Skoler i Bærum: Eiksmarka skole, på Eik sin mark ved Fossum Verk

Eiksmarka skole ligger på gården Eik sin mark. Eikgården ble ryddet i eldre jernalder. Det må ha vært mange eiketrær der i eldgamle dager. Nå er det ikke mye igjen, hverken av eiketrærne, Eikgården eller Eiksetra hvor Eik hadde seter. I 1801 bodde det 20 mennesker på Eeg, som navnet ble skrevet i folketellingen. 

I 1670 ble Eikgården med innmark og utmark en del av Peder Ankers store gods. Han eide også Fossum-gårdene, mange gårder og plasser i Bærum og Sørkedalen, Bærums Verk og Haslum og Tanum kirker.  

Peder Anker var godseier, jernverkseier, sagbrukseier, kongelig oppnevnt generalvei-intendant og Eidsvollsmann. Han ble Norges første statsminister i 1814 og var en av Norges rikeste menn. På Fossum hadde han et jernverk. Fossumnavnet - Fossimi - kommer fra foss og heim, gården ved fossen øverst i elva Fåd - Lysakerelva - fra Fådvannet. Nå heter vannet Bogstadvannet.

Ved Hammerdammen på Bærumssiden av elva var det stangjernshammer og en hammerhytte som var "30 alen lang og 19 alen bred". På Bogstadsiden av Hammerfossen bygget Peder Anker masovn med blåsebelg i 1791. Malmen kom med båter fra Arendal og Kragerø til Vækerø og ble hestekjørt til Fossumverket på den nylagde veien hans, Vækerøchauseén. Tømmer til trekull ble fløtet ned Sørkedalsvassdraget - på Surka, den mørke - og brent på Milene - kølmiler på vestsiden av Bogstadvannet. For å få fraktet kull, jernmalm og jernprodukter mellom jernverkene sine på Bærum, Fossum og Hammaren i Maridalen fikk herr Peder bygget Ankerveien i 1793.

I folketellingen fra 1801 er det oppgitt at det bodde 188 mennesker med stort og smått på Fossom J. Wærk, og 68 på Fossom. Verksarbeiderne var svære, kraftige karer med digre never og med yrker som masovnsmester, oppgiver, kullharker, hammermester, hammersmed, hammerdreng, kleinsmed og hjelpesmed, gryte-former og kakkelovnsformer. Det var også sag på Fossum med sagmester og sagdrenger. På Milene arbeidet kullskriver, kullbrennere og milearbeidere. Og så var det alle de som drev med fløting og kjøring.  

Det bodde mange unger på Verket. I 1804 fikk Peder Anker laget skole for dem, og i 1814 gikk det rundt 70 unger mellom 6 og 14 år på Verksskolen på Fossum. Ungene på Eeg gikk på omgangsskole. Arbeiderne bodde på husmannsplasser og i arbeiderboliger nær verket, langs Ankerveien, ved Bogstadvannet og i Sørkedalen. Husene var fattigslige og trange, arbeidet var hardt, og det var lite mat, selv om verkseieren sørget for sine, også i nødsårene rundt 1814.


Kveld i gamlestua, fra Bærum, Sørkedalshistorier, Reidar Holtvedt
Men så kom han bestefar i hau noe rektig gammalt han hadde hørt nerifrå Bærum. Om'n itte mintes fel, skulja det enten ha hendt ved Eik eller Nordby. Neri der en plass var det ihvertfall.

Det var i verste gråbeintia. Sprengkjøld hadde det vøri lenge, så'n var temmelig nærsøken. Det var lite vann på gårda, så døm måtte kjøre det, og så var det en mann som skulja tel ila. Han kom dragendes med vasskaret på ei kjelke - men som'n gjekk der kom gråbein på'n, og itno vørju hadde'n uten kniven, og den var itte mye tessmot et heilt gråbeinfølje! Hu låg et godt støkke unna, denne ila, og følk var itte i nærheta, og tel slutt vart mann så ille ute at'n måtte hvelve vasskaret over seg, og der  vart'n sittandes heile natta med gråbein rundt om. Han satt ferdig med tæljekniven i handa, og var det en gråbein som våga å setta labben innunder og hvelve karet ta'n, så var'n ferdig og høgg tel! Men når døm blir var blodlukta, gråbein, så tar døm på hinannen og river hinannen ihjæl! Det gjekk nok både én og to på den måten den natta. Men først i gråninga drog døm videre så'n kunja komma fram. 

Peder Anker selv bodde på Bogstad gård. I 1780 hadde han fått laget en stor romantisk landskapspark etter engelsk mønster, med kanaler, karpedammer, andedam, kaskader, broer, lysthus og en mengde utenlandske trær og planter.

I 1808 og 1809 var det en krigsfange på Bogstad. Han var fenrik, var bare 17 år og het Gustaf Lewenhaupt, også kalt Gösta. Fangetilværelsen på Bogstad var riktig hyggelig, for Gustaf var greve og ble behandlet som gjest hos familien Anker. Han fikk være med på dinéer, fester og ball, visitter, utflukter og reiser, blant annet til Sandviken, Bärum (Bærums Verk), Forneboe, Væckerø, kiraten i Stubbdalen i Åsa og til Ankers mange venner og forretningsforbindelser over hele Østlandet. Dette vet vi fordi greven skrev dagbok og malte akvareller!  Her kan du lese mer fra dagboken. Eller i boken "Fangen på Bogstad".

Fra fenrik Gustaf Lewenhaupts dagbok 
Bokstad den 12 febr. 1809
”I anledning af Julens firande ... då jag tillika med dem hade den äran att vara bjudne till Grefve Wedel af Jarlsberg, en son af den danske Ministern i England af samme namn, och gift med Kammerherre Pehr Ankers enda dotter. Julafton firades ej, som det brukas i Sverige, men Juldagen började Högtiden med Stor Dinée och Bal, som var mycket brilliant, man såg en stor folksamling och Dansen exequerades med mycken munterhet i en superbt eclairerad sal. Annandag Jul hvilade man efter denna glada fest, som förnyades den 27de Dec. på Bokstad, då Kammarherre hade bjudit till sig mycket Folk både från Byn och Landet. Nyårsdagen var jag äfven på bal, således ser min goda Pappa att jag ej fattas Motion under Julhelgen.
                                            Min goda Pappas Lydiga och Tillgifne Son…..”

Løst notat for juni 1809
11te  reste Bagge till Sverige –
2dre Var sälskap på Weckerö –
4de var vi hos Lassen –
6te reste Kammarherren, Gr: Wedel och jag till Kungsberg, inter: ställe
7de gjorde visiter, till mid: hos Stenstrups
8de reste hem till mid: på Wäckerö –
3dje reste Jumf: Dorant hem –
9de var Kamm: och jag i Sandviken
11te voro vi på Calas hos Agent Nielsen
12te Selskap i Sandviken
10de Var Grefvinnan på Bokstad med sin lilla son
13de var ett litet sälskap på Bokstad
15de var jag på Forneboe –
16de var jag nere på Wäckerö
18de var Niels Ankers son här
19de var Major Hummel/Kummel här
20de reste vi till Bärum –
21sta reste Kammerherren, Lasson och jag till Ringeriket, rodde i en stor slup i selskap med Torsten By och Ole Grorud ofver till Kiraterna, som då gingo – hem igen samma dag - 
22re kom Capten Manley till Bærum
23de  var stor fête på Bærum 90 Personer. Bruksfolket dansade omkring Maijstången (Halling, hålsdans och tripp ell: skotte ril.)
24de åto vi Middag på Bärum, reste hem
25te åto Kam: och jag middag på Wechröd.
26 red jag till Åmot, spaserade och rodde till Haukdammen för att se flötningen.
27de  kommo vi till Svartvand-dammen /med Butleren/
28de gick jag till Langlien låg der om Natten och spaserade följande dagen
29de til Bokstad.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Fossum Jernverkerk med rester av masovnen og hammeren ved fossen, langs Lysakerelva, Ankerveien fra Fossum til Bærums Verk, langs Bogstadvannet og Milene, fereksla til setermarka, Bogstad gård.

Bilder: Hammerfossen med rester av masovnen, eget. Smeden er av Th. Kittelsen. Bogstad er malt av grev Gustav Lewenhaupt 1808-9. 

Gamle kjerringer på barnehagemarsj

I går fikk vi Søstrene på Værket være med på noe utrolig flott og hyggelig og morsomt: Vi var i skauen ved Skullerud sammen med 1000 unger fra hele Oslo, på Barnehagemarsj med Barnas Turlag DNT Oslo. Skauen var for anledningen full av morsomme overraskelser, og etter turen vanket det boller og saft og diplom til alle 1000. På Barnas Turlags hjemmeside kan du se bilder fra dagen. Tydelig at ungene koste seg! Og vi Søstrene fikk fortelle eventyr i sommerskogen, fire svære omganger, om troll og dyr - og pannekake.

 

Bildene har Audhild i Barnas Turlag Oslo tatt.

Grunnlovsjubileumsfeiring på Næs

Næs Jernverk - det er nesten som å komme hjem for oss to gamle jernverks-Søstre.

For der ligger det fortsatt, ved Storfossen i Storelva, akkurat som for to hundre år siden, med masovn og hammer og belger og vannhjul og renne og alt! 

Litt forskjell er det jo. Nå for tiden er det stille, og rent. Ikkeno' dunking fra hammersmia, ingen slagghauger og kølhauger, ikkeno' svart røyk fra masommen, ikke en eneste sliten arbeidsgamp eller sotsvart arbeidskar med digre never! Bare vakkert og grønt og fredelig.

Rundt 1814 var det over 100 mann i arbeid på verket, tilsammen må det ha vært bortimot 500 mennesker i verkseier og Eidsvollsmann Jacob Aalls store "værksfamilie", om en regner med smått og stort, kjerringer og unger, på Næs-verket, i gruben og på Storegård. I tillegg var det rundt 300 bønder i omegnen som brente køl, og kjørte køl og malm.

På Næs Jernverks fine hjemmeside er det en "Liste over Det heele Mandkiön udi Holts Sogn og Nedenæs Fogderie" - fra september 1814.  Den gir et godt inntrykk av hvem de var og hva de drev med, verkensfolket - karene på jernverket - og hvor mange Jacob Aall måtte streve med å brødfø i de harde sultårene. Synd ikke kvinnfolk og unger er regnet med i listen. Men sånn var det jo i 1814.

"På de gårdene som utgjør Nes Verk føres det opp i alt 245 menn. 122 er mellom 16 og 60 år, 118 er under 16 år og 5 er 60 år eller eldre.
Følgende yrkesbetegnelser er oppført: Bokholder, kontorskriver og vaksinatør, skolelærer, skogfogd, masovnsmester, 2 oppgivere, 2 kullharkere, 3 hytteknekter, hvorav to også er formere, 11 andre formere, hvorav 2 husbonder, formeskjærer, 2 malmbankere, pokkmester og rostehusbond, hammermester, 4 hammersmeder, 7 hammerdrenger, hvorav to også er hjelpesmeder, 2 spikersmeder, 2 gutter "i Spigerhammeren",kleinsmedmester, 2 kleinsmeder, kleinsmeddreng og 2 grovsmeder, oversagmester, 2 sagmestere og en sagdreng, møller og mølleskriver, 6 snekkere og tømmermenn, belgmaker, murmester og postbud. 21 menn oppføres som gruvearbeidere (bergarbeidere/bergbrytere). I tillegg er det en gruvestiger og en ømmermann ved gruvene. 6 menn betegnes som arbeidsmenn og 28 som dagarbeidere. Det er 3 pensjonister. Gregers Halvorsen, som solgte sin part i gården Sletta til Jacob Aall i 1812, føres opp som follougsmann." 

Her er det fine bilder fra Grunnlovsjubileumsfeiringen i Tvedestrandstrandsposten. Vi Søstrene er på bilde 1, 13 og litt utover, og på 24. Morsomt å se seg selv! Og her her er rapport fra feiringen på Næs sin hjemmeside. Gjett om vi hadde en aldeles strålende dag!

Bilder: Næs Jernverk 24. mai 2014 - eget. I midten Masovnsringen: Kobberstikk av J.J.G. Haas etter maleri av C.A. Lorentzen, fra Bærums Verk ca 1790 og nederst Søstrene på Værket: Grunnlovshurra! - i aksjon med Christian Frederik og Karl Johan, begge fra Næs Jernverks hjemmeside.   

Skoler i Bærum: Hosle skole ved gutua til Haslom

I riktig gamle dager ble Hosle skrevet Hasla, Hasle og Horsle, fra hasseltreet og elva Hasla som nå for tiden kalles Øverlandselva. Hosle er en av de eldste gårdene øst i Bærum, ryddet i eldre jernalder.
I 1814 var gården delt i to bruk, Østre og Vestre Hosle. Gjennom Hoslegårdene gikk kirkeveien til Haslum kirke. Når en går langs Hoslegata - eller Hoslegutua som folk sa før - da er det lett å tenke seg hvordan det var for 200 år siden, når folk gikk der på kirkevei fra Sørkerdalen, Fossum Verket og Nordbygda. I 1814 var det mest kjerringer og unger og gamle gubber på kirkeveien, for det var mange karer som var soldater. Hosle var dragonkvarter og hadde plikt til å utstyre en soldat med hest.


Det er ikke bare hassel på Hosle og langs Hoslegutua. Det er mye alm også, for Hoslegårdene ligger midt i kalkbeltet. Og der hvor det er kalk i jorda, der trives almen. Vestre Hosle hadde kalkovn ved plassen Ommen. Østre Hosle hadde kalkovn ved Omsbakken.
Folk som hadde alm på gården sin var heldige, for almen ga mat til både folk og dyr. Almebarken reddet mange i de fæle nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet og rundt 1814 hvor det var lite mat og noen til og med sultet i hjel.

Av alm kan du nemlig lage mel. Almebark er den beste barken å bruke til barkemel. Almemelet har mer næring enn mel fra andre trær. Det er bedre å bake med også, for slimet i barken gjør at deigen henger godt sammen og er ganske lett å kna og kjevle. Almebrød er lettere å fordøye og smaker bedre enn bark fra både furu, gran, bjørk og andre trær.

Egentlig bruker du ikke barken på almen, men det som kalles basten - den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles den også. Det er på en måte undertøyet til treet. Det er best å bruke bark fra litt tynne greiner som er to-tre år gamle.

Først må du få bort den brune ytterbarken. Så må du ta av innerbarken, tørke den, hakke den opp i småbiter og male den til mel sammen med korn. Før var det vanlig med blandkorn, for eksempel havre og rug eller havre og bygg.


Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel, ellers blir det nesten umulig for magen å fordøye. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig tykk brøddeig, klapper deigen til flate kaker og steker dem på plate eller takke eller panne. Kakene kan være omtrent som tykke flatbrød. Du kan bruke barkemelet i graut og velling også, gjerne blandet med islandslav. Barkebrød og mosagraut er ikke verdens beste mat, men det er mye bedre enn å sulte! 

Vårherre og St. Peder på vandring, Asbjørnsen og Moe
En annen gang kom Vårherre og St. Peder inn til en kone som var så fattig, så fattig. Hun hadde ikke matsmulen å gi ungene sine, og de var så sultne, og jamret seg og gråt for mat, og så tenkte hun, hun fikk friste å få dem til ro. Hun hengte på gryten, slo i vann og hadde oppi en nevefull rund småstein fra elvebredden i stedet for erter.
"Legg dere så vakkert til å sove til ertekålen er kokt, så skal jeg nok vekke dere," sa hun, og dermed så fikk hun da stagget dem.
Just som barna hadde sovnet, kom Vårherre og St. Peder; konen satt og gråt så sårt.
"Du får røre i ertene dine," sa Vårherre.
"Å, Gud hjelpe meg for ertet det er," sa konen - "det er nok ikke annet enn småstein jeg hengte på for å stagge ungene."
"Du får da prøve å røre i dem likevel," sa Vårherre.
Konen svarte igjen at det kunne ikke nytte, men da Vårherre sa det tredje gangen at hun skulle røre i ertene, så gikk hun bort og rørte med sleiva i gryten, og hun ville nesten ikke tro sine egne øyne, da hun så det var de fineste erter noen kunne ønske seg.
Med hjertens glede takket hun Gud, og vekket barna og ga dem ertekål, som hun hadde lovt. 

Det er mange eventyr om mat. Sånn blir det når du er sulten, da er det mat du tenker på og snakker om og drømmer om og forteller eventyr om - for eksempel om en diger gryte med deilig varm nærende mettende suppe! Eventyr om suppe fins i mange land i Europa: I Norden og Nord-Europa blir suppa gjerne kokt på en spiker. I Øst-Europa kokes den på ei øks og i Sør-Europa er det på stein. Det er også eventyr om knappesuppe og tresuppe. I Frankrike handler eventyret om tre sultne soldater på veg hjem fra Napoleonskrigene - altså rundt 1814. Her kan du se det.

Fanten og kjerringa eller suppe på en spiker, fra Värmland, Djurklou og Nordahl Rolfsen
Det var ein gong ei gammal kone som var ganske velberga, men fælande gjerrig og uvillig av seg. Seint ein ruskete haustkveld kom ein vandringsmann til henne og bad om å få låne hus over natta. "Nei," sa den gamle kona, "dette er ingen gjestgivargard."
"Ja men kjære søte mor," bad vandringsmannen, "Det er så fælt ver ute. Kan eg ikkje få bli likevel og liggje på golvet i stova?"
"Ja, du få vel få det då, sia du er så einvis," sa den gamle kona.
"Skulle du ikkje også kunne gi meg litt mat, kjære mor?"
"Nei, det er då heilt uråd," sa ho. "Korleis skal eg kunne dele med andre når eg ikkje har noko å ete sjølv?"
"No, det kan vel vere det same," sa vandringsmannen, "berre eg kan få låne ei gryte. Ein spikar har eg sjølv, og den kan ein koke god suppe på."
"Kva for slag? Koke suppe på ein spikar?"
Slikt hadde den gamle kona aldri hørt om. Sia spikarsuppe måtte vere overlag billig mat, blei ho overlag nyfiken på korleis den skulle lagast. Den kunsten ville ho gjerne lære. Ho fór etter gryte og vatn, og vandringsmannen sette gryta på elden, tok ein vanleg tretomsspikar opp av lomma og la den i vatnet.
"Det her skal bli ei god og nærande suppe," sa han, "men om ein hadde litt mjøl og litt gryn i den, skulle den bli mykje betre. Men når det ikkje finst, får ein klare seg likevel."
"Det finst vel noko i huset einkvan stad," sa den gamle kona, og vandringsmannen fekk det han trengte.
Han rørte skikkeleg om i gryta.
"Det her blir ein prektig suppe som ein kan by herrar på," sa han.
"Ja, sei det!"
"Men med litt mjølk blei den enda betre."
"Jaså, seier du det?"
"Ja då, men når det no ikkje finst noko mjølk, får vi greie oss utan."
"Å, for all del, det finst nok litt mjølk," sa den gamle kona og kom med ei bøtte.
Han slo mjølka i gryta, rørte flittig om og sa: "Om vi no hadde litt salt kjøt og nokre gulrøter og poteter å leggje i og litt smør å frese den av med, så skulle det bli ei suppe å by sjølve kongen."
"Å blå kors," sa den gamle kona, "å by sjølve kongen på suppe!"
"Jojo men, men når det no ikkje finst, så."
"Å jo, for den del finst det vel."
Den gamle kona gav han alt han ville ha, og då suppa var ferdig, tok han opp spikaren, stappa den i lomma og baud den gamle kona å smake.
Ho smaka og smatta.
"Var den ikkje god, kanskje?" spurde han.
"Jo heilt framifrå. Tenk at ein kan koke så god suppe på ein spikar. Det er då underleg."
Den gamle kona kunne ikkje rose kokekunsten hans nok. Og då vandringsmannen ville leggje seg til å kvile på golvet, gav ho han heller den beste senga si. Då han skulle gå neste morgon, fekk han ein blank riksdalar i vennegåve.
"Takk og heider!" sa den gamle kona. "No har eg fått lære meg å koke suppe på ein spikar."
"Ja, men det trengs jo noko meir til enn berre spikar," sa vandringsmannen.
Og slik oppstod ordspråket: "Det er ingen kunst å koke suppe på ein spikar om ein berre har noko å jamne den med." 

Bilder: Hassel: Carl Axel Magnus Lindman Bilder ur nordens flora. Hoslegutua: Eget. Alm: Flora Danica. Fanten og kjerringa: Th. Kittelsens tegning til Nils Gabriel Djurklous Svenske eventyr og sagn.

Til Næs!

I morra drar pakker vi konge og kronprinser og drar på tur til Næs Jernverk for å være med på Grunnlovsjubileumsmarkeringa hos n' Jacob Aall. Det blir stas!

Bilde: Nes Jernverk i Holt sogn, fra Norge fremstillet i Tegninger av Christian Tønsberg fra 1848.

20. mai - Broderkjeden

Det ble aldri skrevet en rapport om hva som skjedde på Eidsvoll. Det er underlg at det ikke engang ble skrevet et referat! Alt det vi vet om hva som skjedde på Eidsvoll i disse seks ukene vet vi fordi mange av de 112 representantene skrev dagbøker og brev.
Nicolai Wergeland, faren til Henrik, skrev om denne siste dagen:"Denne sidste dag på Eidsvold lutter Venskab og Cordialitet". Jeg vet ikke hva "Cordialitet" betyr, men jeg synes det låter så flott! En annen, som het Jacob Aall fra Nes Jernverk skrev: "Haandslag og Venskabs Forsikringer uten Tal, (...) Alle Tilstedeværende vare bevægede og man saa endog Taarer i mange Øje". Er det ikke så vi kan se det for oss? Alle som en visste at de hadde vært med på noe som landet og verden ville huske  i århundrer. Det var tårer i manges øyne. Mange visste at noe lignende ville de aldri få oppleve igjen. Så var det en som foreslo at alle de 112 skulle ta hverandre i hendene og danne en broderkjede. De tok hverandre i hendene og sa med høy røst "Enige og troe, indtil Dovre falder".
En annen som het Schmidt skriver: "Det var i Sandhed en alvorlig og højtidelig Stund og gid de Følelser den vakte maatte bevares i ærlige og gode Hjerter".

Den 20. mai 2014 skal mange gjenskape denne broder- og søsterkjeden på nytt: "Enig og tro til Dovre faller". Det er sterke ord. Som både barn og voksne skal få lov å si på nytt. Jeg håper det blir mange og lange slike kjeder gjennom hele landet tirsdag 20. mai!

19. mai på Eidsvoll - egen konge!

Etter den 17. mai nærmet alle representantene seg slutten på Eidsvolloppholdet. Grunnloven var fullført og alle representantene hadde i tur og orden skrevet under med navnet sitt i blekk og forseglet signaturen med det røde lakkstempelet.
Men det hadde skjedd enda noe mer den 17. mai. Norge skulle nå velge sin egen konge. Dette var den avgjørende dagen for kronprins Christian Frederik på Eidsvoll: Ville han bli valgt? Ville mange stemme mot ham?
Resultatet av avstemningen kom samme dag. Valget var enstemmig for at Christian Frederik skulle bli Norges nye, egne konge! De aller fleste, de som tilhørte Selvstendighetspartiet, stemte nok på Christian Frederik ev et helt og begeistret hjerte. De som tilhørte Unionspartiet - eller "Svenskepartiet" hadde nok sine tvil, men stemte på ham allikevel. De visste at det var stor risiko for at svenskene ikke kom til å godta dette valget. Husker du matros Even Thorsen i fra Arendal - som måtte ha hjelp til å skrive navnet sitt under på Grunnloven? Da han ga sin stemme til Christian Frederik, la han til at han stemte som han gjorde på betingelse av at Christian Frederik styrte ifølge den nye konstitusjonen - altså Grunnloven. Even var nok en snartenkt kar. Han var redd for at den nye kongen skulle glemme Grunnloven og kanskje gripe all makt selv!

Den 19. mai var en høytidsdag på Eidsvoll. Da erklærte Christian Frederik at han aksepterte forespørselen om å bli Norges nye konge. Landet hadde fått en ny konge - valgt av folket selv.
Det var snart tid for å reise hjem.

God 17. mai, Bærom!

Siste hurra på Jar, Snarøya og Storøya

Siste Grunnlovshurra på Bærumsskolene: 12 dager, 30 skoler, 34 forestillinger og mer enn 11 000 barn! Det merkes at det snart er 17. mai. På Jar hadde de strøket skolefanen, funnet fram klassefanene og begynt å forberede den store flaggborgen. Jar er også en diger skole med mer enn 500 elever som heldigvis har dobbel gymsal.  

På Snarøya hadde de pyntet hele skolen, i alle vinduer og på veggene var det 17. mai-tegninger og 1814-silhouetter, og på biblioteket var det utstilling av Eidsvollsbygningen lagd av lego og bord dekket som for 200 år siden. Synd vi ikke fikk tid til å se den utstillingen. 

Aller siste skole var Storøya, Bærums nyeste og nesten minste skole med litt over 100 elever. Forresten er skolen kjempestor, og fra høsten blir de mange. Siden de store elevene var på leirskole ble det forestilling for en liten flokk i en stor sal. Det var en fin avslutning, vi fikk til og med tid til å å svare på spørsmål etter teateret. Og etterpå, da alle hadde gått og vi Søstrene satt igjen alene på scenekanten og spiste matpakke og så ut over den tomme salen, da tenkte vi at kommer jammen til å savne dere, Bærumselever!

Hurra på Tanum og to ganger på Grav

Nest siste dag på Tanum hvor de holdt på å lage fantastisk flotte nye klassefaner til 17. mai. Hver klasse har tegnet grunnlovsmotiver og så har voksne sydd. På Tanum er det trær til matauk for folk og dyr. Ved skolen står det både almestyvinger og askekaller. Almebladene hadde akkurat sprunget ut men askekallene hadde bare tykke knopper. På Tanum er det godt å være!   

Grav er Bærums aller største skole, så der hadde vi to forestillinger, først for de store og så for de små. Det var igrunnen veldig moro og interessant, for store og små ler jo av ganske forskjellige ting. Og alle lo! Grav har jobbet med Grunnloven og 1814 hele uka og gjort mye fint, blant annet har noen laget film - med oss Søstrene som statister. Vi opplever jammen mye!