19. desember: Juletrær her og der

Det var mye som var annerleder med jula i 1814. For eksempel var det itte noen som hadde juletre. Itte engang Peder Anker, Norges første statsminister i 1814, hadde juletre. Men både han og grev Wedel og andre som hadde vært ute og reist hadde nok sett et og annet juletre, både i Tyskland og Sverige og Danmark.

I Tyskland hadde folk juletrær helt ifra 1400-1500-tallet. Det var tyske håndverkerlaug som hadde julefest for familiene med stort grantre med i laugssalen. I 1521 måtte byrådet i Kinzheimer sette ut vakter ved byskauen for at itte borgerne sku høgge ned hele sulamitten. I 1605 skreiv en ukjent forfatter: "Om juleaften rejser man grantræer i Strasbourg i stuerne, og derpå hænger man roser udklippet af mangefarvet papir, æbler, oblater, flitterguld og sukker m.m."

Så var det at Johann Wolfgang von Goethes skreiv om et pyntet Træ med Vokslys, Sukkergodt og Æbler bragte en i paradisisk Henrykkelse"  i Den unge Werthers lidelser i 1774, og da spredte juletreskikken seg raskt, både hos høy og lav og i og uttafor Tyskland.

Julaften 1804 satte den unge juristen Johan Wolfhagen i Gammel Strand 42 i København et frisk indkøbt grantræ i sin dagligstue. I 1808 var det at grevinne Wilhelmine Holstein fra det sjællandske gods Helsteinborg satte julelys på et tre for å glede den lille dattera i huset og det var både kønt, højtideligt og festligt. 

Og i 1811 var det juletre i Ny Kongens gade 221 i København, hos dr.phil Martin Gottlieb Lehmann med frue Frederikke Louise tel glede for lille Orla på 19 månter: "Alle Værelserne til Gaden var oplyste, især eet, og uden for Vinduerne stod der ved Femtiden mange Mennesker, der højlydt gav deres Forundring til Kende. Det var nemlig rygtedes i Kvarteret, at Folk i Ny Kongensgade havde set, at der nogle Dage i Forvejen var bragt et loftshøjt Grantræ ind i Stuerne. Godtfolk spærrede Øjnene op. Sladderen gik, det forlød, at Træet skulde have tændte Lys paa Grenene. Derfor var Nysgerrige stimlet sammen, for at se, hvorledes det vilde gaa ... Nogle troede vel, at den unge Doktor og hans yndige Frue var blevet gale, siden de havde rullet Gardinerne ned, og sat Lys i Brand paa et Grantræ. Hvad var der paa Færde, spurgtes der. De, der ej kunde styre deres alt for store Iver efter at kigge ind ad andres Ruder, satte Stiger op til dem, for at titte ind under Gardinerne."

Utover på 1800-tallet spredte juletreskikken seg tel københavnske borgerhjems og etterhvert tel provinsen hvor det blei mye oppstuss, for eksempel da lærer Jurgensen i Kolding tændte sit træ i 1822, kom folk styrtende fordi de troede, at der var ildebrand.

I Sverige var det juletre pynta med safranskringler hos familjen Vrede-Sparre på Stora Sundby i 1741. Og dette skreiv grevinne Anna Margareta Sparre i et brev i første juledagen 1817 om det første juletreet på Trestena gård i Västergötland: "I går afton var för barnen här mycket glädje å färde. An-Charlotte hade satt ett träd av granris eller snarare sagt en liten gran, och däruti fullt med små vaxljus därtill stöpta, och däremellan konfekt och russin hängande uti trådar. Detta stod mitt på julbordet. Vidare var på julbordet bakbullar, äpplen, sylt konfekt av flera sorter. När allt var tillreds, bådades bamena in i förmaket. Där var kalaset, och glädjen lyste ur allas ögon. Nu dracks te och aftonval åts, och därefter vankades julklappar, som ej var mindre roligt."

Så je tenker nok at både Karl Johan i Sverige og Christian Frederik i Danmark og hadde juletre, enten det nå var stort og sto på gølvet eller oppå et bord, pynta med lys og kanskje med forsølvede æbler og forgyldte valnødder, kræmmerhuse med rosiner, pebernødder og bolsjer samt kagefigurer og sukkerstænger, som på Fredriksborg slott. 

Tel Norge kom det visst itte juletre før 1822,   innført i Christiania av en frøken Weinschenck: "Træet var stort, ved Foden af samme stod to Kjelker og paa hver Kjelke en liden ladt Metalkanon, som blev afskudt, idet vi Børn kom ind. Den Idee fandt vi ikke saa morsom, da det skvat i os, hver Gang Kanonerne ble afskudte, og det blev de i Løbet af hele Aftenen. I Toppen stod en Linedanser. Blandt Juletræets Gaver var ogsaa en bevægelig Træslange.

Men å ta inn einer og anna vintergrønt har nå vært gjort her tel lands i langsommelige tier, ifra vikingene blota tel jol og kanskje før det og. For slikt grønt, det bærer lissom liv i seg, det gir håp om at sola snur og at våren kommmer og får alt tel å vokse og gro att.

Bilder: Vorweihnacht, Vater und Sohn schlagen im Winterwald einen Christbaum, 1800-tall. Glade jul, Viggo Johansen, 1891. Juletreet, Th. Kittelsen.

18. desember: Se opp!

Det er på denne tia på året og særlig på julenatta at den er ute og herjer, Julereia - eller Oskoreia, om du vil, eller Åsgårdsreia, Jolereia, Juleskreia eller Imberkulludn. Uansett er reia et fælt følge av underjordiske, vetter, trollkjerringer, drukkenbolter, drapsmenn, fredløse, daudinger og annet pakk som huserer gardimellom nå i juletia.

I Sogn er'n sånn: ”Nøkken rider i spissen på sin sorte hest. Dernæst kommer gamle lensmand på Dalsøren, det var en stor fæl mand med bjørneskindshue paa, og ham følger en række av kjente namngivne, liderlige kvinder og barnemordersker, ildgjærningsmænd og skjelflyttere, og alle disse stæder til ferden paa bestemte steder. Trettendagen, farer skreia nordefter og tar med sig folk der er utenfor husene og på veiene”. 

Jolreia på Nedre Kvamme, Borgund, Sogn og Fjordane hendte dette:
"Jolereia kom kvar vetle jolaftan. Dei for rundt om i dalen og herja her. Men så var det ein som ville bli kvitt dei, han la seg på taket i huset på Nedre Kvamme, og venta. Då han var der oppe kom jolereia inn. Då dei dekka på bordet, skaut han. Jolereia rømte ut døra og sa det var ståk til jol i år, og kom aldri att på garden."

Åsgårdsreia, M.B. Landstad, Mytiske sagn fra Telemarken
"Det var en kone på Dalen som het Signe. Hun hørte en gang Åsgardsreia komme farende i luften med rammel og skammel. Hun gikk da ut for å se hvor de tok hen, og oppdaget da at hele ferden styrte rett mot hennes gård, Guro Rysserova foran og alle de andre etter i en lang rekke. Hun sprang da ut på tunet så fort hun kunne og gjorde et kors i alle hjørnene på gårdsrummet. Dermed var Åsgardsreia forhindret fra å komme inn. Hvordan det gikk til eller ikke, skal vi la være usagt, men da hun også gjorde kors i luften mot dem, ble de forvandlet til trekubber som rullet bortover marken. Slik så det ihvertfall ut for Signe, og hun så det ganske tydelig."

Så pass på juleølet og maten, mal tjærekors over alle dører, da stål og sølv i sengehalmen, hold deg inne om kvelden. Og sku du treffe på reia må du slå korstegn, slå ut med arma  eller kaste seg ned med arma utstrakt som et kors. Ellers er'e itte godt å si åssen det kan gå.

Bilde: Juleriea, Nils Bergslien, 1922.

17. desember: Om lysonna, trollkatter og Kari med rokken

Det blir itte jul uten a Kari. Når a Kari med rokken kommer, er det tid for å spinne lysveker og dyppe talglys tel jul.

Du ser det på primstaven, 25. november, der er tegnet et rokkehjul. Vekene må'n spinne av lin og de må være akkurat passe tjukke, for ellers blir lysa dårlige. Og dårlige lys varsler brann og død og uløkker og styggedom.
Når vekene er ferdige kommer lysonna. Da ska'n dyppe alt en trengte ta lys, både tel jula og resten av året.

I Seljord sa de at Kari spinder Lyseveger (Liose-Rakir) til Juul. Er det den Dag klart Veir, bliver der smukke Julelys. Best er det en godværsdag midt i uka ved nymåne. Lysa lager du av talg fra slaktinga, talg fra sauen og gjerne blanda med litt fra oksen er bra, for det drypper itte så mye. Talgen må sorteres, renses, hakkes og smeltes i vannbad. Så dypper du vekesnorene i talgen. Det er et langsommelig arbeid, og har du først begynt, så må du gjøre det ferdig samma dagen.

De første lysa må bli lange og rette, for de ska brenne hele julenatta, ellers varsler det dårlig. Så må'n lage lys med tre armer tel helligtrekongers-aften 5. januar. I Danmark brukte folk å støpe krutt inn der hvor arma møtes, og når det smalt, var jula slutt. Om det er att talg, blir det lys tel hverdagsbruk. Forresten så kan en lissågodt greie seg med tyristikker tel hverdags, spør du meg. For det er så varmt og kjeisamt at, med den lysonna. Og når'n er ferdig, må'n passe på å brenne teinene, de pinnene som vekene henger i, så itte en trollkatt bruker dem tel bein og flyr i fjøset for å stjæle mjølk.

Det er mye å passe på når'n ska dyppe lys. For eksempel må'n itte gå ut og tisse mens en driver på, for da kommer lysa tel å dryppe og renne. Og du må være blid og fornøyd og itte surmule eller krangle, for det gir dårlige lys som brenner dårlig og spraker og spruter. Og ingen må gå i døra, for om det blir trekk, da kan lysa bli skakke og skjeive. Så du kan vel skjønne at vi strever litt, Hanna og je, med den lysonna.

Hanna sier at det itte er et rokkehjul hu Kari har, for 25. november er Karimesse, minnedagen tel den hellige Katharina av Alexandria. Hu blei piska og murt inne uten mat og radbrekt på hjul og steile - det er det som er hjulet på primstaven sier Hanna - på grunn av sin tro. Men ingenting beit på a. Tel slutt blei hu halshøgd i det herrens år 310.
Så blei hu vernehelgen for jenter, koner, jomfruer, vitenskapsmenn, lærere, studenter, skoleelever, prester, teologer, apologeter, filosofer, predikanter, talere, jurister, advokater og dommere, for vognmakere, hjulmakere, potte-makere, møllere, spinnere, seilere, skippere, garvere, frisører, tøyhandlere, motehandlere, syersker, boktrykkere for alle yrker som har med hjul og kniv å gjøre, for sykehus, universiteter og biblioteker, imot vondter i halsen og tunga og hodet, for å finne druknede og for markens grøde.
Je syns forresten det er triveligere med en rokk enn med hjul og steile. Det er vel itte så farlig heller, bare vi får lys tel jul.

Trollkatten kan ha mange navn, både smørkatt, smørhare, skratt, tusse eller pukhare. Den kan se ut som en helt vanlig katt eller som et svart eller grått garnnøste. Den kan være ei omskapt trollkjerring eller en katt som ei trollkjerring har lagd for å stjæle mjølk og smør fra folk. Ofte er'n lagd av en tull med hår og negler og filler og med lysteiner tel bein. Så får trollkjerringa liv i den med tre dråper blod ifra venstre lillefingeren sin og med noen fæle ord: Nå har je gitt deg legeme og blod, Fanden gi deg liv! Så springer den avgårde på lyseteinebeina sine, suger i seg smør og rømme og mjølk og springer hjem tel trollkjerringa og spyr opp alt samma.  

Om en trollkatt ifra Fron i Oppland, herfra

Så ein 70-80 år sia var det ei trollkjering på Holon i Søre Lia. Ho heitte Marte, og var ei av dei verste trollkjeringom på Sør-Fron den tia. Ho hadde både svartbok og trollkatt. Trollkatten er grå og rund som eit garnnysta, og han trillar bortetter marka. Han syg kyrne, og han er inne i husom åt folk og tek rumme og dreg dit han høyrer heime.

Så var det ein gong det vart så ille med kyrne på Tofte. Mjølka vart borte, og kyrne var urolege om natta. Utafor fjoset låg det jamnan trollkattspy, så det var greitt å skjøne korleis det hekk i hop. Og da meinte han Hans Tofte på at detta skulle det bli ei råd med, han ville brenne spyet. Så tok han og sanka i hop noko av det og stappa det i ei børsepipe og tetta att. Så fekk han med seg ein kar og gjekk åt smia klokka fire om morgon' og gjorde opp på avlen og la børsepipa borti og drog belgen så det bles godt. Og da var det ikkje lenge før det vart uroleg inni pipun. Det smala og kvein og peip, så det var reint utyleg for dei som sto der. Og best det var, kom ho Marte Holon med stakken på ei oksel. Ho hadde nok ikkje havt stunder til å få han på seg likare. Og det var berre så sveitten rann av ho, da ho kom inn i smia og bad om drikke. Dei hadde late av sitt eige vatn på eit horn, og det flidde dei henne. Så tok Hans svint av seg vinstre skoen og slo til henne over munnen så to tenner datt utur, og blodet rann.

Anten det var ho Marte sjøl, detta, eller det var dubbeltgangaren hennar, er ikkje godt å veta. Men da ho strauk att, skulle ho fara luftvegen over Toftdalen, og da rei ho på ein soplime, og det sto ein gloande fræs etter soplimkvosten. Det må nok vera sant au, dette, for ho bestemor møtte henne Marte ein gong, og da såg ho det vanta to tenner framatil i munnen hennar.

Bilder: Spinnersken, Nicolaes Maes 1655, Rijksmuseum Amsterdam. Helligtrekongerslys fra digitalt museum. Den hellige Katarina av Alexandria, engelsk statue av alabast fra 1400-tallet som sto i Ibestad gamle kirke før 1881, nå i Tromsø museum, Arnstein Rønning, wikimedia commons. Kjetta som var så fæl til å ete, Th. Kittelsen, wikimedia commons.

16. desember: Om Grýla og Leppalúði, Jólaköttur og Jólasveinnar

På Island har de ei trollkjerring som kommer i jula og er verre enn Lussi. Grýla heter hu, er svær og diger og fanger unger i en sekk for å koke og ete dem. Mannen hennes heter Leppalúði. Han er mer lat enn slem. Men så har de Jólakötturinn, den svære fæle julekatta.


Før jul ommer også tretten Jólasveinnar, en hver dag fra 12. desember fram til julaften. De er sønnene til Grýla. Først kommer Stekkjastaur. Han er fæl tel å å plage sauer. I dag kommer Pottaskefill som sleiker i seg rester fra grytene. Hurðaskellir for eksempel - han slamrer med dørene så folk itte får sove om natta. Ketkrókur haler skinker og kjøttmat opp gjennom pipa med en krok. Og tel slutt, på julaften, kommer Kertasníkir og stæler julelys. Uten julelys blir det itte jul! Så du kjønner at de steller tel mye ugreie. Her og her kan du se alle tretten. 

Heldigvis drar de igjen etter jul. Stekkjastaur drar første juledag. Den siste som drar er Kertasníkir. Trettende dag jul - 6. janua er alle borte. Julesveinene er nesten som en kalender som hjelper folk til å holde rede på tia, både når jula kommer og når'n går.

Om Gryla er det skrivi allerede fra 1100-tallet. Men tel jul bynte hu itte å komme før på 1600-tallet, sammen med Julesveinene. På den tia spiste de tjenestefolk som itte hadde gjort jobben sin skikkelig og som derfor itte fikk noe nytt tel jul. Nå tel dags skremmer Gryla unger mens Julesveinene kommer med gaver. Hver kveld fra 12. desember setter unga på Island ei sko i vinduskarmen og om morran finner de snille unga kanskje noe godt oppi skoa. Rampunga får itteno, eller kanskje en gammal rynkete pottit.

Bilder: Brian Pilkington

15. desember: Sotmånten, Christmaanet og Adventus Domini

I almanakken for 1644,  En Ny Allmanach paa det Aar efter Jesu Christi Fødsel 1644, trykt i Christiania av Tyge Nielssøn i 1643 sto det Christmaanet på desember.

Sotmåned blei'n også kalt, og Slitegammalt, for da kledde du deg i skitne filler og vaska deg itte før lillejulaften. Og ifra Klemmetsmess 23. november når'n Klemmet klyp i fu da sku du knipe inn på maten. Frøktelig travel var desember også, med alt som måtte være ferdig tel 13 dagers julefred hvor du sku gjøre så lite som mulig.

Jula var den største og flotteste og mest høytidlige tida på hele året, med Jesusbarnet i stallen og all den gode julematen og julelys i hver en krok. Og julebadet og reine klær og reint hus og rein sengehalm uten lus. Åsså få sitte med henda i fanget og gjøre ingen ting mange dager i strekk! Og få presang! Himmerik på jord! Itte rart folk venta på jula før i tia. 

Nå betyr jo itte Advent å vente, som en sku tru. Det betyr å komme, fra adventus Domini, Herrens komme. Advent som vi har nå, med adventstjerner og advents-kalender og adventslys og adventskrans og adventsgodt, det kom ifra Tyskland, men itte før langt utpå 1800-talet. Den første norske adventskalenderen kom i 1947. I 1814 telte folk streker og tegn på primstaven, gjorde faste ting på faste dager og passa seg på de farlige dagene og for julereia. Noen telte dager og kruseduller i almanakken. Og alle gleda seg!

Bilde: "En Ny Allmanach paa det Aar efter Jesu Christi Fødsel 1644 trykt i Christiania 1643 av Tyge Nielssøn, fra wikipedia. Så de første dagene i Christmaanet desember, herfra. Så en miniatyr fra Dits de Watriquet de Couvin, fra 1300-tallet, Bibliothèque de l’Arsenal, herfra. 

14. desember: Om fisk og faste

Detta med at Klemmet klyp i fu etter Klemetsmess 23. november går nok telbake tel katolsk tid. I tida før jul sku det være bot og forsakelse og faste, itte orgel i kjærka, itte bryllupsfeiring og bråk og tøys. Ellers kunne du uroe mørkemaktene og kanskje vekke opp bamsen.

I fasten sku du itte ete kjøttmat og godsaker men bare fisk, helt fram tel 1. juledagen. Det blei mye sild når'n Klemmet kløyp, lenge etter reformasjonen i 1536. Så det er itte tel å undres over at prosten som blei vekt klokka tre på Lussinatta av ei vakker ungjente og fikk seg servert seg feit mat og sterkt drikk på sengekanten i 1764 trudde han var død og kommet tel himmerik.

Julefisken sku du gjerne ha fiska før Andersmess, Andreas fisker 30. november. Fisk, både fersk torsk og kveite og lutefisk og rakfisk og røyka fisk og persetorsk - det er god gammal julaftenskost, både for høy og lav. Om Lutefisken skreiv Olaus Magnus allerede i 1555: "Den tørre stokkfisken får ligge i sterk lut i to døgn, så skylles den i ferskvann i ett døgn før den kokes og spises. Den serveres med saltet smør og er høyt verdsatt, selv av konger!” Og sild eter vi fortsatt, både før, i og etter jul, Hanna og je.

Bilde: Sildefiske i Skandinavia, fra av Olaus Magnus "Historia de gentibus septentrionalibus", 1555.

13. desember: Lussimess, Luciadagen

Lussinatta og Luciadagen i Sverige - det var der vi skulle vært for to hundre år sia. Je tenker nok Karl Johan koste seg! For i Sverige blei du servert "lussebete" nattestid, og det var godsaker - flesk, kjøtt, ost og brød, øl og brennevin. Etter det fikk man "Lussefrukost", også den med sterkt drikke til - servert av en vakker ungpike, dattera i huset kunne det være, eller ei tjenestejente, kvitkledd, ofte i bare serken, med lys i hendene og tyttebærkrans i håret, nesten som en engel.

Den første som skreiv om Lussefrokosten var prosten  C. F. Nyman, i en reisebeskrivelse fra Västergötland i 1764, herfra: "Rätt som jag låg i min bästa sömn, hördes en Vocalmuisque utan för min dörr, hvaraf jag väcktes. Strax derpå inträdde först ett hvit-klädt fruntimmer med gördel om lifvet, liksom en vinge på hvardera axeln, stora itända ljus i hwar sin stora silfversljusstake, som sattes på bordet, och strax derpå kom en annan med ett litet dukadt bord, försedt med allehanda kräseliga, äteliga och våtvaror, som nedsattes mitt för sängarna... det är Lussebete.”

Fra Värmland skriver E. Fernow dette i 1773: ”Man skall den dagen wara uppe at äta bittida om ottan, hos somlige tör ock et litet rus slinka med på köpet. Sedan lägger man sig at sofwa, och därpå ätes ny frukost. Hos Bönderne kallas detta ‘äta Lussebete’, men hos de förnämare ‘fira Luciäottan’."

Og sånn var det i Småland midt på 1800-tallet: "På lussidagen skulle man äta sju frukostar i rad. Lussifirandet gick till så att ett fruntimmer kläddes svartklädd med hvita stjärnor eller hvitklädd med svarta stjärnor samt på huvudet en krona av myrten eller dylikt och i kronan tre ljus som skulle brinna under det hon dansade med dem alla öfver lag. Efter dansen klädde de övriga ut sig på ett sätt som skulle göra dem oigenkännliga och sedan någon lek". Tegningen er fra Luciafeiring på Koberg i Västergötland i 1848, tegnet av Fritz von Dardel.

Her og her og her og her står det mer om svensk Lucia, om Lussekattene som blei kalt dövelskatter eller dyvelskatter, altså djevlekatter, om Staffan Stalledräng og Lussegossar og Lussekossan, ei ku med lys mellom horna, og Lussegubben og Lussebruder og Lussebrudgommer og jeg veit itte hva.  

I Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede skrev Troels Frederik Troels-Lund i 1879: I Danmark benyttedes Lucienatten til at lette en Flig af Fremtidens Slør. Ønskede en Pige at se sin tilkommende Mand,skulde hun paa denne Nat blot tage et Lys i hver Haand og alene i Kamret, stirrende mod et Spejl eller Ruden sige som følger:
         Lucie! Du blide
         Skal fly mig at vide.
         Hvis Dug jeg skal brede,
         Hvis Seng jeg skal rede.
         Hvis Kærest jeg skal være,
         Hvis Barn jeg skal bære.
         Hvis Arm jeg skal sove i,
saa viste den paagældendes Ansigt sig for hende. Dog hæftede der altid noget uhyggeligt ved "Lussinat"; dette som andet mere burde helst opsættes til den virkelige Jul.
Renest har den gamle svenske Skik holdt sig i Vestergötland lige ned til vore Dage. Her stod indtil for kort Tid siden hver Lucienat alle Husets Kvinder op ved Midnat og lavede Festmad. I rigere Gaarde udklædtes ofte en ung Pige som Stjerneengel: i hvid Dragt med en Krone fuld af Lys paa Hovedet. 
Klokken tre Morgen vaktes alle Mændene, der trakteredes paa Sengen med Festretterne, den saakaldte "Lussebiten". Denne gode Behandling udstraktes til Dyrene med. Katten fik Fløde, Hunden Kødben, Hestene Havre, Køerne Hø, Faarene Løv. Stjernen lyste jo over alle. Ingen maatte savne sin "Lussebiten".

Luciadagen 13. desember, Lucimesse, er minnedagen for Sankta Lucia. den hellige Lucia, fra Syrakus på Sicilia. Navnet betyr den lysende. Hun sku giftes bort tel en ung hedensk mann, men fordi hu sjøl var blitt kristen, ville hu heller leve som ugift og jomfru og gi medgifta si tel de fattige.
Som straff skulle hu føres tel et bordell. Men hu var itte tel å rikke, 1000 mann og mange okser greide å få fløtta på a. Så prøvde de å brenne og helle kokende olje over a, men ingenting virka. Til slutt blei hu drept med sverd, natt tel 13. desember, år 304. Og så blei hu vernehelgen for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere, dørvoktere, forfattere, advokater, tjenerinner, dørselgere, for alt med synet og for sjuke unger.

På Luciadagen kan du spå om gifting med et eple: Du skreller eplet forsiktig sånn at alt skallet henger isammen i ei lang remse. Så hiver du remsa bakom ryggen og når'n faller ner da blir'n forbokstaven tel den som du ska gifte deg med. Er det fint vær på Lussimesse, da blir det en fin vinter. Og de tolv dagene som er igjen fram tel jul, de varsler været for de tolv måntene i det nye året. Men nå får det være nok skriving, hvis vi ska få i oss alle de sju Lussefrokostene, Hanna og je.

Bilder: Adèle Söderberg, før 1916. "Luciafirande på Koberg i Västergötland 1848", Fritz von Dardel. Sankta Lucia malt av Cosimo Rosselli, Firenze ca 1470.

12. desember: Lussinotte lange, intet være bange

I kveld ska vi itte ut av huset, Hanna og je, for nå er det Lussi langnatt, natta før Lussimess, den mørkeste og lengste og farligste natta i hele året. Ihvertfall var'n det fram tel år 1700 da Danmark-Norge gikk over fra den julianske kalenderen tel den gregorianske kalenderen og vintersolverv og solsnudagen blei fløtta tel den 21. desember. Men det er itte store forskjellen på dagene, bare et hanefjed eller så.

Det sies at Lussinatta er så lang at lusa kryper sju sengelengder. Og at dyra snakker i fjøset. "Lussinatta er lang", sier kua og biter tre ganger i bandet. "Lang som to," sa saubukken. "Fan' fare at ho e." sier geita. 

I natt er Lussi ute med hele reia av trollkjerringer og skrømt og daudinger og alle slags mørkemakter. De farer gjennom lufta med støy og larm og skrål og skrammel og kan røske med seg både folk og dyr. Og om en absolutt må ut, så må'n gjøre det kort og fort og ha øra åpne. Reia kommer alltid ifra nord, og om du hører'n komme, da ska du skrike ”Dra nord og ned”, så tar'n kanskje ei anna lei. Men om reia kommer likkavæl, da ska'n legge seg ned med arma ut og lage seg tel et kors på bakken. Kors liker'n itte. Så det er lurt å korse både her og der og over døra tel både hus og fjøs og stall med tjære og gi dyra noe godt å ete og sjøl ha med deg både salmebok og noe ta stål under fellen, og håpe det beste.

Før i tia gikk gjerne eldstedattera eller ei av husets unge jomfruer ”lusseferd” for å jage bort mørkemaktene. Kvitkledd og med lys i henda stoppa hu ved alle hushjørner og sang "Lussinotte lange, intet være bange”. Vi søstrene oppi Eineåsen er jo itte akkurat unge jomfruer, men Hanna som er den yngste ta oss har vært en sving rundt husa med lys og et kvitt håndkle over hue. Vi får tru det hjælper. Under her er sangen. Og her er noter. Og et sagn. God Lussi-natt!

Lussi-natti lange - fra Hordaland herfra
Lussi-natti lange, intet være bange.
Gud beskytte gård og grund,
fisk i vand og fugl i lund.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Ku og hest og svin og geit
blive karske trinn og feit.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Hellige Moder gode Christ,
fri fra død og djevels list.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussiferda - Folkeminne frå Sigdal og Eggedal, herfra
Med det samma et menneskje blir fødd, er det sett hå lang tid det skal leva. Kjem det tor verda føre den tida er gått, må det gå att på jorda til tida er til ende.
Lussiferda er ei ferd tå slike døde som går att. Ho Guri Russerompa er med i denna ferda, men håss ho Guri ser ut, veit je ikkje.
Lussiferda for i lufta, og skulde reise med levande følk om døm ikkje passa sei. Når ho kom i lufta, skulde ein legge sei ned på marka og rette armane frå sei så ein vart som ein kørs. Da skulde ho ikkje anse ein.

Det hendte med han bestefar tente på Fossum. Ein kveld kom mannen der og bad han bestefar å gå med et brev til ein gard på den andre sida tå kjørka.
«Men møter du noko, skal du ikkje snakke, men gå tre steg attende og snu dei på høgre sida,» sa mann til'n.
Detta var kvelden, og det tok til å bli litt skrumlint (skumt). Klokka var mellom elleve og tolv da han kom nedi dalen like før ein kjem fram til Heggenkjørka. (Modum.) Der møtte han ei likferd. Ho kom frå kjørka, og var på heimattveigen. Han bestefar stana, og gav sei til å lure på om nokon vart gravlagt slik midt på natta. Det var et langt følgje. Fyst kom ein mann som kjørte likhesten. Han hadde vogn. Men alle dei andre rei. Alle, som kom framom'n, sputta på'n. Den siste i ferda, var ei gjente. Hennar kjente'n bestefar med ein gong. Ho var fostringssyster hans. Ho hadde druknast i ein foss nokon år før. Da han bestefar såg hennar, vart han redd, men han gjorde som mannen på Fossum hadde sagt. Han steig tre steg attende og snudde sei på høgre sida.
Døm gjorde han ikkje noko.

Denna ferda var Lussiferda. At gjenta var med, kom av det, at ho var kømmi for tidleg tor verda. Ho laut gå att så lenge til hennas tid kom.

Bilder: Eget. Og "Åsgårdsreien" av Peter Nicolai Arbo, 1872.

11. desember: Like før Lussi langnatt

Nå nærmer'e seg Lussi langnatt, den fæle, mørke, lange natta da hele Lussireia kommer farende gjennom lufta. Fullt opp ta trollkjerringer i flokk er det, Lisle-Ståli, Store-Ståli, Ståli Knapen, Tromli Harabakke, Sissil og Surril og Hekletryne og Botill og je veit itte hva. Og først i flokken er'a Lussi, den verste ta alle trollkjerringene.

Ska tru om hu itte har navn etter Styggen sjøl, etter'n Lucifer. Best å bli ferdig med grovarbeiet i en fart, med slaktinga og brygginga og flatbrøbakinga og treskinga og spinninga, for er du itte ferdig, da kommer Lussi farende og titter gjennom glaset med det fæle fjeset sitt, og er'u for eksempel midt i bakinga da, så skriker a stygt tel deg nerigjennom skorsteinspipa: Inkje brygga, inkje baga, inkje store elden hava! Og slutter du itte da, da kan hu bli så rasende at hu river ner pipa og slår hu leiven i tu, hella i sju og bakstetrauet i femten beter! Værre saker kan skje også: Reia kan ta folk med seg og sette dem ned langt av lei, snu hele huset rundt og sette igjen trillebårlass med lus som du aldri blir kvitt.  Så kjerringer, nå er'e best å hive seg rundt, sette karfolk og unger i sving og få grovarbeidet unnagjort.

Om Løssi, fra Gauldal i Sør-Trøndelag 
Ho Løssi va føst kjerringa hass Adam, men ho va itte tektig slik som ho skull ha vørre den tøtta, nei. Ja, ho gjømt unna ungan sin for Vår-Herre da'n villa sjå døm. Da vart'n gælin på ho, og han forvist både ho sjøl og avkomet henna pund jorda. Det som æ gjømt kan vårrå skjult, sa'n. Ifrå døm stamma tussan og anna trolltyskap. Men ei natt i året fæ døm kommå oppå jorda. Det æ lengst natta i året, og da æ det best å vårå inne, minders kan en kommå ilt ut. 
På Løssi langnatt e all ondskapen ute å herja. Dei hadde lov av Vår-Herre sjøl. Ellers skulle dei pent halda seg under jorda. 

Bilder: Trollkjerringer på sopelimer, fra "The Famous History of Lancashire Witches", 1780. Engelsk tresnitt fra forsiden på en pamflett om hekser - A Most Certain, Strange, and True Discovery of a Witch, printed by John Hammond, 1643.

10. desember: Mer om juleøl

Hanna har fått krimsjuka. Hu ligger under fellen oppi stua vår i Eineåsen og sturer. Hoster og nyser og snyter snott og snørr ut av nesa si og er itte brukandes tel stort. Men like greit er det kanskje. For i går på Annadagen brygga vi juleølet. Og nå tidlig i bryggjardøgra, når ølet nettopp er satt tel gjæring, da må'n liste seg på sokkelest og prate lavmælt, så'n itte å uroer ølet. Og itte spinne eller gre håret eller koste gølvet, for da kan det bli slåssing og bråk når'n ølet ska drikkes. Åsså kan det være lurt å slå en kniv i kanten på bryggekaret, så itte tusser og trollpakk forsyner seg. Men når det nærmer seg Tomas fulltønnedag 21. desember og tia for prøvesmaking, da ska'n skrike og skråle og kauke og synge og trampe i gølvet så mye en orker, for det gjør ølet ekstra sterkt.

Det var gammal skikk å brygge øl tel jul. De gamle vikingene drakk folk jól og skålte for Odin og Njård og Frøy og de andre gudene, og for hauglagte frender og slektninger. Ølet skulle være sterkt, for å vise gudene ære. Og om du ser på primstaven da skjønner du at juleølet var viktig i kristen tid også, for på selveste juledagen 25. desember er primstavtegnet et drikkehorn. Og på trettendagen, når jula er over, da er det gjerne et drikkehorn på primstaven, men det er oppned for da ska juleølet drikkes opp. I Gulatingsloven fra før år 900 het det at bønder som eide seks kyr eller mer hadde plikt tel å brygge øl tel jul. Var det noen som itte ville, så måtte de betale bot, og nekta de tre år på rad, da kunne de miste både gård og grunn og bli sendt fra landet. Det skulle også holdes drikkegilde og skåles for Jomfrua og Sønnen og til árs ok friðar - for godt år og fred. Etterhvert blei det også skålt for den Hellige Treenighet, til helgeners minne og spesielt for Hellig Olav, og for kongen og biskopens velferd. Det blei mye skåling i jula! Og her står det mer interessant om øl og jólefeiring, her om ølkrydder og her om skåling.

Om ølbrygging i Gulatingsloven 
Enno ei ølgjerd har me lov å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signe det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um so ikkje vert gjort, skal det bøtast tre merker til biskopen. Men um nokon sit soleis tre vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår, og han vert sannskyldig i det, då har han forbrote kvar penning av godset sitt. Det eig kongen vår halvt, men halvt biskopen. Um han ikkje vil det skal han fara ut or riket åt kongen vår. 

Bilder: Drikkehorn fra Bogstad gård, antagelig 1600-tallet og de tre gamle norske drikkehorn, tegna av Adolph Tidemand, 11. juni 1843 er fra digitalt.museum. Primstaven med drikkehorn har je lags sjøl.