornas visa?

Og her på dansk:
Og Ræven rask over Isen fór,
og Ræven rask over Isen fór, –
saa faar vi Lov, saa faar vi Lov
at synge Kongernes Vise.
Her ser vi Kongerne, som de gaar,
og som de sidder, og som de staar
og som de drejer sig i Dansen.

Bilder: Harald Wibergs illustrasjon til Reven og Nissen, av Astrid Lindgren, etter et dikt av Karl-Erik Forsslund. Noten til Räfven raskar öfver isen er fra Prosjekt Runeberg. 

4. desember: Barbrodøgret

I dag har å Hanna og je tatt fram alle de hølete sokkene våre, for Barbrodøgret er den dagen på primstavkalenderen da en må byne å reparere og stoppe og lappe og ordne med vinterklærne og med alt som må lages nytt tel jul. Det er litt av hvert en må passe på - for eksempel må du ikke sy på noe som du har på deg, for da syr du løkka fra deg. Og itte må du sy eller stoppe på noen andre heller, og særlig itte på småonger, for da lærer de aldri å lese.

Barbrodøgeret, Barbromess, er tel minne om den hellige Barbara. I Norges land og folk, fra Bratsberg amt, står det å lese: Den hellige Barbara var datter af en fornem mand i Nicomedia, ved navn Dioscorus, der levede paa keiser Maximians tid, ca. 290; hun blev omvendt til kristendommen efter en brevveksling med Origines, og led martyrdøden. Hendes dag kaldes hos os Barbraa-døgri’, d. e. Barbaras halvdøgn; om den heder det: «Barbraadagen gjenge soli burt, Lussinotti (13de december) kjeme ho atte». Derfor betegnedes den især med en sol; man betegnede den ogsaa med et taarn, fordi St. Barbaras fader lod sin datter bo i et saadant, eller med en lænke, fordi han lod hende binde med lænker, da hun fornægtede de hedenske guder.

Merket på primstaven kan være et tårn, og det er itte så rart, for Barbro er skytshelgen for både tårn og festninger, og for mye anna: For arkitekter, murere, tømrere, bygningsarbeidere, taktekkere, klokkestøpere, kokker, smeder, steinhoggere, gruvearbeidere, gravere, ringere, hattemakere, skreddere, bønder, sigøynere, fanger, brannvesenet og artillerister, skyttere og fyrverkerimakere. Hu verner mot lyn og ild og pest og feber, imot plutselig død, særlig av kanonkuler, ved nedstigning i gruver og imot lynnedslag. Vi får tru at a Barbro passer på oss nå som sola skal bli borte helt tel den trettende desember og Lussinatta.

Bilde: Den hellige Barbara, tegning fra det 15 århundre, wikipedia.

3. desember: Enebærbusken i julestria

Julestria - den er akkurat som den sangen om enebærbusken, der hvor du går rundt juletreet og gjør husarbeid for hver dag i uka, bortsett fra på søndan da du går tel kjærka, og så løper du hematt og byner på'n igjen. Det er mye å henge finga i før jul, men det var værre før, om det kan være tel noen trøst.

Sangen om enebærbusken er nok itte to hundre år gammal, for i 1814 var det itte mye rulling og stryking. Men hundre år er'n ihvertfall og fins både i England og Danmark. Og i Sverige hvor de danser rundt ett enerrissnår både om sommer'n og i jula. Der heter sangen "De små tvätterskorna".

På fredag synger de sånn: "Så göra vi, när vi mangla våra kläder, tidigt en fredagsmorgon." Og da kan en jo lure på om svenskene er nakne på freda'n. Men sånn er det itte. Å mangle klær med mangletre og rullestokk var noe som folk gjorde for å få klærne glatte og fine før i tia, da de itte hadde strykejern og klesrulle. Akkurat sånn som de to smånissene under her.

 Sånn mangler du klær:
"Man vikler Tøiet om en Manglestok, lægger denne paa et Bord og ruller frem og tilbage med en Manglefjæl, som lægges ovenpaa og trykkes med; et eget Haandtag paa Manglefjælen viser hvorledes, Arbeidet udføres, nemlig med Haanden og Armen. Det er dette, som kalles at mangle. Ordet lyder paa Svensk mangla, på Tydsk mangeln, paa Engelsk mangle, saa vi skjønne, at det har en udbredt brug"  skrev 'n Eilert Sundt I 1896.

Her og her kan du lese mer om åssen du bruker mangletre og rullestokk. Og under her er Så går vi rundt om en enebærbusk, i tilfelle du hadde glømt den. Visstnok er den gjendiktet til norsk av Gustava Kielland.

Så går vi rundt om en enebærbusk
Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk
tidlig en mandags morgen.

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy,
vasker vårt tøy, vasker vårt tøy.
Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy
tidlig en mandags morgen.

Så går vi rundt om en enerbærbusk
enerbærbusk, enerbærbusk
Så går vi rundt om en enerbærbusk
tidlig en tirsdags morgen.

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy
tidlig en tirsdags morgen

Så gjør vi så når vi henger opp vårt tøy
tidlig en onsdags morgen

Så gjør vi så når vi ruller opp vårt tøy
tidlig en torsdags morgen

Så gjør vi så når vi stryker vårt tøy
tidlig en fredags morgen

Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv
tidlig en lørdags morgen

Så gjør vi så når til kirken vi går
tidlig en søndags morgen

Så gjør vi så når vi hjemmatt vi går
tidlig en søndags morgen.

Bilde: Julekortet er tegnet av Trygve M. Davidsen

2. desember: Sotmånten

Huser du, sier a Hanna, før sa vi Sotmånten om desember. Evig lang var'n og full ta mørke og redsel og kulde og skitt og sult og styggedom.

Svarte var klea dine og svart var'u sjøl, full ta skurv og utøy og verst var'e nattestier oppi loppekassa.
Mørkt var'e  for talglysa sku du spare tel høytia, og kaldt, for peisvarmen for lukt opp tel kråka. Men aller verst var sulten som gnog i tarmene på deg, for etter Klemetsmess sku'n knipe på maten for rekti å skjønne på jula. Åsså detta at du gikk rundt og var redd hele tia, for allslags troll og trollkjerringer og spøkelser og styggedom og fanteri som huserte i vinternatta.

Men så, når jula endelig kom, da var det å sette seg tel bords, varm og såpeskurt med reine kleer i reinskrapa stue med lys i hver en krok og bordet stuvende fullt ta herligheter på kvit duk! Ete tel du sprakk og drekke tel du tumla og velte seg overende i ny fresk sengehalm uta lus og lopper! Så var'e å sitte med henda i fanget, og du trengte itte væra redd, for sola hadde snudd og det var korstegn over døra og julefred!

Bilde: Th. Kittelsen

1. desember: Pass på!

Da byner vi adventskalendern vår, vi Søstrene på Værket, og det er lisså greit å byne med en advarsel, for på denne tia ta året er det mye som en må både passe på og passe seg for. Og 1. desember, da ska'n passe seg, for i dag er regna for å være en av de farligste dagene i året. Alt slags arbeid som du byner på i dag, det må du bli ferdig med i løpet av dagen, og du må itte gjøre feil med noe, for det kan bringe uløkke.

For eksempel ska Sodoma og Gomorra ha gått under på 1. desember. Og Lots hustru blei tel en saltstøtte bare fordi hu itte greide å styre nysgjerrigheta og snudde seg for å titte på de to byene som raste sammen bak a - mere ska det itte tel før det går gæli - bare at du snur deg på feil tidspunkt. Så det beste er å sitte helt stille med henda i fanget. Eller bli i senga. Og værre ska det bli, så mye styggedom og trollpakk som er ute og reker i vinternatta nå føre jul!

Bilde: Sodoma og Gomorra illustrert i Hartmann Schedels Nürnbergkrøniken fra 1493. Lots hustru har alt blitt til en saltstøtte. Fra Wikipedia.