Nå har vi vært på landsleir, vi Søstrene, og vært leirbåls-underholdning på en diger scene med masse høytalere og storskjermer og fortalt over 5000 speidere om kølabrenningen i Asker og Bærum - den som gjorde at det nesten itte var trær igjen i skauen heromkring for to hundre år sia. Her ser du oss med scenen bak.
Det var på grunn ta jernverkene på Dikemark og Bærom - det gikk med så uhorvelig mye køl for å få smelta jernet i de store masovnene - 15 000 lester om året, og det bare på Bæromsverket.
Mange ta stiene som speiderne skal gå når de skal ut på haik, det er gamle kølaveier - folk gikk itte frivillig i skauen før i tia. På haiken kan de ta et et merke som heter Kulturmerket, og da ska de blant anna lage ei lita kølmile og leite etter kølabånner Det sku itte væra vanskelig å finne kølabånner, for det var mange hundre bånner spredd over skauene heromkring.
Om du kommer tel en fin, flat slette i skauen og sparker litt i bakken og jorda er helt kølsvart - da er du på en kølabånn hvor det har vært en kølabrenner som har brent køl i ei kølmile. Mest så var det husmannsfolk som brente køl, svære staute karer som itte var redd for noe, og godt var det, for det var både ulv og bjønn og uler og trollpakk innpå skauen – og skrømt - huser du der hvor det bestandig skreik så stygt, og lo – akkurat som en småunge – Skrikartorgsbånn hette den kølabånn.
Alle kølabånnene hadde navn, ofte etter kølabrenner’n. På Persbånn var’e Per og på Mikkelsbånn var’e Mikkel. Og på Johannebånn, der var det ei som hette Johanne som var vassmerr og bar vann når mila sku sløkkes, og på Hansinebånn var det ei som hette Hansine som fikk en onge.
Så var det bånner med navn etter gårder og plasser, som Butterubånn, Jongsbånn, Ståvibånn, og Hvilebånn, Dansebånn og Kjærlighetsbånn. Og så var det Gampebånn og Grisebånn og Bikkjemyrsbånn, og Nybånn og Gamlebånn og Tobånn og Tolvmannsbånn, Fellesbånn og
Å væra husmann og kølabrenner – det var itte no latmannsliv: Om våren da var det våronn med møkkakjøring og pløying og såing, om sommer’n var’e slåttonn og om høsten var’e skuronna med kornhøsting og pottitpelling, både for deg sjøl og for bonden du hadde pliktarbe’ for, og innimellom kom alt arbe med kølbrenninga.
I juni høgg du kølaved. 13 timer om dan’ høgg du svære stokker som du satte i reis tel tørk. I august rydda du kølabånn, i november kjørte du tømmeret til kølabånn. I desember reiste du mila. Og så endelig var det jul og du fikk sitte med henda i fanget. Men uti januar, da var det å brenne mila, og i februar var det å kjøre køla tel Verkene på Bærom og Dikemark. Og så var’e alt samma om igjen!
Når du ska reise mila, da b’yner du med en stor stokk midt i – KONGEN – en svær stokk på 3 meter. Inntel Kongen stabler du mileveden tett i tett i tett, tel mila blir en 10-20 meter tversover. Til KONGEN brukte vi Ingeborg som var leirbålsjef, og til mileved brukte vi noen veldig hyggelige speidfere fra Asker. Takk for hjælpa! Når mila er reist er det å dekke tel med granbar og jord, og så er'e å tenne. Langsmed Kongen hadde du lagd en tennkanal, og neri der dytta du glør som ska ligge og ulme tre uker i strekk, midt på hardeste vinter’n, og da må'n vokte på mila, dag og natt, for når’a
slår og det kom flammer ut, da mått’ n oppå da, og tette igjen, så itte hele mila brenner opp – for da blei det sult og nød i husmannsstua - og da var det lett å få svidd barten ta seg! På Oppbrennerbånn – der var det to støkker som datt oppi mila der – og brant opp!
.JPG)
Og for å komma på og’fot med mila, brukte de å hive på littegrann ta julematen, eller en tobakksskrå, eller en dram, og lesa på et bibelord, noe fra svarteboka eller et vers:
Brenn i regn og tørke,
i måneskinn og mørke,
nitten dager uta stans,
skytt ho hellige St. Frans.
Karine dro fram drammen for liksom å kaste på litt - men ellers gikk alt såre vel og var en stor opplevelse.
Og sånn så det ut på leiren da vi dro, vakkert i kveldslyset med en halv måne midt over.
