Skoler i Bærum: Høvik skole, ved "grand signeur" Pløens villa på Hevik

Høvik betyr høyvika, vika der de sanket høy. Gården ble ryddet i eldre jernalder. I 1814 sa folk flest Hevik. På den tiden var Høvikgården delt i Søndre og Nordre Høvik. Høvik skole ligger på Søndre Høvik. Gårdene var dragonkvarter, med ansvar for å stille og utruste en dragon, en menig soldat med hest, uniform og våpen.

I 1814 eide Marcus Pløen Søndre Høvik. På gården lå Bærums første villa, bygget av slottsprest Sverdrup i Christiania på slutten av 1700-tallet. Villaen ligger der enda.

Pløen eide også en del av Nordre Høvik og Ballerud, så i Pløens tid var Høvik en riktig storgård, en lystgård, med hager og parker etter engelsk mønster, for Pløen var veldig glad i alt som var engelsk. Han hadde engelske møbler og fikk sendt klær direkte fra London, etter siste engelske mote.


Marcus Pløen vokste opp i små kår i Danmark, men flyttet til Christiania som 16-åring. Der gikk han i kjøpmannslære, slo seg på trelast og ble raskt en av de rikeste i Christiania. Selv om han var både radikal og samfunnsbevisst, var han også en riktig festløve som deltok ivrig i Christianias selskapsliv og sto på scenen i Det dramatiske Selskap. Lord Høvik, som han ble kalt, pleide å flytte fra Christiania og ut på landet til Høvik tidlig om våren og bli boende til jul. På landet levde han som "grand signeur", en riktig stormann, og holdt åpent hus for venner og bekjente fra byen.

Villaen på Høvik hadde ikke noe ordentlig kjøkken, så til store fester ble all maten laget i Pløens hus i Rådhusgaten 12. Derfra ble den fraktet til Høvik med hest og vogn langs den sølete og humpete Drammenske Kongevei - Gamle Drammensvei - som går rett forbi skolen.


Om sommeren kunne Bærumsfolk ofte se Lord Høviks bygjester promenere - gå tur - eller spille ringtoss eller "quoits" og battledoor and shuttlecock - badminton - i hagen og parken. Grand signeuren selv så man ofte ridende rundt på den store eiendommen sin sammen med stallmesteren på gården og den fantastiske hunden Tyrk som hver dag løp alene til byen og hentet ferske rundstykker!

Lords Høviks flinke hund "Tyrk"
En viktig rolle i Pløens tid var hans hund "Tyrk", et rent pragteksemplar ev en puddel, om hvis klokskap og troskap, der fortelles mange gode træk. 
Hver morgen løp den saaledesmed en kurv i munden den lange mil ind til Kristiania, hvor den hos baker Bølling hentet ferske rundstykker. 
Og som vakthund skal den ha vært enestående. En tyv skal den ha holdt fast, indtil der kom folk til. Det stod derfor stor respekt av den. 

Avholdt som Tyrk var av alle gaardens folk, vakte dens død stor sorg på Høvik. Den ble begravet i parken med en jernplate på gravstedet: 

Tyrk aad og drak og sprang' og laae. 

Ja! Dansed naar hans Herre smilte.

da Alder negtet ham at gaae

fandt han, at det var bedst, han hvilte. 

Til Søndre Høvik hørte husmannsplassen Holtet. Her bodde Elling Holst rundt 1900. Han lagde Norsk Billedbog for Børn hvor denne reglen er fra:

Ride ride ranke
Ride, ride ranke!
Hesten heter Planke!
Hesten heter ikke så:
Hesten heter Abildgrå,
sitter en liten junker på.
Hvor skal junkern ri'e?
Til kongsgården og frie.
Der er ingen annen hjemme
enn to små hunder
som ligger under benken
og gnager på lenken.
Den ene sier: Vovvovvov!
Den annen sier:
Voff, Voff, Voff!

Hundebitt
På 1800-tallet hadde en hund på nabogården Ramstad bitt en person fra Høvik. For dette måtte Ramstad avstå en del av eiendommen til Høvik. Dette var rettspraksis ifølge Christian 5s Norske Lov fra 1687. Den plassen fikk senere navnet Hundebitt.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814 er Gamle Drammensvei til Stabekk eller til Ladestedet Sandviken, forbi Pløens villa, Glassverkveien som var den gamle gårdsveien mellom Søndre Høvik og høyviken ved sjøen hvor husmannsplassene Saltbuvollen, Ommen, Båtstø og Høvikodden lå.

Bilder: George "Beau" Brummell, engelsk "dandy" kanskje ikke helt ulik Lord Høvik, malt av Richard Dighton i 1805. Villaen på Søndre Høvik. Motetegning av tre menn og en dame som spiller ringtoss fra rundt 1814, puddelen og dandyen er fra wikimedia.

Høvik, Høvik Verk og Lysaker i regn

Mairegn er i grunnen ganske fint. Og særlig når man får komme inn på skoler og fortelle om 17.-mai-grunnloven. Vi håper det regner fra seg denne uka, og at det blir bra til 17. mai.
Når vi har tre skoler på samme dag merker vi hvor stor forskjell det er på både skolene og salene deres og publikum og forestillingen. Og hvor stor forskjell det er på salene når de er fulle av folk og når alle er borte. Og hvor fint der er når salene er fulle av elever. Og hvor trist og tomt det er uten elever. Rart å tenke på at alle barna mellom 6 og 14 år i Bærum i 1814 kunne fått plass i de salene.

Mens vi sitter og venter på at alle elevene skal komme seg på plass, høres det akkurat ut som et fuglefjell. På Høvik ser det nesten ut som et fuglefjell også, når alle sitter vaglet opp på benkene oppover i amfiet, nesten til taket. Det er et flott rom med så god lyd at du nesten kan høre en knappenål falle selv om salen er full av folk.

På Høvik Verk var det forresten helt musestille mens alle listet seg inn, bortsett fra fløytemusikk. Vi satt og ventet på kjøkkenet og skjønte nesten ikke at alle hadde kommet før de klappet. Midt i forestillingen gikk lyset både av og på og plutselig så vi ikke stort av publikum. Men vi skjønte jo at de var der, da det skulle ropes "Egen konge! Egen konge!"

På Lysaker var hele skolen samlet på gulvet i gymsalen. Det kan bli ganske bra stemning i en sånn gymsal når den er stappfull av folk. Det tok nesten av på Lysaker, og særlig helt til slutt, når alle ville at vi skulle vrikke på rumpene våre. Hm... Det ble kanskje litt vel mye av både vrikking og hikking?  Håper i hvert fall at dere lærte noe, alle sammen!

Skoler i Bærum: Haug skole ved Peders Ankers vei

Haug er en hauggammal gård som ble ryddet i eldre jernalder. Gården hadde kalkovn på Stubberud og sag i Øverlandselva. I 1826 var det 4 hester, 11 kuer og 21 sauer på gården.
Haug ligger fint til, med vidt utsyn og mindre enn et hundeglam fra gamle Haslum kirke.


Skal tro om gården fikk navn fordi den lå på en haug, eller om det var etter gravhauger på gården? Det er ihvertfall en gravhaug i nærheten. Og der det var haug i gamle dager, der var det underjordiske. Det var forfaren som passet gården. Han hadde mange navn: gardvord, tuftekall, godbonde, haugebonde eller haugekall. Rundt 1814 holdt forfaren gjerne til på låven. Der fikk han grøt med smørøye i hver torsdag og på julaften og ble kalt nisse.

Ikke langt fra Haug ligger Garlaushøgda og like i nærheten er er Ankerveien, den fine rette breie vegen som Peder Anker bygget for egen regning i 1790-årene, fordi han trengte kjørevei til å frakte køl og jern mellom eiendommene sine på Bærums Verk, Fossum Verk, Bogstad og Hammeren i Maridalen. Det var tunge lass og dryge kneiker for hestene. I de verste bakkene ble det laget drikkekar hvor slitne hester fikk drikke.

Rundt 1814 var det ofte tiggere etter den veien. Det var mange som ikke hadde matsmulen i huset og måtte ut med tiggerposen for å overleve. Det ble sagt at når folk banket på kjøkkendøra hos herr Peder Anker på Bogstad, da gikk de ikke tomhendt derfra. Denne reglen er visst om herr Peder.

Hvem banker? Sa Per Anker

Hvem banker? Sa Per Anker.

Det er min kone, sa Per Lone.

Hva vil hun? Sa Per Lund.

Kjøpe løk, sa Per Høk.

Hvor mange? Sa Per Lange.

En to tre fire, sa Per Lire.

Ikke flere?Sa Per Ler.

Det er nok, sa Per Kokk.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Ankerveien mellom Bærums Verk og Bogstad, kølmila oppi Garlaushøgda, seterveien til Haug sin seter Sæteren, Hoslegutua forbi haugen til Haslum kirke, eller til Sauejordet hvor det gikk kuer og sauer på beite for 200 år siden.

Haug-gården hadde kort vei å gå til seters. Haugsetra, eller Ho´'kkssetra som sa folk før, var der hvor Sæteren gårsd er nå. Hvis budeia på Haugsetra trengte mel, så blåste hun bare en lurbeskjed rett hjem til husbonden på Haug. Setertiden i Bærum var fra begynnelsen av juni til slutten av september. På setra var det godt å være, både for folk og fe, selv om det var lange dager for små gjeterunger som måtte springe barrføtt i skogen fra morgen til kveld. Og kanskje det var på Haugsetra at seterkjerringa måtte ut og å finne gjeter til dyra sine.

Reven som gjeter
Det var engang en kone som skulle ut og leie gjeter. Så møtte hun en bjørn.
"Hvor skal du hen?" sa bjørnen.
"Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen.
"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte bjørnen.
"Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen.
"Hø-i!" sa bjørnen.
"Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen da hun hørte det, og gikk sin vei.

Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en ulv.
"Hvor skal du hen?" sa ulven.
"Jeg skal ut og leie meg gjeter," svarte konen.
"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte ulven.
"Ja, kan du lokke, så -" sa konen.
"Uh-uh!" sa ulven.
"Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen.
Da hun hadde gått et stykke til, så møtte hun en rev.

"Hvor skal du hen?" sa reven.
"Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen.
"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte reven.
"Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen.
"Dill-dall-holom!" sa reven, så grant og fint.
"Ja, deg vil jeg ha til gjeter," sa konen og så satte hun reven til ågjete buskapen sin. Første dagen reven gjette, åt han opp alle geitene til konen; den andre dagen gjorde han ende på alle sauene hennes, og tredje dagen åt han opp alle kuene.

Da han så kom hjem om kvelden, spurte konen hvor han hadde gjort av buskapen hennes.
"Skallen er i åa og kroppen i holtet," sa reven.
Hun sto nettopp og kjernet; men hun syntes da hun likevel måtte se etter, og mens hun var borte, smatt reven ned i kjernen og åt opp fløten. Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegrannet som var igjen, og slo det etter reven, så han fikk en skvett på enden av halen. Derav kommer det at reven har hvit haletipp. 

Gjetergutten, gammel regle
En gjetergutt gjette 
oppå en nut, 
så mista han en stut. 
Så kom han til myra, 
så mista han kyra. 
Så kom han til haugen, 
så mista han sauen. 
Så kom han til leet, 
så brakk han kneet. 
Så kom han til bekken, 
der mista han sekken. 
Så kom han til døra, 
så mistet han børa. 
Så kom han til grua, 
så mistet han lua. 
Så for han på veggen, 
så skamslo han leggen. 
Så datt'n under bordet, 
og sa ikke ordet. 
- Men neigu on'n gråt!


Bilder: Garelaushøgda og Peder Anker er egne. Reven er Erik Werenskiold sin fra Reven som gjeter", "Op Under Fjeldet Toner En Lur" har Kittelsen tegnet, og Askeladden som sier "Ligger du her og silrer og render saa alene?" fra eventyret "Per, Pål og Espen Askeladd" har Th. Kittelsen tegnet, alle wikimedia,

Skoler i Bærum: Haslum skole hvor Hans Haslom vokste opp

Haslum skole ligger på gamle Haslum gård. Den ble ryddet for lenge siden, en gang i eldre jernalder. Navnet kommer fra hassel og elva Hasla. Nå kaller vi elva for Øverlandselva. Heim betyr gård eller hjem. Haslum er gården ved Hasla hvor det vokser hasselbusker.

Det er flere navn i Bærum som slutter på heim som har blitt til um: Tanum, Fossum og Bærum. Både på Haslum og Tanum er det kirker. Til Haslum kirke kom folk fra Østre Bærum og helt fra Sørkedalen. I 1814 var det den rike Peder Anker på Bogstad som eide begge kirkene.

For 200 år siden sa folk flest Haslom. Da var gården delt to - Østre og Vestre Haslum - som hadde egen kalkovn og seter på Haslumseter sammen med Ramstad og Nordby.

Østre Haslom var enkesete for Asker prestegjeld. Der bodde "Mutter Vogel", som folk kalte henne. Mor Fugl betyr det. Mutter Vogel var enke etter Franz Vogelius, sogneprest i Asker og Bærum før presten Neumann. Madam Salig Vogelius, eller Fru Catharina Marie Vogelius som hun het, var 79 år og drev Østre Haslum gård sammen med to husjomfruer, to tjenestepiker, en tjenestedreng og Nils Gundersen som var tjenestedreng og soldat. Skolen ligger på Østre Haslom.

På Vestre Haslum vokste Eidsvollsmannen Hans Jonhsen Haslum opp sammen med fem søsken. Der på gården hadde de huslærer som lærte lille Hans å skrive pent og prydelig med blekk og fjærpenn, som vi kan se av signaturen hans på Grunnloven.

Haslumgårdene var dragonkvarter. Det var nok derfor Hans dro hjemmefra i ung alder for å bli dragon. En dragon var en menig soldat som red til slagmarken på hest, men som kjempet til fots. I 1805 ble Hans dragonkorporal og i 1807 ble han overført til Artilleribrigadens 10. ridende artillerikompani. Der ble han sersjant og skjøt med kanon. På Eidsvoll i 1814 var han 25 år gammel og var representant for Artillerikorpset. I krigen i juli og august 1814 kjempet han i det siste store slaget ved Kjølberg bro i Østfold. Hans Haslum flyttet aldri tilbake til Bærum. Men vi bæringer kan vel være litt stolte av Hans Haslum likevel? Her kan du lese om krigen. Og her om forskjellige soldater, uniformer og våpen.

Hvis du vil gå de samme stedene som Hans Haslum og Mutter Vogel gikk i 1814, så kan du gå til Haslum kirke, kirkeveien Hoslegutua fra kirken til Fossum og Sørkedalen, Ankerveien mellom Fossum-Bogstad-Sørkedalen og Bærums verk, seterveien til Haslumseter, til oppi Garlaushøgda og rester av kalkbrudd og kalkovn ved Øverland.

Mon tro om Haslum kirke er bygget med tussekraft? Mange av kirkene fra Olav den helliges tid og deromkring sies å være bygget av tusser og troll. Kirken er ihvertfall hauggammal, og like ved ligger det en gravhaug. Olav den Hellige red en gang over Haslum. Det var da han hoppet med hesten sin fra Kolsåstoppen til Eineåsen. Sagnet står her.

Kirkebyggeren, fra Telemark etter Sophus Bugge
En Mand var bleven enig med en Tusse, at denne skulde bygge Kirke for ham mod at han fik hans yngste Barn, hvis ikke Manden kunde sige hans Navn. Manden fik det Raad, at han skulde gaa ikring alle Hauger, da hørte han Tussekonen kvad derinde;

Bissililu soveliling

ikveld kjem Vindfløy fa'i din

å gjev deg sol å måne.

Da Manden saa Tussen, raabte han: Du byggjer skakkt Tårne, Vindfløy!
Denne faldt da ned og slog sig ihjel.

Haugen ligger rett borti Hoslegutua. I 1814 var det kanskje flere sånne hauger på Haslum. De første kirkene i Norge ble ofte bygget på steder hvor folk hadde blotet til de gamle gudene Odin og Tor. Ved Tanum kirke er det flere gravhauger. Og ved Asker kirke som var hovedkirken i 1814 er det mange hauger. I en av dem, Prinsehaugen ved prestegården Røyrin, skal det visstnok være en skatt. Kanskje det er en skatt i Haslum-haugen også?

Skatten på Røyrin prestegård, sagn fra Asker
Det ble sagt at en skatt skulle være nedgravd i en av gravhaugene ved Asker prestegård, Røyrin. Presten hadde en kveld på 1830-tallet satt gårdsfolk til å grave ut en av gravhaugene på leting etter skatten. Plutselig ble arbeiderne avbrutt av at man kunne skue et merkelig lys over prestegården. Det så nesten ut som at prestegården stod i brann, men da arbeiderne løp til presteboligen var alt i orden. Man gikk tilbake til gravearbeidet, og samme underlige lys oppstod igjen over prestegården. Det ble dermed bestemt at man skulle la gravhaugen få ligge i ro og man la arbeidet ned

Skattegraving, fra Søndre Høland i Akershus
Ved Kinnestad paa Setskogen ligger "Ringshaugen", som indeholder en stor Skat. En Torsdagskvæld prøvde non aa faa Tak i Skatten. Men i slike Tilfælde maa ikke mæles et eneste Ord. Sier en et eneste Ord, er Saken tapt for dengang. Det gik bra og de var paa god Vei, men saa kom ei Skrei Trolpak forbi og bakerst, langt efter de andre, kom ei gammel Trollkjærring kjørende med ei Purke for et Traug. Ho kjørte smaaere end andre, men skreik i et: "Je tar dek nok at, - je tar dek nok at!" "Neiom du gjær", sa en af graverne, og Grava vælva igjen. Der skal være forsøkt flere Gange, men altid kommer no iveien fra Troldpakket.

Bilder: Haslum kirke herfra. Hans Haslums signatur på Grunnloven. Underoffiserer fra 1814 tegnet av Andreas Block fra boken Syv-aars-krigen for 17. mai 1807-1814, H. Angell. Haslum kirke tegnet av engelskmannen John William Edy i 1800. Tussene tegnet svenske John Bauer. Alle fra wikimedia.

Hurra-dag på Haslum og Haug

Ny hurra-dag i skolesekken! Vi har vel verdens beste og hyggeligste og morsomste jobb som får lov til å reise rundt med 1814-hurra-teater! Først var det to omganger i gymsalen på Haslum. Der var det heldigvis greie kulturverter som ordna salen mens vi fikk ordnet på plass keireren og kongen og prinsene på scenen. Kong Frederik 6. av Danmark-Norge tok seg veldig godt ut på scenen, nesten som det norske flagget.  Etter forestillingene fikk vi kaffe på personalrommet og der hang det jammen et bilde av gamleskolen på Haug hvor Haslumungene gikk før.

På Haug kom vi midt i sangstunden i Rotunden og fikk være med å synge både "Tralala vår" og "Det er nå vel meg som har prisen" og "Hvorhen du går i li og fjell" og enda flere. Flere vers av "Napoleon med sin hær" ble det også. Og Karine ble så ivrig med hilsinga at hun datt. Etterpå var vi på Sauejordet hvor det gikk sauer i gamle dager også, og i Stubberud Skogpark hvor det vokser over forskjellige 350 planter, og både blåveis, fagerklokke, tysbast, nattfiol og den fine tykke gule ballblommen. Vi må visst komme tilbake til Haug når det blir ballblomtid.

Skoler i Bærum: Steinerskolen på tunet på Grav

Når du kommer til Steinerskolen er det nesten som å komme til gamle dager og 1814. Skolen ligger midt på tunet på gamle Grav gård med hovedbygningen og drengestuen fra 1805, og stabburet som er hauggammalt, helt fra 1661.

Navnet Grav - eller Graff som folk sa før - kan komme av at gården liksom lå i en grop eller grav. Men det kan også komme av Grav-vin som betyr beitemarka ved dyregravene. Det får vi aldri vite, for navnet og gården er kanskje helt fra jernalderen. I 1826 hadde Grav 4 hester, 17 kuer og 20 sauer og seter på Gravsvollen i Bærumsmarka. Eikeli var husmannsplass under Grav. Det var også Malerstuen hvor Hans Eriksen bodde. Han var en av bygdas to malere og malte kanskje husene på Grav gule sånn som skikken var for finere bordkledde hus tidlig på 1800-tallet.

Grav gård brente kalk i kalkovn i Liomåsen vest for gården. I Hagabråten er det flere kalkbrudd hvor folk hugget kalkstein. Det gamle ordet for kalk var lim. Og det er akkurat det kalken brukes til, å lime sammen stein. Liomåsen het egentlig Lim-ovn-åsen, kalkovnåsen. Grav var også dragonkvarter. Det betydde at gården måtte stille med en menig soldat, en dragon med hest og utrustning, til kavaleritjeneste i det ”Askerske kompani av Nordenfjeldske gevorbne infanteriregiment”.

 

Fine 1814-turer å gå kan være til geitehaugen Capralhaugen, Liomåsen hvor kalkovnen lå og kalkbruddene i Hagabråten, Ankerveien mellom Bogstad og Bærums Verk og fereksla,seterveien, til Gravsvollen.

I katolsk tid, før reformasjonen i 1536, hørte Gravgården til kolsteret på Hovedøya. På den tiden brukte kirken latin. Det var nok da Capralhaugen på Grav fikk navnet sitt, for capra er geit på latin. I 1814 gikk kanskje bølingen fra Grav på beite på geitehaugen på akkurat denne tiden, før de dro til seters for å gjøre seg fete på Gravsvollen i begynnelsen av juni. Sammen med seg hadde de kanskje en liten gjeterunge som hadde spikket seljefløyte av gåsungtre eller en rogn, og som hadde sagt fram fløytevers og regler og banket på kvisten for at barken skulle slippe.

Fløyteregle fra Grav

Kjære fløyte
vil du gå
skal du få 
en tobakk-skrå
og en flaske akkevitt
så blir du barken kvitt

Fløyteregle fra Asker
Tikk tak tikk takk
vil du gå skal du få 
kjøtt og kål i kongens gård 
og to skilling etterpå

Killa bukk killa blakk, folkevise

Killa bukk, 

killa blakk,

killa liten nevetapp.

Rosa, Dokka, 

Nykla, Sokka.

Storspena, Spjautill, 

Fagerleik,

Spellemannen 

borti fjellom.                                            

Geita som ikkje ville gå heim, fra Vest-Agder

Geita vil ikkje heim att or skogen om kveldane. 
«Ja, no skal eg til vidja då. Vidja slå på geit. Geita vil ikkje heim att gå om kveldane.»
«Nei, geita har ikkje gjort noko vondt,» sa vidja.
«Ja, så skal eg til øksa. Øks hogg vidja, vidja vil ikkje slå på geit, geita etc.»
«Nei, vidja har ikkje gjort noko vondt,» sa øksa.
«Ja, så skal eg til smeden. Smed smi øks, øks vil ikkje hogga, vidja etc.» «Nei, øksa har ikkje gjort noko vondt,» sa smeden.
«Ja, så skal eg til reipet. Reip heng smed, smed vil ikkje smi øks etc.»
«Nei, smeden har ikkje gjort noko vondt,» sa reipet.
«Ja, så skal eg til musa då. Mus skjer reip, reip vil ikkje hengje smed etc.»
«Nei, reipet har ikkje gjort noko vondt,» sa musa.
«Ja, så skal eg til katten: Katt drep mus, mus vil ikkje skjera reip etc.»
«Nei, musa har ikkje gjort noko vondt,» sa katten.
«Ja, så skal eg til reven. Rev drep katt, katt vil ikkje drepa mus etc.»
«Nei, katten har ikkje gjort meg noko vondt,» sa reven.
«Ja, så skal eg til skrubben. Skrubb drep rev, rev vil ikkje drepa katt etc.»
«Nei, reven har ikkje gjort noko vondt,» sa skrubben.
«Ja, så skal eg til bjørnen. Bjørn drep skrubb, skrubb vil ikkje drepa rev etc.»
«Nei, skrubben har ikkje gjort meg noko vondt,» sa bjørnen.
«Ja, så skal eg til løva. Løve drep bjørn, bjørn vil ikkje drepa skrubb etc.»
Så løva på bjørnen, og bjørnen på skrubben, skrubben på reven, reven på katten, katten på musa, musa på reipet, reipet på smeden, smeden på øksa, øksa på vidja, vidja på geita.
Geita sprang opp i klevevegg
og braut av seg legg.

Bilder: Husmannsstua og hovedhuset på Grav har jeg tatt. Skarpskyttere og dragon: Andreas Block, illustrasjon fra H. Angells bok Syvårskrigen for 17. mai, Oslo 1914. Og geita på geitehaugen har jeg tegna sjøl. 

Skoler i Bærum: Eikeli skole på husmannsplassen Egeliy under Grav

Det er visst ikke eik på Eikeli lenger. Men et gammelt pæretre er det, fra den tiden da Eikeli var husmannsplassen Egeliy i eikelia under Grav gård. Plassen lå der fra 1771, men trærne er nok ikke så gamle. I 1814 sa folk Eikeli. Malerstuen, hvor Hans Eriksen, den ene av Bærums to husmalere bodde, var også husmannsplass under Grav.

Ikke langt fra plassen lå gården Eik. Den er borte nå. I katolsk tid tilhørte den kirken, akkurat som Grav. Begge gårdene hadde seter i Bærumsmarka, Grav på Gravsvollen og Eik på Eikssetra. Det må ha vært mye eik rundt Eikeli. Har du eik i nærheten vet du hvordan sommeren blir.


Værtegn
Eik før ask gir plask 
Ask før eik gir steik

Spretter eik før ask
får sommeren plask.
Spretter ask før eik
blir sommærn bleik.  


Grav hadde kalkovn i Liomåsen. Liomåsen betyr faktisk kalkovnåsen, for det gamle ordet for kalk var lim. Ikke så rart, for kalken brukes til å lime sammen stein til mur. Husmannen på Egeliy måtte sikkert både hugge stein og brenne kalk for Gravbonden. Husmannen på Egeliy lånte hus og jord av bonden på Grav i bytte mot å arbeide på gården når bonden trengte det. Nå i våronna var det nok travelt for Eikelihusmannen, for da måtte han få korn og potet i jorda både hos Gravbonden og hos seg selv.



I 1817 var det 208 husmannsfamilier i Bærum, skriver sogneprest Neumann. På store gårder kunne det være 15-20 plasser, smågårder hadde kanskje 2-3, eller ingen. Håndverkere bodde gjerne på plasser uten jord. Husmannsfamiliene var store sånn, som i eventyret om Pannekaka. Husmannsstuene var små og fattigslige, ofte bare med to små rom til far og mor, gamlefar og sju sultne unger.

Steder å gå hvor folk var i 1814: Tunet på Grav gård, Ankerveien mellom Bogstad og Bærums Verk, Liomåsen hvor kalkovnen lå og kalkbruddene i Hagabråten og seterveien til Gravsvollen.

Mange av eventyrene som folk fortalte i peiskroken rundt 1814 begynner på en fattig husmannsplass. Der lå Askeladden og rotet i peisen og drømte seg bort om prinsessa og halve kongeriket og et bedre liv, mens de ikke hadde matsmulen i huset. I 1814 var Frederik 6. konge i Danmark-Norge  - ”han far i København”. Halve kongeriket var altså Norge. For de fleste husmannsguttene ble det med drømmen. I 1814 var det nesten ikke mulig for folk å komme seg oppover i samfunnet, uansett hvor flinke og arbeidsome de var.

Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg, Asbjørnsen og Moe
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så slem til å lyve at ingen kunne være verre. Så satte han ut at den som kunne lyve slik at han fikk henne til å løgste seg, skulle få både henne og halve kongeriket. Det var mange som prøvde på det, for alle ville gjerne ha prinsessen og halve riket, men ille gikk det dem alle sammen.
Så var det tre brødre som også skulle avsted og prøve lykken. De to eldste la da av gårde først, men det gikk ikke bedre med dem enn med alle de andre. Så skulle Askeladden i veien, og han traff prinsessen i fjøset.
"God dag," sa han, "og takk for sist!"
"God dag," sa hun, "og selv takk for sist! Dere har ikke så stort fjøs dere som vi likevel," sa hun; "for når det står en gjæter i hver sin ende og blåser på bukkehorn, så kan de ikke høre hverandre."
"Å jo da," sa Askeladden, "vårt er mye større; for når ei ku tar kalv i den ene enden av det, så bær hu ikke før hu kommer i den andre."
"Ja så," sa prinsessen. "Ja, men dere har ikke så stor okse der likevel som vi; der ser du den! Når det sitter en på hvert horn, så kan de ikke nå hverandre med en målestang."
"Pytt!" sa Askeladden, "vi har en okse så stor, at når det sitter en på hvert horn og blåser i lur, så hører de ikke hverandre."
"Ja så," sa prinsessen. "Men dere har ikke så mye melk, dere likevel som vi," sa hun; "for vi melker melk i store embærer og bærer inn og slår i store gryter og yster store oster."
"Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men en gang så føllet den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på en elgsblakk hest. Den skulle jeg kjøre i kverna med en gang, så røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en granbusk og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og ble så stor at jeg kløv til himmels opp gjennom den, og da jeg kom dit, satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det var, så røk grana av, og jeg kunne ikke komme ned igjen; men jomfru Maria rente meg ned i et av reipene, og så kom jeg ned i et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av 'n."
"Det løgst du!" sa prinsessen, "far min har aldri vært skurvet her i verden." 

Bilder: Øverst, pæretrærne på Eikeli som Anne har tatt. Eik, fra Deutschlands Flora in Abbildungen Jacob Sturm 1796. Husmannsplass, Ludvig Skramstad 1886, digitalt.museum. Askeladden fra Soria Moria-serien, Th. Kittelsen 1900. Askeladden og prinsessen som ingen kunne målbinde, Erik Werenskiold 1896.  

Gauk på kvist, si meg visst

I dag er det 1. mai og Gaukemess på primstaven. Nå kommer tia for å finne seg et gauketre å sitta under og få vite når du får seg kjærest. Det er om å gjøra å liste seg seg innunder treet der hvor gauken sitter og så springe tre ganger rundt stammen og si fram detta verset:

Gauk på kvist si meg visst                       

hvor mange år jeg ugift får. 

Og så teller du da, å mange ganger gauken svarer koko. Det er mye anna du kan spørre'n om åsså, og det er derfor gauken må legge egga sine i andre fuglers reir, han har det så frøktelig travelt om våren, med å svare på spørsmål og fortelle om framtia. I dag for eksempel ska du høre etter hvorifra han galer, for det er idag han varsler åssen året blir. 

Når gauken galer i nord blir det sommer uten sol.

Når gauken galer i vest blir smøret aller best.

Når gauken galer i sør beinest året som de' bør.

Når gauken galer i østblir det vakkert år å høst. 

Du kan også ønske deg tre ting under gauketre, om du greier å få gauken til å sitta i ro lenge nok. Det er to måter: Det ene er å lese Fadervår tre ganger utenat og så ønske. Det andre er å ta a seg alle klea og springe kliss naken tre ganger rundt treet som gauken sitter i, sånn som Hanna bruker gjøra. Je er itte så sikker på at det virker, han er en luring, gauken.

Bilde: Har je tegna sjøl. 

Takk for oss, Eikeli og Steinerskolen!

Enda en fin "nesten-17.-mai-dag" denne uka på Eikeli og Steinerskolen. Begge skolene ligger jo egentlig samme sted, men de er helt forskjellige. Eikeli var husmannsplass på Grav gård, men der er det visst bare et pæretre igjen fra gamle dager, mens Steinerskolen ligger på selve gårdstunet på Grav og har skole i de gamle husene.

På Eikeli er det flere elever enn det var i hele Bærum i 1814. Og alle kom på forestilling samtidig, gymsalen var helt stappfull av folk som satt og sto over alt, til og med i vinduskarmene. Veldig moro med en så diger forsamling og ekstra hurraroping fra publikum! Takk til proffe og hyggelige kulturverter som ordnet med alt og tok bilde av oss på "scenen"!

På Seinerskolen er det som å komme tilbake til 1814. Hanna prøvde å finne ut hvor barna på omgangs- skolen holdt til for 200 år siden. Både stabburet, den gule drengestuen og det like gule hovedhuset lå der jo på den tiden. Skal tro om maleren på plassen Malerstua malte dem sånn rundt 1800? Mens vi satt bak scenen og ventet på at alle elevene fra 2. til 10. trinn skulle samle seg i teatersalen, fikk vi tyvlyttet på en klasse som sang. Kjempehyggelig og inspirerende med 17.mai-sanger før start!

Skoler i Bærum: Evje skole på Evjugården ved Malmveien

Evje skole ligger på Evje gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr elvebukt, en grunn og strømløs bukt som gikk inn der da havet sto høyere. I 1814 ble navnet skrevet Evje, men folk flest sa gjerne Evju. Evju-gården var en liten gård. I 1814 tilhørte den Vor Frelsers kirke i Christiania (Oslo). I 1826 hadde de 1 hest, 4 kuer og 6 sauer på gården og fiskerett i Sandvikselva.  

Evjegården lå ved Malmveien. Den gikk fra Ladestedet Sandviken - Sandvika - over Rønne bru, opp de bratte Evjebakkene og videre til Bærums Verk. Til Sandviken kom jernmalm med båt fra Arendal og Kragerø gruver.

I Malmskrivergården bodde malmskriveren som holdt regnskap med malm og jern som ble losset og lastet og hvor mye hver malmkjører fraktet til Verket.  Bøndene som bodde langs Malmveien var pålagt å kjøre malm og jern for Bærums Verk. De hadde også plikt til å holde veien i orden. Det må ha vært et slit for den stakkars Evjebonden i de bratte Evjebakkene.

Det kan være fint å gå de veiene som folk på Evju gikk for 200 år siden: Malmveien over Vøien og Bryn til Bærums Verk. Eller ned Evjebakken forbi huset til skomaker'n som lå der i 1814 til den gamle Malmskrivergården i Sandvika, og kanskje til Kjørbo hovedgård?


På Kjørbo bodde ”potetkongen” Johann Reinholdt Grauer. Han hadde vært gartner for Peder Anker på Bogstad, og lærte Bæringene å dyrke patat. Og potetene var gode å ha når sulten rev i tarmene til de som bodde på små gårder og husmannsplasser hvor det var lite og ingenting å leve av i årene rundt 1814.

Da var folk ekstra redde for at hekser skulle stjele melka deres. Hekser kunne melke kuer på lang avstand, bare ved å sette en tollekniv i veggen. Eller de kunne lage seg en trollkatt. Trollkatten så ut som en vanlig katt eller som et grått garnnøste. Den sprang rundt på nabogårdene og stjal melk fra andres kuer ved å suge juret nesten tomt, og så spydde den ut melka når den kom hjem. De kunne også lage seg en smørhare eller pukhare - fra det engelske ordet puke. Den hoppet rundt til fremmede gårder og slikket i seg smør og fløte og spydde det ut når den kom hjem.

Hvordan lage en trollkatt,  

Når trollkjerringen vil frembringe en trollkatt, tar hun ni filler, alle stjålne og av forskjellig farve, binder dem sammen til et nøste, skjærer seg i venstre lillefinger og lar tre dråper blod dryppe på nøstet idet hun sier: ”Nu har jeg gitt deg legeme og blod; Fanden give deg liv.” 

Melkekatten, fra Bærum

På en mindre gård i Bærum gikk det for seg underlige ting; men det som folk undret seg mest over, var at den vesle buskapen kunne gi så mye melk. En søndag kveld kom det en jente dit, og skulle snakke med folkene på gården, men hun traff ingen hjemme. Hun satt en stund og ventet, og imens kom alle kuene ruslende og ville inn i fjøset. Da tok hun og slapp dem inn og bandt dem. Men tiden gikk, og ingen kom, så hun tenkte hun like gjerne kunne melke dem. Da hun hadde holdt på en stund, kom en stor svart katt ruslende og stilte seg ved melkespannet og tok til å spy melk oppi, så spannet ble breddfullt på null komma null. Så ruslet katten sin vei – og det samme gjorde jenta.  

Katten og musa, regle fra Bærum 

Det var en gang ei mus og en katt. Katten satt og muldrede og spant, hun:

- Hum! sa hun, og så kom musa til henne.

- Du spinner svare fint, du, sa musa, så fin i målet, - at du nok ikke behøver tro, at jeg gjør det etter.

- Jeg spinner, som tonen er til, jeg, sa katten, og det så grovt, så du kunne tenke en drog store tømmerstokker ned etter veggene.

- Jeg skulle en gang sope golvet, jeg, sa musa.

- Te reinere ble det, sa katten.

- Så fant jeg en liten, liten bitte skilling, sa musa.

- Te rikere blir du, sa katten.

- Så kjøpte jeg meg et lite, lite stykke kjøtt, sa musa.

- Du svalt ikke da, sa katten.

- Så steikte jeg det i ei lita, lita bitte panne, sa musa.

- Du åt ikke rått da, sa katten.

- Så la jeg det ut på trammen, at det skulle bli kaldt, sa musa.

- Du brente deg ikke da, sa katten.

- Så kom en liten, liten fugl og snappet det bort, sa musa.

- Så snapper jeg deg også, sa katten.

(I det samme tar fortelleren sin lille tilhører plutselig i armen så sterkt at denne blir redd.)

Bilder: Hanna foran Malmskrivergården i Sandvika og skiltet har jeg tatt. Pukharen er tegnet av Gunnar Creutz 2012, etter et kalkmaleri fra slutten av 1400-tallet av Albertus Pictor i Härkeberga kirke og katten er tegnet av Th. Kittelsen, fra eventyret Kjetta som var så fæl til å ete, begge fra wikimedia.