Napoleon med sin hatt

Det er travle dager. Vi forbereder oss til den store turneen til alle Bærums skoler før 17. mai. Det er derfor vi ikke har fått tid til å skrive så mye her, men det skal bli bedre. Men først må vi lage en Napoleonshatt. For uten Napoleon hadde vi kanskje ikke fått Grunnloven i 1814.


I 1814 brukte "alle" Napoleonshatt, med dusker og fjær og pynt og dill og stas. Napoleon hadde kokarde på hatten, en rosett i rødt, hvitt og blått. Tosnutet hatt - bicorne - var militær mote på slutten av 1700-tallet. Også norske soldater og embedsmenn bar bicorne med kokarde.

Napoleon, den store hærføreren som sloss mot halve Europa i mer enn 15 år og som kronet seg selv til keiser i 1804, var bare 150 cm høy. Det er derfor han ofte ble malt på hest.

I Napoleons tid førte Frankrike krig mot flere koalisjoner av land i Europa. Krigene blir kalt koalisjonskrigene. De fem siste blir gjerne kalt Napoleonskrigene.  Dette var krigene, herfra: 
1. koalisjonskrig 1792–1797 (Østerrike, Preussen, Storbritannia, Spania og Piemonte – mot Frankrike)
2. koalisjonskrig 1798–1801/1802 (Russland, Storbritannia, Østerrike, Det osmanske rike, Portugal, Napoli og Kirkestaten – mot Frankrike)
3. koalisjonskrig 1805 (Østerrike, Storbritannia, Russland og Sverige – mot Frankrike)
4. koalisjonskrig 1806/1807 (Preussen, Sachsen og Russland – mot Frankrike)
5. koalisjonskrig 1809 (Østerrike og Storbritannia – mot Frankrike)
6. koalisjonskrig 1812-1814 (Storbritannia, Russland, Preussen, Sverige, Østerrike og tyske småstater – mot Frankrike)
I 1815 ble han til slutt beseiret i slaget ved Waterloo i Belgia, mot Storbritannia, Preussen, styrker fra Holland og tyske småstater, og ble forvist til St. Helenas grønne ø hvor han døde i 1821.

Bilder: Øverst Napoleons hatt sett fra alle kanter - Carl Von Steuben "Les huit époques de Napoléon" - Napoleons åtte epoker (1826). Så soldater fra Borgervæpningen i Bergen sånn som de var kledd i 1814. Så Napoleon på hesteryggen, malt av Joseph Chabord 1810. Nederst en karikatur av Napoleons liv, tysk ukjent tegner, ca 1813, alle fra wikimedia commons.

Sommarmål og faredag

I dag må du huse på å snu primstaven til sommersia, der det er et tre, for i dag er det første sommerdagen. Er det finvær i dag, så blir det fint hele sommar'n. Her er det fint, så det lover godt.

Om du har en rømmeskvett, så koker du deg en fin og feit rømmegraut for å feire sommar'n, slik folk har gjort siden Odin og Tor si tid. Har du husdyr eller skal gjete til sommar'n så må du itte ete kjøtt i dag, for da kan ulv og bjønn få makt over deg, og klomse deg, og ta både deg og dyra dine.

Da hjælper det itte med klumsebønner eller korstegn eller jern under dørstokken. Itte må du drive med kringgang - med slipestein og rokk og slikt som går rundt, for da kommer kyra til å svime omkring og itte få i seg nok mat. Og itte må du sy heller, for da kan det komme mark i osten.

14. april er første dagen på sommersia ta primstaven. På baksia er vinter'n. Den by'ner på vinterdagen 14. oktober og tegnet er gjerne en vott. Primstaven var grei å ha for å holde orden på dager og onner og værtegn ting en måtte huse på. En slik trefjøl med tegn på er itte så lett å rote bort som en almanakk - om du ikke skulle komme tel å tru det er ei vedski i halvmørket og hive'n i peisen. Her er mer om primstaven.

Primstaven var i bruk tel langt utpå 1800-tallet, selv om det kom almanakker årlig ifra 1814. Før i tia var 14. april fløttedag for tjenestefolk og leidlendinger og husmenn. Je veit itte om det det var den dan folk fløtta ifra vonde nisser. Det er uansett nesten umulig, som det står i sangen, og itte bare her tel lands, det er visst på samma måten i mange andre land også.

Og mannen ville fra nissen flytte

men reisen ble ham til ingen nytte,

for høyt på vognlasset nissen lo:

Jeg tror vi flytter i dag, vi to,

jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Og så er det et sagn ifra Vest-Agder om en slik frøktelig ugrei nisse: 

"Der var en Mand, siger Sagnet, som var saa plaget af Nissen, at han ikke havde Fred hverken Dag eller Nat; thi den fulgte ham, hvor han gik. Han blev kjed af dette og besluttede derfor med sin Kone og Børns Samtykke at sælge Gaarden for derved at blive Nissen kvit. Dette gjorde han. 

En Dag, da han skulde flytte, havde han med sig noget af sit Værktøi, som han bar i en Kurv paa Ryggen. Paa Veien traf han en Mand, som spurgte: «Hvor langt skal du idag?» 

«Aah, vi flytte,» svarede Nissen bag i Kurven. Manden blev da rent forbauset, da han hørte at han bar Nissen med sig. Han vendte om igjen, da han saa at det ikke kunde nytte at fly, tog Gaarden i Besiddelse igjen og havde som før altid Ufred med Nissen."

Flere sagn om ugreie nisser finner du her. 

Bilder: Primstaven er ifra Hallingdal, antagelig fra slutten av 1700-tallet. På toppen er Norges riksvåpen skåret ut. Fra wikipedia. Den vonde nissen har Th. Kittelsen tegna og sommerdagtreet har jeg krota ned. 

Hyggelige hilsner fra forrige hælj

Vi har fått to frøktelig trivelige hilsner fra folk vi var sammen forrige hælj. Og det er fint for oss som er litt opp i åra, og kanskje itte helt gode i husken ...

Først var det i fra sjefen for bobil-folket på Romerike, han Arild som hadde med seg hele foreninga si på omvisning på Det Bæromske Jernverk på lørdan. Det var en trivelige følk! Vi starta på Værtshuset og var innom både Museet og Masovnsringen før vi endte uttafor Hovedbygningen hvor grev Wedel Jarlsberg holdt hus rundt 1814 med hustruen Karen Anker. På bildet har vi akkurat fortalt om åssen du kan bruke et eple tel å få fart på kjærligheta. Da ska je si det ble stilt i forsamlinga! Takk til bobil-herrene og damene fra NCC avdeling Romerike for trivelig tur!


Og så er det et fint bilde fra Lin som er turleder i DNT Barnas Turlag Oslo og omegn. Det er ifra søndan og Blåveisturen tel Hovedøya hvor vi fortalte eventyr for en svær flokk med trivelige unger og voksne. Hovedøya er nesten som å reise til en annen tid, enda det er bare fem minutter med båten ifra Oslo. Masse blåveis var det der, og tjukke knopper på trea, og akkurat da vi fortalt om Gasse Vasse og Gåse Våse, så flaksa det jammen en liten flokk med skravlete gjess over huene på oss! Dere ser at vi koser oss, ikke sant?

Ut og søke tjeneste

Når du hadde blitt 14 år, hadde du forhåpentligvis lært å lese. Kanskje du hadde greid å lære deg Luthers lille katekismus også, og alle de 759 spørsmålene og svarene i Pontoppidans forklaring til katekismen og en hel haug med salmer, utenat. Da var du klar til å bli konfirmert. Og om presten var snill snill mot deg og lot deg slippe lett på overhøringa så du sto tel masjon - da var du voksen. Da var det slutt på skolegangen, ut og søke tjeneste, kanskje bli dreng eller tyende eller soldat, og kanskje gifte seg.

Å arbeide hardt måtte du lære deg fra du var liten, enten du var gårdmannunge, husmannsunge eller legdeunge. De fleste ble som far og mor. Verkensgutta ble verksarbeidere, bondegutta ble bønder, skreddersønner ble skreddere, skomakersønner ble skomakere og prestesønner ble gjerne prester. Jentene ble gift. Hvis far var husmann og kølabrenner, så ble sønnene husmann og kølabrennere, og døtrene ble husmannskjerringer og vassmærrer som bar vann når køla sku' døpes og mila sløkkes.

Mange husmannsunger og legdeunger hadde søkt tjeneste fra de var 6-7 år, med å gjete ku i skauen om sommeren. Det var stort ansvar for små folk. Og var du så uheldig at du mista en sau, da var du ille ute. En gjeterunge som hadde gjett bort sau var ikke til å stole på. Sånne ville ingen ha i arbeid.

Ungdommene på bildene er det Johann Fredrik Leonard Dreier som har tegna. Han tegna bondefolk fra norske bygder sånn som de gikk kledd i tiden rundt 1814. Det ligner på bunadene vi bruker nå for tia. Her er flere bygdedrakter som Dreier har tegna. Og her er en morsom blogg om å være tjenestejente hos styrtrike Bernt Anker på slutten av 1700-tallet.

Under her står to versjoner av sangleken Ut og søke tjeneste. Rundt 1814 lekte både barn og voksne sangleker. Og mange måtte ut og søke tjeneste.  Det er ikke godt å si om folk sang den i 1814, men ut og søke tjeneste var det ihvertfall mange som måtte.

DET KOM EN PIKE GÅENDE

Det kom en pike gående, gående, gående 

Det kom en pike gående, gående.

Å, hva vil du her nede, nede, nede

Jo, jeg vil søke tjeneste

Hvor mange kroner måneden

Minst 50 kroner måneden

Men enn å vær så dyr, da

Jeg synes det er billig nok

Du ser så stygg og fæl ut

Er like fin som dere

Hvem tror du nå vil ha deg

Jeg tror at Ann vil ha meg

UT OG SØKE TJENESTE

Det kom ei jente vandrende, vandrende, vandrende,
Det kom ei jente vandrende,
tra-la-la-la-la-la

Og hva skal du her nede, nede, nede,
og hva skal du her nede,
tra-la-la-la-la-la

Ut å søke tjeneste, tjeneste, tjeneste,
ut å søke tjeneste,
tra-la-la-la-la-la

Hvor mye skal du ha for mån’ten, mån’ten, mån’ten,
hvor mye skal du ha for mån’ten,
tra-la-la-la-la-la

Ei ku skal jeg ha for mån’ten, mån’ten, mån’ten,
ei ku skal jeg ha for mån’ten,
tra-la-la-la-la-la

Å, det er alt for mye, mye, mye,
å, det er alt for mye,
tra-la-la-la-la-la

Å, fy så stygg og svart du er, svart du er, svart du er,
å, fy så stygg og svart du er,
tra-la-la-la-la-la

Jeg er lik’så rein som deg, du, deg du, deg du,
jeg er lik’så rein som deg, du,
tra-la-la-la-la-la

Og tror du no’n vil ha deg, ha deg, ha deg,
og tror du no’n vil ha deg,
tra-la-la-la-la-la

Jeg tror at Jon vil ha meg, ha meg, ha meg,
jeg tror at Jon vil ha meg,
tra-la-la-la-la-la

Bilder: Johann F. L. Dreier, fra digitalt.museum

10.april 1814, dagen det starta

Je er blitt fortalt at det var på dags dato - den 10. april - at alle deltagerne i Eidsvollforsamlinga hadde kommet seg fram fra Norges kriker og kroker, fra daler og fjellsider, til der alt skulle gå for seg. For en dag! Endelig var de kommet fram til Carsten Ankers hovedhus på Eidsvoll jernverk. For de fleste hadde sjølve reisa vært noe de kom til å huske hele livet sitt. Byborgere fra Bergen blei forskrekka over alt de kunne se på reisa: "Fattigdommen og skitten, de mange små, halvnakne barna og en mengde løse griser og hunder som fantes mang steder, overrasket oss meget, så vi ønsket bare å komme oss derfra hurtigst mulig", skreiv en grosserer Meltzer i dagboka si. Men ofte hadde de spist middager og hygget seg hos andre familier mens de var på reisefot. Hør bare hva sorenskriver Koren skreiv: "... her forblev jeg en Times Tid,  nød Kaffe, The og skjøn Musik på Klavereet af Madamen Bøyesen." Han koste seg nok fælt, han Koren.

Prins Christian Frederik - som planla å bli kongen i landet - tok i mot hver og en uttafor kjerka på Eidsvoll. Det var 1. påskedag, og aldri har vel stemninga vært større enn akkurat på denne påskedagen i kjerka på Eidsvoll?

Men, det gikk fort mot kvelden, og alle trengte et sted å bo. Det var rittmester Iver Elieson som sørga for at alle fikk seg et godt husvære. Det var sikkert veldig slitsomt å være Iver i disse dagene. Stort sett var gjestene fornøyde med rom og mat og vertskap: "Begge vare venlige, godmodige og for sine Gjæster omhyggelige Bønderfolk" skreiv Jacob Aall i dagboka si. Jacob Aall var eier av jernverket på Nes ved Tvedestrand. Men det hendte også at gjestene var misfornøyde. Frokostgrauten var for tynn eller flesket for harskt. For mange var det altfor lang vei fra der de bodde til Eidsvollsbygninga. For noen kunne det bli opptil seks timer tilsammen begge veier. Dessuten var det veldig strabasiøst å komma seg over elva Vorma med hest og vogn. Neida. Da klaga de te´n Iver om at de ville bo et bedre sted!

Peder Anker i fra Bogstad og svigersønnen, han grev Herman Wedel Jarlsberg, hadde med seg tjenere til Eidsvoll. Peder Anker - eieren av Bærums jernverk på denne tida - hadde ikke bare med den svenske tjeneren sin, men også sin egen konjakk. Så snill og grei som han Peder Anker kunne værra, blei det nok mer populært med det siste! På en gård som het "Smedbakken" bodde folk som  holdt med det som blei kalt "Svenskepartiet", så "Smedbakken" ble fort til "Svenskebakken" på folkemunne.

Matros Even Thorsen fra Arendal var valgt som "vor kamerat" blandt sjøfolka rundt Arendal. På tross av at Even verken kunne lese eller skrive, klarte han seg godt i diskusjonene på Eidsvoll, særlig da de diskuterte verneplika i landet. Even hadde plukka opp litt av hvert han, da´n var fange på et engelsk krigsskip. Snakke engelsk kunne han også. Det var kanskje slik det måtte bli at Even bodde sammen med Thomas Konow, fra Bergen, den yngste av alle som var med, bare 17 år gammal.

Det var Eidsvollsbønda som skulle bringe gjestene sine til og fra Eidsvollsbygningen hver dag. Når diskusjonene varte lenge, sto de og hestene og venta ute på gårdsplassen. Det var mye å gjøre for bønda omkring, men de fikk jo fulgt med på all moroa au. Og heldigvis var det slik at alle skulle ete bare frokost og kveldsmat der de sov. Ellers så åt de sammen i Eidsvollbygninga. Og han Iver sørga for at det kom mat rundt om på de gårda som trengte ekstra forsyninger.
Fra nå av var det et salig liv og røre i alle husa rundt den hvite trebygninga til Carsten Anker på Eidsvoll jernverk.

Bilder: Eidsvoll kirke, herfra og Casten Anker fra wikipedia.

Akkurat nå for 200 år sia

Akkurat nå - for to hundre år sia - var de på vei tel Eidsvoll, de 112 utvalgte mennene, på dårlige veier og ugreit føre, gjennom snø og slaps og over utrygg is, fra syd og nord, øst og vest og over høye fjell og dype daler, for å nå fram tel Eidsvoll tel 10. april, kronprins Christian Frederik med sine åtte hester, grev Wedel i sin gullkaret, og ellers hver og en på sitt vis og som best de kunne ... 

Bilde: Grev Wedels gullkaret, foto Jens-Chr. Strandos, via wikimedia commons. Og en Johannes Flintoe-tegning fra wikipedia. 

Flere seljefløytevers

Sånn ser selja ut. Det er den som får gåsunger og som er fin til å spikke seljefløyte av. Her og her kan se hvordan du spikker en. Og her er to fløytevers til som du kan si når du banker på pinnen for å få løs barken: 

Jørn Gjeter sendte dette som han syntes passa ekstra godt til Hanna og meg, gamle kjerringer som vi er:  

"Hippa hå 
vil du gå 
skal du få 
kjerringa 
og to skilling attåt 
til brennvin og tobakk."

Og fra Arne Juksemage fikk vi dette: 
"Jeg har et svakt minne om ei regle som går omtrent slik:

Vil du gå
vil du gå
skal du få
går du ikke
til kvelden
hiver jeg deg på elden.

Reglene er viktig når en lager seljefløyte, for da banker en i riktig takt, og passe lenge. Å synge er en fin måte når en skal passe tida. På Finnskogen var det skikk å synge et salmevers mellom det at du hadde melet i gryta og til du begynte å røre. Slik gjorde de når de kokte nevagraut. Å lokke eller true er også nyttig når noe skal lykkes. Jerpepipe er ei lokkepipe for jerpe. Jerpe er en liten hønsefugl." Skriver Arne.

Bilde: Otto Wilhelm Thomé Flora von Deutchland, Österreich und Schweiz 1885, fra wikipedia.

Kjære fløyte, vil du gå skal du få akkevitt og tobakk-skrå!

Hilsen fra Jørn Gjeter: Sevja stiger og lauvet spretter! Nå er tia for å finne fram tollekniven og spikke seg seljefløyte, sånn som gjeterunga gjorde i gamle dager. Seljefløyta er bare til kos. Ikke sånn som luren og gjeterhornet som du trengte til å skremme vekk ulven og bamsen. 

Du trenger ikke spikke den av selje. Rogn går også bra. Rart igrunnen at det ikke heter barkefløyte, for det er jo mest barken vi bruker. Her er det en fin bruksanvisning. Husk å si fram fløyteversene når du banker på barken, så fløyta svår, sier 'n Jørn. Han var så grei å sende noen fløytevers også, i tilfelle du hadde glemt dem, sånn som Hanna og meg. Kanskje det verset ifra Grav er best å bruke her i Bærom?

Å gå eller svå eller sva - det er når barken slipper taket og du forsiktig, forsiktig trekker den av kvisten og kan slikke i deg den søte sevja. Etter litt mer spikking kan du prøve de første tonene. Og når'n virker må du spille så mye du bare orker, for etter no'n dager har barken tørka og blitt som en skrukkete gammal kjerring, og så må du vente helt til neste vår, sier'n Jørn Gjeter. Til vanlig heter han Jørn Simenstad. Han er en røver til å spille seljefløyte, bukkehorn, geitelegg og lur og reiser gjerne rundt og spiller for folk.  

Fløyteregle fra Grav i Bærum       

Kjære fløyte vil du gå 

skal du få en tobakk-skrå

og en flaske akkevitt

så blir du barken kvitt

Fløyteregle fra Asker

Tikk takk tikk takk

vil du gå 

skal du få kjøtt og kål 

i kongens gård

og to skilling etterpå

Fløyteregle fra Bø i Telemark

Kjære fløyte vil du svå 

så skal du få kjøtt og flesk 

i kongens gård 

og fire skilling etterpå

Fløytevers fra Risør

Svadilja Svadilja

la fløyta mi sva

la det renn’ i en bekk 

la det tiss’ i en sekk 

Om to minutter har fløyta mi svadd 

Om to minutter har fløyta mi svadd

Fløyteregle fra Jevnaker 
Kjære kjære jerpepipe
vil du gå skar du få
kjøtt og kål i kongens gål
og tol skjelling attpå tæl krittpip' og tobakk!

Bilder: Søstrene og Jørn Gjeter i gjeterskauen ved Haslomseter tatt med fjernutløser. Fløyta har jeg tegna. 

Brød av sten. Om kalkbrenning i Bærum - 1

Husker du hvordan Bærums kommunevåpen ser ut? Et kommunevåpen skal være et tegn på kommunen. Her ser du hvordan det ser ut. Du har sikkert sett det mange steder rundt i Bærum, bl.a. utenpå de aller fleste skolene. Figuren forestiller en kalkovn mot grønn bakgrunn.

Vi er heldige i Bærum som har så mye kalk i jorda og berget. At det er mange almetrær og blåveis her er et sikkert tegn på at det er mye kalk i jorda. Og bøndene i Bærum har visst hvordan de kunne bruke kalken til noe de kunne ha "attåt" til det å drive selve gården. Bøndene kunne nemlig få en slik ekstra inntekt ved å selge kalk - det meste ble solgt til bygging av Akershus festning i Oslo.


Se for deg de flotte murene på Akershus festning. Mange av disse murene er støpt med kalk fra Asker Bærum. Kalken ble brukt slik som man som regel bruker sement i dag.

De første regnskapene man har om salg av kalk til Akershus festning er fra er fra 1557/1558 og 1560/1561. Bøndene kunne enten få betaling i penger eller i "naturalia", d.v.s. mel, malt og korn. Det kom godt med på gården hjemme i Bærum hvor det var mange munner å mette. I 1624 - bare 190 år før Grunnloven - skjedde det noe oppsiktsevekkende.

Den danske kongen Christian den IV befalte at befolkningen i Oslo, omtrent der Operaen ligger i dag, skulle flytte til den nye byen "Christiania". Kongen var grundig lei av alle bybrannene i Oslo og beordret med hard hånd at Christiania skulle bygges i mur - slik skikken var i Danmark og stort sett i resten av Europa. Da trengtes massevis av murstein - og naturligvis kalk! Det brant lystelig i Bærums kalkovner.

Bilder: Øverst er Bærums kommunevåpen. I midten Akershus festning rundt 1750. Nederst Christian IV til hest sammen med arkitekten sin, i bakgrunnen Rosenborg slott, malt av Karel van Mander, 1638.

Veier i Bærum i 1814 - 3

Ankerveien
Ankerveien er oppkalt etter den mannen som fikk veien bygget, Peder Anker. Han bodde på Bogstad gods, var med på å lage Grunnloven på Eidsvoll og skal visst ha vært så snill at tiggere nesten alltid fikk med seg noen godbiter fra kjøkkenet på Bogstad.

I 1791, 23 år før 1814, kjøpte Peder Anker hele Bærums Verk. Det ble stor forandring både for Peder Anker selv og de som jobbet på Bærums verk. Noe av det viktigste var at Peder Anker eide mye av Nordmarka, så da ble det nok trær til å brenne køl for å smelte jernet på Bærums Verk.


Peder Anker trengte kort og godt en vei mellom eiendommene sine. Her skulle de frakte jernmalm og køl. Dermed bygget han vei mellom Bogstad, over Lysakerelva ved  Hammardammen til Fossum. Dermed er vi inne i Bærum.

 

Så kan vi gå Ankerveien forbi den tidligere Fossum skole og deretter forbi Fossum klubbhus, ned bakken ved Listua gård, så et stykke på kjøreveien mot Østernvann, men vi tar rett fram ved Nordby gård og er igjen inne på skogsvei. Her går vi forbi minnesmerkene ved Grini fra 2. verdenskrig. I dag heter fengselet, som tidligere het Grini, Ila fengsel- og forvaringsanstalt. Så fortsetter Ankerveien rett og fin på nordsiden av Grini golfbane, forbi Haga-gårdene helt til den kommer fram til Murenveien. Der hvor Ankerveien krysser Murenveien er det bygget opp en flott steinmur.

Den er bygget av slaver fra Akershus festning, altså fanger som satt i fengsel der. Noen fikk altså komme ut av de mørke fangehullene sine og gjøre nytte for seg.

Det sies at man kunne se slavene fra Akershus komme med hakker og spader over skuldrene og lenker rundt beina. Dessuten hadde buksebeina og overdel ulike farger sidelengs. Slik kunne man lett kjenne dem igjen og det ble vanskelig for dem å rømme. Men en riktig fin mur fikk de til! Takk! Vi kan se den i god behold over 200 etter den ble bygget!

Oppe i bakken ved muren finner vi et drikkekar for hester bygget som en fordypning i bakken med steiner rundt. Etter å ha gått opp hele bakken ved steinmuren, kommer vi snart inn på et nytt, langt veistykke som i dag går rett nord for gravlunden på Steinskogen. Denne delen av Ankerveien er fredet. Her kan vi gå og virkelig late som vi levde i 1814. Men straks må vi krysse Gamle Ringeriksvei. Her kommer bilene fort, så plutselig er vi ute av fantasien om gamle dager.

Ankerveien fortsetter over Steinsåsen på vestsiden av Steinsvannet. Nå begynner den å gå bratt nedover i retning Bærums Verk og Lommedalen. Ankerveien går så i en undergang under bilveien - og etter noen bratte nedoverbakker, ser vi de første husene på Bærums Verk.
Du kunne bygge veier, Peder Anker!

Bilder: Bogstad gård, malt av Elias Meyer rundt 1790. Ankerveien ved Fossum, fra AB-leksikon/Bærum bibliotek, ukjent fotograf, bildet er kolorert av Henning Kofoed, 1920.
Stortyven Ole Høyland med fangedrakt, tegning er antagelig fra 1836 fordi han ble skåret i hånden av et sabelhugg ved pågripelsen. Resten er egne bilder.